Stormnatt..

Stormen rister trær for siste sommerhilsner, husvegger tar spenntak mot naturens blåsebelg, og regnet truet med å slå seg gjennom tak og glass. Det er høstens første stormnatt.

Jeg hadde lagt meg, lå trygt og varmt under dyna og leste i «The Battle of the Atlantic» med bakgrunnsmusikk fra ul og stønnende bjelker med koring fra piskeslag i dråpemoll. Bang! sa det – og katten kikket på meg og jeg på den. Men den visste ikke mer enn meg, og nektet å undersøke saken. Dermed måtte klær på i flere lag og lommelykt, skjønt hele kåken er opplyst med pene utelys baut rundt, noe jeg synes er koselig.

Det var på sør det sa Bang! og der lå en nabo’s putekasse med kun en grim og våt pute oppi. Den må ha gjort sitt livs flytur, men navigerte feil og var nå havarert og partert. Nåja, liket ble tilbudt herberge i garasjen – sykebil hadde ingen hensikt, ei heller plaster. Mens jeg først var ute, sjekket jeg fortøyningene. Det er nå slik en gang at her står det meste ute over alt året rundt, normalt blir det aldri noen Finnskogsvinter her. Etter hvert lærer man seg å plassere gunstig slik at godset finnes neste dag og.

Garantert er man lys våken etter en natttur ute i elementene i friske trav. Øyne store som om dagen, lå etterpå og leste i boka, men tankene var ikke mellom permene og svevet forvirret i alle retninger. Kroppen mente tydelig at det var noe feil med klokka – jeg hadde jo stått opp og til og med vært ute? Så det må være morgen. Å tvinge motsatt har ingen hensikt, man kan like greit stå opp til øynene så faller i nattstilling igjen – dvs hvis man ikke er så heldig da at en kan falle inn i en armkrok og kose seg inn i lykkeland..

Stormnetter er levende og storslagne når en sitter varmt og trygt inne. Hele verden lever, man hører livet – men ser ikke noe. Det skaper en egen stemning som man ikke får om dagen når sceneteppet er oppe og en ser hva som skjer. Om natten kan man skape seg inntrykkene for det manglende syn og det hele føles mer dramatisk når kun lyder skaper inntrykk.

I stormnetter burde en krype tett sammen og føle stormen bygge det tettere og tryggere, en følelse man bare får i slike netter, forsterkende og ubeskrivelig. Man burde elske i stormnetter – elske til en sovnet i utmattet lykkerus når teppet begynte å rulles opp i morgengryet..

Det er så mye man burde i livet. Man vet, vet hva man burde, men ofte blir det ikke som det burde. Noe er man skyld i selv, annet ikke. Ettersom årene går strammer en sakte inn på det å våge og bryte noe, mønsteret. Bruker lang tid. Når en er yngre tenker en annerledes og mer grenseløst – skjønt en skal jo leve evig når en er ung. Dermed burde det vært omvendt. For når man blir eldre blir evig tid plustelig tidfestet – og evig blir ugyldig.

Det er så mange tanker man gjør i stormnetter når søvnen ble blåst bokstavelig avgårde med vinden. Noen tanker kan deles, som her nå, andre har man lyst å dele med noen – tanker og følelser, men ender med de alene som regel. Tankene får ekstra medvind i stormnetter – eller motvind..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: