Møte med 1862..

Tåkefingre omfavner – tryller spøkaktig med mann og myr. Ømme fingre, men kalde. Dis synker ned i groper blant myrull med dryppende hoder. Døde krokete vindtørkete fururøtter strekker seg, vil fange det fremmede – svelge ned i underverden og le rått av menneskebarnet på villspor. Grått og svart, fuktig slør. Surklende myrtuer er sultne. Støvler setter spor i evige elementer til neste generasjon.

Hufser, selv øyenbrynene drypper. En lys lugg ut av capsens tak drypper og blir mørk. Alt er vått og rått. Ryggsekken tynger stadig mer, tre liter tåkedis haiker med. Øyne blinker, de blå er fuktige de med. Må gå videre, bort fra dette svevende hav. Lårmusklene buler, spensten har fått beskjed, videre, videre!

Øyne målsøker mysende gjennom tåkehav og fandens oldemors slektninger som prøver å drukne meg, fangarmer og surklende hekselatter. Bort! Bort fra dette myrhelvete! Åh! Gå hjem og vogg oldemor! Unna gamle kjerring! Du og gnomen! Stikk spøkelser og underjordinger! Stikk til Blåfjell! Meg fanger dere ikke! Vik unna! Jeg skal til huldreland!

Svakt, ååh så svakt – lyst. Varmen fra det lyse mål langt der ute i horisonten drar ut nye krefter. Huldreland leder vei, lokker med lys og varme. Timilsskritt måker vei i våte dødninger. Unna! Svarte bunnløse myrhull sliter i støvlene, vil svelge de med mann og ryggsekk. Hah! Ikke noe stopper en villmann! Unna! Huldreland i sikte! Farvel evige mørke myrland!

Åhh…synker ned i mykt varmt huldregress. Vann fra tåkeland og svette renner av. Huldrepust, som en fønvind med parfyme. Mmmm…Deilig! Nå? Hvor er du huldremor? Glade lyseblå kikker rundt – nåja, huldremor er nok nær, føler henne. Hun passer på meg her – her milevidt med øde. Vakkert øde. Solstråler leker med landskapet, skaper trivsel selv for en ensom vandrer.

Noe lyst fanger blikket ved et lite blinkende øye, et tjern. Hva er det? Undrende over fargen beveger jeg meg nedover mot tjernet. Ei rugde støkkes – og avslører 3 egg som snart blir små rugdebarn med lange stylter. Hva i alle dager? Rester av hustufter her? Her av alle steder? Ikke mye igjen av treverket, noe få sølvgrå halve stokker med mose på i bunn. En liten lødd ringmur. Lødd med største ømhu av noen. Et menneske, en gang. En gang i ukjent tid.

Fingre føler over stokkene like varsomt som over kvinnehud. Silkehud. Varm av solens evige stråler. En lyd, en kvist som knakk tørt. Aha! Så du er her huldremor! Flirende saumfares omgivelsene. En aure vaker med et smell av halen midt på tjernet – nesten innertier. Jøss! Den var ikke liten. Her kan jeg bo litt. Mat, varme – og huldremor..

Døsig og trøtt, trøtt etter den lange marsjen gjennom solløst tåkehelvete. Legger meg litt ved siden av en edel stokk og sovner..

Kveldsdisen svøper tjernet lekende i svakt krus. En krokete pinne av tverrvedsbjørk møter sitt endelikt i et bål mellom 6 steiner i krans ved vannkanten. Solen er rød over ukjent ås, lyset slukkes sakte mens verden forvandles. En lom skriker der ute – et ufyselig skrik. Huldra synger bedøvende voggeviser for sine små. Døsig, åhh så døsig. Og mett, en kilosaure ble til kveldsmat.

Nattvesene står opp, nattdyrene og de ukjente en bare aner er der – som huldra. Jeg hilser de alle her i denne gjestmilde ukjente dalen. De er bare nysgjerrige. Noe annet med myrdjevlene tidligere, de ondes land. Mørkt selv midtsommers. Øyenlokkene tunge, kroppen hufser og kryper nærmere bålet og en stokk fra de gamle hustofter. Noen uregelmessigheter i fargen på et lite felt studeres. Sakte kommer noe frem – men hva? En skvett vann på får frem det mystiske mønsteret «1862» har noen risset inn. 1862… det er lenge siden, men hvem risset det inn?

Solen har lagt seg, nattfolket danser rundt og lager kjente og ukjente lyder. Huldremor våker over sovende barn og en enslig vandrer..

Ligger i teltet. Tankene vandrer bakover, 1862.. Sovner i undring. Våkner om natten i mareritt, myrdjevlene fanger meg og myrheksas skrikende latter når hun skulle ha meg oppi gryta. Svetten siler ned, håret fuktig. Tar en stund før sansene sier at jeg er ute av gryta. Pokkers myrdjevler! Bare vent til jeg skal tilbake!

Sovner igjen. Ny drøm. God drøm – noen puster varm pust og stryker forsiktig, som en mor over sitt barn. Hvisker trygge ord. Mykt mot pannen, fuktig… åhhh.. bråvåkner! Hva i … Sterkt, kjenner på pannen. Svakt fuktig – som to lepper? Nei, for noe tull! Føler at jeg er frysen, blir vel forkjølet etter turen i tåkemyra..

Morgenbrisen rister leende i teltåpningen. Solen stiger over lia og baker mannebrød i teltovn. Våkner av varmen. Men fryser litt og. Ikke noe å gjøre med. Får komme meg hjemover før det siger på skikkelig. Koker bålkaffe, steiker frokostaure. Kikker rundt for å nyte og dra inn dette fredlige vakre før jeg må gå. Ser på stokken igjen – 1862… Tiden synes å nesten ha stått stille her siden den gangen, ikke et spor fra andre enn mennesket fra 1862..

På vei oppover liene mot flyene som leder mot myrene, tankene går til nattens kyss, følelsen av lepper – og hviskende gode ord. Merkelig drøm. På toppen ser jeg meg tilbake med lengsler. Skulle ønske jeg kunne bli lenger. Tankene følger over flyene, hva var det ordene sa?

Nærmer meg myrene, helvetes forgår. Snart siger vel tåkehelvete ned og det blir mørkt som alltid. Beryktete trakter hvor folk og fe har forsvunnet før..

Men.. se! Sola skinner over myrene, i vest danser en trane og lerker jubler på svirrende vinger. Rene paradis. Det er trane? Eller? Setter ned sekken og tar frem kikkerten, men hvor ble den av? Borte.. Smilende over alt det fortryllende danser jeg over myrene – de vakre eventyrmyrene..

.

.
Røyksopp: What Else Is There ..

2 kommentar to “Møte med 1862..”

  1. mariee52 Says:

    Så godt å se deg tilbake, hvor har du vært trodde nesten huldra i myra hadde tatt deg, nydelig skildring, regner med den var selvopplevd, hadde lignende opplevelse i Ål i Hallingdal for mange år siden, trolsk, skremmende, vakkert og mektig, men vi var to da, og derfor var jeg ikke redd.Kaffelars på bål ved en liten foss, Røye i vannet, myr med elg utpå, savner det ja…klem fra meg…Varme tanker fra Mariee52

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk marie, jeg har vært Takk marie, jeg har vært syk, men er på bedringens vei håper jeg. Ja den er selvopplevd, men fra tider da jeg nettopp var blitt såkalt voksen, ihvertfall i tall. Mektig er i grunnen svakt i dette tilfellet, 2 atskilte verdener og så utrolig forskjellige. Og sterke inntrykk, selv for en med ekstra livlig utviklet fantasi. Det er så mye en savner når år bygges på, men minner er og gode å ha med videre i livet..

    Koselig det du beskriver og. Kan nesten se det for meg. Og klart, er man to blir opplevelsene doble. Selv har jeg vært mye alene i mange av de sterkeste opplevelsene, men slik er det bare..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: