En vinglete evneveik babyblå glamoursvamp..

Den blå himmelen i de høye vinduer mot verden danner rette rammen for å ligge horisontalt på rygg i sofa og lese dagens news. Innen rekkevidde fra en hårete lang skaldearm finnes et vakkert og stilrent kaffebrunt dekorert krus fra Modern House med edle dråper i. Selvsagt ligger det slanke og ville skaldeskroget og i en stilfull positur med rett farget boxer og ekte hårete skaldebein med lange tær. Tross alt kan man være både vill, rar og stilfull på samme tid.

Den blå dagen med grønne gode glimt nederst lokker litt, men skalden er lat i dag, lat med stil og undring som vandrer mellom det vakre himmelblå og hva blekkis inneholder. De lokale viderverdigheter er ofte krydderet i avisen, det andre angår liksom ikke meg særlig mye annet enn at det kun registreres som repriser med etpar nye linjer.

Men det lokale er alltid en salig blanding av personligheter med mer eller mindre gjennomtenkte sprell og ofte med et snev av markeringsbehov uten noen egentlig substans. En slags daglig revy med litt alvor og smil i salig blanding. Nå er det intern kamp fra 3 små flåklypalignende nabokommuner om å få frem sitt alternativ til en fremtidsby med 1 mill innbyggere. Hvordan regnestykket, dvs hvor den millionen innbyggere skal komme fra – og ikke minst når, er selvsagt ikke tema, man må da få lov å ha elefantdrømmer selv i små utkantskommuner?

Alle 3 ordfører fremstår glatte med smil i big format og frir til omegnens befolkning om deres forslag. Alle har de tenkt å legge deres millionby pokker i vold oppi et bortgjemt hjørne hvor i dag kun den enesomme ravnen og noen andre ville dyr bor. Vyer mangler det ikke på. Realismen underlegges drømmer i det blå og en mulig pidestalltilværelse med kanskje statue som grunnlegger av by i det blå. Her finnes sannelig mange særpreget originaler i disse småkommunene, fargeklatter man egentlig setter pris på, politikere i grå masse som messer partiprogram er kjedelige og lite spreke og vågale. Bedre med friske jordnære utgaver.

Plutselig minnes jeg en av flere disputter med de lokale markante figurer. En sterk og særdeles markant leder for et hovedutvalg. Det gjaldt en sak hvor jeg var sterkt engasjert, og etter en viss drakamp mellom lederen og meg ble vi enige om et resultat som begge kunne leve med. Da så saken skulle opp i utvalget fikk agurkpressens useriøse interesse for saken og det rullet på i stort format fra ubetydelige kanter. Lederen begynte å vingle fra presset påført av agurkens påvirkningskraft. Jeg firte ikke en tomme, vi var jo enige og jeg lot meg ikke lure av agurknews og sensjonsletende journalister.

Lederen og jeg diskuterte frem og tilbake i telefonen flere runder, jeg mente han nå viste svakhetstegn og forholdt meg til det skrevne hvor vi begge var enige. Men, han var samtidig prkåt og livredd for å få besudlet sitt omdømme av agurkene. Det er bare slik at man må vise håndfast beslutningsevne, og kan ikke alltid tilfredstille alle. Til slutt ble jeg såpass irritert av hans vingling og forsøk på smiske meg til å møne av og omgjøre slik at det da fikk reddet hans ønske om glorie i pressen. Jeg nektet å snakke mer med han i telefonen og ba han da ta det videre i mail, jeg ville ha det som ble sagt på papir, og dermed et bevis på hva som skjedde.

Tonen ble litt annerledes når mailene gikk frem og tilbake, han måtte nå prøve å være «seriøs» og huske på ryktet. Han var jo på særdeles tynn is i argumentasjonen, egentlig var det hele et forsøk på å fremstå i et godt lys i pressen. Selv om saken det gjaldt da ble ofret i forhold til det fornuftige kompromiss som lå klart til vedtak. Til slutt ble jeg irritert over hans manglende gangsyn som ble ofret for selvforhelligens glorie. På slutten av en mail kalte jeg han «en vinglete evneveik babyblå glamoursvamp».

Da ble det litt rolig en stund, dvs en dag. Neste dag kom det er mail med forespørsel om hva jeg mente med «glamoursvamp», han kunne ikke finne det uttrykket når han søkte. Jeg svarte kort at det ikke var rart, for det uttrykket var jo synonymt med han, og verden hadde ikke oppdaget han enda. Men jeg kunne la verden få oppdage han i dag dersom det var et ønske? Jeg skulle senere på dagen uttale meg til en journalist om saken, og det visste han.

Kjapt kom det en mail tilbake, om jeg da mente at jeg ville bruke det uttrykket som en benevnelse på han? Kort svarte jeg: Kanskje. Trives du ikke med tanken om eget tildelt nytt ord, bør du innen en time bli stående ved avtalen. Et kvarter etterpå kom det: «Etter å ha gjennomgått hele sakens grunnlag på nytt er jeg kommet til at den opprinnelige foreliggende avtalen vil gagne alle innvovlerte parter best og dermed blir avtalen fremlagt for utvalget til avgjørelse på fredag.» Det var nå ordlyden han hadde prompte mailet over til pressen..

Dermed gikk han «glipp» av å bli tildelt sitt nye synonymord som nok ville gjort han litt mer kjent, hehe..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: