Jærskalden Tor Vidle

Endelig kom sola tilbake - under følger noen glimt fra siste havnære tur hvor ferske sjødufter tok i mot og skyene rådet på himmelvelvet og lot sola få titte frem i usle små doser. Det er alltid liv langs havkanten, og ikke bare i flomålet – ofte er det vel så mye som skjer hvis man snur seg 180 grader og ser på omgivelsene som ligger bak. I dette tilfellet er havet kantet av myr og villbeitemark, et spennende landskap hvor det er mye øynene kan oppdage.

Det var en blåsete dag, skikkelig blåsete og dermed slet jeg med å holde kamera og objektivet i ro, sakene veier rundt 3 kilo og det er ikke alltid like lett å balansere og følge fugler i flukt i søkeren. Og denne dagen fikk de vingete ekstra speed i kulingen. Gråvær er heller ikke ideelt for å fotografere fargete fugler i, deres farger blir lett kontrastfattige uten sollys og autofokusen strever litt ekstra med å finne fjærbylten – dermed blir det mange bilder som havner i søppelbøtta som rene bomskudd. Men, tur er tur og alltid bedre enn ikketur – og man behøver ikke være så kresen på kvaliteten til bildene på en blogg med lav oppløsning.

Den første jeg møter er Pernille Linerle som strever med fjærdrakten og å holde seg fast i steinen. Linerlene er friske pust samme hvor man møter de, og jeg slutter aldri å ta bilder av de livlige og herlig sjarmerende vippestjertene.

.

Et par gravender, hannen er den bakre – det ser man på forhøyningen i bakkanten av nebbet. Det var flere gravender som jaget rundt etterhverandre, men i en utrolig fart og på rimelig lang avstand. De er særlig morsomme når de løper etter hverandre på langgrunne strender – men denne dagen foregikk det langt ute pga ekstremt lav fjære. Dermed nådde selv ikke en 500mm tele ut til gjengen.

.

På denne tiden av året myldrer det av lerker i Jærlandskapet. Det finnes flere arter lerker, og ikke alltid er det like lett å skille de fra hverandre, særlig like kan “piplerkene” være – de finnes det flere utgaver av, men her er en nysgjerrig heipiplerke, den vanligste av piplerkene. Den er ofte vanskelig å skille fra trepiplerka basert på utseende alene, men heipiplerka har lengre og tynnere nebb. Begge finnes stort sett over hele landet bortsett fra noen enkelte få steder hvor de er mer sjeldne.

.

Denne fyren skaper alltid liv i landskapet med sine farger og lyder. Tjelden er litt som skjæra, de begge går i findressen, men tjelden breser med pyntefarger til svart kjole og hvitt, noe som skjæra bare kan drømme om. Tjelden er svært hissig når den har unger og kommer ofte flygende lavt mot deg i 110 og brekker ikke opp før i siste liten slik at man kan føle vingesuset løfte håret når den sneier over hodet. Noen ganger vurderer den feil og håret får føle nebbet, eller capsen flyr av.

.

Det har regnet mye de siste 2 ukene og på myra glimter det i vannpytter både her og der. En bevegelse i øyekroken får meg til å snu rundt – og der er stokkandmor. Hun lokker på ungene sine og er litt nervøs for hva det rare dyret med gummistøvler er.

Og ut av intet padler plutselig en liten tass bort til mamma, sammen bølger de avsted og vekk fra det tobeinte trollet som står bare 5 meter unna.

.

Det er så mye å se på og undersøke på en skikkelig Jærsk myr – en mus piler under en tue, en hoggorm ser jeg bare halen av før den forvinner ned under en stor stein. I krattene synger fugler og i lufta spiller mekregauken med sine fjær og lager merkelige, men kjente og kjære lyder. Mekregauken er et lokalt navn, dens egentlige navn er enkeltbekkasin. Og i den ene utkanten av myra kommer jeg inn på territoriumet til den flygende langbein på bildene over. Det kan neppe kalles en overraskelse at den heter “rødstilk” – navnet passer ypperlig når den har lange tynne røde bein. Og den bråker noe veldig, vil ha meg vekk og flyr i ring rundt meg og klager og klager med høylydte skrik. “Jada, jada, skal gå nå” sier jeg, og tusler utover myra igjen.

.

Men det er flere som vil ha meg vekk, i et lite tre freser en ilter liten sak, og etpar meter unna på et storsivaks fra i fjor sitter samboeren og kjefter. Et tornsangerpar bor her og setter ikke særlig pris på meg – selv om jeg lokker med et ekte smil og kommuneblonde hårstrå som flagrer på siden av capsen. Kikker på meg selv i en pytt ved siden av og kan ikke begripe at de ikke liker meg? Jeg ser da helt normal og passe vill ut? Gir opp å smiske med de to og rusler videre.

.

Tilbake på stien fra myra sitter en annen kjenning og nyter de få solglimtene. Og nok en fugl mange har sett uten å vite hvem den er. Det er en steinskvett – og akkurat denne er en hann. Hunnen ligger kanskje på egg under en av de mange steinene. Hunnen har ikke det markante svarte i kinnene, og er ellers noe blassere i fargene, særlig vingefargen er markant lysere. Hos fuglene er det motsatt av oss mennesker, der er det hannene som breser seg med stas og farger mens hunnene er mer uanselig i utseende og gjør som oftest lite for å få oppmerksomhet.

En tung og våt svartsky kommer mot meg og jeg legger inn et høyere gir for å unngå å døpes på nytt, men gleder meg allerede til neste tur i havets baklandskap..

Jeg mener vi her på bloggen – hvem er vi, og da sett gjennom andres øyne. Jeg håper ingen tar det ille opp for det er bare ment positivt fra min side og med en spøkefull vri noen ganger. Selv har jeg ingen reelle ekte negative meninger eller tanker om noen her – om man kan være sterkt uenige i saker er det bare naturlig - og betyr ikke noe annet. Jeg  rekker dessverre ikke alle, og noen glemmer jeg nok fordi jeg er sikkert halvsenil, slike tilstander starter jo allrede når man er over dunstadiet ifølge noen.

Men for å begynne med noen kan jeg ta et skråblikk på meg selv like godt siden selvhøytidelighet er et lite kjent fenomen her. Altså slik jeg tror endel ser meg. Så får de som vil korrigere, og gjerne uten sensur for min del, det takler jeg fint. Ja hvem er så denne “Tor” som først for noen år siden dukket opp som raringen Lars B som helst var på andre siden av verden og drev sin forretning på en palmeøy i paradis hvor han både sjefet og skrev dikt og skjelte ut verdens kyniske rotter. Og så gjorde han mange ville og merkelige påfunn, men kunne og være svært alvorlig. En snodig fyr, men sikkert ikke farlig. Men plutselig en dag forsvant Lars og onkelen hans – dvs Tor, overtok - jo først drev de en periode med å erte og skjelle hverandre ut, men på en kameratslig måte.

“Onkel Tor” eller Jærskalden, er den rå og utemmete - den tøffe som skjeller ut ordførerer og andre evneveike lakeier og bor i en skjult bygd på Jæren hvor det finnes bare originaler. Men samtidig bærer han små gamle damer over veien og skriver som Lars dikt om livet og kjærligheten. I grunnen er de mer like enn ulike de to, og nok mer like enn mange aner. Antagelig er de til sammen i sum sannheten om en av de, men hvem? Og hvem er så den ene, egentlig? De begge har jo vært forferdelig vanskelige å komme innpå? Noe som sikkert virker mystisk og kanskje har irritert noen med all denne hemmeligheten. Men hvem er de, han – og hvor ble Lars B av? Eller har han nå egentlig forsvunnet? Han er jo Tor? Eller er det motsatt? Egentlig..

Nok om det, nå kort om noen av dere andre:

Begynner høyt med Lill hos Sol:

Koselig dame midt på livstreet som er snill og vil veldig mye – vil så inderlig få til bloggen, men er nok litt fortvilet både av bugraten som spiser kroner og at vi klager så mye.

Virre:

En stødig fyr med egen hammer og kåk og som ofte blir litt misforstått, er i en småpanisk fase i livet og står på for å finne kvinnen i sitt liv. Virre vil helst være venn med alle, noe som av og til har komplisert det å være på bloggen.

Viola:

Som virre er hun med en fot i en litt panisk livsperiode (som tusenvis av andre single i samme aldersgruppe). Viola er mangfoldig og man finner både TjoogheiViola, SjefsViola, MammaViola, DrømmeViola og flere. Men mangfoldighet er alltid et pluss.

Paliaq:

Både misforstått og rett forstått vil noen mene. Mannen med meninger som kan kollidere - særlig der det er mange kvinner. Kaller gjerne en spade for en gravemaskin for å provosere. Men bak nicket tror jeg det finnes en person som er langt fra de av og til provoserende meningene han serverer. Og da positivt ment.

Alias:

Litt som paliaq – “tøff i trynet” men antagelig bare for å provosere, noe som er enkelt å få til med den linjen han har valgt. Jeg tror de fleste ville blitt svært (positivt) overrasket dersom de møtte Alias (eller paliaq) i RL. Men en ting er usikkert for min del og det er alderen, noen ganger bruker han ord som tilsier en ung mann – andre ganger som en gubbe

Tante Bø:

Både bestemt og like godhjertet som hennes nydelige blomster. Tante B er en fargeklatt av de sjeldne og hennes skriblerier er verdifulle og sterkt savnet. Tante B er et menneske som ekte og oppriktig bryr seg om sine medmennesker, også vi som er på bloggen.

Lise L:

Lise er en stilig dame som tenker mye og er dypt følsom og meget klok. Hun er både varm og tankefull, og svært omtenksom. Noen ganger bestemt, men aldri ufin i sine ord og meninger. Ofte skriver Lise ord om livet og tankene sine som mange nok kan kjenne seg igjen i, også jeg. Lise kan man alltid stole på som venn.

Luxcat:

“Tøff som få” – men utenpå. Intelligent, og liker en god debatt, men skriver ofte motsatt av sin egentlige mening, og lurer litt seg selv noen ganger ved å svare motstridende av hva hun prøver å mene Men luxcat er en drømmer som leter etter drømmene, noe jeg kjenner meg igjen i. Om hun kan virke kort og sterk i sine ord så er det bare debattfasaden og ikke den luxcat som jeg har lært å kjenne ved å ha lest hennes tanker i noen år både her og der. Luxcat er et mye mer følsomt menneske enn nok mange aner. Og godhjertet som få.

Trultemor:

“Er bare meg selv” skrev Trultemor – og ja, Trultemor er seg selv, dvs så mye hun våger å være seg selv når man ikke er helt anonym, noe som er forståelig og som nok mange kjenner seg igjen i. Trultemor er alltid driftig og jordnær, og kjører raskt på sine bygdeveier, men og tyner sin egen turbo litt vel mye av og til - noe som har fått meg til å si noen alvorsord av og til, men så har hun vel av og til vært “bestemt” ovenfor meg og, noe som nok har vært på sin plass

Mira:

Første gangen Mira kommenterte hos meg var det for å skjelle meg ut Men det ble med den ene gangen, siden har hun aldri sagt noe negativt – ihvertfall ikke som hun mente bokstavelig. Og det er Mira i et nøtteskall, ordsterk som få, men blir lett misforstått dersom man ikke kjenner til henne over tid og ikke klarer lese mellom linjene. Mira er en sjelden fargeklatt som kan kjefte som ei huldre eller en bryggesjauer, hun kan være myk som fløyelspuddingen, rå som meg (dog, selvsagt aldri helt opp på samme nivå, skulle bare mangle ), kruttønne, lidenskapens sentrum – men og bemerkelsesverdig seriøs. Og hun bryr seg mer om andre mennesker enn mange kan få inntrykk av når de ikke kjenner henne over tid.

Bramaputra:

Brama liker å skrive ord som få forstår, dvs han tror vi ikke forstår Brama er en kjernekar bak de noe rare ordene han fletter i hop. Brama er et usedvanlig snilt menneske og har vist mange ganger at han og er et stort medmenneske som tenker på andre.

Skien_m:

Skien_m vil så mye i livet, også her – og noen ganger i doble porsjoner, men alt er bare velment og kommer frem pga et sterkt og oppriktig ønske om å skape liv i bloggmiljøet, det skal han ha ros for. Og få er så hjelpsomme som Skien_m er, der kan vi lære noe alle.

Rotehue:

Skulle ønske rotis skrev mer som før i tiden hvor vi alle fikk del i hennes hverdagers noen ganger “rotete” tilværelse (jeg kjenner meg selv igjen der rotis, så ikke skyt meg ). Rotis har ikke alltid hatt det like greit i livet, men glemmer ikke andre og har alltid vist sin store omtanke for mange av oss. Rotis og katten var ofte dagens høydepunkt, og jeg håper hun en eller annen gang fortsette der det stoppet.

Nattsvermer:

(Jeg kjenner henne fra tidligere av) Nattsvermer er et stort medmenneske med unike evner som også skaper magiske dikt. Bak ordene er det et hav av en flora i alle universets farger – og et menneske som tenker mye på følelser og livets mange tilfeldigheter som spiller inn. Men hun er og litt som Mira på flere områder i sin store positive mangfoldighet.

Penselsvingeren:

Kunstneren vår som er litt som en bramaputra i kvinnelig drakt. Selv ler jeg ofte når jeg leser og ser henne for meg blant farger og vinflasken der hun lett distre prøver å spisse den rosa penselen med korketrekkeren Jeg kjenner meg selv igjen der og, dvs i det lett distre element. Men Penselsvingeren er og litt som Skien_m i inntrykket av at hun vil så mye, og helst alt med en gang – og i neste sekund skjedde det noe på tv’n og alt før ble glemt – til neste gang

Tine:

Vår nye “sydame” som tryller med nål og tråd de mest fantastisk formasjoner, dvs helst dyr (og heldigvis enda ikke en skaldemann ). Hver gang jeg leser hos henne blir jeg mektig imponert av kunstverkene, men og av hennes tolmodighet som burde hatt en medalje. I mitt indre ser jeg henne vandre rundt overalt dekket av nøster og fargete ulltråder mens hun ivrig hekler på siste kreasjon – ja jeg er til og med sikker på at hun selv i tannlegestolen hekler i takt med bor og sugelyder

Tante Label:

Tante Label har så mange fantastiske sider at det er nesten umulig å nevne alle. Selv når man har lest/kjent henne så lenge som meg slutter man aldri å stadig bli mer imponert over hennes storhet som menneske. Jeg både håper og tror at “gubben” hennes fatter hvor heldig han er – det må føles som om lotto er bare peanuts i forhold å leve sammen med Tante Label. Jeg nærer en stor respekt for Tante Label som det mennesket hun er.

Ola Vaagan Slotten:

Alltid saklig og seriøs er nok rett å si om Ola. Og allsidig opptatt av naturen og politikken som er koblingen mellom elementene. Men og vitebegjærlig med et åpent sinn omkring andres meninger, også de som er stikk motsatt av hans egne, noe som er en sjeldenhet i dagens egosamfunn.

-Og alle de andre, jeg har glemt mange, eller må sette en strek et eller annet sted.

Nå var jeg veldig kort og lite detaljert i mine beskrivelser med vilje, men som en ser er det i hovedsak bare positive superlativer å finne (og humørglimt med grønne glisetryner). Og med god grunn. Jeg kunne skrevet et helt innlegg om hver enkelt, men det var ikke meningen. De som vil kan selv fylle på eller skalpere meg fritt. Håper heller ingen tar innlegget ille opp.

Men dette innlegget har en annen misjon og – det sier noe om endel av bloggerne her i form av positive menneskelige aspekter, vi er ikke “bare bloggere” med ord og meninger – nei bak hver blogg er det et menneske. Over en lengre periode har det vært både bekymringer og negativt snakk om bloggens fremtid, men se på det ovenstående som et slags svar på hva bloggen er, hvem den er – og at det finnes mange flotte mennesker her. Kanskje de som er negative til bloggen forstår nå hvorfor flere av oss enda er her, ja selv etter lang tid og mange opp-og nedturer. Det er menneskene som er årsaken til at ihvertfall jeg er her fremdeles. Og kanskje folk utenifra som har titt og ofte lest negative ting om Solbloggen nå kan forstå at her blant alle disse medmenneskene kan det være trivelig å blogge selv og..

 

Tankene kom i dag om oss menneskemaur, vi som alltid må gjøre noe. Vi sitter og venter på våren – når den endelig er her så er det første vi gjør å støvsuge hele hagen og polere kåken og rote med altfor små spader i alle bed. Og rydde, og rydde og rydde – og plante i 50 urner og 30 blomsterkasser, dekke halve hagen med bark, frisere alle trær, busker og kratt. Og ikke minst den forbannete høytrykkspyleren, den går jevnt og trutt. Så skal som regel mye males, ikke fordi det absolutt er nødvendig alltid, men alt må jo skinne? Og terrasser oljes. Og mye mye mer. Dermed styrer vi på som flittige maur helt til været snur og vi så stikker inn igjen for å fyre i ovnen – til neste gang, da er det ut og fortsette der vi slapp sist.

Jovisst, det kan og være koselig å styre rundt i hagen og mekke på kåken, men jeg tror vi er en utdøende type menneskemaur som er flittige og vil ha det pent rundt oss. Stadig flere bor i leiligheter og har som regel ikke mer enn en liten terrasse med 2 urner og etpar stoler. Med andre ord ca en halvtimes jobb. Selv hadde jeg ikke overlevd uten armslag og en hage jeg kan både gå tur i og gjemme meg dersom jeg får litt lurendreier over meg – noe som skjer rett som det er. Men mange trives i sine leilighetskasser med sin lille terrasse og noen av de ser rart på oss jordmennesker. “At de gidder” har jeg hørt – og “hvordan får de tid?” Kanskje særlig gjelder det unge mennesker som vil ha minst mulig “forpliktelser” (eller hva man skal kalle det) og heller mest mulig fritid. Stadig flere og flere er totalt ukjente om hva som er bak og frem på en gressklipper, og ikke minst kjenner til den sta fyren som bor i motoren og som foretrekker å sove fremfor å svive.

Vel og merke er det korrekt at det bygges færre og færre eneboliger her i landet og flere og flere leiligheter. At vi ikke har plass til flere eneboliger er rett og slett rent sludder og kun politisk tullsnakk. Og ved å la utbygningstempoet tilpasses boligmafiaenes lyster om å la det gå såpass sakte at de tjener maks, er et politisk vedtak som er et av vårs tids største svik ovenfor landets innbyggere. Det samme gjelder vedtaket om at hvert skarve lille mål tomt må bebygges med minst 3 boenheter. Dette er som bestilt av boligmafiaen som da kan bygge i høyden og innkassere enorme gevinster på sine fuglekasser. Det er skammelig og direkte uhørt at de har fått så frie hender det siste tiåret. F.eks å bygge en boenhet på kun 35 kvadratmeter og så lovlig kalle de for “leiligheter” er jo rene svindelen. 35 kvadratmeter! Er jo for pokker ikke mer enn et passe stort hundehus! Og dette skal de så ha 2-2,5 millioner for – og man får ingen hage selvsagt. Vanvittig – men klarert av våre uansvarlige politikere.

Boligmarkedet i dette landet er såpass sykt at det snart ikke finnes dekkende ord. Det merkelige oppi alt er at dersom man ser bort fra skammens prisnivå, er det stadig flere som trives med å bo i slike samlekasser oppå hverandre og sidesvis. Og som ikke klager på at de ikke har en meter hage en gang. Og i det systemet er det ofte slik at man og betaler andre for å både male og fikse. Så egentlig gjør de ingenting med eller rundt sin bolig, de bare bor der, ferdig med det. Og er fornøyd. Har de oppdaget noe andre av oss ikke ser eller forstår? Jeg tror nei – og at urbanisering og boligfortetning har over tid skapt mye av dette forholdet. Men samtidig skjer det og en utvikling av samfunnet som gjør at livsstilen til en gjennomsnittsfamilie er annerledes i dag. “Tid” skal brukes effektivt, og er stadig mangelvare. Hyttebyggingen vil nok og lide, mange velger heller å reise i dag når de har ferie, og “hytta” er det som oftest foreldrene deres som eier, maurene..

Så ja, antagelig er vi menneskemaur en sakte utdøende art – som og betydelige deler av bygdenorge vil bli inn i fremtiden. Det siste er nok det største tapet.

Et begrep for blant annet fotografier hvor rust er helt eller delvis motivet. Noen ganger kan slike motiv grense mot den abstrakte verden – men og som et menneskeskapt element i naturomgivelser. Rust kan sees på som en pest og plage – eller som et kunstnerisk element. Rust forteller og en historie som kan med litt fantasi sammenlignes med menneskets livsløp. Først som født fra smeltedigelen, så formet og helt fersk, ny – og beundret for sin glans og vakre utseende. Som tiden går fallerer glansen og aldringen – rusten, overtar. Men på samme tid finnes og ungdommelighet bak fasaden – ungdomsstålet er der enda, men ikke synlig for øyet.

Rust kan og sees på som patina, som noe med historie – og som mennesket med sine leverynker og historieansikt.

Noens Herre oppi skyene, tok en pause fra spylingen av hans kåk i går og solen tittet frem mellom grå hastige skyer. Og da var skalden kjapp i vendingen og for ut døra med en sekk fotoutstyr. Jeg fikk meg en fin tur noen timer langs havnære områder og knipset fugler og naturen, men også endel Rusty’s ble foreviget. Her er noen smakebiter:

.

“Tired”

.

“Kneeling Gypsy”

.

“Closed Freedom”

.

“Connected Alien”

.

“Barbed Flare”

.

“Beginning of End”

.

“Meeting Point”

Noe koselig, duemor som ruger på sine egg. I hagen er det mange trær av flere slag – i den øvre hagen rett utenfor her jeg sitter og skriver er det en stor blodbøk, nesten som et gammelt tuntre. Den har vært enda større tidligere, ja mye større, men for noen få år siden skalperte jeg den ned for at den ikke skulle stjele for mye sol og utsikt. Nær toppen er det en fuglekasse (men som ikke viser på bildene siden bøka er såpass tett) hvor i år et pilfinkpar hekker. Omtrent 2 meter lenger nede bygde i fjor et ringduepar reir i en greinkløft inntil stammen -  i et innlegg viste jeg den gangen noen bilder av ungene som jeg tok da jeg klatret opp med lille krølla for å vise henne reiret og ungene.

Nå er de tilbake og ruger på egg i det gamle reiret som er litt påbygd. Duereir er skrøplige saker som består av rimelig få og tynne pinner – det er faktisk ikke uvanlig at man nedenifra kan se gjennom reiret, og se eggene eller ungene. Ringduene legger alltid 2 egg, 2 hvite som er omtrent i størrelse som et halvt lite høneegg. Blodbøkene er normalt sene om våren før de har fått alle bladene helt utsprunget, her på Jæren er de kanskje det siste treet som får blader. Først er de grønnlige, men snart kommer rødfargene frem og disse forsterkes og mørknes hele sommeren og ender nærmest blodrøde, derav navnet “blødbøk”. Men om de kommer sent, så feller de bladene sent og – det er ikke uvanlig at enkelte av bladene ikke faller av før de nye kommer om våren.

Her er bøka til venstre, den er i virkeligheten mye større enn man får inntrykk av på dette bildet som ikke gir de rette proporsjonene. Den store bjørka til venstre er f.eks sikkert 22-25 meter høy.

 

Og her er hun, godt skjult, og svært vanskelig å få tatt bilde fordi bladene dekker henne mer eller mindre helt for innsyn samme hvor jeg prøver rundt treet. Men det blåste litt i dag så da kom det noen små blaff av åpninger hvor jeg benyttet sjansen. Reiret er blitt mindre og falt noe sammen etter den natten vi nettopp hadde med vind nær storm i kastene, jeg var helst redd hele reiret var blåst ned da jeg stod opp om morgenen. Det lå ganske mange kvister fra reiret rundt på plenen. Får håpe det holder sammen til ungene er fløyet ut. Her ser en og tydelig at bøka er i fargeskiftet – noen blader er allerede røde (de ute av fokus til venstre) mens andre er enda grønnlige.

 

Hun følger med meg, men flyr ikke av selv om jeg står rett under – vanligvis er ringduene sky og tar kjapt til vingene når mennesker nærmer seg. Duer generelt har et meget godt syn og er noen av de raskeste fuglene når de flyr. De har en utrolig utviklet stedssans og navigeringsevne - vi alle kjenner jo til brevduene og deres imponerende fart og evne til å finne tilbake til hjemmet nesten samme hvor man slipper de fra, og husk at de selv ikke aner hvor de er når de blir sluppet, de har jo ikke selv flydd til slipp-punktet som kan være hundrevis av mil hjemmefra.

Man kan spørre seg om hva naturen tenkte på når den ga duene snøhvite egg som lyser på lang vei, de er svært sårbare for å bli oppdaget av kråke og skjære – de to kjeltringene følger med på alt som skjer og kan oppdage selv den minste matbit på lang avstand. De fleste fugler har egg som er både fargete og kamuflasjetegnete – selv hulerugere som f.eks meisene har kamuflerte egg, men duene som legger egg helt åpent i en liten dott kvister, har snøhvite egg. Kanskje er det noe av årsaken til at duer trykker hardt under rugingen og tar sjeldent til vingene, for da vil eggene bli svært sårbare pga fargen og neppe lagt særlig lenge før de ble spist.

Men koselig er det når det er liv i de nære omgivelser. Jeg kan se henne i glimt mellom bladene fra vinduene når jeg sitter her, men man må vite om at hun ligger der, ellers ser man henne ikke..

Kveldsolen sender ned gullfargete stråler mellom furu og bjørk - gullskimeret lyser opp en grønn flekk i et skogaktig hjørne av Skaldehagen der skalden selv graver et nøye målsatt hull. Dypt må det bli, tar en pust og tenker bakover på flere av gledestundene i den utømmelige minneboka. Prøver å smile litt og graver videre nedover. Den feite jorda er fuktig og stinn av feit fjellauremakk, men de interesserer ikke – ikke nå.

I storbøka ruger en ringdue, og med ett begynner hannen å kurre sine kveldstoner fra garasjetaket. En svarttrost stemmer i fra furutreet ved siden av meg, den er blitt rent tam i gullfargenes magiske lys. Lenger borte prøver en løvsanger årets melankolske sang. Og selv de alltid hardtarbeidene blåmeisene er rolige, de har en haug med unger som aldri blir mette. Men nå sitter de rolig i plommetreet hvor deres bolig er og kikker med bøyde hoder på mannen som graver.

Stopper igjen og hviler på spaden, det må ikke bli et hastehull, nei et gravd med ærbødighet og omtanke – kanskje og litt kjærlighet. Tenker i tid – hvor mange ble det? År – jo 17 er det antagelig. All morroen, alle rampestrekene, all kosen, alle sardinene… Hvem skal nå… knabbe sardinene mine? Svelger en tåre og graver taust og rolig videre mens naturens kirkekor synger i bakgrunnen. Ser ned i hullet, måler dybden med øynene, vil ikke ned i blåleira – nei edel jærjord må det bli. Jo.. det er nok dypt nok nå.. Jevner ut bunnen til en seng..

17 år, det er mye det… ja det er det. Går rolig oppover stien som fører til terrassen, og bort til en krok i vinkelen. Ditt hjørne, det var din soleplass – men og der du lå og mente du var verdens vakreste. “Jaja pus” sier jeg lavt – ” du fikk med deg soloppgangen…” “ja og frokosten..” Bøyer meg ned og løfter katten opp, og rusler ned stien til hullet. “Tror du vil like å ende her nede i hagen, her du lekte alltid og klatret i trær eller løp og spratt som meg rundt omkring, som de ville raringer vi er – var…”

Legger pus forsiktig ned i bunnen, ser ut som om den bare sover, som om den nettopp strakk seg i solkroken – og noen skrudde av en bryter. Øynene er åpne og klare, sliter litt med å se på de. Litt småskummelt, nifst, som om den lever enda. Den var jo inne i morges, og spiste, og gikk så ut i kroken sin for å sole seg som alltid. Men den er død nå, og stiv som en stokk, kald.. Jaja.. Men nå får den sove evig… Du likte jo alltid å sove.. Raker til fint over graven og brekker til en liten bjørkepinne med armer som blir et lite kors og strør på noen villblomster som vokser her.

“Farvel kjære Pus.. og takk for gledene du ga”

 

 

 

Hun vasket mitt hotellrom, hun hadde 5 barn og mørkt hår med 7 grå strå på toppen – og manglet en fortann oppe. Når hun lo avspeilet mellomrommet en døråpning. Hun smilte alltid, og virket utrolig snill og omtenksom. Men døren i midten av perleraden fikk henne ofte til ta hånden opp lett rødmende for å skjule. Jeg betalte ikke hennes lønn, det gjorde noen andre, men hun burde hatt lønnstillegg – hun var jo så snill og søt.

Men jeg fant aldri sjefen hennes, så jeg ga henne et lite lønnstillegg selv før jeg reiste. I den lille byen fant jeg en tannlege med ryddige neonlys utenfor. Og han kunne engelsk. Jeg tok henne med en dag etter at hun var ferdig med å vaske. Lurte med, er mer rett. Jeg husker som om det var i dag hennes ansikt da hun forstod at hun skulle få en ny tann. Først ble hun svært forlegen og nektet, syntes nok at det var noe hun ikke kunne ta i mot. Men tannlegen sa til henne at det var en ordre. Jeg hadde sagt til han at han skulle si det – jeg snakket jo ikke språket selv.

Peanuts kostet det – jeg mener i forhold til de norske årelatende tannlegene som er uten skam når de tegner ned sine krav på blodpenger. Så jeg betalte og fikk en håndskrevet kvittering som sa at når han var ferdig skulle han sende meg et bilde av henne med en komplett hvit smilering. Muntlig fikk han beskjed om at Norge var bare 5 timer unna, og at jeg uten forvarsel kunne komme ned igjen og konfrontere han hvis jeg ikke var fornøyd.

Omtrent 3 måneder senere kom det et brev med et bilde vedlagt. Der var hun – smilende som en sommersol – og nå var døren lukket. Sammen med bildet kom det et brev fra Herr Tannlege som var litt fornøyelig. Først beskrev han hva han hadde gjort, så kom det en uttalelse (oversatt til engelsk) fra damen selv som ga uttrykk for hvor fornøyd hun var og takknemlig. Den hadde hun underskrevet. Så kom det nok en uttalelse, og da fra damens søster som på tro og ære garanterte at tannlegen hadde gjort en formidabel god jobb. I tillegg var begge damenes telefonnummer og adresse vedlagt – dette “hvis jeg følte behov for ytterligere bekreftelse” i følge tannlegen.

Til slutt stod det: “Kjære Mr. Tor, nå som du har fått bekreftete bevis for min utmerkete og ansvarsfullt utførte behandling av din ordre,  behøver du ikke komme med flyet for selv å foreta kontroll, og du kan slappe helt av Mr. Tor.” Han hadde ikke glemt at jeg var bare 5 timer unna, hehe..

Hvor blir de av dagene? Som vinden pustende over Skaldelandet den siste tiden flyr og dagene avsted. Mai er i tillegg tradisjonrik på uryddighet med hele og halvrøde dager, dog er noe flyttet til juni dette året. Konfirmasjoner og fødselsdager synes og å blomstre i salig forening i mai. I min sjefstid var ofte mai en vanskelig kabal å få til å gå opp med en Svarteperkortstokk. Det forsvinner mange arbeidsdager i fra påske til pinsen er unnagjort – og etter pinsen starter ferietidene hvor nye kabaler skal legges. Det var enklere før når de fleste tok sin ferie i juli – nå spres det utover hele året mer eller mindre. Og skolevesenet gjør det slettes ikke enklere med sitt krampaktige grep på gammeldagse årsplaner med altfor mange fridager som ikke samstemmer med resten av samfunnet og moderne tider.

Men, det har vært – og er, en travel tid. Mamma’en til lille krølla er i utlandet denne uka med jobben og kommer ikke hjem før sent søndagskvelden, så krølla er over hele kåken istedenfor. Skjønt, skal ikke klage – det er morro å lære småfolk å klatre i trær og kikke i fuglekasser eller løpe etter sommerfugler med håven. Alle småtroll behøver åndelig utviklende impulser fra en villmann med stilig småskjegg og svære sko – tantegreiene får de overdoser av i barnehagen. De må jo lære seg hva som er hva av alt det rare i snekkerbua og, samt å spytte bare i medvind. Og at biff er mat – og sunt. Også sjokolade, og det andre med sukker på. Is, puddinger og sardiner i olje. Og støvsugingen skal settes på vent når det er fint vær. Så lage papirfly i alle farger - F16, Jumbojet og Nisseflyet. Barkefly og barkebåt. Rote i bedene gjør man kun for å samle makk i glass for å fiske med i Eventyrlandet hvor de store fiskene villmannen kommer med bor. Hestehovene må få stå, de er gule og vakre, men og gøy å blåse på når de står der med sine frøhoder og venter på en litens pust, eller fra en villgubbe. Kongledyr og alle andre dyr som bor under steiner og i jorda. Viktig at de små forstår virkeligheten – sett med villmannsøyne. Etterpå leser vi eventyr og rører med samme skje i lasagnegryta og som hun kaller “suppe” hehe.

Ingen med vettet i behold kan påstå at en alenemor (eller far for den saks skyld) med full jobb har det behagelig og avslappet, særlig ikke de som ikke har en barnefar (mor) som kan følge opp både praktisk og økonomisk.

Ble ferdig med nok en antibiotikakur i forrige uke, det er enda liv i den fortetningen i lungen, og for å prøve å knekke resten og hindre en utvikling andre veien er det en ny kur straks jeg bare nyser – nesten ihvertfall. Og det er klart at en forkjølelse trigger faenskapet, jeg er mye lettere nå i pusten enn da jeg var småforkjøla og startet på en ny kur. Måtte djevelskapen snart dø ut og forsvinne ut i det blå. Problemet med så mange kurer på et års tid er faren for sopp – så jeg svelger og ned noe soppdrepende. Ja og at magen har det lite gunstig stort sett, kan man vel trygt si.

Ei av sykesøtrene jeg snakket med sist jeg var inne hadde og måtte gå i lang tid på antibiotika, og utviklet sopp-problemer i hele kroppen. Det tok henne visst et helt år å bli kvitt problemene. Jeg håper jeg slipper det i tillegg, det er mer enn nok nå for min del takk..

Ellers er det opp og ned med form og tanker, i dag kan jeg godt tenke meg å hoppe stav over kåken – i går gadd jeg ikke klippe plenene, men har gjort det i dag, og med press på klippedingsen om å få opp speeden. Og like bak meg strevet en liten krølltopp med å ta de stråene jeg ikke fikk med meg – hun har sin egen gressklipper selvsagt, og like selvsagt fikk jeg kjeft for hver hestehov som ble skalpert. Hadde ikke jeg før sagt at hestehover var vakre og søte, og fredete? hehe

En annen sak er gressklippere, de lever sitt eget liv og det nytter ikke å dulle med de heller i tro på at de da blir mer medgjørlige. Min får alltid bo inne, men hva nytter det? Den er like sur når den ble gammel som de som måtte bo under dårligere kår. Man skulle nesten tro at etter en viss alder tar en eller annen djevel bo i gressklipperne. En som sitter og ler i bunnpanna og holder igjen stempelet bare på pur faenskap. En dag i forrige uke fikk jeg nok av nykkene, nå hadde den bestemt seg for å starte lett, men så skru seg av nøyaktig etter 10 sekunder hver eneste gang. Dermed demonterte jeg hele svinet ned til siste skrue og tok for meg hver del av innmaten. Jeg kunne selvsagt bare kastet stabeistet i bosskassen (som dens slektninger ble) og kjøpt en ny, det ville tatt en halvtime. Men skal den få vinne? Ikke pokker! Etterpå har den malet som en katt, men jeg mistenker den for å vite at den går på nåde nå, neste gang blir den avlivet – og med et hånlig flir.

Det har regnet litt i det siste, er kommet inn i en periode med annenhverdagsvær. Men vi trengte noe regn nå, det var rett for jeg måtte til med vannslanger og annet unødig styr. I det hele har det regnet uvanlig lite på Jæren siden nyttår – jeg så det på fiskevannene og, aldri har vannstanden vært så lav så tidlig på våren før. Etter regnet kom har alt det grønne fått en ny turborunde og jeg er nå den stolte eier av en urskogsjungel i tillegg til den ordinære hagen. Jungel bør man absolutt ha, det kan anbefales på det sterkeste. Og for lille krølla er det et spennende sted. Jeg har flere fuglekasser og tror at i år er det noen i hver eneste av de, og i forrige uke begynte ringduene å mekke på sitt gamle reir fra i fjor i storbøka. Ellers bor det noen både her og der i busker og trær – og de andre vekstene. Koselig med liv i hagen.

I neste uke må jeg prøve å komme meg på heia igjen, fiske og nyte. Det har som nevnt vært travelt, men og ganske mye vind enkelte dager. Og vindretningen er slik at den tar midt i fleisen der jeg fisker og da er det både vanskelig å kaste og ikke så koselig. Men det roer seg nok, både det travle og vinden. Eller, tja til det travle – jeg har satt opp en mekkeliste på kåken som kan gjøre det travelt, dvs dersom jeg gir listen prioritet nok. Man skal jo leve og, ikke bare virke – sa alltid en halvonkel. Jeg liker når ting er i orden, men man må ikke bli helt fanatisk. Hagen f.eks liker jeg at det er både ryddige elementer og jungel i på samme tid. Og i grunnen haster nesten aldri noe, hverken kåken eller hagen stikker av hvis man ikke følger opp med pinsett hver dag.

Snart er det søndag, og nok et selskap – typisk mai..

 

Sakset fra en kommentar: “Likestilling går alltid i damenes favør noe som var målet med likestillingsloven.” Kommentaren er fra en artikkel i Aftenposten som har samme overskrift som min. Artikkelen (og kommentarene) er en tankevekker og i bunnen ligger et frustrasjonsbrøl fra en 15 år gammel gutt som skrev bla i et innlegg i samme avis:

“Gutter er fritt vilt. Vi presses fra alle kanter på grunn av vårt kjønn. Jentene beskrives som best i alt, og en kan ikke lese en avis eller se på TV en eneste dag uten at en eller annen såkalt ekspert har funnet ut at jenter er best i lesing, matte, golf, boksing, ledelse, IQ, EQ og sex, for bare å nevne noen få temaer, der det hevdes at jenter utkonkurrerer gutter….. Jentene styrer utviklingen – vi gutter har ikke så mye vi skulle sagt. Skolen fungerer på jentenes premisser. Man skal sitte stille og høre på læreren – det belønnes. Dette er resultatet av mange år med likestilling, som nå har gått for langt.”

En rektor: “Guttenes problem er at de møter damer hele veien, kvinnelige lærere som ikke alle orker å ta tak i bråkete gutter. De møter et system som er for feminint, for utydelig og for lite praktisk.”

En 17 årig gutt fra en småkommune: “Jentene vil til byen. Til det store og fine i Oslo eller Paris. Vi gutta har det store og fine her, vi.”

En professor: “Kjønnsbrøken endrer seg dramatisk på bygda. Jentene drar i større grad enn guttene ut for å skaffe seg høyere utdannelse. Denne splittelsen i samhandling mellom kjønnene varer ved, også når guttene skal finne seg partnere. De gjenværende mennene må registrere at nær halvparten av jentene er dratt.”

En annen kommentar: “Menn har et kjønn, mens kvinner er et kjønn…”

Det står såpass mye tankestoff i artikkelen og i kommentarene at jeg nær sagt kunne sitert det meste, men siden det er en lang sak så anbefaler jeg heller å lese artikkelen for de som er interessert i dette:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4126661.ece

Det er og en faktaboks i artikkelen:

Fakta: Jenter, gutter og skolegang

• Fire av ti norske jenter tar høyere utdannelse.
• Bare én av fire gutter gjør det samme.
• Hvert år begynner 50.000 norske 16-åringer på videregående skole. 20000 av dem dropper ut eller blir hengende etter. Flertallet av dem er gutter.

 

Samtidig leste jeg i lokalavisen i dag at man skulle sette i gang et prosjekt her i fylket for å finne ut hvorfor så mange unge menn/gutter falt av lasset og ble satt utenfor og uføretrygdete.

Er det virkelig blitt slik at det rimelig sterke fokuset på at likestilling (og da med i praksis ensidig fokus på likestilling for kvinner) skal gjennomføres her i landet med nær sagt alle midler, nå er i ferd med å skape betydelige og økende problemer for unge gutter/menn – og de gutter som er på vei i sin oppvekst? I en annen artikkel for ikke lenge siden i lokalavisen ble det vist til at jenter var best likt i skolen av lærerene, og særlig av de kvinnelige lærerene. Når man så legger til at det er en stor overvekt av kvinnelige lærere i grunnskolen får man et ekstra moment i feil retning. I tillegg bør det og tas med det faktumet som finnes i barnehagene: Det er i praksis kun få menn totalt som jobber i barnehager, dermed kan man nesten hevde at barnehager er et rent kvinnedomene.

Samtidig er det og antydet at kvinner har problemer med å forstå gutter/unge menn og ikke minst deres behov som er annerledes enn jenter generelt på flere områder i oppveksten. Et paradoks når gutter nå har stort sett kvinner å forholde seg til i den viktige perioden i livet.

Jeg mener at de tegnene som nå dukker opp i kjølvannet av det sterke likestillingsfokuset er bekymrende for utviklingen inn  i den moderne fremtid. Når det gjelder yrker og retningen landet går i, er det sterkt beklagelig at hovedfokuset i lang tid har lagt på “alle til høyere utdannelse”, dette taper særlig gutter på. Det er en total skivebom å tro at Norges befolkning sammenlagt er naturgitt med en større IQ enn andre lands befolkninger. Pga dette ensidige politiske vedtaket (som egentlig og ble vedtatt som endel av likestillingspresset for å legge til rette for kvinners utdannelse) har vi lagt grunnlaget for stadig færre praktiske yrkesvalg – og i dag besettes praktiske yrker ofte av importert arbeidskraft. Hvis noen enda tror på at vi er et land av enere så må de som tror dette jammen gå i tenkeboksen.

Men hvorfor øker andelen kvinner som tar lang utdannelse, men ikke hos guttene? Det er betimelig å spørre seg om det siden gapet mellom kjønnene stadig øker på det området. En delvis plausibel forklaring jeg leste om var at norske jenter fant en lang studentperiode mer fristende enn gutter. Altså at mange jenter trives i studenttilværelsen med sin frihet, venninner, reiser og urbane kafèliv – noe som ikke fristet like mye de mer praktiske guttene som heller vil bli ferdig kjappest mulig med skolen og komme seg i jobb. Denne forklaring kan stemme med det kjente som går på at “kvinner av natur er bedre livsnytere enn menn” – og med norsk studiepolitikk er det jo rimelig tilrettelagt for en lang studentperiode om det er ønskelig.

Så kan man og si som en “ungdom” på snaut 30 som jeg kjenner: “I dag er vi ikke 20 år før vi er 30″ – det han mente var at samfunnet er blitt slik at den frie ungdomstiden er øket med 10 år  før man behøver tenke så mye på voksenansvar. Samfunnet godtar at man i dag er ungdom lenger, på en måte et produkt av vår velstand. Men som og kan skape store overgangsproblemer når unge mennesker i så lang tid har blitt vant med en fri tilværelse og plutselig må ta fullt ansvar for både seg selv og kanskje en familiesituasjon. Fra arbeidslivet er det et stadig økende fokus på det forholdet som oppstår når en person blir langvarig sykemeldt, dvs at jo lengre tid borte fra arbeidet jo større sjanse for å falle ut. “Unge mennesker bør aktiviseres” het det før – og kanskje er det slik at unge mennesker takler dårligere å ha en for lang frihetsperiode enn generasjonen over som allerede har måttet ta fulle ansvar over en lang periode, og derav vet at en fri tilværelse ikke varer evig - og er bedre psykisk forberedt på at ansvaret kommer (igjen).

Over rimelig kort tid historisk sett, har samfunnet vårt utviklet seg betydelig, vår nyrikdomstilværelse er en stort part i dette, men og likestillingskjøret som har vært massivt – og kanskje for ensidig fokusert. For oss som er litt oppi årene er det mye lettere å nøkternt se utviklingen over tid enn de som er i de ferske påvirkete generasjonene. Personlig mener jeg at det er meget bekymringsfullt hvis vi nå er i ferd med å gjøre stadig flere gutter og menn om til tapere fordi samfunnet i sitt ivrige likestillingskjør har glemt at gutter og menn har og sine behov. Til syvende og sist vil kvinnene og tape på en slik utvikling.

Spørsmålet er nå på en måte snudd til motsatt adresse: Vil kvinnene nå støtte opp om en likestillingsutvikling med fokus på menns behov? Kvinner bør heller ikke glemme at de har/får sønner selv og..

Hvorfor er det vanskeligere for kvinner å godta en naturlig utvikling av kroppen? Jeg er ingen fan av Dorthe Skappel, ei heller ser på noen av de programmene hun gjør. Men etter stuntet hun visstnok gjorde på tv nettopp inngir hun mer respekt enn mange av sine medsøstre i underholdningsbransjen. Jeg viser her til dette jeg leste nå i morges:

http://www.seher.no/869555/slik-ser-dorthe-skappel-ut-under-kjolen

Og bildene viser en 48 årig Dorthe med bildekk på magen og hengepupper (jepp, de holdes nok bare oppe av bh’n). Enkelt sagt er hun i en naturlig aldersutvikling hvor man kan ane antydninger til at fremtiden vil vise en pæreformet Dorthe. Hun sier og at hun ikke vil gjøre noen inngrep for å prøve å fjerne alderstegnene.

Men – så er det er stort “men” her, hvorfor er dette er sak, egentlig? Hvor ofte leser man om menn som gjør det samme? Jeg mener, hvor ofte hører man om menn i samme alder som snakker om sin kropp på denne måten, og som media lager stor oppstandelse av? Neppe ofte, det er stort sett kvinner som stadig får oppmerksomhet pga et eller annet med deres kropper. Og uten tvil er de mer opptatt av kroppenes utseende enn menn generelt.

Dorthe har visst og uttalt følgende: “Det er tungt som tiden flyr. Det er over.” Hva er “over” Dorthe? Evig ungdomskropp finnes ikke, det er heller ingen naturlover som gjør at kvinner skal beholde en ungdommelig kropp lengre enn menn gjør. Hvorfor er dette så vanskelig for mange kvinner å innse? Jeg tviler på at menn er pådriveren som skaper slike forvrengte tanker, menn generelt har et rimelig sunt forhold til kroppsaldring. Svaret må nok heller ligge i kvinnepsyken.

Ser man på klesbransjen så reklamerer de for alle slags plagg så som f.eks ”hold ups” eller hva det heter – målet er at plagget strammer inn og formgir kroppen slik at den ser ute som datterens, med klær på selvsagt. Men hvorfor? Menn vet hva som er hva hos en 48 årig kvinne som Dorthe, og lar seg ikke lure eller imponere av formplagg. Det blir litt som en sa: “Tar man av klærene på en middelaldrende kvinne så er det som om man tar av skinnet på pølsa og dermed flyter kjøttet utover”. Så nei igjen, her kan ikke kvinner skylde på at menn er åsaken til deres noe desperate forsøk på å hindre at den naturlige utviklingen synes på en naturlig måte.

Så hvorfor er kvinnenaturen slik at den ikke like enkelt som mannsnaturen godtar den naturlige utviklingen? Jeg er klar over at det finnes mange unntak, men og mange som man ikke kan gi unntak for.

Det er forøvrig og en myte skapt av kvinner dette at middelaldrende menn generelt tiltrekkes av yngre kvinner. Neppe er det mange middelaldrende menn som seriøst kunne tenkt seg en partner som kunne vært deres datter – generasjonskløften ville blitt altfor slitsom i lengden. Og for de fleste middelaldrende menn velger man ikke en partner pga kroppen hennes.