Nesten pinlig..

Hadde det ikke vært for noen gule blader blant alt det grønne skulle en trodd det var vår på nytt. Vindstille og mildt med livgivende sol. Fint å våkne til en slik dag. Ut på tur, har bestemt at jeg er frisk.

Turområder for allmuen er normalt ikke noe jeg besøker flittig, dvs slike med planerte stier og hvor en kan møte eldre herrer og damer i altfor avslørende klær og blå i fjeset med tunga siklende ut av stramme hvite lepper. Passer liksom ikke inn i naturen, skjønt jeg lurer på om de egentlig vet at de er i naturen der de peser frem siste pust?

Men jeg kjørte til ett av disse i området med vide skoger. På parkeringsplassene var det heldigvis lovende, dvs få biler og da jeg gikk ut luktet det virkelig skog og ikke svette. I avslappet tempo med ører og øyne åpne daffet jeg innover på gammel grus. Skogens beboere måtte jo undersøkes.

En times tid senere hvor jeg satt og koste meg med niste og kaffe, gryntet det bak en sving. Hjort? Satt musestille og forventingsfull. Men nei, en gubbe i sønnens treningsdrakt hvor magen sikkert hadde gjort den nå ubrukelig for sønnen, kom pesende og stønnende rundt svingen. En stund lurte jeg på om han hadde alvorlige problemer. Jeg kikket på det blårøde ansiktet, han stønnet forbi med flakkende øyne – er i grunnen ikke sikker på om han så meg?

Videre innover, en uendelig lang bakke uten ende fristet til å teste egne muskler i pipestilkene, se om jeg var skikkelig frisk. Joda, dette var da no sak? Etter noen hundre meter i gaselledrift begynte de å merkelig nok dabbe av? Snart var jeg nede i vanlig dødlig tempo, men gi opp? Ikke pokker!

Etpar hundre meter til og tempoet er ikke tema lenger, men bak raslet det i grusen og damestemmer nådde øret. Før jeg fikk fordøyd det ufattelige ble jeg forbijogget av to halvunge damer med gåstaver. Den ene hadde rød strikk rundt en svart hestehale som stakk ut av en caps – den andre hadde antagelig og hår under capsen. Lettere sjokkskadet, men ikke slått, hang jeg meg på og brukte den ertende hestehalen som dinglet frem og tilbake som gulerot.

Men det var da som pokker? Ikke søren om jeg klarte å hindre at de drog i fra meg, jeg er sikker på at de jukset, men klarte ikke avsløre jukset. Til slutt ble det pinlig og jeg stoppet for å studere en luftspeiling fra en hakkespett. Etter å ha funnet meg selv fortsatte jeg nå i vanlig gåfart. På toppen satt de to damer og kjaset. Så ser jeg, ah… ikke rart, de er jo idrettsdamer, fullblods – og den ene har jeg sett bilde av i avisen, dog husker jeg ikke navnet.

Noe av æren var reddet og jeg tok i mot smilet deres og sendte et tilbake uten å bli flau før jeg daffet som en lystig vandrer videre. De måtte jo ha pause, det trengte jo ikke jeg, hehe. Dessuten var jeg jo litt handicapet, vært syk. Normalt skulle jeg jo travet lett forbi de uansett – regner jeg med. Kan det være at de jukset med de der stavene?

7 kommentar to “Nesten pinlig..”

  1. xantippe Says:

    Herlig – igjen! ;)) Herlig – igjen! ;))

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk xantippe, beklager at Takk xantippe, beklager at jeg ikke har hatt tid til å kverulere i dag, enda, hehe..

    (egentlig er jeg no good, tror det var de ferdigelagte fleskepannekakene jeg spiste til middag? Men ikke si det bort, det går ut over image’n min)

    Tor

  3. mariee52 Says:

    da var du flink idag ta det nå ikke så tøfft i beynnelsen, kroppen trenger tid vet du, klem og husk å strekke ut hehe…Varme tanker fra Mariee52

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Mja, får jo tåle såpass Mja, får jo tåle såpass mariee? Kan jo ikke tillate at 2 stk damer løper enkelt fra en ekte villmann (selv om de må ha jukset)? Et sted må grensen gå, det går jo på både selvtilliten og omdømme løst, hehe

    Tor

  5. mariee52 Says:

    du skal se de var på noe he he, kan hende rein energi…Varme tanker fra Mariee52

  6. stabeist Says:

    Ikke for å være spydig Tor men det er flere spreke damer enn menn i samfunnet………..Og de fleste som jukser er menn, skal jo ikke beskylde deg for noe, men jeg skulle gjerne likt å sett deg når du forgjeves peste etter damene…ha-ha.

  7. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Vel stabeist, jeg regner meg Vel stabeist, jeg regner meg ikke å tilhære den «massen», villmenner er en utdøende type, jeg burde vært vernet.

    Og de jukset selvsagt, hva skulle de ellers med stavene? Ja du ville vel kost deg der tenker jeg, hehe…

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: