Ikke hvilken som helst..

En by – kunne vært hvilken som helst. En liten park med tørr grønnlig bakke og noen lauvtrær, noen brokete duer, noen gråspurver, etpar slitte svartmalte benker – kunne vært hvilken som helst liten bypark i hvilken som helst by.

En gammel dame – kunne vært hvilken som helst. Et falmet livlig skaut, en beige frakk med store knapper, brune bestemorstømper, beige sko. Den lille damen som kunne vært hvilken som helst liten gammel dame, satt på den ene slitne svartmalte benkens høyre ende – hver dag.

Et vanlig lite byhotell – kunne vært hvilket som helst lite byhotell. Et uanseelig bygg bare. I tredje etasje, et vindu, kunne vært hvilket helst hotell og vindu i tredje – i vinduet kikket en mann på den lille damen. Kunne vært hvilken som helst mann – men det var meg.

Jeg var på en ukes kurs i en by som kunne vært hvilken som helst, med hvilket som helst lille hotell med hvilken som helst liten bypark med benk – og hvilken som helst liten dame sittende i høyre ende.

Men nå var det ikke hvilken som helst, men min lille dame på den slitne benken hver dag. Min, som er opplevet av meg – og lagret i mitt evige minne.

Hver dag, når jeg stod opp, kom hun gående kvart på syv. Presis. I hånden en brunlig stor sliten veske. Så satt hun seg der på sin benk og i sitt høyre hjørne. Kikket rolig litt til sidene. Etterhvert våknet byen og menneskene. Mange gikk gjennom denne lille parken. Og alle gikk de forbi den lille gamle damen.

Mange mennesker, den lille damen smilte til alle. Kikket på de. Men ingen så henne der de fartet forbi, mennesker har det jo så travelt. Raske på så ikke livet går forbi. Hver gang jeg var oppe på hotellrommet om dagen kikket jeg ned. Og hver gang, unntatt mellom 11.00 og 12.30, satt den lille gamle damen der. Hun forsvant rundt 17.00 fant jeg ut.

Men hver dag satt hun der, smilte og kikket. Alene. Og hver dag tenkte jeg på å gå ned – sette meg på den samme benken og prate litt med den gamle. Jeg følte jeg kjente henne nå. Men dagene forsvant i all sin forbannete travelhet og stress.

Da fredagen kom, jeg kikket ut kvart på syv. Hm… Er du forsinket i dag? Klokka ble halv åtte, men hun var ikke kommet og jeg måtte gå til en avtale. Hele tiden la hun i bakhodet, var hun kommet? I en pause stakk jeg ut og rundt på fremsiden der parken lå. Bort til benken – nei. Hun var der ikke. Jeg satt meg ned på den slitne benkens høyre side og kikket rundt. Måtte føle hvordan det var.

Om ettermiddagen da jeg pakket, kikket jeg stadig ned, men nei. Hun kom ikke. Og jeg måtte reise. Etterpå har jeg undret meg mye på den fredagen og den gamle lille damen. Var noe skjedd? Syk? Eller var det endel av hennes liv dette at på fredagen gjorde hun noe annet?

Livet er fullt av uløste tanker og opplevelser. Mange får en aldri svar på. Dypest sitte de som inneholder mennesker. Og jeg tar meg i å bebreide meg at jeg ikke benyttet et av de få øyeblikk jeg hadde. Kanskje var da fredagsforsvinningen og borte, løst.

Menneskets evige kamp mot klokka – og det effektive. Man må være så pokkers effektiv i alt, også sitt liv, en kamp man stadig blir merket av og kanskje skjebnen innhenter en – og en selv til slutt blir en utgave av den gamle lille damen ingen har tid til å se..

6 kommentar to “Ikke hvilken som helst..”

  1. mariee52 Says:

    ja si det du Tor Utsett ikke til imorgen det en kan gjøre idag, passer vel godt til akkurat dette. Får jo bare håpe den gamle har det fint og bare var et annet sted akkurat den dagen. Tenker også ofte på sånne ting, hvordan gikk det med den og den, så får en bare trøste seg med at det kanskje gikk bra…god natt Tor, fin fortelling.Varme tanker fra Mariee52

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Det meste handler seg om Det meste handler seg om tid, vi styres mer av tid enn vi aner tror jeg marie. Jo mer moderne og velstående vi blir, jo mer overtar tidstyringen. Vi blir en slags menneskelig utgave av en robot som livet er tidsbestemt til på forhånd.

    Nå er det mange år siden, og den gamle damen er kanskje vandret til siste benk, den evige..

    Tor

  3. bamse1964 Says:

    Er imponert hvordan du Er imponert hvordan du klarer å trylle med ordene hver gang.
    Du klarer alltid å beskrive stemningen så bra i det du forteller, i tillegg til historien

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk bamse, men ofte er det Takk bamse, men ofte er det enkleste best og ikke la hovedsaken drukne i detaljer, en feil mange gjør når de skal skrive om noe, målet, her mennesket, akkurat «min gamle lille dame» – bør jo helst ikke druknes i farger og omgivelser. Og det er jo nettopp slik en kanskje husker det og..

    Tor

  5. Annapstranda Says:

    Ja,sånn er det dessverre Ja,sånn er det dessverre blitt. . Når en ser på menneskene som småløper og bare ser rett frem, som roboter,nærmest. Ligger det en på fortauet…løper man forbi. En gammel mann som skal prøve å komme seg over fortauet på sine giktbrudne ben…man løper rundt forbi. En som tigger etter noen kroner, kommer mot deg…du tar en omvei, for å unngå ham. Jeg er ikke noe unntak, unngår alt som «stjeler» litt av min «dyrebare» tid.Ekkelt åmåtte erkjenne at en er blitt sånn. En er knapt tilstede i sitt eget liv lenger.

  6. Jærskalden Tor Vidle Says:

    God «selvransakelse» God «selvransakelse» annapstranda, kanskje de fleste av oss nok føler seg litt innvolvert i den tanken og ser litt til siden i rødmingen. Samfunnet former menneskene, men så var det faktummet at samfunnet er formet av menneskene..

    Men hvem forstår oss mennesker?

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: