Før – og nå..

Er vi som enkeltindivider mer lykkelige i dag enn f.eks våre besteforeldre, eller oldeforeldre? Deres generasjoner. Hvordan er det å vokse opp i dag i forhold til den gang? Og hva er lykke? Dette ordet som er både lett og vanskelig å forklare på samme tid.

For meg føles tiden lenger bak som et mer robust, håndlaget møbel – et møbel med sjel, laget av en som la sjelen i arbeidet. Unike møbler laget som one of a kind, et møbel man kanskje arver fra generasjon til generasjon, nettopp pga sjelen i møbelet. Tvilsomt om det samme skjer med dagens moderne masseproduserte bruk og kast Ikeavarianter.

Selv om møbler er kun døde ting, de avspeilte den gangen mennesker, den møbelsnekkerens personlige stolthet og sjel. Landet var full av små møbelsnekkerverksteder den gangen, som så mye annet som ble håndlaget, og slik en selv ville ha dette. Men hva med menneskene? Tror en kan si at de levde mer nært i mange småsamfunn og bygder. Verden utenfor var ikke tilstede som i dag med all dens elendighet – eller perfekte mennesker som vises frem og får en selv til å tvile på ens verdi.

En ting jeg selv husker var roen, stress et ukjent ord, man måtte ikke alt mulig, man levde som noe mer naturlig uten en lang «måtteliste», som nå med f.eks de kjente lister over hva man bør ha sett/gjort før man kistelegges. Krysse av på listen. Mine oldeforeldre ga en trygghet for en liten gutt, de hadde alltid tid, tid til å forklare, tid til å vise, og tid til å føle gleden over selv en mus i brødskuffa, tyven tatt på fersken var jo tross alt så nydelig og hadde pene øyne, den fikk gå. De som gikk i fella om natten var «bare en nødvendighet, og døde allerede».

Det var godt å være liten den gangen, få utfolde seg, voksne som hadde tid, de små kom først, så andre nære – så seg selv. Slik sett bygde en jo på at alle hadde omtanke for hverandre. De menneskelige aspekter var den naturlige hovedsaken i livet, ting var bare noe en hadde til praktisk nytte for mennesker. Selvfølgelig, men da sett med «moderne» øyne, var kanskje ikke alt perfekt hos alle, men så var det saken med de øynene som ser, man må nesten ha vært i begge tidssoner for å klare å forstå noe av helten.

Slik sett, når det gjelder barn og oppvekst – tviler på at det er mindre andel barn i dag som har problematiske oppvekster enn før. Heller motsatt tror jeg. Årsakene ligger litt naturlig nok hos foreldrene, man kan ihvertfall ikke skylde på barna. Samfunnet bygger fremtiden, men samfunnet – vi kan ikke bare skylde på samfunnet, for samfunnet er egentlig oss alle.

Vi er frie her i vår del av verden, noe annet kan en ikke påstå, tror jeg. Eller vent litt, frie – jo, frie, men tør vi bruke vår frihet inviduelt, eller føler vi press for å følge med flokkene? Er det en slags redsel – eller en større andel egoisme? Vi er jo i «selvrealiseringens tidsalder», eller mer rett, i dens begynnelse. Men, er vi ikke avhengige av at andre mennesker bryr seg om oss? Og gjør vi samme gjengjeldelse? Eller kommer vi først selv uansett?

Det snakkes en del om at halvdelen av den voksne del her i landet er single i dag, og man skiller seg lettere nå enn før, skiller lag. Så sier endel at før var det mye mer omfattende å skulle skille seg osv. Men, jeg tror det er kun en halv sannheten. I dag haster mye, turbosamfunnet er her. En del inntrykk jeg sitter igjen fra mennesker jeg kjenner, er at folk tar seg ikke tid til å bli kjent godt nok før de flytter sammen, det haster liksom, «prøve og feile metoden» som en kompis uttalte etter sitt 5. brudd.

Ikke misforstå, det skal være lett å bryte ut dersom man innser at dette ikke vil gå livet ut, bedre å ta det når det er en kjennsgjerning. Men, det tar tid å bli kjent med et nytt menneske, veldig lang tid. Så, hvorfor ikke bli kjent først? Lettere å avslutte noe på den måten enn når man har bodd i sammen en stund, og kanskje og drøyd det lenge i håpet man egentlig vet ikke vil oppfylles.

Jeg tror at for noen generasjoners tid tilbake var det en vesentlig forskjell på dette området, en forskjell som nok omfattet flere enn en kanskje kan tro. I mange småsamfunn vokste mennesker opp sammen, de kjente hverandre ut og inn, også de i nabobygdene som regel. Dermed er et langt, men meget godt grunnlag for dypt kjennskap allerede med som niste. I tillegg ventet man generelt mye lenger i snitt enn i dag før man tok skrittet fullt ut.

Grunnen til at jeg tok denne delen er fordi den handler om mange, mange enkeltindivider som føler seg alene og ensomme, mange flere i dag sies det. Og ofte svikter nettverkene lettere i dag, folk sprer og flytter mye mer og enn før. Ofte er det barn og med på endel av disse inn og utbruddene, og når foreldrene lider, er ulykkelige, lider ofte barna og på sine måter. Selvfølgelig er det nyanser i alle deler er, jeg snakker generelt og «stort» nå.

Dermed er jeg vet begynnelsen, er vi lykkeligere? Blir vi lykkeligere av å vite om alle verdens mennesker som ser «perfekte» ut, eller svømmer i gull? Blir vi lykkeligere av å krysse av på alle «bør ha» listene? Blir vi lykkeligere av å ikke ta oss tid til å kjenne andre dypt nok fordi vi ikke har tid nok? Blir vi lykkeligere av å ikke si at vi er ulykkelig fordi da føler vi at omverden ser på oss som mislykkete? Det er så mange spørsmål man kan stille, men svarene vil være verdiløse dersom de ikke besvares ærlig..

4 kommentar to “Før – og nå..”

  1. stabeist Says:

    NEI i dagens samfunn er det altfor mange ulykkelige ensomme sjeler, se på økningen av psykiske problemer.

  2. xantippe Says:

    Mye å fundere over i dette Mye å fundere over i dette innelgget Tor, men noe trengs ikke å bearbeides heller. Jeg tror også at det noen ganger kan gå vel fort for seg når mennesker gifter seg/ flytter sammen, så faren for å gå hver til sitt er stor. Men, jeg mener, i gamle dager, riktig gamle dager, da fikk gjerne ikke mennesker velge sin livsledsager i det hele tatt? Det var ofte foreldrene som valgte, og mange ganger traff ikke det «lykkeligeparet» hverandre før i kirka…
    En annen sak er at det i dag er veldig lav terskel fo å skilles , kanskje for lav… , mens det før nesten ikke fantes skilsmisser, noe jeg tror den gangen gikk veldig utover damene som mange ganger ble utsatt både for psykisk og fysisk vold

    Man skulle kunne ta det beste fra «gamle» dager og blande det med det beste fra vår tid…. det var en verden jeg kunne levd godt i … trur eg…;))

  3. Anonym Says:

    Det blir bare værre og Det blir bare værre og værre å mange meir ulykklige.

  4. tante BØ Says:

    Jeg tror jeg er enig med deg Jeg tror jeg er enig med deg Xan. Så har det vel også litt med de himla jaget etter ting
    vi «må ha». At vi skal imponere venner og bekjente med hvor»vellykket» vi er…
    Det var når jeg leste dette som Tor skriver, at jeg kom til å tenke på den sangen…
    Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten…


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: