Laksens skjebnetime er slagen..

(Har prøvd å minimalisere rene faguttrykk og forenklet så langt som mulig)
Laksebestandene i Norge har de siste årene vist en signifikant nedgang, særlig de sørlige populasjonene, men og i flere av de vestlige vassdragene. Og dette til tross for stadige fangstbegrensende tiltak både i ferskvann- og sjøfasen til denne anadrome arten. På samme tid har Norge med verdens totalt største bestander av Atlantisk laks forpliktet seg internasjonalt å ta vare på mangfoldet i disse bestandene, hver enkelt vassdrag har som kjent sin over tusener av år tilpassete bestand.

Særlig er det stor bekymring omkring den akslerende dødeligheten på postsmolten de siste 5 år. Nøkkelen til nedgangen ligger altså å finne i sjøfasen til smolten (postsmolten) og ikke i vassdragene. Sur nedbør la lenge vassdragene særlig på Sørlandet øde, PH verdiene ble for lave i de kalkfattige nedbørsområdene disse får sitt vann fra. Men de siste 10-15 årene har dette sammen med aktiv kalking i gjenskapt selvproduserende bestander av laks. Habitatene i vassdragene har i samme periode opprettholdt nivået eller fått dette positivt beriket.

Alt skulle dermed ligge til rette for en øking av bestandene med en gjennomsnittlig trend som viste økning over 10 års perspektiv. Stramme reguleringer av sportsfisket som skulle sikre at gytebestandenes mål ble nådd ved full dekningsgrad i henhold til hvert vassdrags produksjonsareal var hovedfokuset. Elfisket av yngel om våren og telling av gytefisk om høsten viste en positiv utvikling. Vassdragene nærmet seg det teoretiske målet som fullproduserende. Men noe skjedde, postsmolten kom ikke tilbake i estimert antall som gytefisk etter normale lineære kurver og erfaringer bygget over lang tid forskning.

Konklusjonene er dermed at vassdragene kan produsere maksimalt antall smoltmasse, dersom antallet gytefisk er maksimert til det optimale. Dermed kan en utelukke vassdragene som den begrensende faktoren. Årsaken ligger altså i sjøfasen, den perioden laksen er i havet. Et eller flere partier av den fasen har fått negative effekter med dramatisk utgang. Dermed må en starte å lete etter de forskjellige faktorene som kan påvirke negativ i den delen av livssyklusen til laksen.

Først vet man fra tidligere forsking at flere elvers smoltutgang om våren blir sterkt belastet med lakseluspåslag fra den unaturlige balansen i lakselusproduksjon som er skapt av oppdrettsnæringen. Denne belastningen er alvorlig og skaper en x-størrelse i ekstra dødelighet for postsmolten. X har variabler fra år til år og påvirkes av flere forhold. Dette er kjent godt fra før av, og selv om man økte X – forklarer dette ikke den alvorlige signifikante nedgangen de siste årene. En annen faktor må i eksalerende skala ha slått til.

Atlanterhavets laksebestanders oppvekstområder i havet er rimelig godt kartlagte i dag. Den globale oppvarming kan teoretisk ikke enda slå negativt ut, ved en høyere middeltemperatur på oppvekstområdene om vinteren sikrer dette normalt en høyere overlevelse av første vinter i havet som er kritisk for laksen. Dette er gammel ”visdom” med mange likt konkluderende forskningsstudier. Den er anerkjent på internasjonalt nivå som grunnlag for ekstistens, og hvor resultatene stemmer over ens med flere lands forskning på samme område.

Neste faktor er predatorer. I hovedsak torsk og sei som naturlig beiter på utvandrende smolt i fjordene. Men og i de frie vannmasser på oppvekstområdene. Som kjent er disse bestandene og totalt sett på nedtur, nordsjøtorsken er f. eks såpass desimert som bestand at den er foreslått fredet fra flere hold. Slik sett kan en ikke peke på reelle tall som skulle tilsi at hovedpredatorene skulle stå bak den manglende økingen i tilbakevandrende laks til elvene.

Det man stadig avdekker, og urovekkende, er andel presmolt og ikke kjønnsmoden laks som tas som bifangst i stadige flere av de havgående fiskerier – trålerflåten. Denne er internasjonal, og domineres mye av EU land som f. eks Spania. Personlig tror jeg nøkkelen finnes her, men ikke nødvendigvis i deres alarmerende andeler av laks som (uanmeldt) bifangst. Problematikken er mer komplisert enn såpass, på den annen side logisk, og som følge av en hovedfaktor, nemlig det stadig økende behovet for fiskeolje.

Fiskeolje er en nødvendig del av foret som man gir oppdrettslaksen. Tidligere holdt dette behovet seg internasjonalt på et stabilt nivå. Men etter oppdrettslaksens inntreden, dukket et nytt marked opp. Et marked som ekspanderer internasjonalt år for år, og hvorav Norge er verdens største aktør. Fiskeolje ble ofte skapt av bifangster av ”skrapfisk” dvs fisk som ikke gikk eller egnet seg til menneskelig konsum. Men behovet øket såpass at man begynte regulært fiske etter ”skrapfisk”. Over tid har så dette fisket fått et omfang som nesten har desimert flere bestander av fisk.

Det er en naturlig balanse i havets økosystem hvor ingen elementer er overflødige. Ved å fjerne et element forrykker man hel balansen over få år. Laks på beite er sårbar i og med at den er innom flere deler av denne balansen, fra start som liten presmolt hvor næringselementene består av krill og yngel av annen fisk. Gradvis når den vokser til økes størrelsen på byttedyrene. En laks på f. eks 10 kg kan nytte rimelig store byttedyr, og er mer allsidig enn når den som presmolt ikke er større enn en småsild. Dermed er den i første fase mest sårbar. Den vandrer ut i havet i mai måned, og første vinteren i havet er kritisk.

Personlig tror jeg at her ligger svaret, dødeligheten på presmoltens første vinter i havet skapt av mangel på rette byttedyr som en følge av langvarig overfiske til fiskeoljeindustrien som så er basert på oppdrettsnæringens stadig økende behov for denne vare.

Den internasjonale havgående fiskeflåten er politisk styrt. Norge er under press fra flere kanter, men særlig EU-flåten krever tilganger som forskere mener er urimelige og desimerende for fiskebestandene. Verdenshavene er presset på alle arenaer, og at langt de fleste er overfiske er blitt standard. Mennesket med dets teknologi kan teoretisk ”fiske opp den siste fisk”. Norge er ingen ”snill” gutt på den arenaen selv heller. Norske trålere er i dag verdensspredt og søker stadig nye fiskefelt hvor andre lands fiskebestander så er målet.

Dessverre er nå timen kommet for de Atlantiske ville laksebestander, årsakene kan tilsynelatende ligge helt oppe i dagen, men så er det politikken som slår inn, dvs hva som til en hver tid er politisk korrekt, selv ikke ubalansen i havets økosystem kan overstyre politikere som er feige og kortsiktige..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: