Nattevandreren..

«En nattevandrer kalles jeg», hun så ned på sine sko som om hun bar skam. Krympet seg innvendig. Jeg hadde truffet på henne noen ganger på sene kveldsturer, du vet turer en tar av og til for å sortere tanker i uorden. Ingen seng bedøver deg med søvn når tankene er urolige.

De gangene jeg hadde sett henne før, satt hun alltid alene på samme benken ved et gult spøkelseaktig nattelys. Jeg gikk ofte i egne tanker, men hilste alltid med et vennlig «hei» da jeg gikk forbi. Hun smilte som regel taust tilbake før hun bøyde hodet ned igjen.

Denne dagen hadde jeg satt meg ned på benken først, den var tom og jeg hadde tenkt å sitte der en liten stund før jeg gikk tilbake. Jeg kvakk til da hun satte seg ned ved siden av meg. Satt i egne tanker og hverken så eller hørte hun kom i mørket. Hun var der bare plutselig.

«Hei» fikk jeg ut etter forbauselen. «Hallo» kom det rolig tilbake under det brokete skautet. Vennlig tone med et svakt smil, men hun kikket ned. Så satt vi der tause en stund, nå klarte jeg ikke konsentrere meg om samme tankene lenger. Ikke følte jeg at jeg burde bare gå heller, det var noe med henne..

«Jeg har sett deg flere ganger før, du ser meg» kom det vennlig, og nå kikket hun skrått på meg. «Ja, jeg husker deg, du pleier å sitte her av og til når jeg går tur om kvelden». «Ser meg?» tenke jeg, hva mente hun? Men jeg behøvde ikke spørre. «De andre seg meg ikke, bare haster forbi som om jeg var usynlig», det var noe med stemmen hennes som undret meg. Som om hun ville fortelle noe.

«Hm, ja menneskene har det så travelt i dag, nesten som om de er redde for å se andre noen ganger?» jeg følte svaret ikke var særlig glupt, men jeg måtte si et eller annet, og hun var inne på en dyp kjerne i dette «å se hverandre». Hele tiden følte jeg at det var noe – noe hun ønsket å dele med noen, men jeg var jo en fremmed, eller kanskje ikke helt..?

«Går du mye tur alene?» Noe måtte jeg si, men følte jeg og snakket rundt grøten. Nå løftet hun hodet og så meg rett inn i øynene:»En nattevandrer kalles jeg», så bøyde hun hodet og kikket på skoene, krympet seg. Som om hun nettopp hadde fortalt at hun hadde en farlig smittsom sykdom som nesten gjorde henne spedalsk. Noe frastøtende, unormalt..

«Nattevandrer? Mener du at du ikke får ro til å sove i kroppen? ..Tankene, sjelen, mener jeg..?» Sakte kom ansiktet opp igjen, og hun smilte..»Jeg visste du ville forstå», lettelsen var merkbar i tonefallet. «Hvordan kunne du vite det?» spurte jeg undrende. «Blikket du sendte meg hver gang med ditt «hei» ga meg den følelsen – du så meg» ordene kom rolig og med fast blikk fra brune øyne, mørke her i det gule nattelyset.

Vi ble sittende og snakke en god stund og hun forklarte mye hva som lå i ordet «nattevandrer». En som ikke får sove på «normal» tid, en som vandrer om natten, ute eller inne – når alle de andre «normale» sover. Årsakene forstod jeg, og det at hun ikke kunne fungere helt som andre mente var «normalt». Når de «normale» var våkne om morgenen, så sovnet hun av utmattelse, naturlig nok..

Men hele tiden merket jeg bitterheten til ordet «normalt», hva det hadde gjort med hennes selvbilde. For hva er «normalt» når vi alle er unike individer og ingen helt like? Hvorfor brukes ordet slik mange gjør om andre mennesker, og da for å påpeke noe «unormalt»? Spesielt hvis de ikke er som de selv.

En skjebne, en av tusenvis. Samfunnet hadde prøvd å «normalisere» henne, både med piller og alt mulig annet. Vi må jo alle «selvsagt» være «normale» – tilpasset normene. Fuck normene! Og ordet «normalt» i menneskesammenheng. Det verste følte jeg at hun fikk fra andre ettersom tiden gikk, ble sett på som «unormal», umulig å forholde seg til på «normal» måte. For alle «normale» gjør jo det «normale» som «jeg» gjør..

Menneskeheten totalt sett forstår ufattelig lite av mennesker, og rommet for invidualister minker stadig, de skvises inn i hjørner over alt, av samfunnet, samfunnet er som kjent oss alle..

4 kommentar to “Nattevandreren..”

  1. Litt om alt Says:

    Enda ett godt skrevet, og tankevekkende innlegg:)

  2. mariee52 Says:

    kjenner bare at hårene reiser seg her Syns jeg ser dere, og henne, en sterk fortelling og den handler mye om henne jeg nevndte på min blogg om å være redd, henne som ingen aksepterte eller SER…Tror du og jeg har mye til felles i menneskesyn jeg,,klem og Varme tanker fra Mariee52

  3. labelwriter Says:

    Jeg har god trening… …på det å være annerledes…;-)

    …men vi kan velge selv om det skal prege oss…eller la være…

    …såkalte «normale» er da fryktelig kjedelige…;-)

    Den dagen vi ikke bryr oss om hva folk sier, eller mener..da har vi det godt…;-)

    *Klem*


  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk «litt om alt», Takk «litt om alt», tankevekkende er rett, hun ga meg mange tanker ihvertfall..

    Det er mange skjebner med lignende bakgrunner mariee. Å være annerledes i dag, man må være psykisk sterk for å klare å overleve som selvstendig individ, og ofte mer eller mindre alene..

    Jo, det har jeg og tante, heldigvis takler sikkert du og jeg det, men mange er ikke like sterke. Enig at «normalt» er kjedelig, problemet i vårt moderne samfunn er at det snart ikke er plass eller aksept og respekt for invidualister.

    Klem tilbake..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: