Jærskalden Tor Vidle

Det er kveld, kikker opp mot vesthimmelen – mot havet. Fargene og spotlysene der oppe skaper en nesten hellig følelse. Som om jeg er levende i et eventyr, et ubeskrivelig vakkert eventyr. Himmelen her på Jæren slutter aldri å imponere eller overraske selv nå når jeg er voksen. Som liten lå jeg mange ganger på ryggen og lot meg leve inn den magiske eventyrverden himmelen skapte. Hele livet har jeg latt meg forføre av Jærhimmelens fantastiske dimensjoner og farger.

Ofte er det umulig å beskrive synet med ord, heldigvis er det nå litt enklere ved at jeg kan ta bilder av hva jeg ser – men det gir aldri samme følelsen som å stå under himmeltaket selv. Og mange ganger er fargene, skyene og livet i himmelen såpass nært at man føler at en er en del av helheten, en del av den eventyrverden som fyller hele synet. Årsaken til at Jærhimmelen er følbart nær er av logiske naturlige årsaker, nærheten til storhavet uten stengsler og havvindene som ofte presser skyene ned mot det flate landet med de lange slake liene opp mot hei og vidder, skaper unike forhold for et spetakulært skuespill hvor man selv er midt i begivenhetene.

Utsynet her er “til verdens ende” og dermed får man og en mye lenger tid hvor solens stråler er over horisonten langt, langt der ute. Sammen med lave skyer skapes en effekt som fra tusen spotter som stråler over eller mellom skyene. Her på bildet er solen tilsynelatende gått ned, men det ser bare slik ut for øyet som ikke kan se over jordens krumming. Effekten av forholdet er helt fantastisk og har i århundrer fått mennesker til å stoppe opp og undre seg.

Noen ganger oppstår et annet fenomen, den røde sola. Sola blir helt skinnende karmosinrød sent på kvelden, i går oppdaget jeg at det var skjedd, men jeg var for sen ned til havet og sola var nå begynt å separere fargene før den forsvant under horisonten. Og ikke nok med det: Jeg hadde tatt med feil objektiv og fikk ikke zoomet nærbilde av sola som nå lignet mer på Jupiter. Lysmåleren i kameraet likte seg heller ikke i de sterke kontrastene mellom det svarte og fargene og satte dermed for høy ISO som så skapte mer bildestøy enn normalt. Synd, men enkelte ganger blir naturens undere for kompliserte for elektronikken.

Bestefar sa alltid at når den røde sola kom da måtte man skynde seg å finne en vakker jente å kysse før sola la seg - så ble man evig lykkelig. Han påstod at det var det han hadde gjort med bestemor, men bestefar hadde nå egne ord for det meste her i verden. Men første gangen man ser en skarp rød sol så tror man nesten ikke det øynene ser, så kanskje det ikke er rart at huleboerne på Jæren tilba solen. Vi er jo blitt en forsamling fantasiløse og kaldt beregnende tørrpinner i vår moderne verden hvor alt har logiske svar. Om vi er særlig mer lykkelige er sterkt tvilsomt.

Men neste gang sola blir rød skal jeg ikke være for sen ned til havkanten – den tar seg best ut derfra mot den evige horisonten som innholder drømmelandet et eller annet sted der ute..

Lurt hver gang – dvs når mors kjøttkaker kjøpes. De finnes i mange varianter og fabrikater, og ikke alle hevder direkte og konkret at de er mors kjøttkaker – dog de antyder, og reklamen på pakken ser da ut som mors kjøttkaker? Du vet de gamle gode som alltid smakte som mors kjøttkaker gjorde. Og mors brune saus. Hvor har de blitt av? Mors kjøttkaker med brun saus og grønnsaker. Det nærmeste jeg har kommet er når jeg mekket de selv av en halv okse jeg kjøpte svart av en bonde – den ble levert som kvernet kjøttdeig i div sekker. Rå ekte kjøttdeig uten noen som helst innblanding av snusk fra slakteriet. Det var en god okse, men så hadde den fått gått fri og frank på heia. Men det er lenge siden nå, ja siden jeg kjøpe den halve heigåtte kjøttdeigoksen. Mange år – og et hav av elendige kjøttkaker som påstår de er… ekte kjøttkaker.

“Du blir som hva du spiser, og hvor mye du spiser” sa oldefar – og ordene var myntet på nabogubben som i volum var 3 stk oldefar. Oldefar var som meg, rak, senete og evig slank, og vi hadde og våre seige enorme skjulte muskler felles. Og måtehold innen bensinforbruket, maten altså. Oldefar mente naboens matinntak kunne foret 10 stk på fattighuset og de ville da sett helt normale ut. Oldefar var regnet for en å være en usedvanlig intelligent (og småsta) person, så han var det verd å lytte til hvis man ville bli klokere.

Noen jeg kjenner hadde hatt godt å høre litt på oldefar, og sikkert mange andre og – de spiser jo opp maten til mange andre. Det er velkjent at det er matmangel i verden? Men de har mat til hobby, og de spiser omtrent fem ganger så mye som meg pr dag og er 1/5 aktive etter min målestokk. Hvor overforbruket blir av er ikke vanskelig å se, selv med godvilje og sterke solbriller. Jeg tror mat kan bli litt som narkotika for enkelte mennesker – og fyttikatta så mye livstid de må bruke på å lage all den maten? Var bedre de begynte med frimerker hvis de absolutt må ha en bedagelig hobby uten annen svette enn den de fikk av å røre i grytene. Før så man sjeldent overvektige personer, nå er det snart som i Amerika hvor alle kjører en eller annen pickupgreie, men pga størrelsen på eieren er det kun plass til vedkommendes kropp i førerhuset. Jeg antar at mange vokser såpass hurtig at de ikke lenger klarer komme ut døra på kjerra, for man ser jo at de stadig må få maten servert via vinduet i bilen?

Vel – ingen skal kunne påstå at jeg ikke kan lage god mat - når jeg gidder (når jeg gidder er en annen sak, og noe jeg ikke husker er blitt en uvane). Når jeg var litt mindre tok alltid budeiene meg med på kjøkkenet, så satte de meg på benken og jeg fikk førstklasses opplæring i knaing av deiger og ekte fjellbondekost – og musikk på kjøpet, de nynnet deilige sanger slik budeiene alltid gjør. Av og til fikk jeg en klem hvis jeg hadde vært flink med å forme en bolle – så jeg rullet alltid nøye bollene. Når vi stekte bollene og alt det andre vi laget, satt jeg som regel på fanget mens de lekte med håret mitt og sang eventyrsanger til meg – innimellom slapp de meg løs så jeg kunne stappe en ny kubbe inn i ovnen under boller og brød.

Og på skolekjøkkenet fikk jeg toppskulsmål av den ellers sinte store matrone som regjerte der. Selv om jeg var litt småvill – og nesten aldri brukte hennes oppskrifter som vi måtte pugge. Når hun skulle smake på bryggeriet i min gryte (hun brukte en diger sølvskje til smaking, den hang i den flettete snora hun hadde rundt sitt omfangsrike korpus) var det alltid litt spennende. De andre som fulgte hennes oppskrifter (de våget ikke noe annet) fikk som regel en kilevink fordi hun ikke var fornøyd – jeg med egne oppskrifter fikk alltid en koserufs i håret og dagens eneste smil.

En gang rektor kom innom ville han smake på hva de flinke barna klarte å lage, da geleidet hun han prompte bort til min gryte og han fikk låne hennes skje – så smattet han og lagde fornøyd mine og sier til meg: “Du Tor, du Tor – er det noe i denne verden du ikke kan?” Og kjøkkenmatronen kvitret og rufset meg i håret: “Næh! N’ Tor e gullgutten min! HåHå!” (hun lo som en bryggesjauer). Rektor, henvendt til meg: “Ja, forresten du Tor – kan du stikke opp til Marie (kontordamen) og be Sofus fly ut? Han har vært der siden i morges og nekter å la være å nappe henne i håret. Jeg har prøvd å få han ut, men som vanlig setter han seg bare på toppen av arkivskapet og ler” (Sofus var den tamme ravnen min som hver dag fløy etter meg til skolen, men de var vant med Sofus og rektor var stolt av å ha han å skryte av).

Nåja, jeg skulle skrive et innlegg om sommerpåsken på Jæren hvor man kan se alt vokser i godt 20 grader og sol, men ble litt forbanna over å ha blitt nok en gang lurt av såkalte “mors kjøttkaker” som jeg nettopp tømte i meg. Jeg har knapt vært i ro eller inne i det siste, har styrt på i hage og fiks av kåk både der og her mens det er endelig vær. Snart napper det i stanga og hvis været holder seg. Det gror såpass raskt rundt omkring at man ser nesten forskjell fra time til time – burde slått plenen og, men har ikke kommet så langt enda. Får skrive om det neste gang – nå må jeg ut i en fart for å hente noen, men pynter med etpar påskefarger om ikke annet, dvs de har jo vært her lenge før påsken kom..

De salige blar etter svarene blant permer og sjelstro – mot himmelen de ser etter Paradis. For oss hedninger er himmelen taket over Paradis og såler setter spor i Paradis. Men spørsmålet er det samme for både hedninger og troende: Hvor er Paradis?

Benkesitter med Olai i et for noen Paradis – et forvokst kjøpesenter. Mennesker yrer forbi i en uendelig mengde i alle retninger, mest kvinner i alle formater og aldere, men det er et av naturens undere. Vi spiser softis, jeg bar og Olai en med spraglet tak som drysser ned på bestebuksa han fikk i gave av Turid Spødeguri i 1963 da han var dreng hos Gunnvald Gråtafs. Isdrysset legger seg på toppen av skarppressen.

Olai glor med laterneøynene på alle damene – han har en, nei to, minst, fetisjer. Har ikke alle det? Olai har sans for lange damebein og yppige vannrette fronter – skjønt det kan og være hans kunstnersinn som søker perfeksjonismens former? Olai maler og spikker figurer som kunne uten sminke gått rett inn i Starwars – eller en reklamefilm for nudisme. Stadig dunker han i meg og peker med softisen – så kommer en hviskende ekspertuttalelse mens en ny isdrypp legger seg på tuppen av de lyseblå Kinajoggisene som er Olai’s form for bestesko.

Olai er nå i for han et Paradis - her ser han like mange damebein og fronter på et kvarter som han ellers må bruke minst 30 år på hjemme i Skabbelia, selv når han tar med turløypa han kan studere med den arvete månekikkerten og iberegnet tuppene på handelslaget – og Turid som etter hans dømme er selveste malen. Jeg mistenker at den langbeinte og yppige nakne damen som står og såper nakken i spenstig positur i hans maleri “Ei Madonna i stampen”, er Turid med feil hårfarge, Olai er svak for mørkhårete røyer, og Turid er blond som Asbjørnsens urbudeier fra Setesdal.

Jeg nikker til eksperten hver gang, hva skal man ellers gjøre? La han få glede seg i rusen. Olai gjør ikke en mygg fortred, kun den onde kleggen er i unåde for hans svære grove hender. Men en ting undrer eksperten på – hvorfor går så mange bydamer i stillongs uten andre benklær over? Han har aldri sett så mange farger på stillongser og finner det merkelig at de alle bruker minst 3 nummer for små: “Ein ser jo ka så bur i beinskille”.

Jeg prøver å forklare at det er moten nå og at det er ikke stillongser, men noe som kalles tights. “Ka? Teits? Jau, det ser skynt någe teit ut å visa båe revane” kommer det som svar. Plutselig får jeg en kraftig dobbeldunk fra albuen hans, og en kvart softis skvetter ned på kneet mitt. “Sjå der du Toren – det e det stysta bergjet eg he sitt!” Han peker med isen på en dame med rimelig ekstra stramme tights – jeg blir lett rosabrydd av urmannen fra den glemte dalen.

Nikker som vanlig, og begynner å studere mønsteret i gulvet. Men auda og skrekk – damen med berget kommer bort til oss, og munnen åpner seg: “Neimen, er det ikke deg Tor? Det var lenge siden!” Kikker opp og starter en desperat leting i databanken i hjernen. “Joo, hei du – ja det var lenge siden…?” Hun kjaser i vei, tydelig at hun kjenner meg, jeg ror og svarer det som antatt passer best. Hun kikker på Olai som nå har fått en unik sjanse til å studere på nært hold de merkverdige stillongsene – og himmelberget. “Ehh.. dette er Olai, han ble med på en luftetur til byen…” “Hei!” Hun rekker ut en hånd “Sølvi her!”

På vei ned til clasen – Olai må jo få se mannemekka selvsagt. “Du Toren – kor gammal e hu der Sylvi? Då eg så na på langhold virka hu snøgt dei tretti, men då hu pusta oss i andletå va hu eldast gresseligt.” Jeg måtte flire litt, de der tightsene gjør nesten mor og datter like på avstand, ihvertfall for Olai måtte det ha fortonet seg slik. Men – Sølvi? Hvem pokker var Sølvi? Hjernen er svarløs fremdeles. “Eh.. eg trur hu e omlag på min alder Olai”. “Jysses..” kom det tankefullt, og 5 minutter etterpå “Eg lurar på om eg ska få na Turid te å gå i stillongs..”

Leter etter bokstavene på tastatutta – det begynner å bli en stund siden. Ute grønnes det mer for hver time og isen er gått på mine fiskevann på heia. I fjor var både is og snø i halvmetersklassen på samme tid. Så i år synes Jærvåren å ha begynt en reise bakover mot normalen, og har tatt en måned tilbake – neste år håper jeg den tar resten. Tulipaner, røde og små, har vært her lenge og det samme har fuglesang og alt annet som skal spire og hører våren til. Til og med katten er kommet i vårstemning, og sover nå kun 22 timer i døgnet mot normalen som er 23. Den er som katt rent urgammel blitt – jeg spurte den en dag mens den knabbet en av mine sardiner om hvor gammel den egentlig var nå. Men ble svarløs, mulig alderen har svekket hørselen og at den burde søkt NAV om å få høreapparat. Dog, den hører på lang avstand når jeg tar i kjøleskapsdøra, så muligens spiller den bare sine kvinnelige kort – Per er jo damepus, og mannenavnet gjorde dessverre ingen nytte på pelsdyret.

Som nevnt er det en god stund siden jeg aktivt brukte tastaturet her, det er av både tekniske og utekniske grunner. Det tekniske, som er like enkelt som at kun telen får 100 tonns steiner til å bevege seg ut av sitt tusenårsleie, var at RAMbrikken (minnebrikken) i pc’en begynte å streike og døde brått uten en lyd. Heldigvis testet jeg hele innmaten i pc’en før den døde så jeg visste hva som var feilen. Men det tok litt tid å få nye minnebrikker av den rette typen, dvs jeg ville ha doblet minne når jeg først måtte ha nytt pga at bildebehandlingen krever mye minne. Normalt ville jeg bare kastet hele boksen ut vinduet og kjøpt en ny, men minuset med ny pc for min del er mange ved at alt jeg har av programmer osv osv må legges inn på nytt, noe som er en tidkrevende dødskjedelig jobb. Så jeg valgte denne gangen å fikse problemet og la resten få leve lenger. Og nå med mye mer, og raskere minne, er pc’en som ny med turbo.

Ellers er årsaken meg selv og min tomhet. Føler jeg har vært trekvart år innelåst i et småhelvete som kunne tatt knekken på mange ettersom jeg har forstått. Men nå kan jeg visst begynne å slappe av, sies det. Jeg var inne for etpar uker siden på sykehuset hvor de så tok noen vevsprøver av faenskapet i lungen ved å gå inn via ryggen mens jeg lå i en ct. Ryggen min så ut som et kart over alpene tegnet med tusj og regnestav. Heldigvis traff de rett sted på kartet – sa de etterpå. Men jeg kan ikke berømme nok sykesøstrene og deres omtanke etter all denne tiden og erfaringen med vesenet som kalles sykehus. Mulig jeg er heldig, men hver gang jeg har fått en ny av arten som skal være “min” så er det av utgaven engel. Min siste fikk en stor varm klem da jeg endelig fikk lov å reise hjem etter å ha måtte ligge musestille på ryggen i noen timer og under overvåking etter inngrepet. Legene vil jeg helst ikke si noe særlig om, de går stort sett i sin egen verden med nesen over skyene – dvs til de møter meg.

I går var jeg så inne igjen for å få vite resultatene, og nok en gang har jeg fått en ny “overlege” – fatter ikke at det ikke er mulig at en pasient har samme legen til man er ferdig? Dette er vel min nr 5 siden juni i fjor (dog må jeg tilføye at den første fikk nærmest sparken av meg selv umiddelbart). Jeg hadde gruet meg rimelig mye til i går, en slags dommens dag følte jeg. Men man måtte kjenne meg rimelig dypt for å se det, jeg er en verdensmester i å skjule meg med å lime på bekymringsløse ansikter ovenfor omverden.

Min nye overlege, denne gangen en mannsperson av utenlandsk utgave, kom med svaret i første setningen – de hadde ikke funnet noen antydninger til kreftceller eller annet som kunne være farlig. Det tok litt tid før jeg klarte å fatte det han hadde sagt, egentlig var min forberedelse psykisk det motsatte, altså at det verste ble “dommen”. Underlig hvor sterkt man kan liksom bestemme seg for det verste på forhånd, antagelig en eller annen egenskap i oss mennesker som trår inn for å motvirke en total kollaps. Men etter litt tankesortering i høyeste potens, begynte jeg å spørre om hva nå og videre, og hva pokker det er.

Så kommer det “vanlige” problemet, dvs når leger ikke har konkret bevis, da begynner de å sveve i himmelrommet og hypoteser trer frem som manna fra et eller annet ingen fatter. De gjetter og antar, som oss andre dødlige, men kan ikke gi konkrete svar, samme hvor mye overlege(n) de er. Og da får de litt problemer med meg, jeg sitter ikke taus og  nikker og smiler til pjattet som kommer fra mennesker bare fordi de har en tittel og er kledd i et hvitt lakenaktig plagg og har kun avsatt så og så mange minutter til hvert kasus. Det er jo en fortetning der fremdeles – så hva nå? Og hvorfor?

Endel av svarene visste jeg på forhånd, endel av de går på feil behandling og løsninger da jeg ble innlagt med lungebetennelse i fjor juni. Noe finnes i treg oppfølging og enda tregere oppfølging av den trege oppfølgingen av første kapittel. Men jeg ønsket å fokusere fremover, bakover kan man ikke gå – selv om hjernen aldri glemmer fortiden. Vel, kort kan det være at det er en betennelse enda, det kan være at vevet er fremdeles påvirket av det som skjedde, det kan være at det vil dannes arrvev, det kan være at det vil normaliseres etter lang tid, det kan være at jeg må leve med dritten. Det er ingen svar på det som er like sikre som at man ikke kan renne oppover en bakke. Men det som er sikkert er at jeg påvirkes av forholdet ved å hoste mer enn vanlig og få mer slim enn normalt pga den naturlige reaksjonen i lungen greia skaper. Jeg kan og kanskje litt lettere få en ny lungebetennelse nå enn før, dog er det usikkert, men jeg bør være obs på forholdet en tid fremover. Jeg skal og inn igjen  til kontroll i juli/august. Jeg gir de ikke fred.

Det var en meget kort kortversjon.

Men jeg kan visst “slappe av” nå – hvordan gjør man det etter så lang tid på tuppa psykisk? Og – kan man stole på de? Seriøst er jeg dønn utslitt etter alt, både fysisk og psykisk. Men for egen del bør jeg prøve “å slappe av”. Men jeg har ingen bryter som skruer av følelser og tanker, kun tiden vil kunne bleke deres fortid i denne saken. Våren får være en start mot å slappe av på en ekte måte – og ikke bare noe man tvinger seg til, det er ikke mulig for min del å gjøre.

De gamle ord med at alle mennesker før eller siden innser at de ikke er usårlige og skal leve evig – og at kun andre blir syke eller dør, er noe de aller fleste vil en dag oppdage også gjelder en selv. For min del er sykehus et helvete som jeg aldri liksom har kunnet se meg selv nesten bli fast kunde hos, et mareritt av de største. I grunnen har jeg bestemt at jeg skal dø ved å falle ned av et fjell, eller at laksen drar meg utenfor fossen, eller at helikopteret får motorstopp midt i loopen. Eller at et kyss er så astronomisk deilig at jeg bedøves – og glemmer å puste i rusen..