Aldri mer..

Det var natt da den lille gamle damen steg av toget. Kulden fra perrongens kveldstrekk fikk det blasse rosebroderte skautet til å røre på seg. Hun var den eneste som skulle av her i den lille landsbyen, konduktøren steg på igjen da hun var av – og toget begynte sakte å røre på seg igjen. De grå rødsprengte øynene kikket etter toget. Røde av dager meg gråt over livets harde virkelighet.

Sakte snudde hun seg og haltet rolig mot den lille grå stasjonsbygningen. Stivheten i kroppen var påtagelig forverret etter 11 timer på togets harde skinnseter. Sovekupe hadde hun ikke råd til følte hun. I time etter time satt hun og kikket ut i det mørke intet, tanker om livet, da de begge var unge og nyforelsket. Åhhh hvor mye hun elsket George den gangen! Ja nå og da, han var jo så snill George. Og en evig sjarmør – men bare hennes sjarmør.

Hun fikk opp den slitne teakdøren inn mot venterommet, og ja, der lå John og sov som alltid. Hun smilte litt, stakkars John, han burde pensjonert seg for lenge siden. Men han ville ikke svikte de få innbyggerne i landsbyen og ingen ønsket å overta taxigesjeften hans. Rosie ristet svakt i John og den grå mustasjen beveget seg. Sakte kom øynene opp, «Rosie my dear!» Han smilte og fikk en klem. De småpratet på vei ut til bilen. Begge haltet, men på hver sin side.

Tomme gater med små hus og noen få midnattslys. Rosie kikket ut mens bilen beveget seg mot hennes hjem. Her var hun født, her var hun oppvokst, her hadde hun giftet seg med sin George, og her hadde de bodd siden den vakre høstkvelden han bar henne over dørstokken. De elsket hele natten, George var en lidenskapelig mann. Men år gikk, og hun ble ikke gravid. På sykehuset der hun nå og var kommet fra, fikk de beskjed at hun ikke kunne få barn. George tok det fint – en gentlemann var han og.

Hennes kjære hus dukket opp, hun elsket hver stein i det lille søte huset. John hjalp henne inn før han kjørte hjem for å sove litt før morgentoget ankom. Hjem kjære hjem – hun smilte svakt og satt seg ned i hennes stol, George’s stod tom akkurat så nærme at han kunne klappe henne kjærlig på kinnet mellom annenhver setning. Eller holde hennes hånd mens han sa han elsket henne. Men nå stod den tom. George kom aldri til å sitte der mer. Aldri kom hans varme hånd til å kjæle med hennes igjen, aldri mer ville øyne kikke inn i hennes og si at de elsket henne.. Aldri mer..

Rosie tørket en tåre med skjelvende hånd. Maks 3 uker sa legene. Og han hadde allerede lagt en uke i koma av de 3. Ville aldri våkne igjen, aldri..

Rosie følte seg utslitt, og plustelig seg hun sammen av tankenes ensomme virkelighet. Det hadde bare vært hun og George de siste tretten årene siden søsteren hennes brått døde av blodpropp. Nå var det ikke flere. Og ingen George i den grønne ørelappstolen med sin hånd og varme stemme. Aldri mer. Rosie haltet ut til medsinskapet, foten verket ekstra ille etter den lange togreisen. Hun fant pillene mot smerten, tok en og skulle lukke skapet. Øynene falt på et glass. George sitt. George’s sovepiller. Det var nesten fullt – men George kom aldri mer.

-John banket på døra igjen. Merkelig, han kikket på klokken på armen. Den viste nøyaktig elleve. John var alltid på minuttet. Rosie hadde bedt han komme elleve for å kjøre henne ned til butikken. Han banket hardt. Men ingen Rosie. Han løftet en av hellene foran rosebedet, reservenøkkelen til Rosie lå der med avtrykk i mørk jord. «Rosie?» Han ropte i gangen. Ikke svar. Døren til den lille stua stod halvåpen, han kikket inn. I den grønne ørelappstolen der George pleide å sitte, halvlå Rosie med et lite smil på de hvite leppene. På bordet et tomt vannglass – og et tomt pilleglass..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: