Livets skatt..

Sitter med liten tulle på fanget, den lille 11 måneder gamle har fått krøller. Brune store av englehår. Tulla leker med alt som finnes på et rotet vinkelskrivebord hos en vasete rotegubbe. Mye mer spennende mine leker enn de som er laget for små tuller. Mye havner på gulvet, noe smeller plutselig inn i ansiktet mitt.

«Zee!» smiler den lille og klasker en sammenlagt tometers tommestokk på nesen min såpass at alle hårene inni danser samba. Men smilet med de fire små tenner, to oppe og to nede, avvæpner all smerte og bloddråpene som kommer ut det ene nesboret. Noen sekunder etterpå får datamusen en undersøkelse før den smeller i gulvet, og hun ler så herlig. Jeg må smile selv av det uskyldige lille mennesket.

Hodet med krøller virrer frem og tilbake, håret lukter nytt, såpe. Armene strekker seg stadig etter nye spennende saker. Små fingre klemmer kosende rett som det er mine grove slitte, varmen går like inn i sjelen. «Zeee!» sier hun med store brune øyne og pang! der for en hjemmedreid krukke i valbjørk med 1000 dingser og blyanter i gulvet. Hun klapper i hendene og ler. Jeg smiler og ler selv, kan ikke annet, det er så uskyldig og ekte glede.

Den lille sitter limt på fanget, vil ikke ned, nei her er det godt å være og mye å ta på, kjenne på for første gang i livet. Og ikke minst smake på, alt må innom munnen. Noe gnages på, tenner klør.

Ute er det grått, grå dag hvor været står stille fra morgen til kveld. Jeg kikker ut – på himmelen, og faller litt i tanker mens den lille tulla nå har funnet alle iq-kubene mine av tre som hun demonterer. Det var visst skikkelige byggeklosser.

En måke høyt opp mot det grå, den virker mørk av mangel på lys. Svever i store sirkler, seiler på oppgangsvind, rundt og rundt. Å se på skyene, leve seg inn i deres bevegelser får tankene avsted, livets tunge tanker glemmes mens skyverden trekker de mot ukjent sted – et pustehull i livets alvor. Grå skyer, tilsynelatende, men de fleste er nyanser i spekteret og avgir kun det hovedinntrykket. Litt synsbedrag. Noen seiler med turbo, andre subber bedagelig litt i alle retninger som om de ikke riktig klarer å bestemme seg hvor de vil dra.

«Zeeee!!» vekker meg, tulla trykker en linjal opp i ansiktet mitt og smiler fornøyd, etterpå kommer en klem. Det er noe med de små tassene, noe godt og ekte levende, uskyldsøyne og blikk. De har enda ikke kommet til livets alvor, måtte det bli lenge til for tulla her og. Den voksne verden kommer tidsnok – er den først kommet er det ingen vei tilbake til det troskylde og den ubekymrete glade tilværelsen. Men man får prøve å ikke glemme å være barn selv av og til når man er blitt voksen. Man skylder seg selv det, og det gjør bare godt.

Den lille dokka leker og leker, koser seg. Jeg kjenner litt av gleden komme tilbake, den man hadde som liten. Jeg klemmer henne litt ekstra godt inntil meg, holder henne litt ekstra trygt fast, hun er jo livets største skatt det lille menneskebarnet – og snart kommer hennes mamma og henter henne, jeg er glad for å ha fått lånt den lille hjerteknuseren en stakket stund..

2 kommentar to “Livets skatt..”

  1. trultemor- Says:

    høres herlig ut Tor:) Til tross for diverse hard kos også…med linjal og sånn…

    Veldig koselig med dem som er til låns;))

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Ja trulte, herlig er et godt Ja trulte, herlig er et godt ord der. Må regne med noe vill vest vel? hehe..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: