Å smile..

Holder på og scanner inn flere gamle bilder. Endel er av meg selv som liten, og det som slår meg, og som noe godt, er hvor ekte og naturlig glad jeg er på de aller fleste. Ekte troskyldige smil, slike smil som er bare rett og slett ekte tvers igjennom.

Men når kom overgangen til de voksne smil, ekte ja kanskje, men ikke uskyldstro? Og kanskje ikke bare ekte heller alltid, noen ganger pålimte for å  glede andre. Kanskje da alvoret og ansvaret banket på? Ungdomstiden var og stort sett ekte, kanskje litt ekstra ville smil, hehe.. Men enda manglet de pålimte. Tror jeg.

Ikke det, her på bildet er en type noe litt "langt inne smil", og da i tidlig ungdomstid. Jeg hadde "lånt" far sine ski, men de var allerede knekket i hoppbakken (selvsagt var mine egne knekket først, hehe), men det visste ikke far enda da han ikke kom før dagen etter det bildet, og hans ski var helt nye, og han var veldig stolt av de, men nå var de altså bare 2 brekte pinner, hehe..

På bildet har jeg lånt en onkels slalomski, dog hadde han vel da avskrevet de antagelig straks de havnet på mine bein (de knakk dagen etterpå, hehe), men han var en snill onkel. I tillegg har jeg fått ansvaret med å måtte "passe" mine to søstre, den ene er liten som en ser, og det er ok, men den andre er allerede i guttegalen alder og det var slettes ikke bra å ha ansvaret for, hehe.

Og da kunne jeg jo ikke hoppe eller kjøre slalom når jeg som ansvarsfull storebror måtte passe de to der, i tillegg måtte jaggu tante B  ha bilde av de "3 skjønne barna", hehe..

.

Stilige bukser, med fartsstriper, hehe..

Men det var de smilene, når man blir voksen er det på en måte en "annen type" smil enn når man er barn. Voksne smil på en måte. Ikke det, jeg merker når jeg få leke og "herje" med barn på deres premisser så skjer det noe, smilene og latteren blir annerledes, på en god måte. Som om jeg blir litt barn igjen, litt ekte barn igjen..

Og jeg smiler litt på en dypere og oppriktigere måte når jeg lar naturen gi meg grunnen. Men, de mest ekte og dypeste smilene som voksen får man kanskje når man elsker noen dypt? Og smiler i sammen..

Å smile – vanligvis ler og smiler jeg lett, men det blir likevel ikke som barnesmilene, eller kjærlighetssmilene.. Jeg husker mor og far, det var alltid ekte, noe annet fantes ikke – bare ekte og evige kjærlighetssmil..

Og så er det selvironismilene, når en ler av seg selv, det er og på en måten en god type smil, det å ha galgenhumor kan jo tilføre noe godt når en er ellers kanskje nede av forskjellige årsaker.

Men de troskyldige og ekte barnesmilene er noe man aldri får helt følelsen av igjen straks man er blitt voksen..

2 kommentar to “Å smile..”

  1. Trultus Says:

    Hehehe – jeg sitter igjen Hehehe – jeg sitter igjen med et spørsmål her, Tor…🙂 Hvor mange ski har du på samvittigheta i løpet av et langt liv, når du klarte å ta rotta på tre par på noen dager??

    Herlig skrevet – som vanlig!🙂 Blir alltid glad av å lese bloggen din.
    Ha en flott kveld.🙂

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Hehe, si det Trultus, det er Hehe, si det Trultus, det er ikke få nei. Far håpet at da glassfiberskiene kom at nå var det endelig noe som holdt lenger enn etpar dager. Men nei, poden knekket de og, hehe.. Det merkelig var at selv om skiene knakk som fyrstikker så brakk aldri poden hverken armer eller bein..

    Godt å høre at noen blir glad av å lese mine ord..

    Ha en fin dag du..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: