En kjær venn – min bastardstang (epilog: og litt til)..

Fikse saker og ting, koselig det. Det meste om ikke annet. Noen fiskestenger måtte ettersees. Og snellene. Som med mye annet finnes det noen kjære favoritter der og – og slettes ikke de med størst prislapp alltid.

Nei favorittfluestanga fikk jeg av en kjenning gratis. Han likte den ikke og hadde skapet til topps med gryn – og kjøpte en ny. Den likte han heller ikke, men det er en annen sak. Tror jeg har hatt den stanga i sikkert 15 år, den har det blitt noen hundre lakser på – og noen kasser aure. Selvsagt har jeg et utsøkt utvalg av stenger og sneller som opptar noen kvadrat, men det er som sagt alltid en favoritt.

Og den har vært med meg overalt, over hele Jæren, i Trøndelag, på Hardangervidda, ja over det meste der bobilen har vært. Sågar i Tyskland, men der var den bare med som turist og hadde ferie. Egentlig er den en "bastard", litt liten for laksefiske, og litt for stor for aurefiske. Ifølge fanatikerne som dyrker utstyr, noe jeg ikke gjør. Ikke slik at jeg sover med snellene i senga – skjønt en snelle kunne jeg nok sovet med, en ekte snelle, hehe.. hm, vel, det er en annen sak..

Som fisker er jeg "beryktet" hehe, ingen vil lenger konkurrere med meg. Antagelig er det medfødt, og div kjenner til mine eskapader rundt om i landet og endel utenfor landet. F.eks har jeg fisket laks med et kosteskaft, et tyggipapir, et kronestykke med hull i, og div andre morsomme saker. Tror det var Hubba-Bubba. Tyggipapiret inneholdt mente jeg, den smakte jordbær såvidt jeg husker.

Jeg har og fisket usedvanlig mange lakser på tørrflue, var tidlig ute der til stor oppstandelse siden ingen i omkretsen hadde trodd det gikk an, små tørrfluer som brukes til små aurer. Og ingen trodde på det første gangen heller, dvs helt til jeg da viste de og plukket 6 lakser på en liten ulldott i løpet av en time, mens de fikk ingen på vanlig måte. Jo de fikk da noe, store geiper ned på brystet og vantro øyne. Etterpå skulle alle fiske med det samme, men det brydde ikke laksen seg om, den holdt seg til meg, hehe..

Jeg har et avslappet forhold til laksefiske, koser meg og stresser ikke. Mulig det ligger mye der, de andre jager på som desperate, jeg rusler rundt og kikker på elva, leser elva, ser på naturen og slapper av i gresset mens jeg filosoferer. Når så de andre er utslitt og kommer tilbake til leiren tomhendte, spør jeg om det ikke snart er middag.

Så mens de koker poteter, rusler jeg ned og henter etpar lakser, og blir utskjelt etterpå, hehe. Ja en gang gikk det så langt at jeg ble nektet poteter av potetkokeren dersom jeg nok en gang kom tilbake med laksen de ikke fikk. Men ok, siden den var såpass stor og ble beundret etterpå, så snek jeg til meg noen poteter av de avensyke..

En gang satt vi ved elvebredden, dvs jeg satt og koste meg i en god stol og ertet de som stresset, en morsom sak. Så ga de opp og kom opp til meg. Selvsagt, det var jo den "dumme laksen" sin feil som ikke ville bite, ja og været, og vannstanden, og alt mulig annet. Jeg hang kaffilars over bålet og ba de passe på lars, så lånte jeg den nærmeste sin stang (bare for å erte), og gikk de 5 metrene ned til elva mens de alle så på, gjorde et kast, og pang, der satt laksen på, hehe.

Måpende og vantro stirret de på stangtuppen som rykket og bøyde seg og laksen som hoppet i elva. Jeg ga ut snøre og bakket med stanga med den ville laksen på opp til stolen min og spurte om kaffen var klar i det jeg satt meg ned. Vel, kunne blikk kastet meg på elva ville jeg blitt våt, hehe. Men så kikket de paralysert på stanga som nappet i hånda til han som satt i stolen og ba om kaffe. Ingen svarte på om kaffen var klar, de var alle livredde for at laksen skulle falle av.

Da ingen svarte, ga jeg stanga til den nærmeste og spurte om han kunne holde den mens jeg drakk kaffen. Glemmer aldri det ansiktet. Men siden han ikke svarte med en gang, satte jeg bare stanga ned inntil stolen hans og skjenket meg kaffe mens jeg koste meg og kikket på himmelen og smattet ekstra til de edle dråper. Kompisene var nesten sjokkskadet, dog ikke helt, for de er vant med litt av hvert, hehe Og da kaffen var omsider drukket opp -sukket jeg litt, tok stanga rolig og bemerket at det var vel best å få den på land så han kunne få stanga igjen, 10 minutter etterpå lå den på bredden. Og 10 sekund etterpå pisket kompisene som ville i elva, men kom slukøret tilbake senere uten napp..

Kosteskaftslaksen var og litt morsom. Det var ved en trønderelv, vi hadde leid en hytte av en bonde. På samme vald fisket en gjeng svensker, og blant disse var en av verdens største skrythalser som kunne og visste alt. Alle var møkklei den masa allerede før vi hadde fått pakket ut av bilen. Og han skrøt og skrøt, og skrøt også av sitt utstyr, stanga var håndlaget og kostet en hel Volvo m/turbo, og den måtte man jo ha for å få laks.

Svenskene hadde allerede vært på valdet i 3 døgn før vi kom, men ikke fått noen laks. Skrythalsen var da klar på at her fantes ingen laks, ellers hadde han selvsagt fått den. Jeg ruslet ned og kikket på elva en stund, etter noen minutter så jeg noe kjent i en virvel ca 10 meter fra land, en laks som stod i strømmen. Rolig gikk jeg opp til bonden vi leide hytta av og spurte om han hadde et kosteskaft jeg kunne låne, og 4 øyenskruer.

Han forstod nok ikke så mye av hva den merkelig søringen med det lure glimtet skulle med de remediene, men etter mye romstering i hans verksted fant vi noen rustne øyenskruer, og jeg fikk låne et gammelt slitt kosteskaft fra en rive. Nede i hytta igjen sa jeg ikke noe, men skrudde inn de 4 øyenskruene oppover kosteskaftet med passe avstand og den 4. rett under toppen av skaftet. Finner fluesnella mi med flytesnøre, en flue plukkes ut, det er allerede fortaum på fluesnøret. Så sier jeg: "Arne, gidder du håve?" Nå er det taust, ingen forstår noe, men jeg rusler ut og ned mot elva.

15 meter bortenfor der jeg har sett laksen sitter svenskene i gresset og pilser seg mens skrythalsens stemme skjærer inn i ørene. Jeg legge fra meg kosteskafet og drar ut fluesnøret med sin vanlige knurr i fra snella. Drar ut hele snøret og legger det foran meg. Så trer jeg fortaumen og fluesnøret gjennom og øyenskruene på kosteskaftet mens jeg plystrer og nynner. Nå er svenskene tause og kikker på meg, tror sikkert jeg er halvsprø.

Binder på flua, kikker opp på gutta som klør seg i hodet og sier høyt: "Arne? Er du klar med håven snart?" Ingen svar, de begynner sikkert og å lure om jeg har tatt mer enn den ene vanlige kosepilsen. Vel, tenker jeg, myser ut i elva, jo, laksen skimtes enda mellom virvlene. Begynner å luftkaste med kosteskaftet for å få ut snøret, er overrasket av at det går såpass lett med det stive skaftet, og så legger jeg ned snøre på vannflaten slik at flua lander en god meter ovenfor laksen, og vips, der tar den flua med et mageplask, hehe..

Da ble det liv på elvebredden, gutta kom med håv og holdt på å le seg ihjel, svenskene kom og med sine "jæklar####&%"¤#!" og annet styggedom fra Sverige, de var mektig imponert og hoiet og dunket meg i ryggen mens jeg kjørte laksen på kosteskaftet og ga snøre inn og ut med hånden. Etter noen få minutter tjuvhåvet Arne laksen i forbifarten og alle jublet. Den eneste som var taus og satt igjen var skrythalsen, hehe..

Vel, hm.. det tok av litt her, har haugevis med gode og morsomme episoder fra slike turer. Men det var den stangen, min kjære favoritt – den har nå fått 3 nye øyer som er surret og limt med epoxylim. På tide, de har i hele fjor kun hengt på av gammel vane med tape, jeg er ikke så nøye på det alltid, hehe..

.

(lurer på om noen gidder lese dette? Ble jo megalangt – og jeg som bare skulle hylle min kjære bastardstang? hehe)

2 kommentar to “En kjær venn – min bastardstang (epilog: og litt til)..”

  1. bramaputra Says:

    ventet på holker i evigheter-til en gammel splittcane stang- de skulle komme fra hardys i london.-  det gikk evigheter men til slutt kom de-og den gamle 3 delte høygård stangen til bruk igjen det var en veldig flott fluestang-så gav jeg den bort til en tulling.som bare liker å samle på alt mulig.- skulle liksom fikse opp i rot problemene i huset med å gi bort den flotte fluestangen(hjalp det da)- jeg tror jeg må be om å få den igjen-jeg har gjort så mye dumt i mitt liv det er helt klart.- det er en veldig glede å se du skriver om dette fiskesnelle greiene.-når jeg var barn var det en av det fineste tingene i verden å lese abu katalogen fra perm til perm og til bake og så fjordårets og så glede seg til den nye som skulle komme,.- fiskegreier er tingen i livet- du har sjønt det!

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Jeg hadde en jeg fikk av en Jeg hadde en jeg fikk av en onkel, bramputra, men dessverre knakk den på 3 steder samtidig da en storlaks en gang for utfor en foss. Men slike stenger har jo sjel, og man bør jo helst ikke gi bort slike klenodier.

    Du får spørre han om du kan få den tilbake, må være ok det vel? Dumt i livet? Vel, hvem har ikke følt det på kroppen selv mange ganger? Det er bare slik, og på en måte litt naturlig og menneskelig.

    Hehe, ja husker ABU-katalogene, de var høydepunktet. Til slutt var de nesten utslitt av all blaingen frem og tilbake, hehe..

    Jeg er oppvokst med fiske, særlig laks- og aurefiske. Helt fra da jeg ikke gadd bruke bleier mer sies det, hehe.. Laksefisket er litt spesielt da det er mer sosialt ofte, men og mer "uro". Aurefisket er mer ro, fredligere, og ofte en aleneting. Fisket gir mye glede, naturopplevelser, litt spenning, men mest av alt den indre gode roen synes jeg.

    Jeg mener og at alle barn burde få noen slike opplevelser før de blir for store, for påvirket av mer voksne ting – det man sitter med igjen etter de tidlige læreår er viktige, og man bærer den sekken resten av livet..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: