Jærskalden Tor Vidle

I Norge har kvinner generelt svært gode kår. Likestilling, nasjonal økonomi og utdanningsmulighetene har lagt veien åpen for den moderne kvinne i Norge. Og det er slik det bør være i en moderne verden. Men hvor kommer så “Superkvinnene” inn i dette spør du gjerne. Vel, ordet, begrepet “Superkvinne” er ikke mitt, men ble nevnt i en bisetning av en kompis da vi kjørte forbi et eksemplar som jogget i perfekt gange med hestehalen logrende og kledd i pølseskinn som neppe var ment å gi fantasien særlig å bygge på. “Naken med klær på” er et kjent uttrykk.

Superkvinner er de som ser ut til å ha lykkes med alt: De er alltid vakre og slanke (samme hvor mange unger de måtte ha fått) - ser mer eller mindre ut som modeller, virker å være et forbilde på sunnheten selv og trimmer trofast etter en eller annen resept, har gode jobber med høy inntekt, bytter bil i stedenfor å vaske den, bor i det største og nyeste huset, har reist verden rundt, og reiser enda med klippekort, har foreldre med hytte ved sjøen, og egen på fjellet osv osv. Du møter de i butikken, på turstiene joggende – enten alene eller med en barnevogn eller en dog, du møter de i klesbutikkene hvor de alltid går både inn og ut i moteriktige klær, du møter de på jobb hvor de er nesten sjefens like – bare at de ser ut som modeller, og de er som regel rundt tretti pluss/minus. Og etc etc. Det var omtrent hans forklaring på mitt spørsmål.

Det var i fjor han kom med den greia. Etterpå har det slått meg flere ganger at kanskje, kanskje er han inne på noe i all sin noe generelle enkle tanke? Jeg både møter og kjenner til noen som passer inn i hans oppskrift. Tar man og tygger videre så er det muligens slik at  vi bygger grunnlaget for å danne “superkvinner” i vårt samfunn. Sterke og selvstendige kvinner, kvinner som i tillegg har det ytre på sin side. Men en ting han nevnte føler jeg er merkelig, og kan vel ikke stemme? Han mente at flertallet av disse superkvinnene var blonde, og som støpt i samme formen. Da måtte jeg le litt, men han lo ikke og mente alvor. Seriøs var han - mente han selv. Men tenker man litt etter virker det og som om media har fattet noe her? F.eks er de fleste av deres annonser egentlig rettet mot den tilsynelatende perfekte (og aktive og selvbevisste selvstendige) kvinne på 30 pluss/minus. Faktisk er jo det Sol’s filosofi også etter at de “moderniserte seg”…

Men, jeg må ærlig innrømme at nå ser jeg at det er noe i det han påstod og som jeg flirte av. Men hvorfor? Det burde være totalt utenfor all naturlig logikk å hevde at de fleste “superkvinnene” har samme hårfarge. Og hvorfor akkurat blondt hår? Hvorfor ikke brunt? Men hvorfor er de jeg kjenner til som passer inn i hans beskrivelse blonde alle som en? Og skulle det stemme så faller jo alle blondinevitsene sammen som en flau samling skapt av dårer. Jo mer jeg tenker på det jo mer merkelig synes det hele å være. Ja – man kan tildels si at det finnes en liten gruppe unge “superkvinner” – perfekte mennesker, ihvertfall etter Perfektboka. Men at nesten alle skulle være blonde? Næh…?

Genetisk er det ikke noe som tilsier at hårfargen skulle påvirke f.eks intelligensen. Ei heller kroppsformasjonene. Men kan det være andre faktorer som skaper et eller annet fortrinn for blonde kvinner? Noe må det vel være? Historiens superblondine Marilyn Monroe, var vel ikke akkurat kjent for å ha en IQ som alle misunte henne og skapte hennes berømmelse? Men alle elsket Marilyn. Hvorfor? Ville de gjort det om hun var en rødtopp? Neppe i samme omfang. Men hvorfor bare måtte man elske alle blondiners mor? Hva er det med blondiner? Hva har de som ikke brunetter har? F.eks. Og ta min “velbrukte” Paris Hilton, hun er og blondine. Ville hun fått samme oppmerksomhet om hun var mørkhåret? Neppe.. Ellers har Paris og Marilyn flere fellestrekk, og særlig at de stort sett er kun til lek & pynt, og noe de selv har skapt seg til å være.

Men de to er langt i fra de norske superkvinnene, superblondinene. Er vår verden virkelig så enkel at siden den elsker blondiner så får de en enklere vei frem til suksess? F.eks at et firma bevisst/ubevisst velger blondinen fremfor den mørkhårete. Tanken synes besnærende og uvirkelig. Men..? Her finnes og et ordtak som heter i sin all enkelhet at “blondiner slipper lettere unna med det meste enn andre” – hvorfor ble dette ordtaket skapt? På hvilket grunnlag? Dette at “verden elsker blondiner” er det den egentlige grunnen til at så mange unge jenter/kvinner farger håret blondt, eller bleker det? Er jeg som mann inne på et svar kvinner har visst om lenge? Dvs at vi menn egentlig er en gjeng blondinefans i vår enkelhet? Og dermed legger vi bevisst/ubevisst frem den røde løperen i alle samfunnets kroker straks en blondine er i sikte?

Etter å ha ruget på fenomenet “superkvinner” er min konklusjon at han der nok er inne på et eller annet som kan ha fellesnevnere. Men blondiner? Den delen får jeg ikke helt til å harmonere med resten, dog etter de betrakningene som er nevnt angående verdens syn på blondiner så kan det jo være noe i det og? Og som nevnt er de alle blondiner de jeg kjenner til som passer inn i hans beskrivelser, og nesten samtlige joggende ”modeller” jeg møter på mine turer – på avstand ser de mer like ut enn ulike, skulle tro de var tvillinger – eller hva man skulle kalt de. Men må det ikke være rimelig stressende å alltid være perfekt? Hvorfor bruke så mye tid på kroppen? Og hva skal de med den svære dog’en de sleper på som motvekt? Hvorfor må de jogge bak barnevogna og? Hvorfor har de hestehale og ikke fletter? Hm.. vel – det var en annen sak det ja.

Men, og det er mange “men” i dette tankeuniverset: Hvor/hvem er supermennene? Er de og blonde? Eller, siden de er menn har vel verden bestemt at de er mørke? Forresten, der er det absolutt en ubalanse: Hvorfor er det betydelig flere blonde kvinner enn blonde menn i Norge? Naturgitt er det ikke mulig. Heller ikke etter min (og Darwins) evolusjonslære. Mennesker er ikke som f.eks fuglene hvor hannene kan sprade rundt i primadonnabekledning og hunnene stort sett er grå og ens.

Som sagt, ved første tanke flirte jeg av det hele, men ikke nå lenger. Det er noe i dette, men hvor mye er en annen og neppe (enkelt) målbar sak.

Men? Jeg er blond, så da er jeg liksom ikke supermann? Superskald? Høhø, hva fanden tror de? Jeg som er tøffere enn min egen skygge? Nei, den må de lenger ut i myra med!

Mon tro hvordan det mektige Valhall så ut?

En typisk Jærsk sommerkveld anno 2011, en av de mange med dramatiske skyer som tak og farget havkant som gulv. Her sett fra et av skaldens egne utkikksområder i hagen. Tankene om Valhall synes ikke helt fjerne – det er bare Odin som nå mangler, de andre er jo her. Ser du de ikke? Alle vikingåndene som svever inn døra..

.

Jæren – et særegent landskap som må oppleves for å fatte hvor storslagent det er. Vide grønne flater som har sine grenser ved havets kant, en kant som ofte er lange sandstrender og de kjære rullesteinshauger. Her får man ferdigslipte juvelsteiner i fjæra, eller perfekte strutseegg i mange farger. Jæren, det smilende landskapet som gulv med høye dører og himmelen som tak. Mot øst strekker kilometerlange slake lier seg oppover mot Høgjæren. Geologisk er landskapet helt unikt.

.

Helt i sør mot grensen med Dalane ligger en perle, Ogna med sine strender og egen lagune bak de lange værformete sanddynene kledd i marehalm og standhaftige gresstyper og blomster. Ogna er litt som porten inn til en annen verden. Og som perle er den bare en av de utallige man finner på Jæren.

.

Før man kommer til Jærporten fra sør er landskapet helt annerledes, nesten som på Sørlandet hvor man finner små lune hvite samfunn i hver en liten bukt. Som her i Sirevåg hvor husene ligger dandert rundt hver fjellknatt eller storstein. Mennesket har alltid søkt skjul og le bak naturlige former i landskapet.

.

Kontrastene mellom Sirevåg og alle de små Jærhavnene er store. Jæren har mange små havner som stammer fra de første menneskene satte sin fot her i det fruktbare landskapet. Kvassheim havn kan stå som et eksempel på en Jærhavn. Her er lite le mot storhavet som ligger rett bak meg som fotografen. Og vinterstormene kan noen ganger fare hardt frem mot de små og åpne Jærhavnene. Men Jærfolket er ikke kjent for å gi seg og går på med alltid friskt mot og  med stor selvtillit bygges det opp igjen.

.

Her ser man tydelig overgangen i sør fra jærlandskapets milde frodige former og det mer karrige landskapet man finner i Dalane. Her er bildet tatt i en nedstigning fra Høgjæren og veien som går gjennom blant annet den særdeles vakre Matningsdal. Veien går langs grensen mellom Jæren og Dalane og ender til slutt ut ved Ogna.

.

Her har jeg snudd meg og tatt bilde andre veien fra nesten samme ståsted i bakken og opp mot Høgjæren som er Jærens eget viddeområde, heiområde. Som alltid på Jæren føles himmelen nær, og noen ganger kjører man bokstavelig gjennom skylaget på vei opp. Årsakene til at himmelen alltid føles nær er pga topografien og det havnære som leder lave skyer innover landskapet. Nede på selve flate Jæren møter skyene ingen hindringer før de slake lange liene opp mot Høgjæren. Her er vinkelen slakk nok til at skyene kun følger lienes vei opp mot Høgjæren og bremses ikke som ved steile fjellsider.

.

Sør på Jæren mot vest ligger et av jærens mange små bygdesamfunn, nemlig Varhaug. Og derfra går det en mange kilometer lang nesten snorrett vei opp mot Høgjæren som på det høyeste er rundt 400 mo. Veien følger den naturlige stigningen i de slake liene fra flate Jæren og opp mot Høgjæren. Her kan man virkelig få overblikk og se hvordan skyene og himmelen stadig føles nærmere og nærmere. Dette kveldsbildet er tatt ca en tredjedels vei opp den lange slake bakken og viser hvor storslagent det er. Helt nede ligger Varhaug (ikke synlig her) og selve flatjæren, og utenfor der er storhavet, Nordsjøen – og hvor Jærbuen med kikkert kan se like til “verdens ende”.

.

Om selve flate Jæren er et unikt område står sannelig ikke Høgjæren tilbake for noe. Her er en herlig brokete type landskap som varier mellom øde heiområder, små gårder i de frodigste lommene, utallige vann og bekker – og flere steder får man en utsikt som må telles flere mil i klarvær. Man kan se like fra i sør til nord hvor Stavanger danner grensen mot Ryfylkes fjorder. Området Høgjæren samt deler av Dalane har Norges tetteste hekkebestand av den truede Hubroen. Høgjæren er et stort heiområde som strekker seg like inn til Bjerkreims fjellområder. Her finnes og fjerne smådaler og hemmelig skogstjern hvor huldra bor.

Den tidligere nevnte veien opp fra Varhaug deler på flere måter Høgjæren på midten. Veien går like fra Jærens havkant til E39 i Bjerkreim og skal man virkelig se Jærens mangfold er Rv 504 som den heter sterkt å anbefale. Veien fra Højæren og til Matningsdal/Ogna kan man og ta av på, og da kommer man opp på den bilveien som går høyest opp på Høgjæren. På toppen har man utsikt helt til Stavanger og Ryfylke. Langs 504 ligger det vann som perler på en snor, vann hvor man og kan fiske aure og røye i. Ved det største vannet langs veien, Storamoset, ligger Karlsbu Kafe dersom man ønsker en matbit. Karlsbu ligger i et kryss hvor den ene veien går ned til Varhaug og den andre til Undheim. Rett over Undheim ligger Knudaheiå og huset til Arne Garborg. Det er som regel åpent om sommeren for besøk og bare utsikten fra Knudaheiå alene er verdt et besøk.

.

Knudaheiå og huset til Arne og Hulda Garborg. Bildene tatt en vakker vinterkveld, og de illustrerer at selv om Jæren er stort sett et vintergrønt og mildt område, kan kong vinter komme på besøk av og til. Men ikke uvanlig er det slik at selve flatejæren er grønn og Jærbuen behøver bare ta seg en tur opp på Høgjæren for å prøve skiene.

På Jæren går det veier på kryss og tvers, og man oppdager stadig nye småbygder og naturherligheter dersom man bruker tid på å utforske. Og alle strendene, de lengste i Norge, og den ene er på lista over de 10 flotteste i verden. I nord ligger som kjent byene Sandnes og Stavanger, og ikke minst kjøpemekkaet på Forusområdet som omfatter blant annet Kvadrat og Ikea i tillegg til alle de store forbrukerkjedene i Norge som har egne butikker her. Forusområdet er Norges største handelsområde og man finner alt man kan tenke seg samlet på et område.  Men både på Klepp og Bryne er det nå store egne handelsentre, så Jærbuen har sannelig et stort fat å forsyne seg av, dersom han ønsker. Men butikkhavet ødelegger ikke noe for det som egentlig er Jæren, den storslåtte og særegne naturen – og det magiske berømte jærlyset.

Bildene er stort sett hentet fra videoene under (som sikkert noen har sett før) og som finnes i videogalleriet  http://skaldelandvideogalleri.blogg.sol.no/ :

 

 

.

Travle dager, nesten som været som ikke klarer å stresse ned. I går klokka 23.00 viste tempen 23. Var nettopp ute og spikret fast noen rosebusker som står ved sørveggen med svære knopper som i vinden banker like heftig på vegger og vinduer som kemneren knakker på døra. Men i dag er det tilbake til årsnormalen med alt mulig slags vær i en salig blanding. I helga som var skal ingen klage på været, da var det et av de få unntakene og man kunne la verden endelig få beskue ens legeme i mer eller mindre avkledd tilstand. Som sagt, det var unntaket, så:

Blir folk lettere værsjuke nå enn før i tiden? Hvorfor - blir så neste spørsmål dersom svaret er ja. Statistisk er det neppe noe som tilsier at gjennomsnittsværet er særlig annerledes nå enn i gamle dager? Hver person jeg snakker med for tiden klager på været – og med vers jeg har hørt før i flere år. Er det rett og slett slik at siden så mange nå reiser fast til syden at de a) sammenligner været der med været hjemme, eller b) har bestemt seg for at været i Norge er bare pyton uansett? Men siste som klagde høylydt var en som hadde vært i syden, et eller annet sted. “Bare drittvær!” Javel? Det viste seg at det hadde kommet enkelte regnbyger etpar dager, og at tempen ikke kom over 25. Jaha..?

En gang jeg lå i knappetelt på vidda måtte jeg gjøre betydelige inngrep i nærmeste steinrøys. Steiner på hundre kilo ble rullet ned og plassert som en ringmur rundt teltet, det truet med å fly til Mars, minst. Og jeg måtte spa bekkeløp for å få unna alt vannet som kom i båtlass. Men, jøss for en flott tur! Det røffe juliværet passet til villmannen og ikke minst fjellauren som sloss om å bite på.

Da jeg var liten var det bare de voksne som snakket om været, for meg var det aldri tema. Og alt jeg husker om vær fra den gangen er kun at det alltid var passe og ble knapt registrert. Eneste var vel en kjapp vurdering om jeg måtte ha støvler på, eller om jeg kunne slippe.

Her på Jæren har det blåst fra alle retninger på en gang siden aprilsommeren reiste. Og smådryppet kommer i faste kvartersintervaller. I neste 10 minutter skinner sola fra skyfri himmel, i det ellevte minutt er himmelen blitt full av jagende skyer før de i det 15. minutt tømmer seg, så går det hele i samme syklus videre døgnet rundt. Om jeg ikke skal kalle det direkte drittvær, er det et merkelig vær. Vi er vant med kjappe værskift her pga naturgitte forhold, men dette er uvanlig i og med at det har vart så lenge. Samme med tempen, den ene timen er det over 20, i neste rundt 10. Denne rastløse værtypen inneholder alltid vind, vind må nødvendigvis til for å skape så raske forandringer. I det ene sekundet kan man tenne en fyrstikk, det neste må man tjore alt løsgods som veier under et halvt tonn.

Men jeg husker et år i Cala Bona på Mallorca, da var det samme været som skiftet som her nå, og slik hadde det vært i ukesvis og fortsatte da hjemturen kom. Eneste forskjellen var at der tordnet det og hver halvtime. Døgnet rundt. Det merkelige var hvor lokalt det været var, jeg leide en bil og kjørt rundt omkring. Når jeg kom til Alcudia var det som om jeg lukket døra opp til en bakerovn. Godt over 30 grader og vindstille. Det hadde vært slik de siste ukene sa fyren på restauranten. Personlig synes jeg det blir ubehagelig når tallene kryper mot og over 30 (reelle) grader i skyggen, så tempen kunne de få ha for min del, men resten av været lokket.

Jeg var forleden dag en tur på heia og klatret opp på en utkikkstein og lekte Tarzan med brøl og frihetspusting og et vakkert syn over hele Skaldelandet like til jordens krumming i havet. 2 minutter etterpå måtte jeg søke dekning bak steinen for å ikke blåse til himmels, og siden jeg ikke kan svømme holdt jeg på å drukne i himmelvannet. 5 minutter senere var det totalt vindstille, og sola tørket av steinen fra en himmel den hadde helt alene. På samme tid som det er ergerlig er det og litt spennende med skiftene. Men selv om man går avsted i strålende solskinn må man ha på regnklær og støvler – og t-skjorte under.

Å fiske er og vanskelig – man kaster ut dobben med makken på en speilblank flate med solskinn – men før man får satt seg ned og tatt første kaffekrus, er det hele snudd totalt og dobben er blåst av vannet og henger nå i nærmeste tretopp. Alle vannene drukner i seg selv, der jeg satt i mai og svettet er nå under 1 meter vann.

Været får og ta skylden for at jeg ikke kjøpte en Honda 750 for en uke siden, 750′n er en klassiker av rang, og den fristet nesten over evne. Tanken var å trimme den som i gamle dager, montere 4 megafoner og bli mer vill igjen. Erte sure gamle gubber og pislete kvinnfolk som helst vil at alle veiene skal omgjøres til kun deres bruk. Og ikke minst la megafonbrølene skremme fantomsyklistene av setet. Og ta en tur til ordføreren og spinne opp hans sirlig rakte singel i ordførertunet – etterpå kunne vi tatt en kaffetår mens han skjelte meg ut og avensyken red hans øyne. Var han snill og jeg i rette humøret, fikk han kanskje prøvd villskapens frihetskjøretøy. Men pga det ustadige været – mc skal kjøres i t-skjorte og sandaler, ikke i vadestøvler og sydvest – blir det vel heller at jeg (endelig) kjøper den nye fotoprinteren, den koster omtrent like mye som 750′n. Men hva så? Man skal jo ha det spennende og morsomt i passe doser i dette livet.

Nice, og litt smågal, men gøy:

Jo, det er et noe uvanlig vær for tiden, det kan en ikke nekte for – mye vær er vel rett.  Men værsjuk? Tja, for egen del ville jeg nok satt pris på om været kunne holdt seg stabilt i et av de mange leiene. Nesten samme hvilket. Et vær man kan forholde seg til, enten med regnklær eller solkrem..

Eg e på Bali..
-Bali?
Jepp..
-Koffer det?
Koffer?
-Ja?
Jo, det e jo midtsommar..
-Men Bali?
Ja?
-Koffer Bali?
Koffer?
-Ja?
Høyres så vent ut med Midtsommar på Bali..
-Vent?
Ja..
-Koffer vent?
Koffer?
-Ja?
Må vera godt å ligga på Bali under Palmane..
-Palmane?
Ja..
-Er det palmar på Bali?
Ja.
-Koffer?
Koffer?
-Ja?
….? Åhh! Hald kjeften nå! Du øydelegg drøymen min!

 

Ein svære grønne traktor kjørde øve foten min, men det va ein gidle traktor.

.

Midtsommar..
Huldrå dansar rundt bålet
Hu sendar slengkyss ut i sommarnattå
Prøvar å lokka deg
-eller meg.

Midtsommar..
På Grønehei dansar dei og
Grøne glinsande kroppar på to bein
På heiå dansar regnklær og sydvestar
-det regnar.

Midtsommar
- og det regnar.

Ja, det gjere det ja.. Pokker og..
-eg ser det.
Ja, så eg sko våre på Bali ja..
-Bali?
Jepp..
-Koffer det?
Koffer?
-Ja?
Jo – eg sko ha dansa under palmane på Bali..
-Men Bali?
Ja?
-Koffer Bali?
….? Åhh! Hald kjeften nå! Du øydelegg drøymen min!

 
Å gud bedre meg så sinna hu va, munnen gjekk i trav, men det va ein gidle munn.

.
Det va på Bali eg møtte na
-Kanelia Saria Snuppagoe..

Det va på Bali hu kyste meg
-meg, ja..

Det va på Bali..
-He du våre på Bali?
Jepp..
-Ka ti va du på Bali Tor?
Då Kanelia Saria Snuppagoe kyste meg..
-Jysses! Eg visst ikkje det!
Ka då?
-At du he våre på Bali.
Møje du ikkje veit, vett du..vel?
-Ka år va det Tor?
Ka år?
-Ka år va du på Bali?
….? Åhh! Hald kjeften nå! Du øydelegg drøymen min!

 
Eg vassa i havet, eg snubla og fall på na Sølvi, men det va ein gidle plass å falla.

.
Det va i Kingstown eg bygde
-ei hytta på straen eg bygde – under palmane.

Det va i Kingstown eg nøyd livet
-i ei hengekøy mydlå palmane eg kosa meg.

Det va i Kingstown eg mørkoste
-og blei storkosa av na Else-Ba Snaisen.

Det va i Kingstown..
-Kingstown?
Ja?
-Kor e det?
På Jomfruholmane.
-Men va ikkje du på Bali?
Eg he flytta meg nå.
-Kossen fekk du det te på fem minuttar?
….? Åhh! Hald kjeften nå! Du øydelegg drøymen min!

Det va pokkers så varmt på Bermuda, men det va ein gidle plass å kosa.

.

..jepp det va det ja..
På Bali og.. ja..
Men aller best e det å småkosa og vandra hand i hand på strendene i Skaldelandet..

-Du Tor?
Ja?
-E det midtsommar på Bali nå?
….? Åhh! Hald kjeften nå! Du øydelegg drøymen min!

.

-Tor?
Mmm..
-Kor e du nå?
Mmm… Vanua Levu..
-Hææ? Vanu..?
Mmm.. Fiji..
-Fiji? Eg gjer opp..
Mmm.. flott..

Det sko vært forbudt å regna i midtsommarnattå..

.

Venner og bekjentskaper synes enda viktigere i dag enn noen gang. Antall og hvem de er betyr og sitt for mange. Kontaktomfanget bør helst ligge vidt og høyt. Men hvorfor? Er sosiale behov økt i nyere tid? Eller er det en bølge i tiden, ganske enkelt. Hvorfor teller noen antall venner? Men klart – jo flere som er venner jo bedre – eller er det nå det da? Selv har jeg aldri tenkt på venner og bekjentskaper som en status. Og det snakkes om “ekte” venner og.. tja “bare” venner? Hva er forskjellene? Hvorfor kategorisere venner? Forsåvidt, jeg sier jo det selv og kom jeg på, men kanskje for å understreke noe “ekstra”?

Livets vennekarusell blir smalere i toppen for de aller fleste med tiden. Folk vokser fra hverandre, man får selv kanskje nye livssituasjoner på veien, andre og. Noen flytter, noen dør – og atter andre bare stille forsvinner ut i intet. Men svært få “kaster” man selv, ihvertfall jeg. De bare fades ut over horisonten av seg selv med tiden. Barndomsvenner, hvor mange har noen av disse med seg gjennom hele livet? Neppe mange. Selv familier kan tynnes ut i tåken hvis den spres utover verden.

Noen mennesker er svært sosiale og ville neppe overlevd alene en uke i et telt på vidda. Andre kunne bodd der hele livet alene. Ytterpunktene ligger langt i fra hverandre, spennet i forskjellene er stort. Men flertallet av oss ligger nok midt i mellom.

Det var en periode i livet jeg druknet i venner og bekjentskaper, både fra toppen i samfunnet og til rennesteinen, og fra innland og utland. Den største delen kom til pga jobbsituasjonen og omliggende relasjoner. I perioder måtte jeg “dra ut telefonen” om kveldene for å få noe tid alene. Man kan liksom ikke si at “nei, nå må jeg ha litt fred” – mange ville ikke forstått det og mistolket. Da var det bedre å skylde på Telenor – eller at mobilen var glemt igjen i bilen. Og alle disse mailene som man fikk og helst burde svares på raskest mulig så ingen følte et eller annet. Og merkedager – jeg er elendig på å huske f.eks fødselsdager, men følte at alle husket min. Pinlig – så jeg laget et lite program på pc’en som så spratt opp når noen måtte huskes på. Midt oppi alt jobbet jeg vanvittig mye, og ofte 7 dager i uka – alenetid ble nesten et ukjent begrep.

Men en rød og vakker høstdag hvor jeg vandret langs stranda i solnedgangen alene fikk meg til å si til meg selv at nå var det nok – og jeg hoppet av hele kaoset. Naturen i meg er sosial, men ikke på overflodsnivå, jeg kan klare meg med glans pluss i et telt på vidda alene i en uke, ja flere uker.

Samtidig er det og klart at man i min situasjon i tillegg drasset på en viss mengde forbruksvenner, venner som brukte vennskapet til egen vinning og opphøyelse. Det vil alltid være noen som ser en egennytte i vennskap med andre. Man blir en forbrukssak. Selvsagt, jeg er ingen idiot og luket alltid ut de som kunne lukes ut uten at f.eks jobbforhold led av betydning, men noen var det verre å fjerne roten til. Det handlet ofte om en hårfin balanse, om ikke fornærme noen slik at det fikk konsekvenser. Noen mennesker er svært hårsåre og stolte, og hvert ord måtte veies på gullvekt – selv om man egentlig ønsket de der pepperen er høyest. Ikke det, ble mine grenser tøyd over et visst nivå fikk enkelte også tilsendt kart – kart over hvor pepperen bor. Og kanskje og tilsendt kompass.

Men i ettertid har mange svevet ut i det blå, og på en fredlig og naturlig måte, heldigvis – selv om deres dører alltid er åpne for meg så er det nå opptil meg selv. Selv har jeg blitt mer kritisk til høyden på dørstokken med alderen. Både den fysiske og den andre. I perioder følte jeg at kåken var invadert døgnet rundt. Men jeg glemmer aldri å være menneske, medmenneske, dersom jeg vet at noen behøver det. Det er noe jeg er født med, på godt og vondt. Vondt fordi det kan bli vondt dersom egne følelser dras inn i det hele, noe som kan skje fordi jeg er et menneske med alle følelsesnivåer nakne uten pigger på. Sterk, men på samme tid svak.. Men og et tegn på at man enda er, enda lever, enda er et menneske..

Venner  – noen skuffer, selv etter mange år, andre slutter aldri med å overraske positivt. For min del er det ikke viktig å ha venner i tallformer. Jeg behøver heller ikke bekreftelser i metervis, jeg vet hvem og hva jeg er. Men allikevel behøver jeg bekreftelser. De jeg vet er ektemente og bare det. Venner - mennesker som ser meg bak maskene mine. Jeg er verdensmester i å skjule meg bak masker. Svært få har klart å se bak der jeg egentlig er.

En klok dame sa en gang til meg: “Jeg behøver bare en venn, en som ser meg, og ikke 1000 som kaller meg venn”. Hun var nesten 70 den gangen hun sa de ordene. Ettersom tiårene har gått siden hun sa meg den setningen forstår jeg veldig godt hva hun mente, og hvor betydningsfull den sannheten er for mange av oss. Uten noen som ser en bak masken er man egentlig alene – selv med 1000 venner..

 

 

Lofoten fiskesaus er god og passer over håndplukkete torskebiffer. Jeg sletta siste innlegget mitt – er lei av å se slike innlegg i min egen blogg – såkalte “seriøse samfunnskritiske innlegg”. Jeg må skjerpe meg og heller holde meg til meg selv. Jeg er flink til å lage Lofoten fiskesaus, og å koke potetene akkurat til det kritiske stadiet. Og ikke minst: Salte torskebiffene akkurat perfekt.

Men det forrige innlegget mitt, det før det jeg slettet, var egentlig en test. Jeg skrev et innlegg jeg visste Solredaksjonen ville gripe straks de så agnet. Testen gikk på hva som var forskjellen på å være usynlig og på å være synlig. Før redaksjonen luktet åtet lå innlegget der øde og fredelig, null kommentarer. Straks de bet på kroken og slengte det ut i fri luft, dvs på fremsiden så haglet det inn både med kommentarer og “stjerner”. Husker ikke hvor mange kommentarer – jeg forlot innlegget rimelig kjapt, går lei av å svare på kommentarer fra ukjente i den typen innlegg. Men jeg har aldri fått så mange “stjerner” siden da jeg ble født og alle stjernene lyste i mor og sykesøstrenes øyne.

Testen ga imidlertid det ønskete (og antatte) svaret: Bloggen i seg selv er usynlig for verden. Kun vi som har visst om den “alltid” vet at den eksisterer. Dette er noe jeg har påpekt for Solredaksjonen før, nemlig at nr. 1 i viktighet er at bloggen er synlig for verden, ellers går det bare en vei til slutt. Hva og hvordan får bli deres tankevridninger, men noe må gjøres for å synliggjøre hele bloggen, og ikke som nå hvor folk kun ser et og annet innlegg – dvs de få Sol fronter. Det er synd at verden ikke får sett alle de andre blogginnleggene her og den store variasjonen. Og jeg tror at det er av mangfoldet interessen for å starte egen blogg dannes, og ikke i de mer eller mindre “krangleinnleggene” Solredaksjonen stort sett fronter. Men nok om det, jeg har som sagt nevnt dette før og de er nok klar over forholdet.

Men, det var den nevnte “blondinevitenskapen”:

Og vennligst ikke ta det ille opp kjære blondiner, dere er så uendelig elsket av alle at det er derfor dere stadig er på trykk og lepper. Vi er stolte av blondinene, men som fryktelig dessverre er en på sikt utdøende art. I grunnen burde man skrive en anmodning til regjeringen om å få rødlistet blondinene, få de varig vernet.

I de fleste bygder har man en som “Anders” – en original, men helt tam og ufarlig. Her er mange “Anders’er” – men nå gjelder det en av de, nemlig “Bil-Anders”. Anders er i sent trettiårene, og har falt litt utenfor samfunnets normer for hvordan vi skal oppføre oss og leve. F.eks har han aldri forstått hvorfor han må gå på jobb alle dager når han ikke har lyst alle dager. Ikke forstår han heller at det kan synes noe underlig at en voksen mann kan stå hele dagen ved veien og vinke til alle bilene, eller sitte på en stol ved veien og notere. Men Anders er ingen bygdetulling, nei Anders er på grensen til overintelligent – f.eks fikk han 7 i matte på skolen, selv om han bare var der de gangene han hadde lyst. Ja, jeg vet 6 er topp, men Anders fikk en ekstra, og nettopp fordi han er Anders – og ikke Per eller Vibekke.

Anders er som sagt en ener i matte - og statistikk er hans store lidenskap. Og da særlig “bilstatistikk”. Det er derfor han sitter ved veiene, eller ved et eller annet kjøpesenter og noterer. Er det noe man lurer på omkring mennesker relatert til bil er det bare å spørre Anders. Han vet alt enten det er hvilke bileiere (altså med hvilken biltype) som handler flest poser i matbutikken om gangen, eller f.eks hvilket bilmerke flest har problemer med å parkere på Ikea, Anders vet garantert svaret. Sist jeg snakket med han hadde han nå blant annet funnet et mønster hos blondiner. Jeg husker ikke alt, men noe:

1. De 2 bilmerkene som har flest blondinesjåfører er Audi og BMW.

2. Det er flere blondinesjåfører i mørke biler enn noen annen farge (mørke her var svart og mørkeblå).

3. Blondinesjåfører velger helst mørke menn (dette var visst sett i sammenheng med punkt 1 og da at av mannlige sjåfører som kjørte Audi og BMW var flertallet mørkhåret)

4. Blondiner er overrepresenter i biler av cab-type.

5. Blondinesjåfører handler i snitt færre matposer pr gang enn damer med andre hårfarger.

6. Blondinesjåfører treffer oftere parkeringsbåsen, men har problemer med å stoppe innenfor i lengderetningen.

7. Blondinesjåfører sjekker i snitt oftere utseende i speilet før de går ut av bilen enn damer med andre hårfarger.

8. Blondiner er i snitt raskest på å feste barn i barnestolen (hm.. der får de svar de som mener blondiner er “enklere”).

9. I snitt er blondiner og kjappest gjennom rundkjøringer (men han tilføyde at det i hovedsak kommer av at de sjeldnere stopper før en rundkjøring, altså de bare trør på. Bra! Etter min smak..)

Mer husker jeg ikke i farten, men det var mye mye mer.

Angående punkt 1, Audi og BMW og mannlige sjåfører så hadde han funnet ut at som nevnt før flertallet var mørkhåret, men flertallet av disse igjen var av typen “selger”. Jeg spurte hva han mente med det, altså “selger”. Jo, pen nyfrisert mann i pene klær og i alderen 30-40. Morsomt, hehe. At BMW alltid har vært litt status er jo kjent, selv har jeg bare hatt en BMW, men flere Audi. Det er først de siste 10 år at Audi er blitt likestilt med BMW angående status.

Han hadde og noen morsomme saker angående Mercedes og dets bedrøvelige nedoverhistorie over tid – og faktisk er han innom vesentlige deler som ligger bak den reelle og konkrete årsaken til merkets noe fallerte tilstand pr i dag.

Utrolig hva man kan få ut av å studere mennesker og deres bilbruk.

Vet da fanden hvor de kom fra, alle disse art deco’ene – disse voluminøse og småvulgære menneskene. Jo – kanskje fra den hvite bussen. Turistbuss, sikkert fra et cruisefartøy. Pudderstøv demper diamantglimt fra pløsete fingre med rubinrøde negler. Herrer med stripedresset vom og lakkert skotøy. Flirer mot øst – faen ikke noe tupperwareselskap på landlov med grilldresser dette nei. Utspjåka og vel modne fruer sammen med godt satte portvinsherrer, småmeglere og underdirektører - og noen høyreiste cowboyhatter som har fått en fersk omgang med skobørst og polergarn.

Et besyndelig oppkomme i språk, amerikansk fuckings loud noice, english sir og  meine Frau und ich. Og den franske damen – den eneste med noenlunde stil, dog er tiaraen vel overpolert, den skinner som en morgenregnbue – uten regn. Men, alt i alt en seerverdig og høyst brokete forsamling.

Spar ned noen munnfuller til mens turistene oversvømmer restauranten, hver av de behøver 2 stoler alene. Ikke den franske, hun klarer seg med toppstolen, dronningstolen som hun galant glir ned i med et vanens smil.

En dobbelbred fra Texas prøver å spørre meg på det lokale språket om et eller annet – jeg tror han spør om han kan ta de andre 3 stolene ved bordet mitt, noe i den leia – jeg kan ikke språket, antagelig ikke brumle heller. Nikker – og han samler sammen stolene.

Gidder ikke svare på engelsk, da får jeg ikke matro etterpå. Men …? Når så de en solblond innbygger på Kreta? Greit nok at skarpsola har brunet skinnet, men for pokker! Ser de ikke at det er en ekte viking fra det høye nord, og ikke en drøvtyggende fisker fra Platanias? Men, det finnes vel bare Amerika – og resten av verden.

Får sympati med stedets kelnere, eller hva man kaller de her. De løper som bakgårdskattene rundt bordene med halen logrende. Parterer en munnfull til mens sirkuset studeres – hva faen er det jeg spiser?

Har aldri helt forstått hva det er de serverer, ikke at jeg gidder tenke på det, det er bare næring. Fin meny, hjemmelaget med sirlige snirkler og en blomst nede til høyre - så jeg peker på det ordet som ser tøffest ut og venter spent på om det som kommer er spisendes – eller det vil spise meg. Hvem vet – så lenge kjøttet ikke klager eller salaten hopper rundt på tallerken, må det antas å være safe, tror jeg. Fine tallerker, det skal de ha, og rene – ihvertfall de synlige delene. Den franske har fått sugerør med rosa parasoll, og et glass med en eller annen sterk saft. Jeg synes hun er søt, jo – søt er rette ordet.

Min kelner, en stilig kullsvarthåret rank fyr kommer bort og prøver å si noe – jeg smiler og nikker, han smiler tilbake og traver i poeng 9 gallopp inn i deres arena, kelneravdelingen. Texasfolket prøver høylydt å forklare at de vil ha steak. Engelskmennene er lydløse, stive og høflige – man knapt aner at de er her. At de lever. Og man får en lyst til å gå bort til et av eksemplarene og pirke i armen for å se om det lever - og virkelig ikke er et korpus morgana. Tyskerne – vel de er seg selv som før.

Kelneren min kommer ut med en flaske han viser meg på skrå – javel? Hva er dette mon tro? Han smiler – de smiler jo alltid, ihvertfall når de er kelnere. Jeg smiler tilbake og nikker. Vips og flasken er åpen og væsken sildrer ned i et glass han tryllet frem fra baklommen – eller var det taket? Tar en munnfull – oh shit! Vin! Pokker, har ikke bestilt vin jeg! Eplemost! Eller har jeg? Vel, får være snill turistmann og tømme ned skvipet så han ikke blir fornærmet.

Ola i Skrabeli mener at jeg alltid gir for mye drinks og at det er derfor de svermer rundt meg som biene rundt honningkrukka, men  jeg tror at han bare er sur fordi jeg alltid får de stiligste og blideste kelnerene mens han alltid må nøye seg med de mindre heldige eksemplarene av arten. Kan man gi for mye drinks? Hva er mye, og hva er lite, og passe? Jeg gir alltid passe – passe etter min målestokk. Og når jeg reiser hjem så tømmer jeg lommene og legger igjen innholdet til vaskedamen. Skulle bare mangle, man får neppe leid så billige tjenere hjemme.

Petunia svever innom – hun gjør det like jevnlig som klokka tar sine runder. Hun heter noe annet, men jeg får ikke tak på navnet og har derfor døpt henne Petunia. Jeg tror hun er datteren til sjefen i sjappa – hvem av de som er sjefen aner jeg ikke. Kanskje er sjefen onkelen?

Ca hvert tiende minutt kommer hun svevende, skal bare se om han i hjørnet har det bra, selv om jeg har hatt det bra i 5 dager nå. Hun kan nå og si mitt navn “Tår” – som engelskmennene. Hun er flink i engelsk, i motsetning til mennene. Jenter er alltid bedre i fremmedspråk. Men gi gutta 10 år til med turister så sitter nok språket. Petunia er en flott jente i tjueårene med originalt ravnsvart hår og en gul blomst på venstre side glanser det ekstra. Øynene har et visst glimt, både skøyeren og småflørten bor der som noe naturlig.

Smiler man til en norsk jente i samme alder hjemme, er man en gammel gris – her er det jentene som smiler først og mest. Underlig hvor lobotomerte våre tanker har blitt der oppe i iskanten. “Jo takk, alt er bare bra” svarer jeg på det engelske spørsmålet fra henne, så smiler hun med en pen munn og øyeglimt. Hun snur fornøyd og vrikker tilbake med en hekk som norske jenter ville baksnakket fordi den er for fristende – og for naturlig.

Det er virkelig underlig å se forskjellene på forholdet mellom unge og eldre her kontra hjemme. Her hopper gjerne jentene oppi fanget til onkelfigurer, eller bestefarer for den saks skyld, og de erter hverandre på en naturlig måte uten baktanker – og selv når gamlekelneren gir Petunia et klaps i baken så bare ler hun og vrikker ekstra for å erte - hadde han gjort det i Norge ville jenta straks ringt politiet og nærmeste avis.

Og guttene plystrer og småflørter med gamlemor på hjørnet som svarer ertende med å navigere kroppen rundt i eiendommelige formasjoner, nesten som om hun var 18 igjen. Vi har noe å lære av disse menneskene som enda bare er seg selv og ikke helt forkrøplete i tankene som vi er blitt. Mellommenneskelig kontakt mellom kjønnene er nødvendigvis ikke alltid av seksuell karakter, tanke eller mening. Men vi navlebeskuende har bestemt at det motsatte gjelder.

Kikker ut vinduet – havet, et glimt av hjemlengsel. Skimter det over skitne tak. En strand mot høyre, ser ikke sanden for grimme solstoler med stekefett og falmete parasoller, men vet den er der – et sted under. Pudding – fikk lyst på en karamellpudding – hvordan forklarer man det her? Kanskje en tegning på servietten? Noen av de kan bruddstykker av engelsk “can I have a big karamellpudding please?” Vinflasken – den jeg ikke er sikker på om jeg har bestilt, begynner å nærme seg empty – og den franske blir bare mer og mer søt – yndig.

Kelneren min tryller seg frem igjen – hvordan gjør de det? Han peker på flasken og smiler. Hm.. hva skal jeg nå gjøre? Hvis jeg smiler tilbake kommer han vel promte med en til – og det passer dårlig nå, jeg skal på tur, og helst i loddrett posisjon i forhold til landskapet. Hvis jeg rister på hodet blir han kanskje lei seg og tror jeg var misfornøyd med skvipet? Ah – nå vet jeg! “Coffi-coffi!” sier jeg og smiler. Han smiler tilbake og usynliggjør seg i 3 sekunder før han på ny viser frem en flaske – en svart denne gangen. Herregud. Nok nå – rister på blondetoppen, men da blir han alvorlig – stakkars fyr. Smiler og rister på hodet – og der tømmer han sannelig i glasset igjen. Pokker!

Det er godt å sitte i et hjørne, fredelig uten trengsel eller på utstilling. Og – jeg har selskap. En diger palmebusk bor i en lokal potte. I går – etter 3 medium lunsjpils, lette jeg etter apekatten, men fant den ikke – ikke bananene heller. Hm.. den ser rimelig tørst ut? Sveiper over forsamlingen, alle er opptatt med seg selv. Et kjapt skaldetrekk og sorte Bill – vinflasken, tømmes oppi den tørste palmens leilighet. Klapper bordvasen småfrekt på formene og ser blomstene dypt inn i støvbæreren. Tar frem en penn fra sommerjakken som henger på stolryggen, og tegner 2 kaffekopper på servietten med duftene kaffedamp i krøllet form. Begge svartkoppene til meg - planten får nøye seg med flaskeforet.

Den franske har visst oppdaget meg, hun smiler og har et lurt ekte fransk kvinneglimt i kroken. Hm.. lurer på om hun så meg gi planten næring? Nyter kopp nr 2, tegnspråket funker all over the world. En engelsk herre har enten fått solsjokk eller for mye av mye – nå leker han Spitfire med armer og munn ved siden av et av de tyske par. Munnen er kanonen. Herr og fru Messerschmitt virker ikke helt med på det gamet. “Jolly good show” humrer en sidekamerat av den flygende ånden. Flirer, og kikker ut igjen mens en av kelnerne klimper på et instrument og han som knabbet stolene mine fyrer opp en havanna til lyden fra en Spitfire’s kanoner. I hjørnet – ved siden av en beruset pottebusk,  skrabler en villmann på en svakt rosa serviett mens han nynner fornøyd.

Jo – not bad med et hjørnebord i Platanias..

 

 

Far away
I’m leaving
Fading away for you.

I’m gone
Gone into the night
Fading away on Silver.

Fading away
The horizon take me
Take me away.

Memories
Yesterday’s love
Memories leave with me.

Someday
In the golden dawn
Maybe, I’ll return.

But, for now
I’m fading away
Fading away into the Black Silvery Night..

 

 

 

 

Er det diskriminerende av en person å ville leie ut en leilighet til en etnisk norsk mann eller kvinne? Eller en etnisk svenske. Skal noen bestemme at man ikke får lov til å ville det - eller at man ikke får lov til å skrive hva man har bestemt seg for i annonsen? Er det diskriminerende av politiet i Oslo å si at alle overfallsvoldtekter de siste årene er begått av ikke-vestlige innvandrere? Skal de heller holde kjeft om virkeligheten? Fordi hva? Fordi det kan bli antydet å være en rasistisk vridning på sannheten? Alvorlig talt, vi er virkelig i ferd med å bli et skikkelig puddingland! Hvis en pakistaner skal leie ut sin leilighet tror du ikke han helst velger en av sine egne? For min del bryr jeg meg nada om han ikke valgte en etnisk nordmann, selv i annonsen. Eller han henter vel helst opp en fetter fra Pakistan, som vanlig.

Hybel/lelighetssaken: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4148426.ece

Voldtektssaken (link midt på): http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7674521

“Leder for Antirasistisk senter i Norge, Kari Helene Partapuoli” mener bla bla og bla bla! Og fy skamme seg alle etniske norske! Og ikke bare en gang i året, nei hver dag, hver time er vi fy skamme seg! I følge Antirasistisk senter. Alt er snart fy skamme seg i dette landet, selv å si “neger” er skikkelig fy og fy skamme seg! Og vask munnen med såpe! Men hvorfor får negrene, unnskyld, de solbrente personene med puddelhår krus på knollen, kalle oss “hvite mann” eller “bleike mann med strå på hodet”? Hører du Kari Helene Partapuoli? Kan du forklare meg det? Og alle andre motsetninger. “Jævla norsken!” “Jævla norske mannen!” “Jævla norske horen!” “Javla norske Naven!” “Jævla fine den BMW’n min du der den norske langa blonda sexydamen!” Alt – og mye mye mer, hørt flere ganger fra våre nye landspersoner. Den siste var rimelig tam, men: Kan man si at den diskriminerer den korte blonda sexydamen – venninnen? Eller den andre venninnen som var rødhåret med grønn midtskill – og ikke blond. Nei, selvsagt ikke. Man kaller ting som de er, som man ser og oppfatter, som i virkeligheten. Men hadde hun ikke vært etnisk norsk så kunne du Kari sikkert brukt roperten og hylt “diskriminerende! Og: Jeg tror de fleste ikke mener negativt om en person fordi han blir kalt “neger” – det er kun noe som er festet i språket over hundrede av år, og ikke ment som rasistisk. “Mann fra Afrika” blir nok og snart fy og fy..

Hvorfor skal en ikke etnisk nordmann få kalle meg “Jævla norsken!” uten at Antirasistisk senter reagerer? Hvis jeg sa”Jævla pa….!” ville en haug med flate sko og utringninger krevd mitt hode’s innhold vasket og ommøblert.

En ting er sikkert – et ord kan de alle ypperlig: “Jævla”.. Sikkert og i verbsformasjoner..

Å ja, Kari Helene Partapuoli – jeg var sikker ufin når jeg satt “den” foran bilen – hannkjønnet som den er, en bil, den bilen. Jævla ufin? ok.. Du om det – jeg tar meg en slurk av den flaske med den vann - imens du koke den suppe.. smellesuppe.

Alvorlig talt, det går ikke en dag uten at et eller annet organ ala Antirasistisk senter hyler på rettferd for allslags tull og vas. Man kan pokker snart ikke se på et av våre nye individer uten at noen ble fornærmet – dvs såfremt man da ikke var en norsk blondine, de slipper unna med alt – og dette kan jeg trygt si uten at jeg får hele Blondineforbundet etter meg med skytende hestehalestrikker og blondetruser, men prøv å antyde det samme om ikke-blonde (menn i hovedsak) fra en kultur nede i der et sted – straks ville det haglet inn med klager – og hvis de skjøt, så ble det med kuler og krutt og diverse kniver. I det minste kunne de nøyd seg meg en syltestrikk, men neida, noens ære ble dødlig fornærmet – og da er alt tillatt. Hva med min ære? Den norske æren..

Og alle disse “miljøene” etc som alltid er fornærmet eller vil ha særretter innført – hvis ikke klager de på diskriminering. “Det pakistanske miljøet” – “Det Islamske rådet” – “Det Eritreiske miljøet” – (de siste klager nå og på NRK: http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/det-eritreiske-miljoeet-i-oslo-protesterer-mot-nrk-3517962.html ) og alle de andre som alltid klager på urett og krever ditt og datt, og mener ditt og datt. Hva pokker tror de at de er kommet til? Jo – verdens beste, mest frigjorte, mest likestilte, mest rike, mest og best altmuligland – og det er pokker ikke nok for de? Vel, beklager, men det er det vi kan tilby – er det ikke tilfredstillende så finnes det alltid et fly som går, eller buss, lastebil, tog, båt..

Til og med pressen og politikerne går på filtsko med sur feig lukt fra bleike tær og våger ikke kalle en potet for en potet lenger, nei nå er det en “vekst som kommer fra jorden” – som alle andre vekstene gjør selvsagt. Men hvis en pakistaner robber min mor så skal det jaggu stå en pakstaner robbet en søt liten gammel dame i både anmeldelsen og avisen! Og ikke en polakk! Polakker er de eneste som enda ikke er overbeskyttet her i landet – men det vil de ikke heller bli, de er stolte av å være polakker, enten de raner deg eller maler ditt hus. Hvis jeg gjør en forbrytelse i et av våre nye’s land, er det garantert at det vil stå “en nordmann banket politimannen som ikke stoppet en mann fra å banke kona si fordi hun hadde sendt et skråblikk på den blonde villmannen med ryddig småskjegg..” Og hva så? Jeg er stolt av å være nordmann – og gud forby hvis den lokale avisen ikke våget skrive hvor jeg kom fra, da ville det blitt lyst i ørkenlandsbyen!

Forresten – det pakistanske miljøet må bare lukke igjen klaffen, mange av de driver selv med grov diskriminering av sine døtre, noe som er mye mer alvorlig enn om jeg sier “den BMW” eller at jeg bare leier ut til etniske norske. Hvorfor tar du deg ikke heller av skikkelig diskriminering Kari Helene Partapuoli – og lar oss få fortsette å være like norske som våre forfedre. Dette er Norge Kari – og ikke et nyoppdaget land uten egen kultur som skal befolkes av hele verden og kulturvoldtas.

De av våre nye landsmenn (det er vel diskriminerende å si det og nå, men det gir jeg pokker i) som oppfører seg og viser oss nordmenn og vårt land og vår kultur respekt gir jeg respekt. Men alle andre som prøver å unorske både land og folk kaller og mener jeg det jeg selv vil uten at noen har rett å nekte meg det – vi lever i et fritt land, med fri talerett for individet. Det bør noen snart få inn i hodet sitt. Enten det er en Jens eller en Kari. Og poteter vil alltid forbli poteter her i potetens paradis..

Og det merkelige, Kari Helene Partapuoli – er at av de av våre nye landsmenn som jeg kjenner selv – er samtlige enige i at du og dine like sutrer altfor mye over noe de ikke kjenner seg igjen i, og de ønsker at du skal slutte å sutre over noe de ikke har bedt deg sutre om på deres vegne. De er rett og slett flaue av alle forsøkene på å skape de om til “stakkars ditt eller datt” – som en sa: “Vi være stolte av å bli norsk”. De ønsker slettes ikke at vi skal bli som det de rømte i fra. Og selv sier de mer enn gjerne “Jævla pa…!” og ler av det etterpå – og ofte sammen med “den jævla pa….!” Men vi får ikke lov, vi etniske norske – men vi får sikkert lov til å si “den jævla etniske norsken!” ikke sant Kari?

Det er nok tull og dikkedakkevas nå – og jeg ønsker å kunne lese avisen en stakket dag uten at den er oversvømt av stakkars nye landsmenn og oss fæle norske, noe de fleste av våre nye landsmenn og ønsker..

Det er vi som egentlig blir diskriminert etterhvert, den norske kulturen trøs ned i sanden. Og – nordmenn er og har alltid vært kjent for å være et folkeslag med romslige armer og brede dørkarmer, så la oss få fortsette å være oss selv.

Nå er det lunsj, og det blir ikke kebab, garantert..

 

Bare i mai mistet facebook 7 millioner brukere, og av disse var 100.000 norske. Toppen synes nådd og nedturen har startet. Når man ser på avstemmingen som følger med artikkelen så sier hele 25% at de og skal snart melde seg ut. Av erfaring vet man at man får en dominoeffekt når x antall melder seg ut (eller inn) i sosiale medier – for når endel av de som ikke hadde tenkt å melde seg ut ser at stadig flere kjente forsvinner så blir det ofte slik at disse og melder seg ut før eller siden. Man kan og si at når den typen arenaer får nedgang i brukere vil det før eller siden bli en negativ følbar stemning som gjør det mindre trivelig å være der. Det er og på flere måter nok slik at facebook er et slags motefenomen i tiden, og moter og trender kommer og går på sikt.

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7671666

For Norges del er 100.000 færre brukere bare på en måned et stort tall, og tar en med de 25% som har stemt med å si at de og skal melde seg ut med det første og tenker seg at disse representerer et stolbart tall, er situasjonen dramatisk. I Amerika som jo er fødelandet til facebook – og trendsettende nasjon på området sosiale medier, forsvant hele 6 millioner ut av facebook siste måned. Hva som skjer i Amerika er ofte en pekepinne på hva som vil forplante seg etterhvert til resten av verden. Man kan trygt si at heller ikke facebook vokste inn i himmelen – sannsynligvis er toppen og vel så det nådd i de land hvor facebook allerede har vært etablert en stund og dermed får man en nedadgående utvikling før det stabiliseres på et eller annet lavere nivå, ofte 50% av toppnivået – eller som med andre hyper før i tiden: Rett og slett stille dør hen over tid, og andre arenaer overtar.

Denne utviklingen, dersom den fortsetter, kan bli positiv for bloggverden – blogg er nesten like gammelt som nettet selv, og har vist seg å overleve alle sosiale netthyper som har kommet og gått gjennom årene. Blogg som personlig medium på nettet har mange sterke kort som f.eks facebook ikke kan matche over tid. I tillegg kan man som regel forflytte seg fritt rundt med sin blogg til mange forskjellige bloggsamfunn. Særlig wordpress er sterk på (også dette) området: Man kan enkelt og kjapt ta en kopi av hele bloggen og importere den til et hvilket som helst bloggsamfunn som er basert på wordpress. Og før eller siden vil nok de mest avanserte bloggsystemene også skape muligheter for direkte kontakt mellom f.eks brukere ved en eller annen form for chatløsning som kan foregå i f.eks et siderom hvor man kan velge kontakt med en eller flere på direkten.

Men kanskje det nå legges et videre grunnlag for en positiv utvikling også for Solbloggen i og med at facebook har nådd toppen og er på retur?