Einstøingen..

Fyller 4 kg frø i fuglemateren, en tyrkerdue skinner rosa i morgensolen og venter på frokost. Den er vakker, vakrere enn meg. Av og til ønsker jeg at jeg var en fugl heller, en ørn som svever fritt uten grenser. Ørna er en einstøing, mulig derfor lengslene kommer når jeg ser den sveve fritt over verden høyt der oppe og på vei inn mot evige ukjente vidder og daler frie for menneskers og deres kav for et liv de kanskje ikke får leve ut i full frihet.

Mitt liv består av sterke kontraster, ytterpunkter kanskje få får oppleve. Fra menneskekontakter i store mengder og fra alle samfunnslag, helt fra han som hver morgen sykler en fast rute og plukker tomflasker til absolutte topp i samfunnet. Kontrasten mellom f.eks en Hertugs verden til flaskesamlerens verden er gigantisk, selv om den siste kan være den som innerst er mest lykkelig og har størst sjelero og følt frihet.

Alle disse mennesker, den gamle invalide i sin slitte rullestol, mange av disse de fleste kun ser pyntete ansikter av skinne mot seg i blader og aviser, eller pudra på nesen i tv – de alle har en plass i mitt liv, vært en del av det i perioder, selv koner, elskerinner, barn osv osv. I 12 år druknet jeg i mennesker fra bunn til topp, fra fjern og nær. Telefonen måtte til slutt fredes i perioder og pluggen dras ut. Mange kjenner ikke begrepet «privat fritid». Til slutt ble det for mye og egenslitasjen for stor og jeg lukket døra, bye bye. Dette forenklet sagt, og jeg takker avisene for å ha innført omtrenlig 3 års alder på artiklene som ligger på deres servere før de fjernes.

Etterpå brå overgang som en frisk pust endelig kom inn i sjelen igjen. Jeg er «normalt» sosial tror jeg, men har tydelig inngitt noe som har gitt mennesker ro i det å kunne stole på meg, dermed åpnes private sfærer få får del i. Sfærer som pressen ville elsket og betalt godt for å få glimt av, men selv om de har prøvd seg er ikke en bokstav formidlet og de bannet nord og ned. Jeg har alltid undret meg på hvorfor mennesker så kjapt mange ganger har fått såpass privat tiltro til meg som nær en ukjent. Mange delte private deler i fortrolighet som kunne gjort stor skade dersom en var løsmunnet. Men jeg har hengelås, dog snodig allikevel.

Selv anser jeg meg ikke som noen «viktig» person, og er heller rolig og litt tilbakeholden, men åpen. Jeg har bare tilfeldig havnet i en livssituasjon som ga meg alle disse innblikk og mennesker. Jeg takker de alle for å latt deres tilskudd skape meg større forståelse for mennesker og livet. Men dette er noe jeg sjeldent snakker om, på den annen side er det når alt koker ned kun mennesker bak hvert enkelt navn eller tittel, basic menneske bak fasadene.

Men, det var ikke det som var tanken med disse ordene, nei, hva er jeg egentlig? Ikke noe gir meg mer lengsler enn ørna av alle nevnte ovenfor, selv gullkraner på et klassisk slott med 1000 mål plener og 10 gartnere alene til å kun degge med arvete rosebusker som kan dekke 5 fotballbaner og ellers alt man kan peke på slår ikke den enslige nakne ørna og det suget den skaper inni meg. Egentlig vet jeg svaret – tror jeg. På mange måter er jeg åpen, men dypt inne en einstøing med dype følelser og lengsler ikke noe glitter kan mate og mette meg nok med.

Einstøing, mange forbinder det med noe negativt, en særing som nesten bor i hule og kun dukker opp en gang i året og handler et billas på Rimi, ettepå er han forsvunnet i hulden igjen til neste år. Men det er ikke en slik einstøing jeg er, det ligger mer som et fundament skjult dypt inne, og få ser fundamentet, dessuten er jeg flink å skjule for omverden. Men, jeg tror vi er mange einstøinger i denne verden. Av forskjellige grunner, som oftest tror jeg at det ligger mye i det å ikke føle seg forstått eller helt hjemme i sjelens mangfold og dybde. Man lengter etter noe som mangler, et nytt fundament på en måte. Vanskelig å forklare på en enkel måte.

For meg er det viktig å erkjenne seg selv, godta seg selv. Å rømme og trykke ned seg selv, erkjennelsen, gjør det hele bare verre, selv om man kanskje ikke når målet hva det enn er, så feiler man og svikter seg selv ved å ikke godta seg selv som det mennesket man er fullt ut.

På mange måter er det samfunnet som skaper einstøinger, samfunnets normer og hva som gis aksept lar mange føle seg på feil sted – og med lenker på skapt av normer. Paradokset er at det samme samfunnet på flere måter da i tillegg har negativisert det man så føler seg som. Dvs einstøing. Slik sett er samfunnet mange ganger direkte rått mot enkeltmennesker, samfunn og normer formes ofte ikke med enkeltmennesker i høysetet.

Selv ens sjelefrihet prøver samfunnet å tukte, og sjelen, det er deg, og meg, det nakne mennesket, alt annet er bare fasader på flere plan, når døra lukkes og du sitter der alene bak veggene er du naken, men gjemt bak fasader.

2 kommentar to “Einstøingen..”

  1. Trym Says:

    Nøkkelen Eg tenkjer at nøkkelen til dette med at menneske stolar på deg er at du høyrer,-
    Eg trur at om du og eg høyrer heilt personlige ting, gjer det oss til menneske som ikkje plaprar om det me veit og har høyrd!
    Ynskjer deg ei god natt!
    Eg er med deg og profeten som ynskjer å lyfte vengene som ørner!

  2. Trym Says:

    Nøkkelen Eg tenkjer at nøkkelen til dette med at menneske stolar på deg er at du høyrer,-
    Eg trur at om du og eg høyrer heilt personlige ting, gjer det oss til menneske som ikkje plaprar om det me veit og har høyrd!
    Ynskjer deg ei god natt!
    Eg er med deg og profeten som ynskjer å lyfte vengene som ørner!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: