Tankevandring i vinterskoger..

Rusler rundt i vinterskoger, vide flater i mellom, men det dominerende er skoger av eviggrønne trær. Har gått her før, både i trav og undringens rolige tankegange hvor man leter etter nye svar. Andre ganger leter man kanskje etter et ekorn, eller en ugle på dagkvist. Vinterskoger gir et annet inntrykk enn sommerskoger med sitt yrende dyre- og fugleliv. Man er sterkere alene i vinterskoger.

Tar det rolig, føler at formen ikke er noe en bør skryte avisen på seg av. Skjønt på tankevandringer i vinterskoger i kilomtre i mange tifall går man rolig, puster rolig – og sorterer tanker og inntrykk rolig. Ser alt, føler alt, men på samme tid ikke når tankene vandrer med i sterke utgaver. Her er ingen snø, bare pasteller uten hvitt, og jordfarger i uendelige varianter.

Setter seg på rette steder – tankestedene. Ører som er vant med naturens lyder hører ikke bare stillheten, men og de få innbyggerne i vinterskogene. De små fugekongene som man nesten kan klappe der de leter rundt etter mat, de er så tillitsfulle at en blir glad bare av å kikke de inn i øynene. Noen svartmeis, en flaggspett langt unna, litt liv, – de hardføre er tilbake, resten er reist til sørlige strøk i fjor. Liksom menneskene, også her, få om noen i vinterskogene, men om sommeren kan det føles som kø.

Vinterskogene gir tankerom og fred, en fred man ikke finner ellers. Tankene kommer om å vandre evig – bare gå og gå, bare få fred og ro, la tankene hvile evigt. Klarheten løser floker på måter man var blindet fra å klare uten vinterskogene. Men alt er ikke bare – selv i vinterskoger hvor man går og sorterer sitt liv, melankolien lurer, eller som en tåreskvett som dukker opp på et nyoppdaget tankepunkt.

Man blir naken i ensomheten i vinterskogene der en rusler rundt og sorterer repriserevyer av sitt liv i nye rekker. Man må tørre. Man bare må, må tørre å la vinterskogene se ens ensomhet uten tildekket sjel eller forsøk på sensur. Man er en tøff faen som går ensomt i vinterskoger og gråter litt. Men, vinterskogene er så uendelig forståelsesfulle – og griper om en og beskytter det lille barnet som er alene og naken og gråter litt taust på en stubbe.

Vinterskogene verner og beskytter, sender en trøstende engel i form av en liten fuglekonge som kikker smilende bort en meter unna og lokker frem ens eget smil. Den lille tassen gir nye håp – og smilende vandrer en litt videre til neste tankested. Etter en god stund, man blir forstyrret i tankeverden av urbanismens uro. Mobilen ringer og man forbanner seg på at den ikke ble glemt igjen i bilen. Plutselig blir en og oppmerksom på livets tidsteller på armen – og snur før evigheten nås. Men kanskje neste gang?

En orrhane støkkes – gjemt i lyng på en snarvei vekker brått neste tankero, den krasjer inn i første gran og man må le – og løper som den lille lekende gutten i kortbukser etter den uheldige slik man gjorde i ubekymrete barneår. Ned mot bilen tar man en sjanse og gir gass nedover en bratt åskam hvor resultatet er gitt – man tryner i lyngen straks farten overgår beinas takt, rett før en flyr. Og barnet ler igjen og fikk et nytt lite evig arr i ansiktet av landingen. Et merkearr – et blant flere hvis man vet om de..

Man er tøff som faen som våger å gå naken og ensom i sjelens hjerte i vinterskoger..

.

Gregorian – The moment of peace

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: