Jærskalden Tor Vidle

“Jeg er bare meg selv” – hvor ofte hører vi ikke det utsagnet? Men, hvor ofte er det den eneste sannheten? Hvor mange lever hele sitt liv som i et evig maskeradeball? Tesen om maskeradetilværelse ble fremmet av ei som jobbet hos meg etter at ekteskapet sprakk og sannheten kom frem. I nær 15 år hadde de begge lurt alle ved å ta på seg de rette maskene i enhver setting og sannheten fikk bombeformat som sjokket langt inn i røttene til mange. Hva er det slags samfunn vi har skapt når konsekvensene blir at mange mennesker ikke kan eller våger å være seg selv uten angst for straffen for å ikke følge det vedtatte eller andres forventninger?

Eller er det heller vi selv som er redde for å ikke bli akseptert, likt av flest mulig? Men i såfall: hvorfor må man for enhver pris bli likt av flest mulig? Noen vil sikkert ta frem selvbildet og bruke det argumentet. Men hva skjer med selvbildet når man må balsamere seg selv og ta på tilpassete masker? Og i dag hvor vi lever i sosialiseringens høytid vil garantert enda flere tilpasse seg omgivelsene for å bli likt – for å bli akseptert. Min personlige oppfatning av massesosialiseringssuggesjonen er at den nærmer seg hysteriske nivåer som ikke har naturlig fotfeste i menneskesjela og dermed vil kunne skape mistrivsel hos mange. Og slettes ikke bygge selvbilder..

Hva den eneste sannheten om en selv er vil svært ofte forbli en hemmelighet som kun en selv eier. Hvem man egentlig er som menneske. Samfunnet legger gnagende og effektive press på oss alle om å bli “normaliserte” – bli like hverandre alt etter samfunnets normer og livsverdier. Etikettens prat om mangfold i dag er stort sett linket til etniske grupper og ikke enkeltindividet. Men så glemmes det veldig enkelt å inkludere individmangfoldet. Joda, av og til snakkes det fint om enkeltindividet fra politisk hold, men det er i de aller fleste tilfeller kun et spill for galleriet og ingen håndfaste byggesteiner.

Jeg innrømmer enkelt at noen ganger tar jeg og på meg en maske som ikke er meg 100%, ikke ofte, men det skjer. For min del tar jeg ikke på meg masker for å bli akseptert eller av eget hensyn, nei når det skjer er det av hensyn til andre – kanskje særlig hvis de er i sårbare situasjoner. Og antagelig er det mange som gjør det samme, men samtidig tror jeg ikke at det er hovedårsaken til den utbredte maskebruken i samfunnet vårt.

Noen vil sikkert mene at de er mer sårbare uten maskene, kanskje det i enkeltstående tilfeller, men neppe i helhetens regnskap – og man blir ikke mindre sårbar om masken faller av på feil tidspunkt eller sted. Og noen bærer masker som er usynlige for enkelte av oss. Og mange glemmer at deres øyne kan si mer enn deres ord – forteller en annen sannhet. Flere enn vi tror ville nok heller kledd seg kroppslig naken enn tatt av masken dersom det var et valg de måtte ta. Har vi glemt den befriende følelsen i sjela vi hadde som barn da vi var bare oss selv? Og aldri ble vi så godt likt av så mange som da vi var barn..

Skal man adressere skyld må blekkets bokstaver forme det voksne samfunnet. I teoretisk sum er det en helhet av oss alle - i praksis er det ikke alltid slik. Heller tvert om. Men man skal være rimelig tøff i dag for å gå mot samfunnet – her ment nærsamfunnet, ens egne omgivelser som f.eks venner og familie. Forresten er det feil å kalle det “å gå i mot” i de aller fleste tilfeller – man går ikke mot noe eller noen fordi om man legger maskene i kista – man blir bare seg selv.. Men, man behøver ikke være så tøff som mange tenker at de ikke er.

Når bunnlinjen skal skrives er vi alle i samme båt – vi er alene og et unikt enkeltindivid. Om man er i forhold eller singel har normalt ingen relevans for hva som er den nakne ubalsamerte sannheten om en selv. Man utsletter ikke automatisk seg selv om man går inn i et forhold og blir en helt annen personlighet. Men tar man ofte på seg masker som gir andre inntrykk enn uten fordi man er i et forhold vil det kunne skape alvorlig mistrivsel for den nakne sjela og undergrave hvem man egentlig er – eller var.. Kanskje unnskylder man selvutslettelsen med ønsket om en trygghet, men prisen kan til slutt gjøre at sjelen går konkurs..

 

 

 

 

 

Svever rundt på mykt dekke mellom tuer av forglemmegei, bøyer meg ned og hilser på en familie av de små lyseblå – de var her før og. Som håpet er lyseblått i vårnatta er de alltid velkomne kjærlige gjester i sjelen. Kanskje man burde plante forglemmegei i hver sti man vandret..

Reiser meg opp igjen og rusler videre innover, har vært her mange ganger før og beina vet hvor de usynlige fotefarene er. I horisonten lyner skarpe blink over Svartfjell – men her er det solskinn. Som et landemerke går jeg rundt og kikker, mat for lyn og annet villskap dersom det fant på å ville søke bytte. Men å ende på fløyelsbunn dekket av forglemmegei må være bedre enn kald kistebunn i et mørkt hull..

Kari Smeavik hentes ut fra minne, jeg møtte henne bokstavelig med baken til himmels først – men foran skjørtebak og røde krøller lange som halve foten min fantes et ansikt med smilehull og søte nesefregner. Øyne som grønnskimmeret i Hedlefjell kikket opp og fyldige lepper smilte. Hun plukket røde bær, tyttebær – og håndlaget sa meg at det ikke var første gangen.

Det var i 1977 jeg møtte Kari første gangen. Jeg skulle inn på heia og fiske, hun plukket bær på arvete tuer, to hundre års familietradisjon. Neste gang jeg møtte Kari kjørte jeg henne hjem. Sykkelen hennes hadde punktert og jeg la den inn i bilen sammen med korga full av sopp hun hadde sanket. Jeg hadde aldri vært i Smeavik før, og det ble ikke siste gangen.

Kari var like gammel som min mor, men ansiktet og den spreke kroppen kunne like gjerne hatt halve alderen. Rundt huset og i utmarka vokste det mange ville blomster, aldri før har blomstereng vært et bedre navn. Kari bodde sammen med søsteren og hadde vært gift med drengen. Drengen fikk utfartstrang og mønstret på en båt, etter 3 år mønstret han av i Brasil og ble landfast der nede.

Siste gangen jeg traff Kari plukket hun lyseblå forglemmegei som jeg fikk med meg når jeg reiste hjem..

Det som ligger bak ligger der uforandret sies det, noe man må alene bære videre i livet. Hva som kommer er mindre viktig enn det man bærer med seg, sies det og. Kanskje er det sant. Men etter noen år finner en ut at mer enn en trodde er rene tilfeldigheter. Hvor man er – hva man ble,  styres av tilfeldighetenes spill. Om ikke alt så mye mer enn man først trodde før en begynte å tenke dypt nok..

Sitter ved en vuggestein på utsiktstopp og spiser niste og drikker kaffe. Vindstilla har tatt landskapet sammen med vårsola. “Husk på meg når du ser forglemmegei” sa Kari siste gangen. “Men husk og på alt det gode i livet du har med deg”. Hun var et klokt og jordnært menneske. Vi har så lett for å ønske å bli i mørke når livet butter i mot – kanskje burde vi alltid bære med oss en forglemmegei for å la den lyse mot veien ut igjen?

Kikker innover mot Svartfjell – vårsola har overmannet tordenguden. Det gode vinner alltid til slutt. Blikket vandrer videre langs evige marker og lier fulle av livgivende forglemmegei. En bekk klukker ivrig nedover, men roer seg og blir rent speilglad når den dovent renner i slake svinger rundt blomstertuer. Noen ringer i speilet røper at auren bor her. Fjellet bak eier hubroen og en ravnefamilie. Det er godt å være her..

Å leve er så mye, grenseløst. Men kanskje er jeg mest meg selv når jeg sitter her? Tankene er friske og frie når menneskelydene er borte. Mennesker er ikke flokkdyr, ihvertfall ikke jeg – ikke i den forstand som tenkt. Mengder tiltrekker ikke, de avstøter. Og – kanskje er jeg ikke alene her? Kikker rundt på toppene, kanskje sitter det et annet menneske et sted og har samme tankene?

Som menneske har man ansvar. Det finnes uttalige former for ansvar. Ansvar for seg selv som menneske er viktig, men blir ofte nedjustert til fordel for ansvar ovenfor andre. Kanskje må det være slik? Men bare hvis det er balanse og noen fyller ut det man avskrev fra seg selv. Ofte er det der man kommer til kort. Og i en verden hvor alle ser ut til å ha mer enn nok med seg selv kan man vel ikke forvente for mye heller. Ja – det må være slik det er, tror jeg..

Når vi er unge ser vi annerledes på eldre mennesker, godt voksne, de er liksom noe annet enn “oss” – vi friske unge med hele livet foran oss. Eller nei, jeg gjorde aldri det, alder har aldri blindet mine tanker. Jeg så og ser alltid mennesket og ikke alderen. Ikke på den måten. Og mennesker som har levd er som et leksikon i livsvisdom – det er da vi er klokest. Men det er og da vi ser hvor vi tok feil sti – en av bakdelene som følger med i klokskapens kjølevann..

“Du er ikke stor før du ser dine egne feil og taler høyt om de” sa en gammel dikter. Et visdomsord som alltid vil holde stand. Hvorfor så mange er redd for å se eller innrømme sine feil vil alltid forbli en menneskegåte. Å ikke eie ufeilbarlighet er like naturlig som å kunne elske. Kanskje det kan forklare hvorfor mange mennesker ønsker å være venn med vinnere og støter fra seg taperne? Men “tapere” er i høyeste grad et definisjonsspørsmål, og egentlig finnes de ikke i menneskelig forstand..

Solklokka forteller at det går mot kveld når jeg kommer ruslende på stien tilbake mot grinden ovenfor der jeg har satt bilen. Snur meg og kikker på grinden – den var annerledes før. Da var den en ekte værgrå tregrind skapt hjemme hos folkene i Smeavik. Men på flere måter kan grinden stå som et symbol over inngangsporten til forglemmegei.

Plutselig kommer et minne om da jeg en sommernatt etter en fisketur kom ned fra heia og møtte hubroen som satt på den gamle grinda. Først morsket den seg til og kneppet med nebbet for understreke at dette var hans rike, hans port. Men da jeg var bare få meter fra var det liksom den sa: “Åh – er det bare deg, da kan du få passere..” Så løftet den vingene og flyttet seg bort til nærmeste furutopp. Straks jeg var noen meter forbi fløy den ned og satte seg på porten igjen.

Om stien opp til landet der frihet og lyseblå forglemmegei bor blir lite brukt i moderne tider, vil både friheten og den vakre blomsten leve videre til evig tid. Og kanskje en gang i fremtiden vil en ny Kari bøye seg ned og plukke røde bær i korgen – og en ung blond mann vandre varsomt mellom blå tuer av forglemmegei..

Jeg snur meg i bildøra og kikker oppover, smiler og tenker ”du har gitt meg gode minner, og jeg glemmer ikke..”

Sladder & Grafs (SEHER.no) melder i store typer:  Sexolog og samlivsekspert Kristin Spitznogle (hvem det nå enn er?) sliter visstnok med slibrige og småkåte menn på Facebook. Hun sutrer og klager og truer med å angi disse til deres koner eller samboere: http://www.seher.no/889106/kristin-spitznogle-truet-med-aa-angi-gifte-menn Litt vanskelig å ta denne damen seriøst – hun burde jo i følge hennes titler vite bedre på forhånd? Jeg mistenker damen til å være en smule kåt – dvs PR-kåt og hun er jo enda i de vanskelige/småpaniske årene for kvinner dersom man skal ta til minne at hun er 39 som det står. Jeg tror heller at damen ønsker å vise for sine sjalu medsøstre at hun enda har draget, alderen til tross – for som sagt sett i ly av hennes profesjon burde menns oppførsel på dette området slettes ikke komme som en overraskelse for henne. Eller mulig hun ikke fulgte med i de timene i undervisningen?

Leser man litt til om sexologen, finner man at hun har praktisert god sex med en lyktestolpe(!) – for man kan ikke tolke dette annerledes:  http://www.seher.no/855985/mener-man-kan-ha-god-sex-med-en-lyktestolpe  I tillegg til en seriøs liste kjendismenn hun tidligere har bedrevet “terapi” på, har hun nå skiftet over til å bli praktiserende på medsøstre: http://www.seher.no/852297/kristin-spitznogle-faller-for-personer-ikke-kjonn Den samme damen har og skrevet at norske kvinners største seksuelle drøm er å ligge med kjendiser – muligenens og etter hennes egne erfaringer: http://www.seher.no/851408/norske-kvinner-fantaser-om-kjendis-sex Og dette mennesket klager på oppmerksomhet fra menn på et fjortismedium? Nei, den biter jeg ikke på uten bismak. Når man leser hva denne “Petter Pilgaard” sier om kvinners oppførsel, må det være peanuts de kommentarene sexologen får på Facebook..

Næringsminister Trond Giske trør ofte i egen salat, nå påstår komifiguren at det finne ikke jantelov i Norge og at vi er på produktivitetstoppen i verden: http://www.na24.no/article3329057.ece Man kan sannelig lure på hva tall han leser – eller hvordan han leser, de er neppe de samme som vi andre har. Fjolset mener og at vi er best i verden i nær sagt alt som kan tenkes - mon tro om han ville sagt det samme dersom Høyre styrte skuta? Herr Salat Giske kom på konferansen med sterke oppfordringer til topplederne – problemet er bare at ingen toppledere var tilstede, så han snakket for døve ører kan man vel si. Giske mente at det var kun fordi de ikke hadde tid til å være der, men selv tror jeg heller det er fordi de ikke gadd bruke tid på salaten, eller bryr seg med hva den mener..

Jeg har aldri forstått hvorfor AP drasser med seg politikerbroileren Giske som er ubrukelig samme hvor de plasserer han. Giske lever i sitt eget trangbodde univers uten ører til resten av verden og stadig hører stemmer i hodet – dvs sin egen stemme, de andre er utestengt..

Ei av Norges mest kjente værdamer, den tidligere urbudeia (hun har mistet tittelen etter å ha klippet seg urbankort) Eli Kari Gjengedal, er nå klar for spennende høytrykk og allslags ymse vær. Værdamen har i følge Sladder & Grafs  fått seg singelkåk i Bergen: http://www.seher.no/889079/eli-kari-gjengedal-flyttet-fra-samboeren Jeg antar at GPS-salget vil nå nye høyder i Bergen som følge av at noen tusen bergenske hannkjønn vil prøve å spore den friske og frittgående værhøna på kartet. Men – er det ikke bare å ta seg frem der sola alltid stråler? Skjønt, ikke alle hannkjønn forstår det, de ønsker seg nok heller der sola ikke når..

Og mer vær i vente:

Fra Fjosnytt meldes det at minst 3,5 (den halve er enda ikke født) personer er irritert på skalden deres siden han røpet for verden en hemmelighet som de etterpå måtte være med å dele straffen for. Den ubetenksomme skalden la frem i hans siste blogginnlegg bevis for de grønne og milde hemmeligheter som Skaldelandet innehar selv i vinterstider hvor folk fra andre deler av Norge løper rundt med 5 lag undertøy og polvotter. Straffen lot ikke vente lenge på seg – allerede neste morgen måtte den samme skaldedusten ta inn og tine hans termometer som nå frøs i minus 12 og hele det grønne Skaldelandet var druknet i 23,7 cm nysnø.

De 3,5 personene har etter avstemming fra samling på Solskinnstoppen Grendahus, vedtatt å ikke hilse på skalden mer før det grønne milde Skaldelandskapet er restaurert tilbake til normalen. Skalden selv har følgende kommentar i telefonen til avgjørelsen (og det hvite landskapet): “Pokker!” (dog har han prøvd på et formidlende og imøtekommende forlik ved å tilby seg å ringe den nå frittgående værhøna og betale for hennes flybilett ned til Skaldelandet slik at hun kan bestråle dette med varme, men uten å få særlig gehør).  Fjosnytt melder videre at de nå har gitt opp å få fatt i skalden som sist ble observert med feltryggsekk, nisselue og truger på stødige skritt innover Paradisdalen..

 

Noen få glimt fra en jærsk vinter som ligner mest på seg selv, kontrastene er nok store til det hvite vinternorge. Fargene er en salig blanding av alle årstider og himmelens bakgrunn skifter fra dunkle mørke farger til spetakulære eksplosjoner, og ofte fra den varme delen av fargesirkelen. “Aldri så jeg så blått og så rødt som på Jæren i vinterdrakt” sa kunstneren som oppholdt seg her et år på 18oo-tallet.

“Flooded Diesel”

Noen ganger er det ekstra godt å forevige det man opplever, og når en kommer hjem og ser: Jammen stemmer inntrykket jeg lagret i sjelen. Det var ikke bare et fabulert eventyr, men et ekte syn av levende Jærfarger.

 .

 

“Winterfades In Blue Over The Harbor”

De hyppige forandringene i farger og lys ved havet om vinteren er særs fascinerende. Som en kveld jeg vandret rundt i en av de mange småhavnene her og himmelen var svart som levende kull, men i løpet av få minutter omskapte den seg til en blå drøm da skydekket åpnet seg. Her hvor ingenting bremser eller fjell holder tilbake skjer forandringene like raskt som trollet hopper ut fra den berømte esken.

 .

 

“Stormy Foreplay”

Å fange forspillet til vinterstormene er ikke lett – den ene dramtiske scenen avløser den andre hvert sekund. Bak alle stormskyene stråler sola som nå får kun sekunders gløtt til å leke seg i, små åpninger i de hastige mørke skyene. Dramatikken i elementenes skuespill er førsteklasses og kan anbefales på det sterkeste.

 .

 

“Framed mirror”

I stedenfor hvite marker får vi et landskap med millioner av vinterspeil. Alt vinterregnet skaper ikke bare støvlevær og tunge skritt. Nei, ser man etter, lyser det øyne over alt som man kan speile seg i – eller en kan la tankene dvele ved detaljene og glede seg over vannets kunstverk. Det meste her i verden blir som man selv ønsker å se. Kanskje ser du nå og biter av det vintergrønne Jæren, fargen er virkelig sommergrønn..

 .

 

“Winter Flower”

 

“Purple Winter Daisy’s”

I bed og enkelte krukker lyser fremdeles sommerfarger - riktignok litt mer vasstrukne og vinterbleke, men de lever om ikke annet og lar en få oppleve selv den delen av fargepaletten en vintersdag.

 .

 

“Robin in Wintery Morning Light”

Vinterskyggene er deilig markerte og får lyset til å bli skarpere enn ellers. Og når strålene fra soloppgangen smyger seg mellom greinene blir det et eventyrlandskap, over er min venn Robin på let etter frokosten rett utenfor vinduet. Og se fargespillet og de skarpe strålene markert av de like skarpe skyggekantene som den lave morgensola om vinteren skaper. Det er fantastisk, og storslagne kunstverk finnes på hver kvadratcentimeter.

 .

 

“Jentene på Flatholmen”

Mange inntrykk man får i sommerlysets varme og vennlige farger kan fortone seg helt annerledes i vinterens skarpe fargerike og dramatiske skyggeklipp. Noen ganger gir vinterinntrykkene glimt inn i en hverdag med dramatikk og alvor når himmelerretet fylles. Så kanskje bør man heller fange Bertine og Ester i vinterens kontrastvelde – den er nok mer lik den skjebnesvangre januardagen i 1894 enn en sommervarm dag med fuglesang og rosehav..

Det er sant at hver årstid har sine sterke sider, og vinterens er de markante fargene og de stadig skiftende skarpe kontrastenes årstid. Men man må ville se for å oppleve og forstå vinterens storhet..

Men vinteren skaper for mange også doser av melankolske følelser, så jeg avslutter med en nydelig sang..

 

Noen kriger vinner man aldri. En av disse er kampen mot støvet – hvor kommer det fra, og hvorfor yngler det såpass kjapt at kaniner blir rene sinkene? Det blir noen kilo som kverkes i løpet av livet, men selv om man tror man har kverket noen hundre milliarder eksemplarer i siste rengjøring så er det nyttesløst. Straks sola skinner står de opp fra de døde og alle familiene kommer i samlet tropp for å dra på piknikk og sole seg. Og kåken gir inntrykk av å ikke ha sett støvsugeren det siste året og lufta virker ugjennomtrengelig tett - og det selv om man i forrige minutt hang slangen opp på veggen etter å ha intimsuget i minst en halv time.

Hybeldyrene er ok, de kan man i det minste se at forsvinner inn i slangen og ender i fengselet i østboden. Dessuten kan hybeldyrene stort sett bare kravle rundt på gulvet i motsetning til deres mikroslektninger som er rene helikoptere og har evner til å gjøre seg usynlige straks de hører at man starter bøddelen. Når man så har med stor og hurtig flid støvsuget hele kåken (og den er 25 meter lang og 14 meter bred på østsiden) og er fornøyd med øvelsens utførelse, kommer de jaggu frem igjen straks man setter seg ned for å nyte utsikten til strøvfrie omgivelser. Jeg er sikker på de sitter der og ler av dusten som tror han er lurest. Håpløst, hehe.

I dag har jeg i reneste feberørska bokstavelig talt (jeg unnslapp ikke å bli smittet av andre som har lagt strekk ut i 14 dager, selv om jeg var i ferd med å heise seiersflagget, men måtte fire det igjen til stor forbannelse og annet i helga - det er jo så vakkert vær ute), prøvd å gjøre hele kåken steril med støvsuger og vaskebøtte. Men etter 4 timers iherdig drift, tok jeg opp persiennene i stua for å se på Skaldelandet i vintersol og begynne på vinduene, men det skulle jeg aldri gjort - for umiddelbart druknet jeg i trillioner av støvmammaer og pappaer samt alle deres barn. De yret frem fra alle vegger, gulv og tak, bokhyller, møbler og til og med fra meg selv – minst 5 milliarder hadde gjort seg usynlige og gjemt seg på min slanke kropp - og nå yret de frem for å slikke solstråler og se på utsikten de og.

En svært overtroisk dame mener at støvet i hennes gamle hus fra 1800-tallet er husets gjenferder som om dagen sprer seg for at man ikke skal se deres helhet, om natten samler de seg hver for seg til omrisset av den de en gang var. Vi blir jo på en måte til støv igjen. Hva skal man svare til slikt? Jeg spurte heller om hun aldri støvsuget? Joda – de hvileløse åndene godtok visstnok varsom støvsuging – var man for ivrig straffet de en om natten. Javel ja.. Folk tror på så mangt, så hvorfor ikke? Hun virker helt normal ellers - tror jeg. For hva er normal? Jeg blir fornærmet hvis noen sier jeg er normal..

Jeg har utrolig mange bøker, og da og mange bokhyller. Og siden jeg er anti-Ikea er de mørke. Kirsebær – ekte, selvsagt. Men problemet med bokhyller av edel utgave og bøker er at disse er støvmagneter – jeg har enda ikke merket at noen av bøkene er spist opp eller har merker etter mikrotenner, så hva pokker er det som tiltrekker støvslynglene? Kan det være at de trives der pga terrassefølelsen de får? I såfall forklarer det hvorfor toppen av bokhyllene er alltid overlesset med banditter – toppene er jo rene penthouse-leiligheter. Forbanna kjeltringer! De skulle bare visst hvor lang tid jeg må bruke for å jage de bort fra bøkene og hyllene, jeg liker slettes ikke når de skjuler kirsebærhyllene mine! Og ikke betaler de leie heller!

Det sies at i moderne minimalistiske leiligheter er det mye mindre støv enn i hus ala kåken min. Men jeg ser det annerledes enn at det er positivt – støvet der vantrives og dør av kjedsomhet og ensomhet. Ikke rart det når alt er sterilt, alle vegger og tak er kaldt og hvitt like ned til gulvet hvor en like dødskjedelig lys Ikeaparkett bor. På veggene er det tomt bortsett fra et masseprodusert bilde i grusom skarp farge fra Ikea – eller et kullsvart plastikkhode innboerne kjøpte på ferie et eller annet sted. Nei, takke seg til varme omgivelser som avspeiler sjela, så får man heller krige litt mot støvfantene.

Hos meg trives støvdyrene mest der jeg selv trives best, nemlig i skalderommet. Her er det reneste jungelen av alt man kan tenke seg, og ikke minst sjefen selv – tarzanskalden. Her får de overleve lengst stort sett – man kan da pokker ikke forvente at jeg skal støvsuge og vaske jungelen særlig ofte? Jeg har så mye her i jungelen at enkelte deler er for lengst gått i glemselens øde dal og noe av dette blir stadig – og til stor jubel og forlystelse, oppdaget på nytt. Man må ta med seg alle glede man kan få her i livet, enten de er små eller større. Enig? Forresten, de støvdyrene som bor i snekkerbua, eller snekker-rommet, de lever nok lengst. Men der drukner de ofte av de mer robuste typene av arten trestøv, eller de blir skambanket av kjempene fra sag og andre motoriserte herligheter. Enhver villgubbe med stil har selvsagt et rikelig utvalg av alle typer selvdrivende redskaper – også av arten man synes ser tøffe ut til pynt, hehe.

Men krigen mot støvet kan man aldri vinne, skjønt noen mener det og bruker betydelige deler av sitt liv til å drive aktive feltkampanjer mot bandittene. Men det gidder ikke jeg, selv om jeg tar et tak når jeg føler for det, men lete etter hvor de skjuler seg hvert 5. minutt er meningsløst, man vinner ikke uansett – selv ikke om man prøvde døgnet rundt..