Jærskalden Tor Vidle

Rubinrøde roser kikker inn på meg gjennom 3 lags glassfasade med rå adelsfuru fra Ryfylke som ramme. Hvem som er inne eller ute av oss er alt ettersom man enten setter mennesket først her i universet, eller klarer å se alle vinklene i aspektene. Hos rosene er det sen augustskumring og mildt, hos meg er det kunstig lys og varmt. Men det midtre vinduet har jeg satt på gløtt og kveldspusten lar rosene av og til komme inn for å hilse på. Roser har alltid fått mitt blikk og mine tanker – de er som lysende vakre ballerinaer på stilker som danser en dans vi ikke forstår helt omfanget av. Frihetsdansen. En mild jærsk juleaften danset de friske og nyfødte for nissen – nissen var meg, og jeg måtte stoppe opp og sette ned sekken for å se på undrene som lyste i julenattens svalne mørke. 

USA er et splittet land hvor det er både grenseløst og syke grenser i grotesk samrøre på samme svartrosa ark, egentlig har landet aldri tiltrukket meg særlig – selv om jeg i unge år var et pennestrøk fra å imigrere til Alaska og da pga et jobbtilbud. Men Alaska er noe annet i grunnen. Uansett trakk jeg meg i siste sekund og leverte tilbake den gullbeslåtte fyllepennen til mannen med gullringene og gullpengene. Kun gudene vet hvor jeg ville vært i dag dersom jeg hadde brukte en skvett av blekket. Men selv Alaska er ikke Jæren – så kunne det tatt hjertet helt? Halvt ville ikke gått i lengden, kun helt. Røttene er seige her i Norges eviggrønne milde alveland.

Dette blir en lite eksotisk blanding av kveldsdryss, så dermed er du advart.

Men, dette blir og en liten hyldest til noe av det største som har kommet fra USA, deres svar på urbudeia – og hvem andre enn Dolly Parton kan inneha den særdeles ærefulle tittelen? Den lille damen på såvidt over halvannen meter med det store smilet og den store stemmen og kunstneriske begavelser. Noen er mest opptatt av den lille budeias ytre attributter, noe den første videoen antyder. Men ser man resten av mennesket og, så er det noe mye viktigere som trer frem. Folk som har nærmere kjennskap sier at hun virkelig er så elskelig naturlig seg selv som det man får inntrykk av. Og hva annet enn nettopp det er hovedingrediensen til ei ekte budeie?

Noe å melde fra Skaldeland siden sist? Å joda – egentlig noen bind i selvskutt hud med innlegg av brodert våpenskjold med skinn fra en klapperslange og fra A-Å dersom alt ble notert. Slangen er/var faktisk like amerikansk som budeia – kanskje de møttes en gang på en kveldstur for alt hva jeg vet. Dog skal jeg spare eventuelle lesere fra havet i bindene.

Men råskinnet selv, det vil si skaldegubben, har vært litt syk av en matforgiftning. “Litt” er for å selvfølgelig beholde den kledelige tøffe stilen. Hvor og hva som inneholdt faenskapet er ukjent – og forsåvidt uinteressant siden jeg neppe hadde funnet noe å kverke som straff. Er liksom ikke min stil å sitte med blikket nistirrende i et mikroskop utstyrt med laserpenn for å kverke hatefulle bakterier en for en med et rått glis – selv om svina stjal en uke av mitt liv.

Jada, jeg drikker biola, alle typer går ned i bøttevis. Og sjokolade, den mørke som jo er det sunneste man kan spise nest etter sardiner in oil.

Mer budeie:

Hvorfor er det slutt på ekte artister som det hun representerer? I dag er alt kunstig og de har alle samme personlighet utad. Kanskje derfor dagens nye artister (som spys ut i uante mengder daglig) er spådd å neppe få generasjonsvarighet – de er for lette å erstatte.  Og i den digitale verden kan man visst få selv en hvilken som helst bestemor til å låte som en Celine Dion kopi.

En jærstrand med deilige drømmebølger i solnedgangen. Hva er vakkert? Noen ser bare en strand, eller en sol som snart har slukket lyset. Det hviskes om at ordet “vakker” er på vei ut, både ordet og betydningen. Stadig færre bruker ordet både skriftelig og muntlig. Og dermed antagelig og i sjela. Trist om et så vakkert ord og følelse forsvinner ut av vårt sjelsliv – for det er det som vil skje.

Nevnte jeg at jeg har startet på en ny hestekur antibiotika? Nytt angrep på fortetning i lungen som tydeligvis enda ikke er avlivet. Som om den stakkars magen ikke har fått nok krig i det siste, men ok – den får bare være tøff, like tøff som råskinnet som eier den. Dessuten har jeg ikke tenkt å la andre enn meg vinne den kampen. Men, jeg er drittlei greia, skikkelig drittlei. Og forbanna, og som nevnt tøffere. Veldig tøff ja, meget tøff, urtøff, tror jeg..

Den andre tøffingen, forresten er hun søtere pynt enn meg:

Ja, og så har jeg begynt på å skifte ut nesten hele taket på skaldekåken med glanset overflate. Nå skal virkelig jærsolen få speile seg. Og det taket er ikke av småkvadrat nei. Men – egentlig skal jeg bare være sjef denne gangen. Blir luksus for en som er vant med å alltid mekke alt selv, og mest fordi han har likt å være selvhjulpen og likt utfordringer.

Men hvorfor skal man egentlig gidde å bruke halve høsten på et tak når man kan få det gjort på etpar uker og kun gå rundt å sprade med lupe og dirigere? Man får jo i dag et halvt dusin ypperlige håndverkere fra utlandet for en samlet sum lik prisen av 1 stk norsk. I tillegg jobber den norske som vanlig for kvart maskin – så egentlig får man et snes i norsk målestokk. Men jeg har gitt alvorlige og seriøse beskjeder om at jeg er særdeles nøye og pirkete, og godtar ikke slingringsmon i sømmene. Mangler bare en ordbok i utenlandsk nå, fingrene blir slitne..

Frihetens ørnevinger..

Så var vi – jeg, der. Ved en ende på nok en samling tanker formatert i ord. Ord og bokstaver som aldri klarer fullgodt å kle tankene, livet, følelsene – selv om disse ordene var mer av den dagligdagse typen og ingen dykk ned i ukjent verden.

Men alle mennesker har behov for å prøve å sette ord på tankene. Hvor stort behov varierer nok som spennet i oss ellers og, men jeg tror alle har et behov. Og for min del føles det unaturlig å skulle kneble seg selv – og hvorfor skulle man det? Hvorfor har vi barrierer for å vise hvem vi er? Vi er alle i samme båt, om ikke på samme tofte, så i samme fartøy som holder oss flytende. Synd å si det, men jeg tror vi hadde snakket mer og åpnere om vi alle var blinde. Kanskje er mange redd andres øyne, de som viser en dom som ikke sies. Men øyne som og kan misforstås til å avgi en dom de ikke gir. Ja – oftest er det nok slik at mange dømmer seg selv i andres øyne. Hvorfor er umulig å gi alles svar på..

The American urbudeie får siste ord:

Luktene fra ettersommeren er de samme som i barneårene. Rusler på vei hjemover og setter spor på en fuktig asfaltkveld. Her er ikke mye forandret på alle disse årene. Asfalten er ny i tid, noen trær er byttet ut med yngre som nå er midt i livet de og. Ellers er enger og småbøndene de samme trauste og gode. Fuglene er de samme de og. Vandrer mot havet, der jeg bor. Men sjelen bor alle steder. Alt som er kjært er den nær i rota – det innerste. Svalene leker seg i kvelden over halvmodne åkrer – de er og de samme kjære. Godt å se at de ikke er blitt moderne – og ikke har glemt å leke..

Asfalten er ikke ung av år – gammel asfalt er bedre å gå på for sjela. Selv skulle jeg ønsket grusen fremdeles levde, skjønt den gjør jo det et stykke bakover. Ikke alt er asfaltert, takk og pris. Det er godt å gå på grus, særlig edel grus av god årgang – og kanskje på de samme gruskornene jeg hadde under barneskoene. Knaselydene minner om år i frihet hvor hver dag var et helt år alene. At vi blir – eller må bli voksne - er i grunnen lite å se frem til. Men man forstår det ikke før man er der, er fanget i de voksnes verden. Men det er trygt og sjelegodt å gå her, og ikke minst vite at ikke hele verden forandres til noe fremmed – noe voksent. Kunne man bare fått dagens barn til å forstå at de må leke lengst mulig, ikke bli voksne for fort..

Går langs et steinggjerde, en steingard som vi sier. Den er eldre enn meg, takk og pris for at den har overlevd krav om modernisme og effektivitet. Sender en tanke til Johan Grå som eier den og håper sønnen hans er på samme tankebane. Generasjonskiftene gjør ofte noe med det etablerte, noe er bra, annet slettes ikke gjennomtenkt. Klapper på steinene som jeg mange ganger har klatret både på og over. Der borte under den flate vippesteinen hadde alltid linerla reir. Og der borte var det måren kikket frem en tidlig morgen.

Og der er den runde med sukker på som drengen til Ola stupte over da han skulle tøffe seg for Mari. Han skulle hente hesten på andre siden og Mari kikket på når den tøffe drengen skulle hoppe over – men så trynet han når sukkertoppen hang seg fast i buksa. Selv om tøffingen fikk seg en nedtur og blødde fra nesen så tror jeg at Mari’s trøst ble et uventet pluss, så han smilte til slutt. Men så kom en annen tøffing på banen – lille Tor. Han hoppet som en gaselle over steingarden. Han ville jo bare hjelpe og hente hesten til den nå skadde drengen. Etterpå fikk han og en varm klem av Mari, og drengen lo av den lille tøffingen som nå ble rosa i kinnene, hehe..

Ser på steingarden – skal jeg prøve? Nei.. tror ikke det. Best å beholde minnene uberørte – dessuten er det ingen Mari å imponere en klem ut av. Lurer på hvor de ble av? Drengen og Mari. De bare forsvant når de ble ekte voksne og ikke kunne være seg selv lenger. Eller var det jeg som forsvant – ut i den endeløse verden.. 

For de fleste er det bare the road to somewhere – men ikke for meg. Forresten har jeg mange slike veier, og stier. Og mine tråkk. Og der bare jeg gikk. Der bare jeg har gått – ingen andre i hele verden. Det er godt å ha gode minner, men samtidig gir de savn til noe som var – og som er blitt uoppnåelig..

Rusler tankefull videre mot havet der ute. Men noe vesentlig mangler nå – ser ut over engene. Hesjene. Hesjene som før stod som landemerker, og hvor vi barna fikk et ekstra univers å leke i. Og være med å hesje, spikke tenner til rivene. Og lukten av høy – finnes det noe bedre? Før hørte man åkerriksene om kveldene i hver en eng, eller åkerhønene som vi kalte de. Nå er de nærmest utryddet på hele Jæren. Det moderne landbrukets maskinslått ble deres bane.

Før var bøndene stolte av åkerhønene, ofte satt de på trammen om kvelden med snadde og kaffekopp når alle gjøremål var unnagjort for dagen og lyttet til spillene fra de kjære fuglene. Og når de slo med ljåene eller hesten så passet de alltid på å ikke skade åkerhønene. Åkerriksene er ikke så store, og sjeldent tar de til vingene. Dermed er både de selv og ungene sårbare for dagens full fres med traktorslått. Egentlig hadde de ingen sjanse. Men bøndene må jo få ha livsgrunnlag de og – selv om de gamle på gårdene savner åkerhønene deres som de selv vokste opp med..

Men – jeg er glad for å ha fått opplevd “før” – ville ikke byttet med noen, og slettes ikke med dagens barn som ikke får samme muligheter til å være frie. Jo de er frie i dag og, men ikke på samme måten. I dag er det krav og stor forventninger, og et altfor tidlig innblikk i de voksnes travle alvorsverden. Det er sant at menneskene hadde mer tid før, mye mer tid til hverandre - selv om de og jobbet mye mer enn man gjør i dag. Jeg vet i grunnen ikke om verden har gått særlig mye fremover for menneskeheten – for enkeltindividet. Hvis man tenker etter..

Logger meg inn og får følgende beskjed: “Advarsel: Brukeravtale brutt – Ved fremtidige brudd på brukervilkårene, vil det føre til at kontoen din stenges.” Og ingen forklaring, ikke en gang en mail som forklarer hvorfor – kun en knapp med “Akseptere” jeg må klikke på ellers kommer jeg ikke inn i bloggen. Men jeg aksepterer ikke en advarsel når jeg ikke vet hvorfor man har gitt advarsel – dessuten kan jeg ikke heller se hva jeg skulle ha skrevet som plutselig nå kvalifiserer til en advarsel.

På alle mine år her har jeg aldri fått en advarsel, eller så mye som et hint om noe i den retningen. Og man kan pokker ikke bare gi en advarsel uten forklaring på hvorfor, og så i tillegg være såpass frekk å kreve at man skal uten videre godta advarselen som ikke er grunngitt. Hvis man ikke godtar en ikke grunngitt advarsel så er man utestengt.

Jeg synes dette er såpass alvorlig at jeg tar det her for alle til å se og ikke på mail, og særlig i tilfelle andre har opplevd samme urimelige behandling før – og til og med kanskje blitt utestengt med samme metode, noe jeg og blir ettersom jeg forstår av teksten dersom jeg begår et brudd til – brudd som det ikke opplyses om i det hele tatt.

Beklager, men er dette ment som seriøs behandling av brukere så sier jeg takk for meg.

Vi som bor utenfor påvirkningen fra den selvopptatte boblen som kalles “Oslo” har lenge sett tegnene. Tegnene er mange, men alle peker i samme retning: En by i utakt med resten av landet. Det nærmer seg tiden hvor resten av landet bør spørre seg om det politiske tyngdepunktet i Norge bør flyttes ut fra Oslonavlen og til f.eks Trondheim eller Bergen. Tidligere regjeringer har halvhjertet prøvd å flytte deler av makten ut for å stagge misnøyen rundt i landet, men med dårlige resultater – og stort sett fordi man egentlig aldri får særlig mange Oslofolk til å frivillig flytte utenfor gryta. Men, er ikke det å snu alt på hodet? Må all makt ligge i hendene på folk fra østlandsområdet? Vil folk fra dette området ikke flytte så er det garantert mange nok trøndere eller bergensere, ja sikkert og finnmarkinger som står klar til å overta. Så sannheten ligger på et annet nivå: Dagens Oslodominerte maktelite er livredd for å la andre deler av landet få overta reell makt.

Norge utenfor Oslo har i mange år spurt seg selv hva man egentlig skal med Oslo, hva nytte har Norge av Oslo? Ikke produserer de noe av betydning, ikke er de selvbærende økonomisk. Og folket der ser ut til å distansere seg stadig mer og mer fra resten av landet – ikke minst politikerne. Ser man nøkternt på det burde Oslo blitt behandlet som en hvilken som helst ordinær provinsby, de får jo utkantstøtte så det holder dersom man omskriver navnet på all økonomisk støtte de får. Oslo har heller ikke noen ekte Norgesverdier å vise frem til turister – i motsetning til Trondheim og Bergen. Og den norske sjela finnes heller ikke i Oslo. I følge media har og Oslofolket retten til Norgesværet – det er stort sett dette man lager store overskrifter med som gir inntrykk av at det gjelder hele Norge. Om finnmarkingene sitter toppløse i 25 grader og Oslofolket får krisehjelp pga en ordinær regnskvett, er det tunge skyer over hovedstaden som er Norgesværet ifølge pressen. En patetisk selvopptatt sutregjeng hele bunten.

Nei, flytt stortinget til Trondheim, så kan trønderen gjøre vedtak om å kle Oslofjorden og Nordmarka med 150 meter høye vindmøller, noe må de jo skaffe selv av inntekter der borte. Jærbuen – og resten av vestlandet, stiller gladelig opp og donerer alle våre vindmøllene inklusive gratis frakt via dugnad fra staute karer med egne traktorer og gravemaskiner. Det skal ikke koste Oslofolket en krone - sågar kan vi på dugnad og oppføre alle kraftmastene som bør av økonomiske hensyn gå litt på kryss og tvers gjennom by og landskap. Når vernete Hardanger må tåle dette så får jammen og Oslofolket gjøre det samme.  

Og selvfølgelig skal vi gjøre det vi kan for at Oslo-området skal bli mer selvberget, f.eks kan vi åpne for fri etablering av oppdrettsanlegg i hele Oslofjorden som i dag er beskyttet og fredet fra oppdrettsanlegg. Om Oslofolket må lide noen små tap som at alle viker og strender blir konfiskerte og fjordbunnen et giftig gjørmehav av fiskeekskrementer og forrester, er noe de bør klare å leve med som små minus. Resten av landet har jo måtte tilvende seg dette i mange år, så da bør vel østlendingen og klare det?

Oslofolket må nok påregne at et trønderstorting nå vil prioritere veiene i resten av Norge, å heve nivået rundt i landet opp fra 1950-tallet - om folket der i øst ikke klarer å leve med køer og etpar humper i veien så får de heller flytte ut – ikke Norges feil at endel folk har såpass sterke flokktendenser at de må følge resten av sauene som strømmer til provinsbyen i østutkanten. Resten av landet vil garantert ta i mot flyktningestrømmene fra Oslogryta, men de må integrere seg med folket i Norge. Men østlendingen må selv ordne opp med den innvandringen de selv har åpnet for fra resten av verden. Man kan ikke forvente at resten av Norge skal uten videre overta B-gjenger og andre problemer Oslofolket selv har skaffet seg frivillig. Men antagelig kan vi tilby sesongarbeide i f.eks landbruket eller fiskeindustrien.

Man kan se på det som spøk eller ikke, men faktum er at Oslo er i ferd med å selv distansere seg fra resten av Norge. Og dermed ligger det an til store konflikter i fremtiden. Og: Om Oslofolket ønsker å bli fullt ut multikulturelle er det et forhold de nok er alene om i Norge. Årsaken kan være så enkel som at egentlig har Oslo ingen egen kultur å bevare. Selv operabygget er ikke bygget pga kulturbehov. Men jeg tror bygget står støtt – neppe vil det skje at noen andre byer ønsker å demontere det arkitektoniske misfosteret og flytte det til deres by. Resten av Norge har tross alt sine norske byggetradisjoner å ta vare på. Så der kan Oslofolket slappe av, men de må nok påregne at de selv må ta vedlikeholdet og at bygget tas ut av nasjonale støtteordninger. Men de kan jo drive det som resten av Norge pleier med typen “samfunnshus”, nemlig på dugnad. Male selv, steke vafler som kan selges osv osv.

At antallet mandater fra Oslo-området til stortinget vil bli satt betydelig ned, er en naturlig prosess som må til for å ta vare på hele Norge. Utviklingen i Oslo går raskt mot amerikanske tilstander hvor trynefaktoren betyr mer enn politikken trynene representerer. En gammel ide om å la Oslo-regionen bli en selvstendig stat – omtrent som en bananstat, kan man ikke se bort fra at vil bli realisert. De oppfører seg på flere områder allerede som om dette har skjedd – bare at resten av landet i deres øyne er bananstaten.

Med all respekt og enda mer til de etterlatte i tragedien som rystet landet, så får man snart et inntrykk av at Oslo-regionen nå har gått inn en en massesuggesjon som vil vare inn i uoverskuelig fremtid. Oslo’s ungdom har falt inn i en dyrkningstrance for deres store helt, Jensemann. Hva politikk han står for har de nærmest kastet på bålet som totalt uinteressant, han er jo den store helten - i følge flere av spirene. Antagelig ville flere av de sett han som eneveldig konge. Osloavisene har mistet all sunn fornuft og bortsett fra kjendiser, sex og fotball, finnes det ingen andre verdensnyheter som fortjener spaltemetere over Utøyatragedien. Om pårørende fra hele landet aldri får begynne å lege deres sår, legge ondskapen bak seg fordi Osloavisene ikke lar de få et sekund fred – bryr ikke redaktørerene seg om, de hevder deres samfunnsplikt. “Drittsekker hele redaktørgjengen” sa en gammel dame fra Vigrestad. Handelsmannen har nå nektet å selge aviser fra Oslo - jeg støtter de begge.

VG har sågar gått til det skrittet å stenge ute alle med meninger som ikke har en Facebookprofil med fullt navn og bilde. Det betyr med andre ord at over halve landet får ikke lov å ha meninger i VG. Dette passer ypperlig for VG’s kyniske redaktører som nå stort sett får kjøre sitt rå løp uimotsagt – også sosialistløpet. Til og med EU har vedtatt at det bør være slik at folket kan ytre seg anonymt, av mange årsaker som er fornuftige i et demokrati. Det er og de som har mumlet om at hadde tragedien skjedd i Finnmark, f.eks i en sameleir, ville suggesjonen Oslofolket har inntatt ikke vært mulig. Hele landet er rammet med pårørende i fra nord til sør, men kun Oslofolket har gått inn i en endeløs trance. Og stort sett er det kun Osloavisene som hver dag kjører endeløse sider med dokumentarer og repetisjoner, og leter nå mannsterke etter hvert ord som er sagt av politikere fra andre partier enn AP for å arrestere disse, selv om det kanskje var 20  år siden. Og nå i tillegg vil Oslopressen kneble alle folkemeninger unntatt Jens & co sine.

For mange av oss som sitter utenfor Osloregionen blir det bare mer og mer påtagelig hvor fjern deres verden er i forhold til resten av landet. Og hvor selvopptatte de egentlig er. Deres innovervendte skylapper er snart helt stengt for kompassets retninger – eneste er langsynet til deres feriedestinasjon på en eller annen flokkstrand i syden som fremdeles får en glipe – ellers er det kun egen navle som beskues. For min del stemmer jeg uten å nøle ja til et trønderstorting – også ja til Oslo dersom de vil løsrive seg. Men de får klare seg selv etterpå, også økonomisk, selv om vi skal hjelpe de i gang som nevnt.

Hva som kan sees på som spøkete skråblikk eller ikke får være opptil hver enkelt å selv bestemme, her kreves ingen Facebookprofil med bilder og godkjent fødselsattest for å motsi denne “redaktøren” – som nå skal ut og nyte duften av Jomfruroser som lever fritt under en vakker Jærhimmel..

(Kommentarer blir svart på når sola og roseduften er gone – og når grandistante Turid Oline som nå bjeller på min dør, har trillet hjem igjen på årgangsmopeden fra hennes lykkelige fjortisår)

Prosit.

Kvart over ti og det er mørkt ute - ikke vintermørkt, men tidlig augustkveldsblå. Himmelen er lyse blå og jærlandskapet mørkt og stille  kontrastgrått med blader som hviler i en vindløs mild augustkveld. Så var vi der igjen – porten til høsten og alle skarpfargene, tiden går bare raskere og raskere selv om klokka holder samme fart som i tidenes morgen. Føler det var i går at jeg tok av meg nisseskjegget, eller satt på fanget til mor og fikk nytt plaster på et sommerbrunt barnekne.

Småspiser på en mørk sjokolade, de er jo ursunne. Minde og navnløs - de var utsolgt for min kjære Bocca. Kikker ut i augustkvelden mens tankene flyr hit og dit, prøver å sortere sammenhenger og skille tilfeldigheter. Livet er fullt av de begge, men hvor ofte vi sorterer feil er en ukjent faktor som aldri vil bli kjent. Kanskje like greit? Eller ikke. Alt kommer an på… ja så mye. I grunnen veldig mye. Og hvor ofte man blir etterpåklok er både flaut og viser nye sider av andre eller en selv, ja ikke minst det siste. Noen ganger er det og trist i ettertid å se seg selv gå totalt feil og ikke minst gremmes over hvordan man reagerte, hva man sa eller gjorde.

Andre ganger er det en selv som blir totalt misforstått, eller direkte trødd på – men tidens visdom gjør at man prøver å snu det med å innse at andre ikke er mer overmennesker enn en selv, og en tilgir det meste med ekte mening. I grunnen er det få virkelig onde mennesker jeg har møtt på, men en verden full av misforståelser - vi menneskers svakhet er å tolke med ofte for liten visdom, kjennskap. Egentlig vil jeg bare være snill, men uten å være tannløs. Ofte tenker mange at gjort er gjort, sagt er sagt. Men ikke jeg. Av natur er jeg svært selvkritisk, kanskje mer en jeg selv aner – og jeg hater meg selv hvis jeg sårer noen, noe jeg alltid prøver så langt som evnene strekker til å unngå. Og å beklage eller unnskylde vokser jeg gudsjelov aldri over. Men ve og stakkars ekte bevisste kyniske mennesker som går meg nær, de finnes dessverre, og der er jeg lite nådig som alltid.

Når en blir eldre reflekterer man annerledes, og grensene blir mer tøyelige. Man må ikke holde prinsippfast på alle stolpene. Kanskje var en eller flere stolper feilslått fra starten av? Hvem vet – vi er bare mennesker som prøver å forstå og prøver å leve våre liv. De aller fleste av oss vil bare elske og bli elsket, er det ikke det livet skulle og burde handle om? Og leke – også som såkalte voksne. Voksne kan være grusomt kjedelige. De voksnes verden inneholder for mye alvor, for mye minustanker – og muligens og stolthet.

Susanne – jeg har holdt på å rydde i noe gammle bloggrester, det er utrolig hvor mange mennesker som har lest mine ord og tanker i disse årene. Også Susanne – og da på den gamle bloggen jeg hadde, jeg tror jeg har nevnt henne før. Rett som det er så dukker Susanne opp i tankene, og jeg undrer på hvordan hun har det i dag. Det var alltid noe sårt og vemodig over ordene jeg fikk av Susanne. Det ble endel kommentarer, ord fra Susanne. Ord som satte seg fast bak i minnet. Hvor er du i dag? Hvordan har du det nå? Er livet ditt endelig blitt solskinn igjen? Mange tanker. Susanne bare forsvant, stille. Uten forvarsel – og før solen og livet varmet henne. Jeg husker at mange ganger ønsket jeg at jeg kunne vandret gjennom skjermen og gitt henne en varm klem – bare for å få se henne smile..

Nettet har sine baksider når man blir kjent med mennesker, man kan liksom ikke bare hoppe i bilen og kjøre 5 minutter og fysisk hjelpe eller trøste noen når de behøver et menneske som bryr seg. For en blir innvolvert i mennesker her - følelser og empati er ikke noe man kan ta av seg og legge i en skuffe når man skal på nettet. Selv om enkelte tilsynelatende ser ut til å klare det kunststykket. Det er mange ganger på disse årene at jeg har vært fortvilet for at jeg ikke kunne være der for den eller de jeg følte behøvde noen der og da. Hjelpesløshetens avmakt fordi man er så nær, men dog så grusomt fjern. Mange ganger i disse årene har jeg etterpå satt og tenkt på at jeg passer ikke her - jeg er ikke av stål. Kaldt stål.

Men på andre siden opplever en at andre mennesker bryr seg, oppriktig og ekte – også omkring en selv. Kanskje mer enn de ville våget å vise direkte i RL. Det er mange gode mennesker her, og en må la de få lov til å misforstå, være uenige, kjefte – som en selv og nok gjør av og til. Man må aldri kreve mer av andre enn man selv kan gi eller være. Vi går alle i de samme fellene på livets vei, men når man strever med å komme seg opp av grøfta igjen går det raskere dersom man innser og innrømmer. Og unnskylder, ikke minst. Være ærlig.

As times goes by… føler jeg er ved et veiskille her nå, men aner ikke hvor veien videre bør gå. Jeg har vært her i endel år nå og er blitt usikker på hva nå. Nye ukjente stier – eller stokke om og bygge videre her? På de årene jeg har vært her på bloggen er mye skjedd, veldig mange mennesker er forsvunnet. Både bloggere og de som kommenterte - som Susanne..

Kan det være Minde som gir melankolske feelinger? Nåja – Boccaen er forhåpentligvis på plass igjen i morgen. Håper jeg..

.

“Into the night” kalte jeg denne videoen den gangen jeg laget den, og den passer vel nå – jeg er trøtt, så god natt..

.

Et sukk går til Sol – forsiden deres er for tiden en kvalmende blanding av sex og vold. Hver dag – hvem har nå roret? Lysten til å klikke seg inn på Sol blir dessverre stadig mindre, det er få positive elementer å finne og med beklagelse å melde er at selv Sol ser ut til å henge seg på pressens rå orgie i detaljer om grusomhetene som har skjedd. Hva med en smule respekt for ofrene og deres pårørende? Det er og rimelig flaut og makabert å se en eller annen stupid kjendis sine sexstunt side ved side med detaljer om drapene. Og hvorfor må hvert eneste pust drapsmannen foretar seg ut til offentlig beskuelse og oppmerksomhet?

Det var en tid for å bruke de store bokstavene, men nå er det en tid for ro og ettertanke – og være med på å la verden gå litt videre. Personlig synes jeg at Solredaksjonen nå har lite å være stolte av.

Når det er sagt så bør vi bloggere og kanskje se videre fremover, ikke at jeg har noe med eller å mene noe konkret om hva folk skriver om, men hvor blir det av f.eks de morsomme innleggene eller i det hele tatt de positive hverdagsinnleggene? Og det var slettes ikke ment som om jeg selv er noe skoleeksempel til etterfølgelse (adressen er til alle, også meg selv), men jeg føler vi behøver mer “tanterabbel” igjen for å finne tilbake til grunnsteinene til Solbloggen.

Noe man kan smile av igjen, ja sågar er det fremdeles tillatt å le.. (den går til oss alle, også Solredaksjonen).

HDR - eller som det heter: “high dynamic range imaging” - er en fotobehandlingsteknikk som har blitt betydelig populær i den senere tid. Dette blir bare en svært kort og forenklet forklaring om en teknikk som har nesten ubegrensete muligheter. For de som er interessert finnes det et hav av utfyllende artikler på nettet som går ned i hver minste detalj.

Kort og enkelt fortalt er hovedhensikten med HDR å få frem bedre lystoner i skyggeområdene i et bilde, noe som skaper et bilde med større dynamisk omfang enn det et kamera klarer få frem. Men HDR er mye mer og man kan skape utrolige bildeinntrykk dersom man er litt kunstnerisk anlagt. De fleste av de nesten uvirkelige eventyraktige bildene man finner på nettet er skapt med HDR-teknikker. Konservative fotografer liker typisk nok ikke HDR – så kan man si noe om det dersom man gidder bry seg om hva disse mener sett fra deres mer snevre horisont. Men for min del ser jeg på HDR som et kunstnerisk verktøy, noen bruker filtere foran objektivet for å få ønskete effekter, andre bruker flittig Photoshop for å skape effekter osv osv. Selv bruker jeg det jeg har av muligheter når en eller annen effekt – et inntrykk - ønskes, og da er HDR et av disse verktøyene.

Enkelt sagt så fungerer det slik i praksis: De fleste moderne digitale kamera har en funksjon som ofte kalles for “AEB”  som står for “auto exposure bracketing”. Denne funksjonen lar kameraet ta f.eks 3 bilder i rask rekkefølge med forskjellige “EV” verdier, EV er en forkortelse av ”exposure value” – på norsk kan man enkelt si “eksponeringsverdi”. 0 regnes da som normalverdi, så justerer man ned til minusverdi for å få et undereksponert bilde, og opp, altså plussverdi for å få et overeksponert bilde. Verdiene man ønsker stiller man inn på forhånd i kameraet. Det hele er mye enklere å gjøre enn å fortelle hvordan. Man kan lese i manualene til kameraet for hvordan dets AEB funskjon virker.

Man bør ha minst 1 i verdi opp og ned, altså minus 1 og pluss 1 i tillegg til det korrekt eksponerte bildet som da er “0″. Jeg vil forelså en verdi i området 1,33 – 1,67. Det er og de som gjør dette manuelt og med flere enn 3 eksponeringer, men etter min mening er det nok med 3 i de aller fleste tilfellene - og flere blir bare mye ekstra arbeide for liten gevinst. Når man så har bestemt seg for hva eksponeringsverdier man vil bruke er det bare å finne motivet og klikke av, kameraet vil selv ta de 3 bildene med ønskete verdier. Man bør helst bruke stativ for å redusere bevegelser mens kameraet tar bildene. Selv bruker jeg sjeldent stativ og burde gjort det oftere, men det er noe med vanen og at jeg stort sett er stødig nok på hånden, eller finner en naturlig støtte der jeg tar bildene.

Jeg velger her et tilfeldig motiv fra en havn på Jæren:

Det første bildet er det som har verdi 0EV – altså har en normal eksponeringsverdi.

.

Det neste har en minusverdi på -1,33EV og er dermed undereksponert, og fremstår da mørkere enn normaleksponeringen.

.

Det siste har en plussverdi på +1,33EV og er dermed overeksponert og fremstår lysere enn normaleksponeringen.

Greit, da har vi 3 like bilder med 3 forskjellige eksponeringsverdier. Hva gjør vi nå? Vel, det er flere måter å gjøre dette på, men selv bruker jeg et program som er spesiallaget for HDR-behandling og som mange bruker. Det heter “Photomatix Pro” – man kan laste ned en prøveversjon (tror jeg bestemt) dersom man ønsker å utforske programmet. Jeg kommer her videre til å forholde meg til dette programmet, dvs bildene under er fra Photomatix Pro’s arbeidsvindu.

Målet er, enkelt sagt, veldig enkelt – at programmet legger bildene over hverandre og man får så et bilde som innholder tilsammen alle dataene fra hvert enkelt. Man ber programmet hente de 3 bildene og “sy de sammen” til ett. Det er mange innstillinger man kan gjøre før programmet syr bildene sammen, f.eks kan man be det redusere støy i et, eller alle bildene, eller som jeg pleier: I det ferdige bildet. Når man undereksponerer et bilde får man som regel en økt mengde støy, og denne vil man helst ikke dra med seg videre. Man kan selvsagt først støybehandle bildet, bildene før man syr de sammen. Men som regel er det nok med å la programmet støybehandle bildet etter at det er ferdig sammensatt. I første omgang bør man satse på å bli kjent med programmet og HDR, så kan man ta slike detaljer senere.

Bildene under er kun skjermdumps jeg har tatt fra programmet og dermed har de lav kvalitet, men det betyr ikke noe i denne sammenhengen.

Når programmet er ferdig med å sette sammen bildet åpnes det i arbeidsvinduet. Det viktige her er alle “spakene” til venstre som justerer forskjellige deler som kan virke noe kryptiske i starten. I tillegg ser man et kurvevindu for lys og rød, grønn og blå. Oppe i hjørnet til høyre er et vindu som viser detaljene der man ønsker å få disse frem. Begge disse vinduene kan flyttes rundt, eller klikkes bort, noe som kan være greit i starten for å ikke bli totalt forvirret.

Helt nede er en rekke med “presets” dvs de småbildene nederst. Disse er ferdige “formler” som ligger i programmet. Man bør se på disse som kun forslag som bør viderebehandles. Man klikker på de - og selve hovedbildet forandres til det man valgte. Etterhvert som man finner ut av funksjonene så vil man kanskje lagre egne formler som man ønsker å beholde, og det er mulig og enkelt å gjøre. Disse blir så lagt til i en egen remse under de faste. Det kan være lurt å lagre slike fordi man da får flere utgangspunkt man kan jobbe ut i fra. Bildemotiver er ofte svært ulike, både i farger og lys, og dermed er det greit å ha ferdige grovjusteringer som passer forskjellige motiver.

I starten er det hele rimelig forvirrende med alle justeringsmuligheten som bla finnes for farger i høylys, farger i skygge, lys i høylys, lys i skygge, mellomtoner, skyggeklipping, hvittone, svarttone, “smoothing” av høylys og skygge osv osv. Men ikke la dette skremme – start med en av de ferdige preset’ene og begynn på toppen og dra i en og en spake for å lære hva de enkelte gjør/betyr. Det normale er at selv små justeringer kan gi store utslag i bildet. Man kan alltids gå tilbake til start ved å klikke på preset’en igjen.

Når man er fornøyd klikker man på “Process” nederst til venstre og programmet skaper det ferdige bildet basert på innstillingene/justeringene man har gjort. Når det endelig bildet kommer frem må en huske på å lagre det – dvs “fil” –> “lagre som”. Husk å velge om du vil lagre bildet i “jpg” eller “tif” format. Jpg (jpeg) er det vanligste for skjermbruk, tif gir bedre resultater men med mye, mye større filer, ofte rundt 100mb. Tif er greit for utskrift – selv lagrer jeg hvert bilde i begge formatene. Men man må ha god lagringsplass dersom tif og velges. Standard er at programmet så lagrer bildet i samme mappen som grunnbildene kom fra.

Nedover er noen eksempler på hva som kan skje når jeg bruker samme bildet og klikker på noen av mine preset’s. Husk at ingen av disse er 100% tilpasset akkurat dette bildet, men de danner forskjellige grunninstillinger som jeg kan velge å jobbe ut i fra.

Som en ser så strekker det seg helt fra gråtoner til de mest livlige farger. Man kan f.eks og velge å ha kun farger i skyggeområdene og resten gråtonet – fargeløst på en måte. Eller kun farger i høylysene. Og styrken på fargene kan man bestemme ned til minste synlige grad. Vær klar over at dette kan være tidkrevende, noen ganger blir man fornøyd etter 10 minutter, andre ganger tar det kanskje en time eller mer. Til syvende og sist er det en selv som bestemmer hvordan man vil ha inntrykket/bildet. Husk at det finnes ingen mal, man bør heller la ens egen unike kreativitet få utfolde seg fritt – det er det som er så fantastisk med digitale bilder – alle mulighetene til å skape noe unikt.

En wikilink om HDR: http://en.wikipedia.org/wiki/High_dynamic_range_imaging

Som tidligere nevnt finnes det et hav av artikler og guider omkring HDR, men etter min erfaring, lærer man både raskere og bedre ved å selv eksperimentere og finne ut av alle mulighetene direkte i et program. Å kun lese om mulighetene gjør en ofte bare mer forvirret siden de er nesten ubegrensete og ofte blir fremsatt med sterke inviduelle preg dannet av andres preferanser.

“Hei Tor! Det e n’Svein.” Hei du.. det var en stund siden.” “Jeg har flytta og treng hjelp til å fikse noe og kom på at n’Tor var rette mannen til det.” “Har dere flyttet?” “Jeg har flytta, hu Signy kjøpte meg ut og bor i huset.” “Hva?” “Ja du hørte rett, vi har skilla lag etter nesten 25 år.” “Men jeg trodde….?” “Alle trodde vi hadde det godt ja, men nå ble jeg lei av å late som, unga er jo og flytta alle nå så da rulla jeg like godt opp gardina så alle kunne få sjå innsiden og.” “Jøss! Det kom som en bombe Svein, men bra at dere skiltes i fornuftens tegn.” “Hu Signy stritta i mot, hu er mer opptatt av å holde maska ut, men til slutt innså hu at jeg ikke kom til å fire.” “Jeg forstår, men hvor bor du nå Svein? Og hva behøver du hjelp til?” “Jeg har kjøpt et lite hus på…..”

Det var et sjokk, et fra klar himmel uten forvarsel. Etterpå har jeg tenkt og tenkt hva jeg har oversett av tegn på at ikke alt var det perfekte forholdet jeg alltid har trodd i nesten 25 år. Men de har vært utrolig dyktige på å skjule, og spille - og jeg lar meg sjeldent lure, ihvertfall ikke i nesten 25 år. Det var ikke et sjokk at enda noen jeg kjente skilte seg, men at det var de av alle, de som hele tiden har sett ut til å være i en rosenrød himmel hver eneste dag. Ufattelig.

Hvor mange av forholdene man tror er perfekte er i grunnen bare et innfløkt og dyktig skuespill for utenomverden? Og hvorfor spille, hvorfor skjule så til de grader. Av de jeg kjenner som har gått fra hverandre etter lang tid er det ofte den ene parten som holder mest på fasaden, tviholder til siste sekund. Noen ganger har det vært begge, men i flest tilfeller den ene. Og svært ofte rakner det hele når siste barn er flyttet ut, timingen er påtagelig når jeg tenker meg om.

De unge av i dag blir ofte kritisert for å gi opp for lett og gå fra hverandre uten å ha prøvd skikkelig. Mon tro hva som er mest rett når alt kommer til alt? Er det bedre at det som i min generasjon er veldig mange som kun holder sammen for en eller annen praktisk grunn – eller fordi de vil vente til ungene har flyttet? Det er og kjent at jo lenger et forhold varer jo verre er det å komme seg ut med begge beina først. Jo større føles skrittet å ta. Paradokset er at det kan faktisk se ut som om de unge gjør det som er rett fordi min generasjon har vist at forhold som ikke viste seg å bli som de trodde etter noen få år ikke blir bedre med tiden. Altså er det gamle ordtaket om at det går seg til over tid lite gyldig og har ikke rot i virkeligheten.

Men hvorfor terper de enda på det gamle ugyldige? Jeg kjenner noen som har gått i “ekteskapsterapi” og ettersom jeg har forstått er grunnsteinen der at tiden vil bringe de nærmere hverandre igjen. Men det ser ikke slik ut dersom jeg tenker på de langvarige forholdene som har røket og når årsakene dukker frem. Er det mulig å reversere en følelsesmessig utvikling – altså tilbake til start? Etter min vurdering må det være en nesten umulig oppgave. Når følelsene ikke er der 100% av naturlige grunner er det ikke noe å bygge på videre. Hvis man virkelig ønsker å innse realitetene. For mange blir det kanskje “våger innse”. Kan de unge av i dag ha tatt lærdom av foreldrene og ikke ønsker å leve livet på samme måte selv? Noe må det være når rundt 50% i dag er ikke i fast forhold.

Ordene presten leser ved vielsen bør oppdateres til virkelighetens verden, de ordene er jo rimelig ute av individfokus og mangler totalt forståelse av hvordan menneskets følelsesliv fungerer.

Da jeg en uke etterpå kjørte hjemmover etter å ha hjulpet Svein tenkte jeg på forskjellene. Nå var det en helt annen Svein, en Svein som virket som om han var født på ny og kunne puste høylydt. Og selv om jeg ikke hadde merket noe i alle disse årene så var nå forskjellen betydelig – og på en positiv måte. Og noe han sa var at selv om han ikke var en ungsau lenger, så ble han heller alene resten av livet enn å risikere å komme bak mørke glass igjen.

Det var omtrent et år siden dette skjedde, Svein er enda alene og plystrer hver dag i følge han selv – ekskona var alene i 4 måneder før en annen gubbe flyttet inn. Jeg traff henne en gang 2 måneder etter at jeg hadde vært hos Svein, og hun var tydelig forandret i negativ retning, ikke negativ som om hun var blitt et negativt menneske, men hun slet med å være alene etter alle disse årene. Noe jeg så selv før hun innrømmet det. I følge Svein var fasadesprekken noe som hun tok svært tungt. Men kanskje er det nok og slik at for noen finnes det en slags trygghet bak en forholdsfasade? En fasade som gir de en eller annen form for bekreftelse fra omverden. Men det blir feil når ikke begge føler det samme bak samme fasaden.

I dag er det neppe særlig mange som hverken fordømmer eller ser ned på folk som skiller lag, heldigvis er det en mye bedre forståelse omkring dette nå. Men for min generasjon er det nok mange som ikke våger, eller føler spranget blir for stort. “Smidde lenker” – mye bedre med åpne lenker. Lenker man ikke behøver bryte seg ut av fordi den ene tviholder på livsstatusen. Å innse at man ikke kan tvinge noen til å bli er det dessverre ikke alle som vil godta – og bruddet vil da bli mye verre for begge når det kommer.

Jeg kjenner folk som har fått et rent helvete etter et brudd fordi den andre parten satte seg totalt fast med begge bakbeina og nektet å komme til en minnelighet selv etter at bruddet var et faktum. Ikke alle vil akseptere at det man i sammen har bygget over kanskje flere tiår er felles og i rettferdighetens navn må deles likt ved et brudd. Og å drive baksnakkelseskampanjer med tanke på å hevde seg selv og grave ned den andre er noe alle burde av normal menneskelighet styre unna, men dessverre er ikke verden så perfekt.

Bolla mobbet de henne som 9 åring, som voksne mobber de henne fordi hun er for perfekt blitt.

.

Kleggulf – han som overlevde.

-Stikk da pysa!
Kleggulf kikket opp fra armen.
-Stikk! Hvis du tør..
Kleggulf nølte og kikket opp igjen.
-Hm.. svake gener Kleggulf?
Kleggulf ble varm i brodden.
-Nåda pysa?
Plutselig lettet Kleggulf og freste inn i en busk.
-Puddingklegg!
Nei – smart klegg. Med ett husket Kleggulf på hvordan slekten ble utryddet..

.

Hvorfor må menn være grunnfjellet og ikke kvinner?

.

Om sykesøstre.

Når man blir født riser de en på baken.
Når man blir et skolebarn er de monstre med nåler.
Når man blir kvisete oppdager man skjørtene.
Når man blir tjuefem er de sexy.
Når man blir moden er de en fantasi.
Når man blir gammel og grå kommer de med trøst.
Når man blir urgammel kler de av en – men da er det for sent..

.

Kjærlighetsfrø – hva får de til å spire eller ikke?

.

Ungt sinn?

Vi satt på en benk og drøste om livet.
-Jeg er ung innvendig, mente hun.
Javel, svarte jeg.
-Alderen er bare utenpå.
Jo, ja.. svarte jeg.

Tre sommerkledde unge kvinner gikk forbi.
-Dagens ungjenter! utbrøt hun etterpå.
Jo – de var da søte? tenkte jeg.
-Ser ut som billige småluddere! kom det fra munnen hennes.
Hm.. jeg synes de var søte jeg, tenkte jeg.

-Er du ikke enig Tor?
Du?
-Ja?
Var det ikke du som nettopp sa du var ung i sinn?
-Jo, jeg er jo det!
Javel..

10 sekunders taushet fulgte..

-Tor?
Ja?
-Du tok meg på fersken der..
Nja, du er jo kvinne så..
-Tor!
Hehe..

.

Hun viste frem puppene, løftet blusen. Javel? Hva skulle jeg si? De svarer aldri uansett..

.

Nei nå..  Hypp og Hei med dere! Tid for å riste på skroget og bli litt småmad again!
Det er urettferdig! Jeg vil og ha langt hår til å riste på!
Skinndress har jeg – med Hondavinge på..

Retoriske dadler drysser ned over forsamlingen, mellom takbjelkene danser en grå aparges – de kulerunde kirketjenerbrillene til Sigve kikker bekymret opp mot den flygende aspargesen. Hvis den skiter ned på sjefen er det han som får harmeversene etterpå. Sjefen – Halvard Prest, messer fra kateteret oppe på sørveggen med både bass og kastanjetter i trompeten. Nå og da, med passe mellomrom, heves og senkes duren - nesten som om han red opp og ned på bølgene i himmelriket.

Jeg er opptatt med siste løsblad i salmeboka som jeg fant i foranmegpersonens ryggstø, siste bladet er helhvitt uten ord – så jeg sitter og dikter på siste blad med en kulepenn og i en annen verden enn Halvard og befolkningens hans. “Du må ikke skrive i salmeboka onkel!” hvisker hun fra høyre side. “Tenk hvis noen oppdaget det!” “Slapp off – jeg tar med meg arket når vi går”. “Onkel! Du kan ikke rive ut ark i salmebøkene!” “Hysj nå da, tenk hvis Halvard hører deg” flirer jeg tilbake. Det hjalp, tenåringer blir kjapt flaue, en seriøs alvorskrise å få rosa ansikt må vite.

“Halleluja..” sier det fra hjørnet hvor de har hugget stokkene skjevt – antagelig tok de seg en dram der? Hører på lyden at det er gamle Olga Smugeland som er i transen. Kikker opp på Halvard, litt komisk å se han på veggen der oppe. En liten styltefyr som sitter i en fuglekasse. Men når man hører stemmen lurer en på hvor den svære skogsarbeideren er – i øyeblikket er han visstnok langt avsted inn i hans eventyrverden - stemmen er usementert og sekulærekstatisk.

Halvard er ok han, sykler med ballongdekk og fisker Jærmort i havna iført hullete bukser og utslitt skotskrutet jakke. Er morten trasig så spytter han snus i havet og nesten banner mens gamlegubbene erter med at Jesus var en bedre fisker enn Halvard. En gang bet stortorsken, den tok en mort som allerede hang på kroken – aldri før har havnen gitt så mange ekko med “Herregud!” Men vi hjalp han og hans herre med å få hvalen på land. Etterpå hoppet og spratt han rundt som en bitteliten rutete gummimann og delte ut Herrens pris til alle hedningene i havna – til og med en sur gammel gråmåke som betraktet det hele fra stolpen på Frueskjær ble velsignet.

Frøet på siden av meg vekker meg opp fra tankeveldet med en albu inn i siden, fanken og! Hun gjorde at siste ordet mitt ble skjevt og kan bli misforstått for ettertiden. “Gud finnes, ikke sant onkel?” Hun smiler med piggtråd i munnen – tennene må jo være perfekte til komfbildet mener moren. Jeg svarer ikke, så hun prøver på nytt: “Gud er sann, sant vel onkel?” Hva pokker skal jeg svare? Min eller Halvards versjon? Blir reddet av en salme og orgellyder fra loftet.

“Onkel!” hun nykker i meg, kikker ned -  hæ..? Å pokker, når satt de alle seg? Jeg var opptatt med å skrive mens vi stod og sang. Mer rett er at de sang og jeg var et annet sted. Vel, vel – setter meg ned og alles blikk snur 100 grader tilbake til han på veggen igjen. Halvard kikker på meg over megabrillene – flirer han den sullete mortefiskeren?! “Onkel! Nå skjemte du oss ut igjen! hvisker spiren. “Pyttsann – og ikke min feil at de ikke skulle synge siste verset!” “Onkel da! Vi var jo ferdige med det siste verset!”

Jaja..

Kikker bort på fjortisen, hun er litt rød, men ikke mer enn hun bør tåle – ikke alle er like heldige å ha en onkel alle ser opp til? Forresten er jeg ikke onkelen hennes, bare i slekt, men hun har alltid kalt meg onkel. Lurer et øyeblikk på om jeg skal reise meg opp igjen på pure hekkan – bare for at hun skal bli rødere, men ok, ikke greit å være i den alderen. Hennes, ikke min selvfølgelig.

Mobilen ringer, hm… auda! Hun dunker i meg “Onkel!” Ja ja! Ikke så greit for en hedning å vite at man bør skru av mobilen i herrens kåk! Hvor pokker er den? Fomler i lommene til feltjakken som ligger i stolen ved siden av. Endelig! “Onkel! Nå ser alle på oss!” Kikker opp – sannelig, og Halvard er taus fra fuglekassen uten tak og kikker ned. “Sorry Halvard, men nå kan du fortsette med … hva du enn holdt på med..” Halvard ser ned på den håpløse: “Ok Tor” .. så humrer han lett og prøver å finne igjen herrens allmektige tråd.

Studerer de arkitektoniske strømningene i takbjelkene, gamle kirkebygg er alltid interessante bygningsmessig. Den grå aspargesen har fått selskap av en kanelfarget – de sitter midt i hvelvet over vievann og nådekrakk. Alle reiser seg – de skal visst be. “Onkel! Du må folde hendene.” hvisker fregnefrøken. Javel da..

Alle setter seg, nå passet jeg på. Det var da svært så langsnakket Halvard var i dag? Angrer på at jeg lot meg lokke med – stolene er ikke akkurat av stresslesstypen, dumt at jeg ikke tok med et krus og kaffekanna. Hvor blir kirkekaffen de reklamerer med av? Kikker etter Sigve for å gi et tegn på at jeg er kaffetørst – men hvor er tjeneren når man trenger han?

Nettopp kommet meg inn i tankene i siste side av salmeboka igjen så pumper Inger orgeldame opp bråkekassen på loftet – ny salme..

“Onkel! Du må synge du og! Ikke sant onkel?! 

Sukk..