Jærskalden Tor Vidle

En av provinsbyene i distriktet har ansatt et menneske som har fått i oppgave å urbanisere byen – et caffè latte-menneske og selvfølgelig en kvinne (menn drikker vel ikke det skvipet?). Men er ikke byer allerede urbane i seg selv? Målet er visstnok å urbanisere ytterlige for å tekkes og tiltrekke seg flest mulig unge freshe mennesker fra bygder og utkant.

Malen ser ut å være hentet fra spanske og italienske  feriedestinasjonsbyer med caffè latte-bord spredd utover brostein hvor de kan nyte sin caffè latte og et glass rødvin – og med passe plassert underholdning i form av et spredt utvalg spennende gatemusikanter fra all over the world året rundt – men hva hvis bestemor heller vil ha trekkspill og staute karer i bunad som opptrer med spenstige hallingkast? Nei, det må være flerkulturelle innslag, det er det unge urbane mennesker av i dag vil ha, er svaret. Men hva med norsk kultur – eller er vi kulturløse? Da blir det svarløst.

På spørsmål om ikke hele caffè latte-greia vil fly over til neste by i en typisk jærsk vindkule, er svaret at man kan jo glasse inne gatene med skyveglass som kan åpnes når det er sol og vindstille – caffè latte-menneskene må jo få ned noen solstråler på sine solariumsansikter. De 2-300 år gamle trærene må nok dessverre vike for urbanismen som heller vil ha små strategisk plasserte palmer i terracottaurner. Gildet må kommunen helt klart dekke, dette er et must for å få unge til å trives. Og mer blabla følger..

Man sitter med inntrykk etter alle lovprisningene av urbanlivet fra disse caffè latte-menneskene at folk ikke bør bo i utkantene eller bygdene, det er unaturlig for mennesker å bo spredt, de kan ta skade på sosiallivet og bli rent usosiale og ukulturelle. Et annet inntryk som er skremmende er at det i 99% av festtalene handler om unge menneskers ve og vel, de andre er helt glemt oppi dette bildet – om onkel Gustav eller bestemor Olga som elsker byens eldgamle trær hvor deres hjerter er skåret inn, mister kjente og kjære elementer i sitt liv, betyr ingenting. Man kan og med rette spørre seg om hvorfor vi har fått en så kravstor og selvopptatt generasjon unge – en generasjon som aldri vil komme til å gå i fakkeltog eller heve stemmen for å kreve at ingen bestemødre skal måtte bo i bøttekott eller kun få dusje en gang i måneden.

En politiker undret seg og over at fenomenet som skissert over i hovedsak frontes av kvinner. Men da det ble nevnt var det som å banne i caffè latten deres – en annen sa (privat): ”Skal vi nå hugge ned vår arvete generasjonstrær og glasse inne hele byen for å tilfredstille en gjeng caffè latte-kjerringer og deres utskjemte unger?” Man kan og nevne at det svært ofte er de samme menneskene som ivrer for bybane mellom caffè latte-byene. En bybane som koster mange milliarder og aldri vil kunne driftes med annet enn vanvittige underskudd. Har de mistet helt gangsynet disse nye erkeurbanistene?

Inntil nå har det vært et vanlig bomønster at etablerte unge flytter ut av bykjernene når de får barn, bykjernene er ikke akkurat de mest gunstige stedene for barn å vokse opp. Men nå kreves grønne lunger for barna deres og alle bilene må ut av byene for å forbedre luftkvaliteten. Bussene og den nye bybanen må gå hvert annet minutt, drives elektrisk og tranporten må bli gratis, parkeringshus og anlegg må bygges om til kinoer og konsertarenaer. Gjennomgangstonen er tydelig: barn må vokse opp i sosiale (by)miljøer slik at de takler best mulig det voksne sosiallivet. Bygder og utkantstrøk er bare for einstøinger og rare usosiale mennesker.

Når man så spør om hvor alle disse urbanistene skal bo i bykjernene som allerede ikke har en kvadratmeter til overs, får man som svar et goddagmannøkseskaft. Spør man en gang til kommer det f.eks at man må jo rive alle parkeringshus og bruke disse og alle parkeringsplassene til nye boliger for nåtidens urbane unge mennesker, man kan og gjøre gatene smalere når bilene er forsvunnet. Men vent litt – sa dere ikke nettopp at parkeringshus og anlegg må bygges om til kinoer og konsertarenaer?  Og hva med taxiene? Jo, disse må selvfølgelig bestå slik at unge mennesker kommer seg hjem om natten eller til flyplassen – kvinner må få gratis taxi for å beskytte disse mot menn(!) når de skal hjem fra utelivet. Javel ja.. Hva med ambulansens fremkommelighetsmuligheter? Da blir det svarløst. Og hva med Ikeasofaen? Eller det nye kjøleskapet? Skal de bæres hjem?  Tydeligvis har de druknet all realisme i caffe latte-koppen..

Den største bykommunen i distriktet har lenge prøvd å spise nabokommunene pga mangel på byggearealer. Men de kan nå bare glemme dette siden ingen bør bo utenfor bykjernen i følge deres egen urbaniserte caffe latte-kjerring og hennes medsøstre. Å prøve å forklare disse menneskene at dersom man ikke bygger boliger utenfor bykjernene vil ingen av deres barn få råd til å kjøpe bolig, er som å kaste caffe latte på bysvanen. Og hvor skal så deres unger få seg jobb dersom utkantene og distriktene avbefolkes? Det er jo nettopp i de områdene de fleste arbeidsplassene ligger og hvor utviklingen er størst – også angående boligutbygging.

Altså bare urealistisk og drømmende vas fra ende til ende. At politikerne gidder dulle med disse urbanistene har antagelig kun en årsak: Stemmene deres vil de gjerne ha. Når alt kommer til alt er politikere seg selv like. Det er et hav mellom hver politiker med stål i sine egne selvstendige meninger. Men dessverre sniker erkeurbanistene seg inn i lokalpolitikken, skrekkens eksempel er Stavanger som nå har fått en caffe latte-kjerring til ordfører. Og med på lasset etter siste valg er det kommet inn flere av hennes like, skjønt disse har for tiden mer enn nok med å krangle seg i mellom om makta, typisk kvinner vil nok noen mene. Får håpe de fortsetter med den tidkrevende sysselen til neste valg så gjør de ingen ugagn i mellomtiden.

Jeg har alltid vært for at unge mennesker og må bli en del av politikken – men noe har skjedd det siste 10-året. Når man hører unge politikere av i dag tale om hva som brenner i deres hjerter, lurer man på om hvorfor de mangler den naturlige forståelsen som ligger i at en befolkning innholder alle aldersgrupper og ikke bare folk i deres egen alder eller yngre – mer korrekt: Unge folk i deres alder og deres barn. Disse unge politikerne representerer de tradisjonelle partiene og ikke et eget parti for kun unge mennesker. Hvorfor har ingen i deres eget parti forklart de dette? At kommunene ville blitt økonomisk utarmet dersom man skulle vedtatt mange av deres vanvittige prosjekter er noe de ikke evner å forstå - eller vil forstå.

En ung kommunepolitikerkvinne uttalte at hun elsket å ha små koselige flerkulturelle butikker rundt sitt bosted i byen og mener at kommunen må økonomisk støtte driften av disse særdeles viktige kulturelementene fordi de er et must for unges trivsel. Ei annen har visst uttalt i fullt alvor at småbarnsfamilier og enemødre må få en lovfestet rett til å komme først i innsjekkingskøene på flyplassene – om de da må trampe forbi noens bestemor med rullator har antagelig ingen betydning. Jovisst er de barn av sin tid, men det har vi alle vært eller er. Og jeg kan aldri før inntil de siste årene huske at valgte politikere har vært så trangsynte og til de grader navlebeskuende. Og verst er uten tvil caffè latte-gjengen.

Man skal aldri dra alle under samme kam, men trenden er ensrettet i sin helhet. Og etter min mening finner man i gjennomsnitt flere unge mennesker med større vidsyn og selvstendig jordnærhet i bygdene og utkantene enn  fra urbane strøk. Bastante meninger kanskje, men inntrykket deles av flere av de som våger mene noe om forholdet. For Jæren og Sør-Rogaland vil imidlertid urbanistene få hard motstand fordi man her har sterke og sunne småbygder som i all tid har stått for selvstendighet og naturlig medmenneskelighet på tvers av generasjonene. Men andre bygdesamfunn sliter og mister sine unge til urbantrollet i en fart som er bekymrende. Problemet vil og kunne få konsekvenser de selv ikke hadde tenkt seg: Dersom de en gang i fremtiden blir lei av massesosialisering og urbanismen og vil flytte tilbake til barndommens frihet og ro, vil de kunne finne at det er ikke noe å flytte tilbake til – kun “Aldershvile” er igjen..

Men utviklingstrender er vanskelig å snu, og urbanisering av Norge er fullt ut støttet av mange rikspolitikerne – og særlig politikere fra sosialistiske partier støtter urbantanker. I deres snevre kortidshjerner er det fordelaktig i følge deres ideologi og mest økonomisk at folket samler seg i noen få store maurtuer. Og den raskeste måten å urbanisere folket på er å lokke til seg bygdeungdommen med alle midler og torpedere fremtidsutviklingsmuligheter for bygdene – la de dø ut med de unges egen foreldregenerasjon. Effektivt og enkelt å gjennomføre med den vinden som rir navledyrkelsestiden vi lever i. Jeg er for utvikling, men da må alle tas med – ikke bare en generasjon og kun byene.

Leve rå svartkaffe og fjosdans!

Det er gule tider, særlig i butikkene. Bransjen digger 2 farger, rødt og gult - det røde er vi såvidt ferdig med så nå er det gult som er kult, og man får nær sagt det meste i denne fargen for tiden. Og blomsterbutikkene er en vandring i gule varianter sammen med friske grønne blader som løfter det gule et ekstra hakk opp. Men problemet er at gule blomster stort sett har et kort liv før de brunes og henger med nebbet.  Ute i hagen synger gult på siste vers og nå blomstrer tulipaner i forskjellige farger og størrelser i tillegg til diverse andre vårblomster. Men hvorfor er påsken blitt gul og ikke grønn som burde være den naturlige fargen for årstiden? At nissen er rød er forståelig, men gul påske?

“Den må jeg ha!” Og jeg grabbet den forvokste kyllingen ned fra toppen av hylleberget. Man kan da ikke gå forbi et slikt yndig vesen uten å ta det med hjem? Og den er såpass stor at jeg regner med at den snart begynner å verpe spraglete egg med sjokobiter og marsipankuler inni.

Hjemme fikk den posere i et fat med en våroppsats jeg hadde kjøpt dagen før, jeg liker blomsteroppsatser, det er noe med de som frisker opp på en egen måte. Vel, det har ikke kommet noe egg i skrivende stund, så vi får se – det er heldigvis ikke grilltider enda så den lever foreløpig trygt – korrigert: Det var inntil den lille krølla oppdaget fjærkreet, nå ligner den mer på en ribbet høne..

Våren fikk en liten retur i går da jeg våknet til 4 mm puddersnø, men den var heldigvis gone etter 4. kaffikoppen – i dag er det sol og 10 grader mer. Foreløpig skal man ikke klage på våren, dog ønsker jeg nordavinden pokker i vold. Den har bitt seg fast siden helga og nekter å jages.

Jeg var en tur i butikken nettopp, hyttefolket skiller seg ut med i snitt to toppete traller mat pr familie og småstressa ville blikk. Hvorfor stresser de? Hytta går ingen steder. Selv ungene blir stressa, det smitter over på de små. Jeg var innom jernvaren og for å kjøpe en ny dings, da jeg kom ut og satte meg inn i bilen med ro i sjela og glede over det nye leketøyet, fikk jeg nesten en SUVkjerring inn i siden.

Bremsesporene hennes vil stå til neste reasfaltering og hylene fra dekkene ljomer enda rundt på Jæren, hun klarte å stoppe 1 mm fra bildøren hvor jeg satt. Rød i ansiktet med katastrofeblikk kom hun ut og bort til meg. Jeg trykket på en knapp for å rulle ned glasset og kikket på fremtoningen – hun skyldte på ungene som satt bak. Ok, men man kjører vel bilen fra førersetet? Så klaget hun på gubben, det var han som ville ha den altfor store kjerra. Altså, det var selvsagt ikke hennes skyld at jeg var nær å bli pannekake av en grim BMW-SUV – hadde det nå enda vært et mer stilig kjøretøy..

Tidligere i år leide jeg inn en anleggsgartner som svettejobbet i etpar dager med å beskjære trærene etter min anvisning. Av og til må en ta et skippertak, og siden formen min ikke var 100% da det burde foregå, tok jeg heller en telefon og fikk tak i en utmerket fyr som visste hva han gjorde.

En litt uvant situasjon siden jeg alltid har gjort det selv, som kjent elsker jeg å være apekatt, også som klatrende utgave. Det største plusset var at han til slutt kom slepende med en megautgave av en kvern, den hadde til og med dieselmotor. Og inn for greiner og stubber i alle dimensjoner og ble blåst ut som fyrstikker oppå en lastebil. Så når han var ferdig var han skikkelig ferdig, alle greiner var borte og jeg slapp den jobben, hurra! Og dermed blir det enda mer tid til andre saker som er mer interessante, som f.eks å fiske og dagdrømme..

God påske til de som behøver et slikt ønske!

Bloggen synes å være som et timeglass hvor egget snart er ferdig – og noen slår av strømmen. Kun 2 innlegg til nå i dag og ser man nedover er det lite å rope hurra for. Sol-redaksjonens egen blogg døde med nyttårsforsettene. Hvorfor bruker ikke Sol-redaksjonen bloggen slik de gjør med debattsystemet, der skriver de innlegg daglig. Jeg ser ingen bakdeler med å veksle mellom debatt og blogg når de skriver innlegg som så frontes. Og frontes – det er vel en evighet siden et blogginnlegg ble lagt på forsiden?

At vi få ”gamlinger” er i perioder litt av og på her burde ikke bety så mye, hovedproblemet er nå som før: Hvorfor kommer det nesten ingen nye her som blir værende?

Jeg leste en sak som stod på forsiden til Sol i dag om “Fotballfruen”  http://fotballfrue.no  Hun har visst 80.000 lesere og skal være en av norges mest populære bloggere. Joda, hun er en av rosabloggerne, men det kan ikke forklare alt vel? Jeg kikket litt på hva hun skrev om, lette etter hvor magneten var – den som trakk lesere. Men jeg fant ingen, egentlig en helt ordinær hverdagsblogg som kunne vært hvem som helst sin pludreblogg. Den åpenbare største forskjellen fra Sol Blogg er all reklamen som enten har ordinært format eller er i form av snikreklame. Selve innleggene har etter min mening hverken i innhold eller ordkvaliteter noen unikhet, noe som kunne forklare mengden lesere. Enkelt sagt en helt vanlig hverdagsbloggutgave med mye fokus på reklame – og en reklame som flere av rosabloggerne lever av.

Men, her har vi ingen reklamemuligheter. Jeg er usikker på om Sol egentlig ville tapt noe om reklame var tillatt i bloggene, antagelig ville de ikke fått den reklamen selv uansett. Men Sol tjener på antall besøkende, også til bloggen. Nå skaper ikke reklame i seg selv flere lesere, den kan man heller se på som et slags lokkemiddel for å beholde og få nye bloggere. Det jeg her prøver på er kun å analysere de åpne forskjellene mellom Solbloggen og de mest populære bloggene (som er stort sett rosabloggere), altså det man legger merke til som leser.

Dette er forsåvidt et gammelt tema, men aldri har det vært så magert her som nå. Og med den interessen Sol tilsynelatende viser for bloggen for tiden, får meg til å tenke på om vi er nær en beskjed om at bloggen legges ned. Men det kunne vært interessant å dra i gang en diskusjon med Sol om mulighetene, hva de kan bidra med ikke minst. Dvs dersom de ikke har nære planer om å legge ned bloggen.

Eller er det bare å innse at timeglasset er snart tomt og flytte som andre har gjort? Selv kan jeg se for meg å fortsette med både fotoblogg og ordblogg, men i grunnen kan jeg antageligvis like greit starte opp et eller annet fristillet som jeg kontrollerer alt ved selv, særlig dersom man ser på antallet lesere, responsen – neppe kan man få særlig færre enn det er her nå. Grunnen til at jeg er her enda er i hovedsak at jeg har vært her så lenge at det føles vemodig å flytte, gi opp. Jeg har hele tiden håpet at interessen for Solbloggen skulle ta seg opp, men må muligens innse at det ikke vil skje – noe som er svært beklagelig.

Jeg får studere alternativene og se om noe kan være fristende.

 

 

Noen ganger er det umulig å svare konkret – eller svare i det hele tatt fordi man kanskje vil måtte justere svaret jo lenger man dykker ned i spørsmålets reelle dybde. Et for noen enkelt spørsmål kan for andre være umulig å svare på uten å skrive en bok som svaret. Og selv ikke da ble svaret som det kanskje ville blitt neste dag.

Å elske er som 2 kronestykker
-begge deler gir samme sum i morgen og..

“Tor, er du fornøyd med livet der du står i dag?” Hun burde visst bedre enn å spørre meg om det – noe hun nok husket på samtidig som siste ord ble sagt, men da var det vanskelig å trekke tilbake spørsmålet. Så hun fikk det svaret hun allerede visste – tiden ville ikke gitt rom nok for konklusjonen.

Tiden min speiler livet mitt
-når tiden min renner ut er det for sent å svare..

Vi kan være svært forskjellige vi mennesker, jeg kjenner folk som ville kontant uten å nøle svart ja eller nei på spørsmålet – selv uten å tenke seg om lenger enn akkurat der og da. Men, det kan ikke jeg, spørsmålet er for komplekst til å sammenfattes i et eneste ord – tror jeg. Det kommer an på så mye, også hvilken dag jeg skulle svare..

Usikkerheten på isen
-den holdt de andre, men holder den meg?

Hvordan kan man summere hele livet og gi et eneste ord som svar? I perioder er en kanskje i mørkeste kjelleren og i andre på den gyldneste soltopp. Og hva med alle veiene man har gått? Noen hullete med skarpe usvinger som man enda har merkene etter, mens andre ble som The Highway to et eller annet positivt man enda bærer på.

Et lass av anger
-anger skapt av kysset man ikke våget..

“Du blir hva du selv vil” – ordtak er ofte svært grunne i tanken og hvor tilfeldighetens faktor aldri er tilstede som det kanskje viktigste momentet av alle. Men jeg lar meg alltid imponere av mennesker som mener de har hele livet styrt alle detaljene alene uten påvirkning mot sitt mål. Det høres perfekt og ideelt ut – men på samme tid: Hjelpe meg så kjedelig - selv om det man ikke styrte førte en ned i kjelleren noen ganger..

Du går og går
-vet du hvor lille menneske?

Noen vektlegger nok karrieren og hvor man er rent økonomisk som viktige lodd på vekta. Og helt sikkert er det mennesker som har levet hele livet på grønne greiner med gullblader og rosa blomster. Men for de fleste er nok livet en broket opplevelse som omfatter et vidt spekter i nyanser. Vi alle bærer på vår egen helt unike ryggsekk hvor vi kanskje ikke bestemte mer enn smale prosenter av innholdet – kunne velge.

Danser på gullstøv
-alene i sjelen, hva er vitsen?

“Man skal ikke dvele ved fortiden, men se fremover” – er det mulig for mennesker å gjøre? Stenge ute livet bakover. For de fleste er det umulig, ja kanskje selv for de som mener de klarer å leve etter ordtaket. Hva er vi? Jo, vi er hver og en et resultat av fortiden, og ikke skapt av fremtiden.

Fortidens usikre stier
-husk at det sikre ikke alltid var hva det lovet..

For noen vil deres kroppslige tilstand påvirke svaret, men trøsten glemmer de. Ingen er evig unge med fløyelshud og spenstige kurver. Tenker jeg etter – alle bakover i tid, hva de huskes for og hvorfor, så er det aldri kroppene. Nei det er menneskene. Personlighetene, sjelene, følelsene.

Kroppen er din mobilitetsgaranti
-som din bil, men ikke elsk bilen, den vil la deg gråte når glansen dør ut..

Ble jeg svinebundet med en kniv mot strupen og måtte svare ja eller nei, ville svaret nok blitt “nei”. “Nei” for alle disse uvisshetene jeg aldri får svar på – hva og hvis, hvorfor. Hvorfor valgte jeg den veien i stedenfor den andre? Hvorfor sa jeg det, når jeg mente noe annet? Hvorfor fulgte jeg vedtatt fornuft og ikke følelsene der, eller der? Hvorfor gikk jeg ikke når jeg burde? Hvorfor ble jeg ikke når jeg burde? Eller det motsatte perspektiv fritt oversatt fra en annen ordgnom: “Jeg tror at du egentlig aldri så meg - fatningene dine var foret med innovervendte speilglass” – “Hvorfor ropte du ikke? Jeg har rett nok en ørns blikk - men ikke en ugles evne til å høre en mus hviske i medvind”.  Fellesnevneren er at de alle lager nye uendelige tanker som man må leve med uten å få vite svaret..

Elsk meg
-elsk meg så mye at alle fortidens stier blir rosebelagte..

Kanskje er det så at man i grunnen ikke ønsker spørsmålet – at noen spør. Kanskje starter spørsmålet en vandring i gamle minner og følelser. Kanskje blir man atter påminnet tabbene og de valgene man tok som sitter igjen i form av arr i sjelen. Kanskje ikke vil andre mene. Kanskje blir man påminnet når livet var rosa – det livet som nå er blitt dunkelt. For andre kan det være motsatt.

Ingen andre vet
-bare du vet når du er ærlig med deg selv..

Hvert menneske har sitt unike livsmantra. Essensen av å være til som menneske i alle aspekter og faser. Uforanderlighetstempler i suveren utakt med foranderlighetens påvirkelighetsaltere. Mennesker hvor et besluttende ja eller nei kan resultere i vidt forskjellige nåtider i fremtiden – svaret som med et ja ble til en pittoresk gondolferd i Venezia hvor romantikken som kunne blitt perfeksjonert, ble underminert av kloakkstanken – mens et nei lot kjærlighetens styrke kvele stanken og omgjøre den til søt parfyme.

Menneskets svøpe
-å eie fortiden, men ikke vite om fremtiden..

Livets gåte er det mange som spør om, uten å få svar. Hvorfor vi lever som vi gjør er kanskje viktigere å finne våre egne svar på. Hvorfor vi forstår så lite av hverandre er og et under. “Tøffe menn gråter ei” – nonsens, jeg kan gråte og er tøff som faen når jeg må. Ord sies, ord menes, ord ble sagt – om de var ment som de ble oppfattet vet ikke adressaten. Noen ganger vet selv ikke avsender..

Kanskje ikke så volumstor
-men jeg setter gjenkjennelige fotspor..

Så går jeg der på kjente stier og oppdager at noe her i livet er fremdeles like trygt som i barndommen, steinene jeg lekte mellom fikk ikke bein og står på samme sted. Fjellbekken renner med samme glade strømmene som før og døgnfluer med stjertstrå seiler avsted inn i auremunn. Og plutselig oppdager jeg at egentlig er jeg og som før – men bare i en voksen drakt med en stor ryggsekk jeg ikke kan ta av meg..

Spør i morgen heller
-kanskje får du svar, kanskje ikke..

 

 

 Epilog

 

 Hvor svar bor..

Du ser på meg,
lepper former ord,
du spør om livet
-mitt liv.

Hva skal jeg svare?
Du ser mine øyne,
svaret er der
-så spør ei mer.

Men du spør igjen,
uten å forme ord,
øynene dine spør
-om mitt liv.

Som sommervinden,
glad som et barn,
varm og trygg havn
-svarer jeg.

Som høststormen,
kraftfull og livlig,
men og tankefull,
-svarer jeg.

Som vinterlyset,
kontrastenes flod,
kysser isen varm
-svarer jeg.

Som vårfødselen,
forutsigbar levende,
med nye skudd hver dag
-svarer jeg.

Noen biter du fikk,
sandkorn i puslespillet,
resten finner du selv
-i mine øyne..

 

Vårsaftå stig,
bjørk og vier våknar,
små fargjeklattar lysar,
-vårkjenslå sig inn i sjelå.

“Låt mi siste årstid vera vårå” skrev dikteren. Tenker på betydningen mens jeg lar øynene samle kjærkomne vårtegn. I år har vårtegnene vært mange og kom allerede i jaunar til tross for faren som lå i gjensyn med kong vinter. Heldigvis ble det kun blaff av ispust og de fleste har overlevd.

Folk jeg kjenner rømmer landet i oktober – parkerer hele seg i et eller annet sydlig land, og kommer ikke hjem igjen før i juni. Men våren, den norske våren – spør jeg. Nesj, for kaldt svarer de. Å forklare at våren handler ikke om badetemp men noe langt dypere, er fånyttes. Vi er så ulike, selv i sjela..

Riing!
Tor! Ska du vera med te syden?
-Ka? Nå?
Om fjorten dagar.
-Nei, e du gal Jone?
Det e 25 grader der nere nå!
-Ka så?
Ikkje ver så sta då Tor!
-Våren e her og då blir eg her!
Våren? Eg frys endå eg då.
-Ikkje eg.
Men det e jo berre 10 grader såvidt?
-Eg gjer vel pokker i om eg frys på udsiå!
Eg frys i beinmargen eg.
-Javel. Men eg blir varm i sjelå når våren e her.
Usj! Du e ein stabukk du Tor!
-Ja, og det e eg stolt av!
Så då blir du ikkje med då?
-Nei.

.

Tusler rundt i fjæra i grålys, havet lukter vår. Måkene er blitt tamme i røsten og skrålene som veneste vårsangen. Selv gråsteinen er varm i dag. Støvlene får saltrand mellom små forlatte skjell og hvite sandkorn med tarepynt. Høyt i det grå strever sola med å holde en åpning til strålene den vil varme sjelen min med.

Speider ut over Jærviddene – snart settes potetene, de venter bare på litt vårtørk i jorda. Viper flakser rundt her og der. På markene beiter feite nordlendinger, gjess og sangsvaner. Om ikke lenge er de på vei mot viddene og erstattes med lerker som synger på virrende vinger høyt på jærhimmelen.

Riing!
-Ja det e meg ja..?
Tor?
-Ja, eg sa så då ja..
Det e meg, Jone!
-Ja, eg høyre det ja..
Du hadde ikkje lagt deg då?
-Neidå, eg e jo meir enn 10 år då..
Nå kan du angra!
-Angra? Det va svært te bråk hos deg..?
Me e på ein utestad her nere!
-Åja, men kan du be de kjerringane hyla mindre?
Nyttar ikkje det, dei e rimeleg sagne!
-Javel.
Her e varmt og mykje folk og grevligt gildt!
-Javel då.
Du sko ha vært med osse!
-Nei, det sko eg ikkje nei..
E det liga kaldt heime?
-Kaldt? Nei her e deiligt vårvarmt. Og fredligt..
Kor mange gradar e det nå då?
-Passe. Eg må gå nå Jone, du får hilsa..
Tor! Det e ledig i neste uge.. Tor?

.

Ser på Arvid – ka gjere du her på heiå nå? Du e ein sjøfugl Arvid. Han flyr mot aust den svarte einstøingen. Mot aust over heivatnå som snart e isfrie i vårlunken. Det e godt å sjå at alt e i rute nå. Om ein måned lyde sauabjellar og kan henda ei og annan sjelden budeia i liaene. Då ska eg agna og venta på fjellauren, og rulla meg i varm måse og vårblomar. Og sitta på varm vårstein og drikka kaffi og gje faen i alt menneskestress. Ja det ska eg..

.

Lurer på om villbringebærene blir røde eller rosa i år? Husker da de var rosa – som om det var i går.. I vika ved bryggen seiler en stolt hvit en, det er Brutus. Utpå ligger en annen med såret stolthet – tviler han prøver seg på herskeren en gang til. Han ble en lett match for Brutus. Kikker på kongen som seiler med flagget til topps – du er en seig gammel fyr du med et hav av livsvilje. Som meg. Vi er like der. Ungdommens tid kommer tidsnok – enig Brutus?

Riing!
-Ja, eg e kanskje heima..
Tor Vidle?
-Tja, kjem an på..
Hei! Dette er Turid fra Solfjell Hotell!
-Solfjell..?
Ja, og vi ringer nå våre gamle kunder med et godt tilbud!
-Kunder…?
Vi har lagt inn alle våre gamle gjestelister på data.
-Javel..?
Dermed kan vi gi deg som gammel kunde et gledelig tilbud i påsken!
-Men.. har eg vært på Solfjell?
Du er Tor Vidle med adresse bla and bla…?
-Kanskje..
Da var du her i juni 2001 i følge mine opplysninger.
-Javel då..
Kan vi friste deg med et fordelaktig tilbud i påsken?
-E det snø der då?
Ja, vi har i år modernisert snøkanonene våre og kan garantere nok snø!
-Javel, men då komme eg garantert ikkje!
Men..
-Hadet!

.

Rusler rundt og kikker ned i vårferske froskedammer og kjenner på gammelt myrull. Snart blomstrer de begge på nytt. Over flyr en halv flokk grågjess mot nord. Mennesker lever for så mangt – sololje og glitter er ikke på min liste. Gjøken gjør meg gladere enn en 12 retters middag. Gjøken glemmes ei og samles på, middagen er glemt i morgen. Plukker opp en håndstein, kjenner med fingrene og legger den i lomma. Den var vårvarm..
.

Ved havet igjen. En villkatt seiler på egen flåte med rett til å ankre hvor som helst. Den koser seg i vårsola og nyter livet. Et katteliv synes befriende. Evige optimister og egoer uten evner til angre eller filosofere over livets mange sider.

På skjær og skvulpesteiner fylles det daglig opp av nye fjærkledde som har kommet sørfra. Kjøper en pose reker av skipperens snakkesalige kone og setter meg på en vannslipt plank for å vente på solnedgangen..

Ner våren kjem, akta deg!
Akta deg kvinne!
Ner våren kjem te meg,
akta deg for ka den gjer med meg!

Ner våren kjem,
då vart eg farlige!
Ner våren kjem te meg,
då vart eg på styr og kosegalen!

Ner våren kjem, klem meg..
Klem meg hvis du forstår.
Ner våren kjem te meg,
då treng eg å dela følelsane.

Ner våren kjem
-då treng eg å fødas og elskas på ny..

.

“Jeg er bare meg selv” – hvor ofte hører vi ikke det utsagnet? Men, hvor ofte er det den eneste sannheten? Hvor mange lever hele sitt liv som i et evig maskeradeball? Tesen om maskeradetilværelse ble fremmet av ei som jobbet hos meg etter at ekteskapet sprakk og sannheten kom frem. I nær 15 år hadde de begge lurt alle ved å ta på seg de rette maskene i enhver setting og sannheten fikk bombeformat som sjokket langt inn i røttene til mange. Hva er det slags samfunn vi har skapt når konsekvensene blir at mange mennesker ikke kan eller våger å være seg selv uten angst for straffen for å ikke følge det vedtatte eller andres forventninger?

Eller er det heller vi selv som er redde for å ikke bli akseptert, likt av flest mulig? Men i såfall: hvorfor må man for enhver pris bli likt av flest mulig? Noen vil sikkert ta frem selvbildet og bruke det argumentet. Men hva skjer med selvbildet når man må balsamere seg selv og ta på tilpassete masker? Og i dag hvor vi lever i sosialiseringens høytid vil garantert enda flere tilpasse seg omgivelsene for å bli likt – for å bli akseptert. Min personlige oppfatning av massesosialiseringssuggesjonen er at den nærmer seg hysteriske nivåer som ikke har naturlig fotfeste i menneskesjela og dermed vil kunne skape mistrivsel hos mange. Og slettes ikke bygge selvbilder..

Hva den eneste sannheten om en selv er vil svært ofte forbli en hemmelighet som kun en selv eier. Hvem man egentlig er som menneske. Samfunnet legger gnagende og effektive press på oss alle om å bli “normaliserte” – bli like hverandre alt etter samfunnets normer og livsverdier. Etikettens prat om mangfold i dag er stort sett linket til etniske grupper og ikke enkeltindividet. Men så glemmes det veldig enkelt å inkludere individmangfoldet. Joda, av og til snakkes det fint om enkeltindividet fra politisk hold, men det er i de aller fleste tilfeller kun et spill for galleriet og ingen håndfaste byggesteiner.

Jeg innrømmer enkelt at noen ganger tar jeg og på meg en maske som ikke er meg 100%, ikke ofte, men det skjer. For min del tar jeg ikke på meg masker for å bli akseptert eller av eget hensyn, nei når det skjer er det av hensyn til andre – kanskje særlig hvis de er i sårbare situasjoner. Og antagelig er det mange som gjør det samme, men samtidig tror jeg ikke at det er hovedårsaken til den utbredte maskebruken i samfunnet vårt.

Noen vil sikkert mene at de er mer sårbare uten maskene, kanskje det i enkeltstående tilfeller, men neppe i helhetens regnskap – og man blir ikke mindre sårbar om masken faller av på feil tidspunkt eller sted. Og noen bærer masker som er usynlige for enkelte av oss. Og mange glemmer at deres øyne kan si mer enn deres ord – forteller en annen sannhet. Flere enn vi tror ville nok heller kledd seg kroppslig naken enn tatt av masken dersom det var et valg de måtte ta. Har vi glemt den befriende følelsen i sjela vi hadde som barn da vi var bare oss selv? Og aldri ble vi så godt likt av så mange som da vi var barn..

Skal man adressere skyld må blekkets bokstaver forme det voksne samfunnet. I teoretisk sum er det en helhet av oss alle - i praksis er det ikke alltid slik. Heller tvert om. Men man skal være rimelig tøff i dag for å gå mot samfunnet – her ment nærsamfunnet, ens egne omgivelser som f.eks venner og familie. Forresten er det feil å kalle det “å gå i mot” i de aller fleste tilfeller – man går ikke mot noe eller noen fordi om man legger maskene i kista – man blir bare seg selv.. Men, man behøver ikke være så tøff som mange tenker at de ikke er.

Når bunnlinjen skal skrives er vi alle i samme båt – vi er alene og et unikt enkeltindivid. Om man er i forhold eller singel har normalt ingen relevans for hva som er den nakne ubalsamerte sannheten om en selv. Man utsletter ikke automatisk seg selv om man går inn i et forhold og blir en helt annen personlighet. Men tar man ofte på seg masker som gir andre inntrykk enn uten fordi man er i et forhold vil det kunne skape alvorlig mistrivsel for den nakne sjela og undergrave hvem man egentlig er – eller var.. Kanskje unnskylder man selvutslettelsen med ønsket om en trygghet, men prisen kan til slutt gjøre at sjelen går konkurs..

 

 

 

 

 

Svever rundt på mykt dekke mellom tuer av forglemmegei, bøyer meg ned og hilser på en familie av de små lyseblå – de var her før og. Som håpet er lyseblått i vårnatta er de alltid velkomne kjærlige gjester i sjelen. Kanskje man burde plante forglemmegei i hver sti man vandret..

Reiser meg opp igjen og rusler videre innover, har vært her mange ganger før og beina vet hvor de usynlige fotefarene er. I horisonten lyner skarpe blink over Svartfjell – men her er det solskinn. Som et landemerke går jeg rundt og kikker, mat for lyn og annet villskap dersom det fant på å ville søke bytte. Men å ende på fløyelsbunn dekket av forglemmegei må være bedre enn kald kistebunn i et mørkt hull..

Kari Smeavik hentes ut fra minne, jeg møtte henne bokstavelig med baken til himmels først – men foran skjørtebak og røde krøller lange som halve foten min fantes et ansikt med smilehull og søte nesefregner. Øyne som grønnskimmeret i Hedlefjell kikket opp og fyldige lepper smilte. Hun plukket røde bær, tyttebær – og håndlaget sa meg at det ikke var første gangen.

Det var i 1977 jeg møtte Kari første gangen. Jeg skulle inn på heia og fiske, hun plukket bær på arvete tuer, to hundre års familietradisjon. Neste gang jeg møtte Kari kjørte jeg henne hjem. Sykkelen hennes hadde punktert og jeg la den inn i bilen sammen med korga full av sopp hun hadde sanket. Jeg hadde aldri vært i Smeavik før, og det ble ikke siste gangen.

Kari var like gammel som min mor, men ansiktet og den spreke kroppen kunne like gjerne hatt halve alderen. Rundt huset og i utmarka vokste det mange ville blomster, aldri før har blomstereng vært et bedre navn. Kari bodde sammen med søsteren og hadde vært gift med drengen. Drengen fikk utfartstrang og mønstret på en båt, etter 3 år mønstret han av i Brasil og ble landfast der nede.

Siste gangen jeg traff Kari plukket hun lyseblå forglemmegei som jeg fikk med meg når jeg reiste hjem..

Det som ligger bak ligger der uforandret sies det, noe man må alene bære videre i livet. Hva som kommer er mindre viktig enn det man bærer med seg, sies det og. Kanskje er det sant. Men etter noen år finner en ut at mer enn en trodde er rene tilfeldigheter. Hvor man er – hva man ble,  styres av tilfeldighetenes spill. Om ikke alt så mye mer enn man først trodde før en begynte å tenke dypt nok..

Sitter ved en vuggestein på utsiktstopp og spiser niste og drikker kaffe. Vindstilla har tatt landskapet sammen med vårsola. “Husk på meg når du ser forglemmegei” sa Kari siste gangen. “Men husk og på alt det gode i livet du har med deg”. Hun var et klokt og jordnært menneske. Vi har så lett for å ønske å bli i mørke når livet butter i mot – kanskje burde vi alltid bære med oss en forglemmegei for å la den lyse mot veien ut igjen?

Kikker innover mot Svartfjell – vårsola har overmannet tordenguden. Det gode vinner alltid til slutt. Blikket vandrer videre langs evige marker og lier fulle av livgivende forglemmegei. En bekk klukker ivrig nedover, men roer seg og blir rent speilglad når den dovent renner i slake svinger rundt blomstertuer. Noen ringer i speilet røper at auren bor her. Fjellet bak eier hubroen og en ravnefamilie. Det er godt å være her..

Å leve er så mye, grenseløst. Men kanskje er jeg mest meg selv når jeg sitter her? Tankene er friske og frie når menneskelydene er borte. Mennesker er ikke flokkdyr, ihvertfall ikke jeg – ikke i den forstand som tenkt. Mengder tiltrekker ikke, de avstøter. Og – kanskje er jeg ikke alene her? Kikker rundt på toppene, kanskje sitter det et annet menneske et sted og har samme tankene?

Som menneske har man ansvar. Det finnes uttalige former for ansvar. Ansvar for seg selv som menneske er viktig, men blir ofte nedjustert til fordel for ansvar ovenfor andre. Kanskje må det være slik? Men bare hvis det er balanse og noen fyller ut det man avskrev fra seg selv. Ofte er det der man kommer til kort. Og i en verden hvor alle ser ut til å ha mer enn nok med seg selv kan man vel ikke forvente for mye heller. Ja – det må være slik det er, tror jeg..

Når vi er unge ser vi annerledes på eldre mennesker, godt voksne, de er liksom noe annet enn “oss” – vi friske unge med hele livet foran oss. Eller nei, jeg gjorde aldri det, alder har aldri blindet mine tanker. Jeg så og ser alltid mennesket og ikke alderen. Ikke på den måten. Og mennesker som har levd er som et leksikon i livsvisdom – det er da vi er klokest. Men det er og da vi ser hvor vi tok feil sti – en av bakdelene som følger med i klokskapens kjølevann..

“Du er ikke stor før du ser dine egne feil og taler høyt om de” sa en gammel dikter. Et visdomsord som alltid vil holde stand. Hvorfor så mange er redd for å se eller innrømme sine feil vil alltid forbli en menneskegåte. Å ikke eie ufeilbarlighet er like naturlig som å kunne elske. Kanskje det kan forklare hvorfor mange mennesker ønsker å være venn med vinnere og støter fra seg taperne? Men “tapere” er i høyeste grad et definisjonsspørsmål, og egentlig finnes de ikke i menneskelig forstand..

Solklokka forteller at det går mot kveld når jeg kommer ruslende på stien tilbake mot grinden ovenfor der jeg har satt bilen. Snur meg og kikker på grinden – den var annerledes før. Da var den en ekte værgrå tregrind skapt hjemme hos folkene i Smeavik. Men på flere måter kan grinden stå som et symbol over inngangsporten til forglemmegei.

Plutselig kommer et minne om da jeg en sommernatt etter en fisketur kom ned fra heia og møtte hubroen som satt på den gamle grinda. Først morsket den seg til og kneppet med nebbet for understreke at dette var hans rike, hans port. Men da jeg var bare få meter fra var det liksom den sa: “Åh – er det bare deg, da kan du få passere..” Så løftet den vingene og flyttet seg bort til nærmeste furutopp. Straks jeg var noen meter forbi fløy den ned og satte seg på porten igjen.

Om stien opp til landet der frihet og lyseblå forglemmegei bor blir lite brukt i moderne tider, vil både friheten og den vakre blomsten leve videre til evig tid. Og kanskje en gang i fremtiden vil en ny Kari bøye seg ned og plukke røde bær i korgen – og en ung blond mann vandre varsomt mellom blå tuer av forglemmegei..

Jeg snur meg i bildøra og kikker oppover, smiler og tenker ”du har gitt meg gode minner, og jeg glemmer ikke..”

Sladder & Grafs (SEHER.no) melder i store typer:  Sexolog og samlivsekspert Kristin Spitznogle (hvem det nå enn er?) sliter visstnok med slibrige og småkåte menn på Facebook. Hun sutrer og klager og truer med å angi disse til deres koner eller samboere: http://www.seher.no/889106/kristin-spitznogle-truet-med-aa-angi-gifte-menn Litt vanskelig å ta denne damen seriøst – hun burde jo i følge hennes titler vite bedre på forhånd? Jeg mistenker damen til å være en smule kåt – dvs PR-kåt og hun er jo enda i de vanskelige/småpaniske årene for kvinner dersom man skal ta til minne at hun er 39 som det står. Jeg tror heller at damen ønsker å vise for sine sjalu medsøstre at hun enda har draget, alderen til tross – for som sagt sett i ly av hennes profesjon burde menns oppførsel på dette området slettes ikke komme som en overraskelse for henne. Eller mulig hun ikke fulgte med i de timene i undervisningen?

Leser man litt til om sexologen, finner man at hun har praktisert god sex med en lyktestolpe(!) – for man kan ikke tolke dette annerledes:  http://www.seher.no/855985/mener-man-kan-ha-god-sex-med-en-lyktestolpe  I tillegg til en seriøs liste kjendismenn hun tidligere har bedrevet “terapi” på, har hun nå skiftet over til å bli praktiserende på medsøstre: http://www.seher.no/852297/kristin-spitznogle-faller-for-personer-ikke-kjonn Den samme damen har og skrevet at norske kvinners største seksuelle drøm er å ligge med kjendiser – muligenens og etter hennes egne erfaringer: http://www.seher.no/851408/norske-kvinner-fantaser-om-kjendis-sex Og dette mennesket klager på oppmerksomhet fra menn på et fjortismedium? Nei, den biter jeg ikke på uten bismak. Når man leser hva denne “Petter Pilgaard” sier om kvinners oppførsel, må det være peanuts de kommentarene sexologen får på Facebook..

Næringsminister Trond Giske trør ofte i egen salat, nå påstår komifiguren at det finne ikke jantelov i Norge og at vi er på produktivitetstoppen i verden: http://www.na24.no/article3329057.ece Man kan sannelig lure på hva tall han leser – eller hvordan han leser, de er neppe de samme som vi andre har. Fjolset mener og at vi er best i verden i nær sagt alt som kan tenkes - mon tro om han ville sagt det samme dersom Høyre styrte skuta? Herr Salat Giske kom på konferansen med sterke oppfordringer til topplederne – problemet er bare at ingen toppledere var tilstede, så han snakket for døve ører kan man vel si. Giske mente at det var kun fordi de ikke hadde tid til å være der, men selv tror jeg heller det er fordi de ikke gadd bruke tid på salaten, eller bryr seg med hva den mener..

Jeg har aldri forstått hvorfor AP drasser med seg politikerbroileren Giske som er ubrukelig samme hvor de plasserer han. Giske lever i sitt eget trangbodde univers uten ører til resten av verden og stadig hører stemmer i hodet – dvs sin egen stemme, de andre er utestengt..

Ei av Norges mest kjente værdamer, den tidligere urbudeia (hun har mistet tittelen etter å ha klippet seg urbankort) Eli Kari Gjengedal, er nå klar for spennende høytrykk og allslags ymse vær. Værdamen har i følge Sladder & Grafs  fått seg singelkåk i Bergen: http://www.seher.no/889079/eli-kari-gjengedal-flyttet-fra-samboeren Jeg antar at GPS-salget vil nå nye høyder i Bergen som følge av at noen tusen bergenske hannkjønn vil prøve å spore den friske og frittgående værhøna på kartet. Men – er det ikke bare å ta seg frem der sola alltid stråler? Skjønt, ikke alle hannkjønn forstår det, de ønsker seg nok heller der sola ikke når..

Og mer vær i vente:

Fra Fjosnytt meldes det at minst 3,5 (den halve er enda ikke født) personer er irritert på skalden deres siden han røpet for verden en hemmelighet som de etterpå måtte være med å dele straffen for. Den ubetenksomme skalden la frem i hans siste blogginnlegg bevis for de grønne og milde hemmeligheter som Skaldelandet innehar selv i vinterstider hvor folk fra andre deler av Norge løper rundt med 5 lag undertøy og polvotter. Straffen lot ikke vente lenge på seg – allerede neste morgen måtte den samme skaldedusten ta inn og tine hans termometer som nå frøs i minus 12 og hele det grønne Skaldelandet var druknet i 23,7 cm nysnø.

De 3,5 personene har etter avstemming fra samling på Solskinnstoppen Grendahus, vedtatt å ikke hilse på skalden mer før det grønne milde Skaldelandskapet er restaurert tilbake til normalen. Skalden selv har følgende kommentar i telefonen til avgjørelsen (og det hvite landskapet): “Pokker!” (dog har han prøvd på et formidlende og imøtekommende forlik ved å tilby seg å ringe den nå frittgående værhøna og betale for hennes flybilett ned til Skaldelandet slik at hun kan bestråle dette med varme, men uten å få særlig gehør).  Fjosnytt melder videre at de nå har gitt opp å få fatt i skalden som sist ble observert med feltryggsekk, nisselue og truger på stødige skritt innover Paradisdalen..

 

Noen få glimt fra en jærsk vinter som ligner mest på seg selv, kontrastene er nok store til det hvite vinternorge. Fargene er en salig blanding av alle årstider og himmelens bakgrunn skifter fra dunkle mørke farger til spetakulære eksplosjoner, og ofte fra den varme delen av fargesirkelen. “Aldri så jeg så blått og så rødt som på Jæren i vinterdrakt” sa kunstneren som oppholdt seg her et år på 18oo-tallet.

“Flooded Diesel”

Noen ganger er det ekstra godt å forevige det man opplever, og når en kommer hjem og ser: Jammen stemmer inntrykket jeg lagret i sjelen. Det var ikke bare et fabulert eventyr, men et ekte syn av levende Jærfarger.

 .

 

“Winterfades In Blue Over The Harbor”

De hyppige forandringene i farger og lys ved havet om vinteren er særs fascinerende. Som en kveld jeg vandret rundt i en av de mange småhavnene her og himmelen var svart som levende kull, men i løpet av få minutter omskapte den seg til en blå drøm da skydekket åpnet seg. Her hvor ingenting bremser eller fjell holder tilbake skjer forandringene like raskt som trollet hopper ut fra den berømte esken.

 .

 

“Stormy Foreplay”

Å fange forspillet til vinterstormene er ikke lett – den ene dramtiske scenen avløser den andre hvert sekund. Bak alle stormskyene stråler sola som nå får kun sekunders gløtt til å leke seg i, små åpninger i de hastige mørke skyene. Dramatikken i elementenes skuespill er førsteklasses og kan anbefales på det sterkeste.

 .

 

“Framed mirror”

I stedenfor hvite marker får vi et landskap med millioner av vinterspeil. Alt vinterregnet skaper ikke bare støvlevær og tunge skritt. Nei, ser man etter, lyser det øyne over alt som man kan speile seg i – eller en kan la tankene dvele ved detaljene og glede seg over vannets kunstverk. Det meste her i verden blir som man selv ønsker å se. Kanskje ser du nå og biter av det vintergrønne Jæren, fargen er virkelig sommergrønn..

 .

 

“Winter Flower”

 

“Purple Winter Daisy’s”

I bed og enkelte krukker lyser fremdeles sommerfarger - riktignok litt mer vasstrukne og vinterbleke, men de lever om ikke annet og lar en få oppleve selv den delen av fargepaletten en vintersdag.

 .

 

“Robin in Wintery Morning Light”

Vinterskyggene er deilig markerte og får lyset til å bli skarpere enn ellers. Og når strålene fra soloppgangen smyger seg mellom greinene blir det et eventyrlandskap, over er min venn Robin på let etter frokosten rett utenfor vinduet. Og se fargespillet og de skarpe strålene markert av de like skarpe skyggekantene som den lave morgensola om vinteren skaper. Det er fantastisk, og storslagne kunstverk finnes på hver kvadratcentimeter.

 .

 

“Jentene på Flatholmen”

Mange inntrykk man får i sommerlysets varme og vennlige farger kan fortone seg helt annerledes i vinterens skarpe fargerike og dramatiske skyggeklipp. Noen ganger gir vinterinntrykkene glimt inn i en hverdag med dramatikk og alvor når himmelerretet fylles. Så kanskje bør man heller fange Bertine og Ester i vinterens kontrastvelde – den er nok mer lik den skjebnesvangre januardagen i 1894 enn en sommervarm dag med fuglesang og rosehav..

Det er sant at hver årstid har sine sterke sider, og vinterens er de markante fargene og de stadig skiftende skarpe kontrastenes årstid. Men man må ville se for å oppleve og forstå vinterens storhet..

Men vinteren skaper for mange også doser av melankolske følelser, så jeg avslutter med en nydelig sang..

 

Noen kriger vinner man aldri. En av disse er kampen mot støvet – hvor kommer det fra, og hvorfor yngler det såpass kjapt at kaniner blir rene sinkene? Det blir noen kilo som kverkes i løpet av livet, men selv om man tror man har kverket noen hundre milliarder eksemplarer i siste rengjøring så er det nyttesløst. Straks sola skinner står de opp fra de døde og alle familiene kommer i samlet tropp for å dra på piknikk og sole seg. Og kåken gir inntrykk av å ikke ha sett støvsugeren det siste året og lufta virker ugjennomtrengelig tett - og det selv om man i forrige minutt hang slangen opp på veggen etter å ha intimsuget i minst en halv time.

Hybeldyrene er ok, de kan man i det minste se at forsvinner inn i slangen og ender i fengselet i østboden. Dessuten kan hybeldyrene stort sett bare kravle rundt på gulvet i motsetning til deres mikroslektninger som er rene helikoptere og har evner til å gjøre seg usynlige straks de hører at man starter bøddelen. Når man så har med stor og hurtig flid støvsuget hele kåken (og den er 25 meter lang og 14 meter bred på østsiden) og er fornøyd med øvelsens utførelse, kommer de jaggu frem igjen straks man setter seg ned for å nyte utsikten til strøvfrie omgivelser. Jeg er sikker på de sitter der og ler av dusten som tror han er lurest. Håpløst, hehe.

I dag har jeg i reneste feberørska bokstavelig talt (jeg unnslapp ikke å bli smittet av andre som har lagt strekk ut i 14 dager, selv om jeg var i ferd med å heise seiersflagget, men måtte fire det igjen til stor forbannelse og annet i helga - det er jo så vakkert vær ute), prøvd å gjøre hele kåken steril med støvsuger og vaskebøtte. Men etter 4 timers iherdig drift, tok jeg opp persiennene i stua for å se på Skaldelandet i vintersol og begynne på vinduene, men det skulle jeg aldri gjort - for umiddelbart druknet jeg i trillioner av støvmammaer og pappaer samt alle deres barn. De yret frem fra alle vegger, gulv og tak, bokhyller, møbler og til og med fra meg selv – minst 5 milliarder hadde gjort seg usynlige og gjemt seg på min slanke kropp - og nå yret de frem for å slikke solstråler og se på utsikten de og.

En svært overtroisk dame mener at støvet i hennes gamle hus fra 1800-tallet er husets gjenferder som om dagen sprer seg for at man ikke skal se deres helhet, om natten samler de seg hver for seg til omrisset av den de en gang var. Vi blir jo på en måte til støv igjen. Hva skal man svare til slikt? Jeg spurte heller om hun aldri støvsuget? Joda – de hvileløse åndene godtok visstnok varsom støvsuging – var man for ivrig straffet de en om natten. Javel ja.. Folk tror på så mangt, så hvorfor ikke? Hun virker helt normal ellers - tror jeg. For hva er normal? Jeg blir fornærmet hvis noen sier jeg er normal..

Jeg har utrolig mange bøker, og da og mange bokhyller. Og siden jeg er anti-Ikea er de mørke. Kirsebær – ekte, selvsagt. Men problemet med bokhyller av edel utgave og bøker er at disse er støvmagneter – jeg har enda ikke merket at noen av bøkene er spist opp eller har merker etter mikrotenner, så hva pokker er det som tiltrekker støvslynglene? Kan det være at de trives der pga terrassefølelsen de får? I såfall forklarer det hvorfor toppen av bokhyllene er alltid overlesset med banditter – toppene er jo rene penthouse-leiligheter. Forbanna kjeltringer! De skulle bare visst hvor lang tid jeg må bruke for å jage de bort fra bøkene og hyllene, jeg liker slettes ikke når de skjuler kirsebærhyllene mine! Og ikke betaler de leie heller!

Det sies at i moderne minimalistiske leiligheter er det mye mindre støv enn i hus ala kåken min. Men jeg ser det annerledes enn at det er positivt – støvet der vantrives og dør av kjedsomhet og ensomhet. Ikke rart det når alt er sterilt, alle vegger og tak er kaldt og hvitt like ned til gulvet hvor en like dødskjedelig lys Ikeaparkett bor. På veggene er det tomt bortsett fra et masseprodusert bilde i grusom skarp farge fra Ikea – eller et kullsvart plastikkhode innboerne kjøpte på ferie et eller annet sted. Nei, takke seg til varme omgivelser som avspeiler sjela, så får man heller krige litt mot støvfantene.

Hos meg trives støvdyrene mest der jeg selv trives best, nemlig i skalderommet. Her er det reneste jungelen av alt man kan tenke seg, og ikke minst sjefen selv – tarzanskalden. Her får de overleve lengst stort sett – man kan da pokker ikke forvente at jeg skal støvsuge og vaske jungelen særlig ofte? Jeg har så mye her i jungelen at enkelte deler er for lengst gått i glemselens øde dal og noe av dette blir stadig – og til stor jubel og forlystelse, oppdaget på nytt. Man må ta med seg alle glede man kan få her i livet, enten de er små eller større. Enig? Forresten, de støvdyrene som bor i snekkerbua, eller snekker-rommet, de lever nok lengst. Men der drukner de ofte av de mer robuste typene av arten trestøv, eller de blir skambanket av kjempene fra sag og andre motoriserte herligheter. Enhver villgubbe med stil har selvsagt et rikelig utvalg av alle typer selvdrivende redskaper – også av arten man synes ser tøffe ut til pynt, hehe.

Men krigen mot støvet kan man aldri vinne, skjønt noen mener det og bruker betydelige deler av sitt liv til å drive aktive feltkampanjer mot bandittene. Men det gidder ikke jeg, selv om jeg tar et tak når jeg føler for det, men lete etter hvor de skjuler seg hvert 5. minutt er meningsløst, man vinner ikke uansett – selv ikke om man prøvde døgnet rundt..