Morgenstund i kontrastenes verden..

Blå morgen over Flateland, blå men enda koksgrå. Sitter ved kjøkkenvindu – lar kaffekopp varme. Øynene mot øst, det blå øst. Sekunder gir dypere blå, sekunder i mitt liv. Svarte greiner peker mot det blå, kontraster i blått og svart. Hele livet er kontraster i følelser, noen blå, vakre – andre svarte, tunge..

Fugler våkner, svarte fugler, alle er svarte – enda. Mot det blå blir de levende, men svarte, enda. Snart gryr dagen, ikke på ny. Nei, hver dag er jomfruelig. Hver dag lever bare en gang, den kommer aldri mer igjen. Aldri. Dette «aldri», både godt, men og jævlig. Aldri – ordet som bærer to ytterpunker, den ene blå som himmelen, den andre kan bli vond som den største smerte, dette «aldri mer»..

En svartrost setter seg i toppen av en svart finger med blå bakgrunn, den er svart nå, som navnet. Den er svart når dagen vakker er kommet, men den er vakker da og. Det mørke, svarte. Kontraster i ytterpunkter det og, kan være varmende godt å være i – men og den dypeste mørke brønn uten tau..

Mennesker, noen ser ut til å smile hele livet, om ikke annet når en ser de, møter de. Andre virker mørke, selv med lyse klær og sommersol. Men hvem vet? Kanskje er det motsatt. Kanskje smiler den ene bare i sommersol og mennesker – og går hjem og lukker døren i sin mørkeste hule, og gråter ensomme tårer..

Følelser og tanker – livet. Menneskers største evner, sanser av ubegrensete følelser, begge veier. Noe godt, vakker og ubeskrivelig. Kontrastene til det mørke er større enn universet. Universet har ikke følelser. Livet, som morgenen, blå der håp er, mørkt og dunkelt der man kan sitte noen ganger og se på det blå og ønsker stille at det var der man skuller vært – men man blir bare en tilskuer og forsvinner i alt det mørke, blir usynlig..

Å se, bli sett. Ikke alle blir det, selv om de smiler tappert der de prøver å bli sett. Bli sett som den de er – og ikke bare en fremmed man smilte til med sitt tapå smil i farten. Livet på sitt verste for tusener. Tapre små mennesker som bare vil bli store nok til å bli sett, få komme inn i det blå..

Fyller på mer i det svarte krus, mørk og livgivende kaffe, morgenvennen – en man kan stole på, en som lytter og alltid er der, enten morgenen er blå eller bare svart..

God morgen til alle mennesker, måtte dagen deres bli blå og god..
.

.
Bette Midler «Wind Beneath My Wings»

2 kommentar to “Morgenstund i kontrastenes verden..”

  1. Xantippe Says:

    Utroli hvor lite som skal Utroli hvor lite som skal til før man finner den indre roen, som du skriver, sette seg ved kjøkkenvinduet i stillheten, bare kikke ut på den vidunderlige naturen og det dyrelivet som kanskje finnes utafor… trekke pusten dypt ned i magen og kjenne at man tross alt er i live…Takk for en flott lesestund nok en gang…;))

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Heel tiden er det vel Heel tiden er det vel momentet i det å se, som å virkelig se xantippe. Det er store forskjeller i å se, og å virkelig se. Også når en ser andre mennesker. Vi har det altfor travelt vi mennesker mange ganger, som om tiden går fra oss om vi tar oss tid til å stoppe opp og virkelig se, la det synke inn.. Føle på det vi ser..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: