Månedalshuldra..

Irrgrønne små myke bjørkeløv gir kinnene kjærlige stryk som takk for sist – sist ja, når var det? Sist jeg ruslet her inne langs Måneåna fjernt fra allverdens kav. Noen år siden – tall er ikke særlige viktige lenger, de er for tørre der de står som kalde monumenter over detaljer i følsomme liv. Tall kan ikke leve, føle, tall har ikke sjel..

Bruset fra Månefossen har sin følgesvenn i det svake vindraget, ikke langt igjen nå. Sakte går det, selv om beina er lange, bladene breie og stødige. Skal gå sakte. Øynene, sjelens vinduer – de må få med seg hver meter, nei millimeter. Ikke bare rett frem, også til alle sider. Neseborer må få føle, ører få høre – noe må og smakes på, bittert eller søtt, alt mater sjelen..

Et uhørlig vak fra en bekkaure som bryter stilla bak storstein uten navn, den er ikke på kart en gang. Men den lever som en del av eventyret. Eventyret – sagnet om Månedalen. Her bor alle, litt av alle, som en slags Noas dal. Vannet er jo og her. Det livgivende og livsnødvendige. Mørke stokker i dyp høl, synketømmer eller kanskje spant fra Utanapishtim’s ark? Hvem vet, fantasien får frie kår her i Månedalen, befridd fra sivilasjonens lenker..

Men en mangler av arkens overlevende , hunnkjønnet av Homo sapiens – eller best å ikke fornærme huldra, hun bor jo her. Månedalshuldra, alle eventyrdaler har sin hulder. Den vakre som hugtar med en styrke ingen jordiske klarer. Men huldra er kjærlig og bare ensom der hun lever alene – og passer på alle enslige vandrere. Månedalshuldra skal være særs vakker sier sagaen – jeg har ikke møtt henne, ikke enda..

Sjelen trives her inne i den glemte dalen – glemt for andre kanskje, men ikke meg. Sjelens to vinduer forteller at her har ingen mennesker gått på lang tid, ja kanskje var det den selv som var her sist. Alt virker jomfruelig, selv fuglesangen føles annerledes. Klar, ren som aldri før hørt..

Inn mot fossen hvor den kløfer seg før utvidelsen, smiler terrenget – andre kløfter føles mørke, helt opp til de som henger som en trussel over hode, varsel om dommedag. Men ikke her – her varmer og kjærtegner hengene med fjellblomster i hele fargesirkelen og solglitrende sommerfugler..

Fossestøv kjøler varm panne og lager evig dugg av purt kildevann, tungen smaker og fyller mer i sjelens livsbeger. Rundt siste nes – Månefossen og Månegryta’s panorama får sjelen til gispe – et gisp i lykkerus. Eventyrlandets kilde. Setter meg ned varsomt uten lyd på en mangefarget juvel, en ekte norsk urstein. En kjenning, jeg bodde ved siden av den forrige gang og. Den fikk da et navn, døpt med et krus bålkaffe. «Min Venn» heter den..

Solen står rett inn dalen fra vest, snart skumrer himmelen rød før månen når frem med sine stråler. Det er fullmånetid. Går mot fullmånenatt – som i sagnet. Det er når fullmånens midtstråler slår ned i vannspeilet under fossesløret at Månedalshuldra kommer og setter seg på Min Venn og synger sin lokkende sang..

Teltet er oppe – jeg fyrer opp et bål, kaffelars på. Et utfres fra tuten langs svart metall, en tankestund og kruset varmer i hånden der jeg sitter på ryggen av Min Venn – det andre kruset venter jeg med å fylle til månestrålene gir signal..

.

2 kommentar to “Månedalshuldra..”

  1. xantippe Says:

    En fantastisk tur du tar oss En fantastisk tur du tar oss med på her Tor, malerisk… og med skikkelig norsk musikk til så kjenner jeg stoltheten over land og folk…..;))

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk for den gode Takk for den gode kommentaren xantippe. Ja, ekte norsk stemning måtte det bli, huldra er jo vår..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: