En søndag..

Kramsnø formes til boller, tennisballer. En uskyldig stubbe får gjennomgå. 3-4 testskudd og den er fortapt og snart dekket med hardpressete krystaller. En stjertmeis vingler forbi, den er morsom med sin altfor lange hale og den hvite lille ballen i den ene enden. Den får meg til å smile – og Herr Stubbe får endelig søndagsfred.

Går i egne spor, bokstavelig. Både synlige og usynlige. Som å vandre bakover i tiden, vandre i fortiden. En kullsvart stein fanger blikket, fargen er uvant, størrelse og form som et avlangt strutseegg. Moder Jord nekter å gi slipp på egget sitt, lar det få bli i hennes favn. Men den hadde gjort seg i bokhylla, en av de. Sammen med de andre steineggene.

Minus 5 og februar, men noen knopper viser vårtegn i millimetersmil. Må lete, de modige pionerer finnes i lune sørlige groper. En blåfarget mannsperson jogger forbi. Blå klær og blått ansikt, blikket kun på neste skritt. Alvorlig. Akk hvor forskjellige vi mennesker er. Viktig å huske på, men vanskelig å forstå. På toppen av en slak bakke sitter den blå, jeg nikker og smiler og rusler rolig forbi, men han ser meg ikke, puster pesende ut hvit steam og øynene er festet et sted på bakken mellom skjelvende lår.

Solen er sterk i dag. Kaster tilbake ekstra lys fra den hvite flate. Speiler seg selv og er tilsynelatende fornøyd. Solbrillers dag, de er polariserte og kanskje moderne, aner ikke, bryr meg ikke. Den blå kommer igjen, hører pusten. Pesende og småstønnede strever han seg forbi med de stive livløse øynene. Jeg har gitt opp å hilse, han er i sin egen verden – og jeg noe som bare er i veien. Han er sikkert meget målbevisst, jeg er ikke. To forskjellige verdener møtes – og forblir ukjente for hverandre.

Tid, alt dreier seg om det til slutt. Tid og håp, ikke tid til å krysse av på en måliste for å dø lykkelig. Nei, tid til å leve, og kanskje håp om å elske, da kan man dø lykkelig. En kamerat har som livsmål å ha x antall kryss på en landsliste, det er blitt en besettelse. Kona og barna ga opp for 2 år siden og lot han fly. Da er det kanskje mer skånsomt og behagelig å samle på frimerker. Jeg samler ikke på frimerker. Samler på mye, hvorfor kan selv ikke jeg svare på alltid, ikke alltid man behøver svare heller. Men mest samler jeg på gode minner, de er det romslig og evig plass til..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: