Mary..

Som en eventyrprinsesse svevet Mary over lyngtuene mot oss, den vakre blomstrete sommerkjolen dekket de små føttene, på ryggen hang en lys sommerhatt med sløyfebånd rund. Det blonde småkrøllete lange håret lekte i vinden. Den yndige skapningens myke vennlige stemme passet perfekt til resten av eventyrbildet hvor ordene kom ut av en alltid smilende søt liten munn med litt fyldige naturlig røde lepper. Hennes øyne var farlige. Farlige å drømme seg inn i, de var og som et eventyr.

«Good morning dad» Smilte hun og ga faren en morgenklem før hun som det naturligste i verden svevet over til meg og hilste «Good morning Tor my dear friend» mens hun klemte meg med verdens mykeste kinn, alltid to ganger, en gang på hver side. Faren og jeg satt og ventet på frokosten ved en elvebredd – og den fortryllende datteren kom presis på minuttet hver morgen med nistekurven som inneholdt vår frokost hun selv hadde tilberedt, som og lunsjen hun ville komme med senere på dagen. Akkurat som i fjor, og året før det igjen.

Hun satt seg i midten av oss og begynte å ta ut det makeløse innholdet i kurven. Jeg kikket på hertugen og datteren, jammen hadde eplet falt langt fra treet. Hertugen var mer typisk adel, korrekt med engelske adelsfraser og oppførsel som var nedarvet gjennom generasjoner. Ikke det, vi to kom godt overens som «the boys», noe annet visste han fra før at jeg ikke godtok. Visse adelsmenn klarer ikke helt omstille seg til Norge hvor vi ikke er belesset med respekt for adelsmenn av naturlige årsaker. Norge har jo ingen adel som i de fleste andre tradisjonsrike land.

Når Mary kom ble det alltid slutt på «guttesnakket» og hertugen ble forvandlet til den «korrekte dad». Vennlig, men korrekt. Jeg visste at Mary var hans øyensten, men undret meg alltid på den for meg litt unaturlige korrektheten han rimelig følelsesløst behandlet sin kjære datter med. Mary var sprudlende naturlig, levende og så behagelig å snakke med at en nesten ønsket at samtalen aldri tok slutt. Det var umulig å ikke bli betatt av dette naturlige eventyrvesenet som en følte kom fra en verden man bare fikk glimt av i overlykkelige filmer fra forrige århundre.

Taus, og i tanker, spiste jeg smørbrødene, men som vanlig, var jeg taus mer enn et minutt, var dette oppfattet av hennes antenner og hun var straks ved min side og skulle snakke. Og det virket aldri typisk påtvunget av høflighet som man kan føle ved enkelte engelskmenn på dette samfunnsnivået. Nei naturlig som hele henne oste av, og stadig tok hun på meg som endel av samtalene hun alltid levde seg inn i. Med Mary kunne man snakke om alt mulig, hun var til tross for utseende og føring som en eventyrprinsesse, et meget intelligent menneske og hadde tradisjonen tro gått på kun de beste skoler.

Mens vi satt der, vaket en laks med et stort plask i elva rett utenfor. Hertugen brummet mot laksen. Han var ingen lidenskapelig laksefisker, mer som om det hørte med hans tittel. Alle adelsmenn går f.eks på diverse standsmessige jaktopplegg, og alle fisket laks som endel av noe man får med på «kjøpet» arvet som noe adelen «bare» gjør. Som mange andre saker. Noen av disse er selvsagt også lidenskapelig og ekte interessert. Mary som snakket med meg, henvendte seg raskt til faren med «go and get it dad!» Som den korrekte dad måtte han jo da ta utfordringen og reiste seg sakte opp, tok stangen, og gikk ned mot elva.

Hertugen fisket selvsagt standsmessig med fluestang og flue, noe annet er jo ikke akseptert i hans omkrets. Da han var liten fikk han opplæring i det å fiske laks, personlig kastetrener inkludert selvfølgelig. Han var det jeg kaller en middels laksefisker, kastet middels, fisket automatisk som tillært og uten særlig følelse for det å forstå hvordan det hele fungerte. Plutselig landet flua hans oppi en grantopp. Noe som ikke var uvanlig. Han brummet og ristet i stanga. Jeg gikk bort til grana og klatret opp for å løsne flua før han brakk stanga i irritasjonen. Mary klappet i hendene og hoppet opp og ned og kom med jublende tilrop til meg oppi toppen av treet. Endelig fikk jeg løsnet flua og kom meg ned igjen til stor jubel fra eventyrfiguren.

Faren begynte å kaste igjen, jeg ba han legge bakslengen lenger til venstre for å unngå grana. Men, 5 kast senere hang flua i toppen igjen, og han brummet og ristet i stanga. Før jeg fikk reagert spratt Mary opp «I’ll get it dad!» Og hun svevet mot grana. Men da protesterte faren slik at selv måkene i horisonten stakk til havs. Han mente det var farlig og en jobb for kun menn. Ingen damer klatret i trær! Mary stoppet, farens autoritet viste nå sin almektighet. Hun kikket bedrøvet på meg. Tross sine 27 år våget hun ikke bestride faren når han mente alvor.

Jeg ble overrasket over hertugens nær kommandorop til hans egen datter. «La hun få prøve» sa jeg bestemt. «Nei, ingen «lady» klatret i et tre», han virket urokkelig. «Hun er voksen og må få bestemme det selv» svarte jeg nå irritert tilbake og nikket mot Mary som om jeg sa «bare prøv du». Hertugen ble litt i villrede over bestemtheten min, så sier han: «Hun kan falle ned og skade seg!» «Det tar jeg ansvaret for, ok?» parerte jeg protesten med og tok hånden til Mary og leide henne bort til grana. Hun kikket på faren, usikker, men han hadde det nå travelt med å studere sine egne støvler. «Kom igjen, opp med deg, jeg skal klatre bak deg i tilfelle du får problemer». Hun lyste opp og jumpet inn mellom greinene.

Lett som en nymfe svevet hun galant oppover greinene. Samtidig trillet det ut jublende ord. Da hun nådde toppen kom det et lykkehyl som kalte tilbake de havflygende måker. «Dad! Dad! Loook at me, jippi!» Jeg kikket ned på faren, han skulte opp mot oss. Men Mary var helt i ekstase og gynget og hylte i tretoppen i pur glede. Plutselig begynte faren å småle. Så ristet han på hodet og smilte. Når vi kom ned igjen kastet hun seg over meg og kysset meg på kinnet, jeg var ikke forberedt og mistet balansen og falt bakover og hun oppå meg. Da lo noen slik at selv laksen tittet over vannflaten. Det var hertugen, hans rungende latter ljomet utover landskapet.

Etterpå da Mary var gått, sier han rolig til meg: «Du hadde rett Tor, og takk for at du reagerte.» Han fortalte videre at hjemme ville ingen våget å si han i mot, selv om de burde nok mange ganger. Men respekten var for inngrodd, noe han visste påvirket hans egen dømmekraft. I lunsjen neste dag hang han atter fast flua i ei gran, men da jublet han opp mot datteren som klarte å løsne flua oppi treet og jeg måtte smile selv av de begge der jeg satt og nøt den herskapelige lunsjen Mary hadde tatt med seg..

6 kommentar to “Mary..”

  1. nenita Says:

    Sorry at jeg sier det men FY Sorry at jeg sier det men FY faen hvor godt skrev………… Sorry at jeg sier det men dette var noe jævla søppel ut av en annen verden. Dette søppelet må du ha sittet lenge å skrevet ned skalden.

  2. luxcat Says:

    Av og til Så skjønner man ikke bedre enn å følge de åpne og opptråkkede stier rett og slett fordi man har glemt, eller aldri skjønt, at det finnes andre stier. Mer hemmelighetsfulle, farligere, mer spennende, mer «meg».

    De er synd på menneskene…

  3. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Jeg husker ikke hvor lenge Jeg husker ikke hvor lenge det tok nenita da det er en stund siden jeg skrev dette. Men det pleier ikke ta lang tid, og forsåvdt burde ikke det bekymre deg hvor lang tid folk bruker på å skrive noe, det tror jeg ingen av oss vektlegger.

    At du ikke likte er din sak, skjønt på meg virker det som om du ikke klarer å bestemme deg og først hyller ordene, men så er sterkt uenig med deg selv etterpå?

    Jeg synes ikke selv oppsettet er noe å skryte av og noe langt, men hele poenget var bare å fortelle om et av menneskene som har vært innom mitt liv i noen glimt.

    (prøv å bann litt med stil neste gang er du snill, jeg bruker mye «pokker», det er ganske gunstig og stilig)

    Tor

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Godt sagt luxcat, kort Godt sagt luxcat, kort sammendrag er vel det enkle å følge seg selv og ikke alltid standarden, den trygge vei alltid?

    De moderne menneskene blir vel stadig mer og mer formet og ledet av samfunnet, og stadig flere går samme stier, ofte fordi de andre «jo» går der? Som om det skulle vær farlig å velge litt mer mot høyre f.eks.

    Men det er synd på menneskene, særlig når en tenker på redselen mange har for å skille seg litt ut og ikke følge bjellene hver gang.

    Tor

  5. May-Britt Says:

    =) [img]http://i113.piczo.com/view/2/v/s/8/l/5/i/w/0/y/e/x/img/i186156246_13853_3.jpg[/img]

  6. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Helt utrolige de bildene du Helt utrolige de bildene du deler med oss May-Britt, de er så levende og naturlig og innholder vakre scener som ihvertfall jeg ofte kan dra frem minner av.

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: