Tasanee..

«Mamma, mamma!» Tasanee’s glade rop kom henne i forkjøpet før hun fikk skjøvet til side døren av skrukkete grå plastikk og plankebiter fra Chao Phraya, kongelven. «Mamma, mamma, se!» Tasanee viste ivrig frem en brun og liten slimete fisk. Den hadde hun fått av en gammel mann ved elvebredden der hun lette etter noe å spise. Stoltheten lyste ut av hennes barneøyne. Nå hadde de mat! Hun hadde klart det endelig. Det var 2 dager siden sist hun hadde spist annet enn noen røtter og litt ris.

De små barneøynene lyste som juveler. Hun ristet i mamma, holdt fisken opptil mamma sitt ansikt. Mamma lå på noen striesekker fyllt med tørket elvegress. Over seg hadde hun et hullete og skittent pledd av ubestemmelig farge. Tasanee var kry av det pleddet, det var hun som hadde funnet det i elva. Mamma reagerte ikke, øynene var lukket. Mamma var bare syk sa Tasanee til seg selv.

For noen dager siden var mamma veldig syk og varm. Hostet voldsomt og det kom blod ut. Tasanee hadde tørket vekk blodet med en våt fille, men det var enda en mørk flekk på jordgulvet. Men nå var mamma snart frisk igjen. Mamma hostet ikke mer og var ikke varm lenger. Mamma bare sov sa Tasanee og snart ville mamma stå opp og klemme henne og klappe henne på det glatte svarte håret. Og så ville mamma ta vekk de ekle dyrene som bodde i håret, de klødde så Tasanee klorte seg til blods.

Men mamma vil ikke våkne enda, stakkars mamma tenkte Tasanee. Hun elsket mamma. Den gode snille mamma hennes, verdens beste mamma. Tasanee hadde bare mamma, pappa hadde hun aldri sett og mamma sa han var langt, langt vekke på havet. Tasanee var 6 år og 3 måneder hadde mamma sagt.

Tasanee som betyr «wonderful», hadde bodd hele sitt liv her med mamma. Hun var stolt av hytten deres. Den var av planker fra søppelfyllingen og elven med preseninger og plastikk i alle farger, skjønt fargene var snart borte av solens blekende lys. Og den var nesten helt tett, lekket bare i et hjørne, det mot elven og litt på midten. Tasanee satte seg ned på en trekasse. Hun kikket på fisken og la den på gulvet. Snart ville mamma stå opp og koke den. Tasanee gledet seg til mamma skulle stå opp og tenne ild i stålbøtten. Hun frøs litt på de nakne beina. En blodigle satte på den ene stortåen. Hun rev den av og spiste den. Den smakte bittert med og litt søtt.

Tasanee snudde seg og kikket på mamma. Mamma sov, men hun var litt blek i ansiktet. Mamma ville snart lukke opp øynene og smile. Ja for hun var jo ikke varm lenger, ikke hostet hun heller. Så mamma var bare trøtt og sov. Tasanee var sulten, veldig sulten, men det var hun jo alltid. Hun reiste seg og gikk bort i hjørnet for å lete etter noen rester av røtter som hun kunne tygge på mens hun ventet på at mamma skulle våkne og koke fisken. Mamma hadde jo sovet i to dager nå, så snart våknet mamma.

En lyd fikk henne til å snu seg brått! Og der stod den store grå katten, den var farlig viste Tasanee. Hun hadde et dypt arr på høyre armen etter den. Katten freste og i byks tok den fisken og sprang ut i en glipe i døren. Tasanee begynte å gråte. «Fisken min!» Hennes stolthet hun skulle glede mamma med! Hun gråt sårt, «Mamma, mamma, stå opp!» Hulket og hikset hun.

Hun gikk bort til mamma mens tårene rant nedover kinnene. «Mamma, mamma, mamma! Våkne mamma! Tårene dryppet ned fra kinnet hennes og blandet seg med de brune flekkene av blod som mamma hadde hostet opp. Tasanee klappet forsiktig på håret til mamma, mamma var vakker, verden beste mamma, min mamma. «Mamma» hulket hun svakt, «våkne mamma, jeg er redd mamma, snart er det mørkt. Mamma, mamma…..ordene druknet i gråten…..

Etter en stund var det ikke mer gråt igjen, bare tomhet, og tristhet. Tasanee var redd, hun klappet mamma på kinnet. «Min mamma, bare min mamma» sa hun rolig. Mamma sitt kinn var iskaldt. Tasanee tok mammas hånd, hun ville kjenne at mamma klemte henne godt, mamma var snill hun, bare min mamma. Mammas hånd var iskald, og stiv. Tasanee prøvde å få sine fingre flettet inn i mamma sine, men de var helt låste. «Mamma er bare trøtt, mamma fryser bare litt», Tasanee snakket høyt til seg selv, øynene var såre.

Hun prøvde å få hånden til mamma under pleddet så den ikke frøs mer, men den var stiv som en trestokk. Til slutt tok hun av seg den skitne blusen hennes og tullet den rundt mammas hånd. «Sånn nå fryser ikke mamma mer» sa hun og klappet mamma på kinnet, det var iskaldt. Men i morgen da ble sikkert mamma våken igjen, da kom hun til å få sitte på fanget og få varm kos av mamma igjen. Tasanee, frøs, hun la seg ved siden av mamma og kikket i taket, det begynte å bli mørkt. Tasanee var redd, og sulten, kroppen skrek etter mat og varme. Hun kikket opp med store redde øyne, noen tårer randt nedover.

«I morgen da våkner nok mamma, min mamma, bare min…..»
.
.
.
(rp fra LB’s verden – som et led i å flytte over noe før bloggen ev slettes, noen har sikkert lest før – dette er del 1 fra Tasanee’s liv, og den eneste jeg har lagt ut inntil nå, om jeg legger ut noen av de andre delene vet jeg ikke enda)

12 kommentar to “Tasanee..”

  1. trultemor- Says:

    en reprise er aldeles ikke å forakte.

    Men det er så indelig trist….

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Hm.. ja trultemor, men Hm.. ja trultemor, men Tasanee er bare en av tusener som er en del av den usynlige verden. Om jeg legger ut flere deler fra hennes liv vet jeg ikke enda. Ellers prøver jeg å putte innimellom noe fra den gamle bloggen av og til.

    Her er kanskje endel som ikke har lest det før tror jeg. Jeg har enda ikke bestemt meg for å slette den gamle, eller denne – eller begge, er litt usikker bare for tiden, og dermed kanskje best å ikke gjøre noe?

    Ha en fin kveld..

    Tor

  3. Trultus Says:

    Uff… Tårer renner her Uff… Tårer renner her nå, Tor. Dette var grusomt og vakkert og alt annet som rører ved det innerste hjertekammeret! Tenk om man kunne hjulpet alle slike små sjeler i verden!!
    Bare tenk!!

  4. mariee52 Says:

    ååå her renner jo tårene igjen har jo ikke lest det før, og verker for den ungen og alle andre barn på søppelberget og i slumbyer i verden. Hvordan kan denne ungen kunne klare seg, håper noen snille folk finner henne før det er for seint.Varme tanker fra Mariee52

  5. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Ja Trultus og mariee, skulle Ja Trultus og mariee, skulle kjøpt et fylke og samlet de alle, fått frem barnesmilene. Mange tusen barn i verden lever 10 ganger verre enn våre hunder..

    Livets realiteter, menneskehetens mange skyggesider..

    Tor

  6. bamse1964 Says:

    Den hadde vi godt av å Den hadde vi godt av å lese.

  7. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Er nok noe i det bamse, vi Er nok noe i det bamse, vi trenger å minnes om at ikke alle bor på verdens navle..

    Tor

  8. Xantippe Says:

    Får bare henge meg på de Får bare henge meg på de andre her… og jeg har ikke lest noe fra den gamle bloggen…. så du kan veldig gjerne fylle på med mer… ;))

  9. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Hm..ja jeg tror det er mange Hm..ja jeg tror det er mange som ikke har lest den kanskje xantippe(?) Nok å ta av, tror det er ca 800 innlegg? Men ikke alt passer å reposte, dessuten har jeg jo mye nytt, dvs i haugevis, dog er jeg noe tilbakeholden med å legge ut endel saker her da..

    Tor

  10. Xantippe Says:

    Jeg tror det er mange som Jeg tror det er mange som ikke har lest det ja, og mange som setter pris på dine skriblerier…. og, det er jo synd på oss at du ikke legger ut alt her, men det er vel også forståelig…..;))

  11. angelheart7 Says:

    hei Den var ny for meg. Trist men dessverre sant for alt for mange barn. Har selv et barn på 6 år og fant denne trist. Men tror allikevel vi har godt av slike påminnelser.
    Men hvorfor skulle denne blitt slettet? eller kanskje jeg missforstod det du skrev på slutten hehe.
    Ønsker deg en fin helg🙂

  12. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Det er mange nye her Det er mange nye her etterhvert xantippe, dermed og mange som ikke har lest den bloggen, dog er jeg normalt ikke særlig overivrig og lysten på å repitere.

    Alle, også meg angelheart, har godt av å bli minnet på livets alvor for andre, vi er ganske beskyttet her oppe på pidestallen, og resten har alltid en slags følelse av distanse… Nei det var den andre bloggen min jeg mente, ikke innlegget..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: