Og da, og den gang, og..

Blå sand leker med brune tær – eller var den rød? Samme det, varm og god var den – god å elske på var den fargete sanden. Farget av solnedgangen – eller var det månen? Kanskje soloppgangen? Samme det, vakker var den – som du..

Biter av øyeblikk som glemmes ei. Noe glemmes aldri – som da lommen skrek i fjellvannet og ekkoet frøs fast i ryggskinnet, det er der enda. Frosten er der enda, når minnet kommer.

Som skrekken da jeg falt utfor og en skarve einerbusk som klamret seg til en liter jord i en fjellsprekk tok i mot og holdt en hånd før den ville forsvunnet i sluket 500 meter nede. Det var en usynlig issvull som nektet å la føttene få feste, ca en halv kvadrat var nok til å si farvel. Men den enslige lille busken holdt, flaks, neste var 300 meter unna. Og flaks jeg ikke veide 1 gram mer. Hagla ble knust langt der nede – å jakte fjellryper er mer riski enn eksosutgaven.

Som da kveita drog båten ut i skipsleia og naboen ba til Gud at den slet av, men jeg synes det var gøy og ga den ikke mer tøm enn akkurat så lina ikke brast, dog vant han som ba til Gud, tror aldri jeg skal tilgi Gud for den rekordkveita han snøt meg for. Eller da storlaksen drog meg ut i elva – og jeg som ikke kan svømme! Vel, jeg tok hevn og landsatte den sta fisken, etterpå ble den røkt og vakumpakket.

Og da hun, ja hun var det som overfalt uskyldige meg og kysset meg så jeg fikk snuslepper. Og jeg som ikke var gammel nok til å kjøpe snus? Men, herregud som hun kunne kysse! Og farfar fikk noe å glise av i skyggen da han så snusleppene – jeg ble rød. Men hun fikk kysse mer da, jeg var jo smittet nå, så bare å gi opp da vel? Dessuten, hun kysset noe innihampen deilig, og hun ble fuktig her og der, men da sa jeg nei. Det er jeg stolt av! Tror jeg? Hm…

Da havisen bølget seg foran av trykket fra vekten min når jeg gikk på skøyter, jeg måtte jo trene på langløp, var best på skolen, men isen var for tynn og jeg kunne ikke stoppe der ute for da ville jeg gått igjennom. Så det ble å holde farten oppe og en laaaaang rund sving forsiktig for å komme inn mot trygge forhold igjen.

Eller da stortorsken bet på pilken og havet plutselig strømmet opp av hullet i isen, akkurat i tide forstod jeg at det var jeg som sank sakte med hullet, og ikke havet som kom opp.. Men jeg slapp ikke snøret på vei mot land og fikk torsken med meg, 13 kg veide den, mer enn jeg var i år. Mor ble meget stolt, og jeg sa ikke noe om den tynne isen – jeg var jo på land igjen. Ikke vits i å bekymre noen for småtterier vel?

Og det skjærende ropet langt inne i den skjulte dalen. Jeg svarte og lette. Og lette, en hel dag letet jeg innover skogen – men fant ingen. Eller hørte mer. Nifst. Det verste er å ikke få vite – aldri få vite.

Eller da vi løp etter hverandre og du snublet og falt midt i en kuruke, da lo jeg så jeg fikk vondt i magen. Etterpå kysset vi og luktet møkk begge, hehe. Eller da jeg brukte to timer på å kjøre deg hjem, tilbake tok det bare 12 minutter, dog stoppet jeg ikke på tilbaketuren for hver hundre meter, hehe..

Og da Karin ropte i framsetet den natten til Asgeir at nå gikk det for fort, og det gjorde det. Den nye mercen til Rune forsatte rett ut og landet langt der nede på taket, vi satt i baksetet, men plutselig satt vi på taktrekket og bensinen flommet inn. Etterpå krøp vi ut bakvinduet mens motoren enda svev og lysene lyste rett ut i intet. Kjerra ble spiker og armeringsjern, faren til Rune fly forbanna på Asgeir – og Karin og jeg kysset i et kott på sykehuset og fikk kjeft av en sykepleier mens Rune fikk sydd noen sting i hodet. Ellers var vi friske og raske..

Og alle turer på speilblankt hav med nakne føtter på rattet og følelsen av kraften i båten og fønvinden gjennom håret… Eller heiloens vemodige rop på Norges tak..

Eller ansiktsutrykket til Olav da jeg freste forbi han allerede i 3. gir etter å ha trimma Hondaen. Etterpå byttet han den inn i en større. Men den kjørte jeg forbi i 4. – og gliste. Etterpå kjøpte han bil, den kjørte jeg og forbi, hehe

Eller da kompisene ikke fant seg i å tape fiskekonkuransen for 5. året på rad og ga meg handicap ved å la meg fiske alene i båten. Normalt var vi to i hver båt som kjempet mot de andre båtene. Sleipingene fisket nå 3 i hver båt og jeg alene. Men, jeg slo de alle sammen alene, fikk mer fisk alene enn de tilsammen, da ga de opp, hehe..

Men og deg jeg reiste i fra, som jeg ikke skulle ha gjort. Livet er fullt av mye i alle retninger, latter, lek, ville sprell, gleder – men og vemodige minner over ting som skulle vært gjort annerledes..

9 kommentar to “Og da, og den gang, og..”

  1. Utlogget LOA Says:

    Gråt og latter hånd i hånd…
    Nostalgiens bittersøte dykk.
    Flott

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Ja, det er vel slik for alle Ja, det er vel slik for alle LOA? Noe av alt liksom, noe i alle retninger for å oppretteholde balansen..

    Tor

  3. trultemor- Says:

    *flirer godt* ja, da kan jeg bare ta kvelden…dette var dagens;)

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Hehe Trultemor, men du vet Hehe Trultemor, men du vet en sak som denne er slik av natur at en kunne skrevet side opp og ned når en først er i gang. Samtidig er det greit å blande plusser og minuser i passe mengde – ikke minst ens egen del..

    Tor

  5. mariee52 Says:

    så sant så sant smiler og føler vedmod her, har mange sånne gode, triste, skuffende og lykkelige minner ja..Varme tanker fra Mariee52

  6. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Ja marie, men de betyr vel Ja marie, men de betyr vel og at vi lever? Og har levd, og følt… noe slikt(?) Og enda føler, lever..

    Tor

  7. May-Britt Says:

    Tror nok De fleste har sånne opplevelser om de tenker etter, men du er bare unik til å formidle da, supert, takk til deg Tor og ha en fin natt=)
    [img]http://i114.piczo.com/view/4/0/0/s/7/6/k/9/5/5/w/p/img/i279063983_86549.gif[/img]

  8. Xantippe Says:

    Livet vi har levet… å Livet vi har levet… å sitte slik å minnes og faktisk greie å erindre alle de ulike situasjonene, vemodig og godt, sårt og ømt…;))

  9. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Er nok slik for alle Er nok slik for alle May-Britt som du sier. Takk for ord og det utrolig vakre bildet.
    Ha en fin tirsdag..

    Utrolig hvor godt en husker mange ting xantippe, alt fra detaljer til nesten som en kan føle dufter og smak og. Hjernen er ubeskrivelig utrolig – men så var det det at vi er jo egentlig hjernen, alt det andre er jo kun til for å betjene den…

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: