8 ryper og en stegg i baksetet..

Biler, aner ikke hvor mange jeg har hatt. En periode i livet ble de skiftet ut når tanken var tom, som en sa en dag da jeg dukket opp med 4 hjulskrens og parkerte den nye mørk blå Alfa Romeo’en med turbo perfekt sidesveis mellom hans Opel Record Sprint med hale i antennen og en annens daffe boble som egentlig var en tante sin. Den var kjedelig grå med hele hjulkapsler. Vel, Alfa’en var en morsom kjerre og gikk som et jagerfly uten vinger. Og den varte flere tanker, nærmere en hel måned før jeg var lei av den.

Her i forrige uke var jeg med en kjenning som skulle prøvekjøre en A8 han lurte på å kjøpe. Kjekk doning, har kjørt saken før. Joda, alt på plass, supert. Stilig vogn som sikkert ga han den oppmerksomheten han søkte i markeringen som en slik kjerre gir for noen. Et symbol for mange og som de ønsker at andre mennesker skal bruke for å danne seg et bilde av eieren. Men gøy? Niks, kun en traust utseende gubbebil med alt polert og perfeksjonismens tegn overalt. Men gøy, morsom? Nix.

En gang i ungdomstiden (dvs egentlig blir den tiden aldri helt ferdig her) kjøpte jeg en nesten ny Opel Admiral av et forsikringsselskap, den hadde fått hekken trykket inn og dens tidligere eier, en skipsreder, kunne ikke ha en bil som hadde vært «bulket». Den bilen var noe av det mest gromme og eksklusive Opel laget den gangen. En diger V8 som var selv en lastebil verdig, interiøret som fra en møbelsnekker med diverse medaljer. Og kjerra var diger, svær, den gangen. Baksetet kunne en virkelig sove i. Og ta seg en kald morgenpils i det innebygde barskapet til musikk fra kjente og ukjente høytalere over alt.

Jeg jekket ut og fikset hekken, skiftet deler og lakkerte, den var i en nydelig mørkeblå metallic. Til tross for størrelsen gikk den som pokker. Men selvsagt dårlig til å leke med da fjæring og annet jo var sedat og tilpasset «herrer» med privatsjåfør. Da jeg skulle burne greia, alltid morsomt det, så spant jeg av begge bakdekkene, de ene havnet oppå en lokal pølsebod, men gnistrene fra felgene ble jo tilbedt jublende fra tilskuerne. Men bilen var en magnet på damene. Kvinner liker jo som regel alt som er standsmessig, og kan bruke infame knep for å smiske seg inn i statusen og dens rus av selvbildeegoet mot sine avensyke medsøstre utenfor glansbildet.

En helg jeg skulle reise bort, fikk en kamerat låne kjerra. Da jeg fikk den tilbake på mandagen lå det en engelskrød blondebh i barskapet og brune hårnåler på gulvet bak samt et ukjent skjerf i hanskrommet med parfymeduft som var meget gunstig blandet. Joda, det hadde vært en kjempehelg, helt vellykket med 8 damer i baksetet. 8? Vel 5 gikk greit dersom de var av den smale utgaven, men 8? «Ja! Og i tillegg Arve i midten!» Arve? Han er jo ihvertfall 90 kg. Vel, ikke uvanlig, men etter 2 måneder solgte jeg greia, dvs da neste var klar, men Arve kjøpte «damemagneten» og levde happy lenge med den.

Før da det kun var forsvaret som hadde radar og sheriffen sov om natten, fikk man leke seg litt mer. Jeg tror mange unge ble bedre sjåfører av den litt ville leken hvor det ikke var så nøye om speedonåla ikke passet til skiltene. Var man alene på 5 mil vei så fikk man prøve ut grenser, leke seg litt. Eller spinne rundt på skogsveier med grus. Eller kappkjøre litt på passende strekninger. Kan knapt huske særlige alvorlige ulykker blant de kameratene jeg kjente. Men alle var gode sjåfører. Selv jentene. De var like dyktige som gutta, og like friske.

Jeg husker en gang, den ble nesten flau, men jeg berget meg inn i siste sving. Jeg kappkjørte med ei venninne og hennes søster, med meg var en kamerat som de hadde kjørt fra tidligere med ertende jentelatter. Men nå skulle det hevnes, dvs jeg skulle visst hevne han, og «vi gutta’s» ære. Nå skal det sies at hun var utrolig dyktig i å kjøre og stort sett turde ingen av gutta som kjente henne utfordre skjebnen, flaut å bli frakjørt av ei jente. Men dog, Tor han ble aldri flau, men tapte aldri heller, hehe. Problemet nå var at Karin, som vi sier den skarpkjørte het, hadde en NSU TT som jeg hadde trimmet, og jeg visste hva den kjerra var god for.

Og ikke nok med det, jeg skulle kjøre mot henne i den samme bilen kameraten hadde tapt stort mot henne i nettopp, dvs i Cortina Lotus som og selvsagt var passe ekstra trimmet. Den var tøff med brede felger og i Fords Racing green. NSU’en til Karin hadde den fordelen at motoren var bak over drivhjulene, noe som ga ekstra fordeler på den grusbelagte skogsveien vi skulle kappkjøre på.

I akselerasjonen i starten hadde ikke Cortinaen en sjanse og jentene fikk et godt forsprang, men etterhvert drog vi innpå, særlig i svingene hvor jeg nok tok en røffere linje enn Karin. Kameraten på siden av holdt seg for øynene i hver sving og ventet på en skogstur. I siste dobbeltsving, en høyre og en venstre tok jeg en råsjanse da Karins bremselys kom på og gjorde motsatt, full gass. Dermed berget vi æren og kom en panserlengde først i mål, hehe

Og det var gøy! Ikke som å subbe lydløst rundt i en gubbebil i dag..

5 kommentar to “8 ryper og en stegg i baksetet..”

  1. May-Britt Says:

    =) [img]http://birkmose1.dk/bjstenal11.gif[/img]

  2. tante BØ Says:

    Biler med sjel … det var Biler med sjel … det var før i tiden det : ))
    Disse nye som lukter ny plast og kunststoff er ikke no for ei gammal tante : ))

    Ser May-Britt har finni fram et flott bilde av Villmannen : ))

    Regner me du titter innom her før natta…
    så da ønsker jeg deg en god natt.

  3. Xantippe Says:

    Takk for nok en god Takk for nok en god leseopplevelse…. må vel spørre deg om du har tenkt å gi ut disse små fortellingene?.. ;))

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Hehe May-Britt, er det slik Hehe May-Britt, er det slik du mener jeg ser ut her jeg sitter og knoter ned ord? hehe, stilig..

    Det var noe annet med biler før tante BØ, nå er de mer sterile, og sjeldent man ofrer et blikk på den grå massen. Jepp, hun har tydeligvis dannet seg et bilde av villmannen, hehe

    Takk selv xantippe, sorry jeg ikke har fått kommentert så mye hos dere andre i det siste. Gi ut? Nei, ikke nå ihvertfall, fremtiden er noe annet. Får se..

    Tor

  5. leone Says:

    Råner’n Tor. Du må jo ha vært Norges første råner, slik som jeg leser det. Og Opel Admiral! Jo, jeg husker den. En svær tung klædd med V8. Men den var som du sier, villig i frasparka. Karosseriet var også av typen hvor bak- og frontvinduet var en del av karosseriet. Jeg husker en i byen med samme type bil som kjørte uten bakvindu. Karosseriet ble jo naturligvis veldig ustabilt og utsatt for vridninger, så han fikk seg litt av en overraskelse da frontruta eksploderte under vill fart rundt en sving.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: