Jærskalden Tor Vidle

Det ringer på døra – to bittesmå runde eldre damer med tjukk bibel og hårknute. De vil frelse meg. Jeg må smile, de er nå søte og. Sier at det er nok ikke mulig, jeg er urhedning. De smiler tilbake, så vil de synge for meg. Og de synger – og såpass høyt at jeg blir forundret av at så små damer kan synge så høyt, den ene med vibrator som slår inn i refrenget. Lurer på om jeg skal finne noe godterier til de, kanskje en appelsin eller en is? Sangen har visst 100 vers – og man kan ikke be små søte damer med bambiøyne dra pokker i vold. Det ringer, denne gangen i bakgrunnen fra en telefon, og jeg får en gyldig grunn til å måtte takke og beklage høflig at deres misjon ikke når inn.

Jeg går og går for tiden, farer rundt halve Skaldelandet som en rei uten kost. Jeg kaller det Skaldelandet fordi Jæren har helt fra alders tid fostret mange ordgnomer med kvalitet, antagelig den tetteste bestanden i hele landet. Jærkjerringene er ingen unntak, de er råbarka både i ord og sjel, og dessuten med bein i nesa som sitter på vakre ansikter og barmfagre spreke skrog. Man finner neppe noe sted i landet hvor så mange kjerringer og deres døtre ligger flate på to hjul rundt bygdesvingene, enten de kjører traktor, skurtresker, trailer eller trimma personkjerre. Standard toppfart for en traktor er 100 km/t på Jæren, enten de blir spesiallevert slik eller mekkes litt på. I går ble jeg forbikjørt av en rød Massy Ferguson med traktoreggutstyr slepende  bak - det er jo verpetid nå. Jeg holdt ca 60 siden farten der var 50, jenta i traktoren må ha hatt minst 90 på nåla, hvis den går så langt da. Jærbøndene er de driftigste i verden sies det, og har alltid det siste av utstyr og det største.

Det har vært noen fine dager, nesten sommer. Og da lever hele Jæren, på hver åker eller eng er det full fres av hele familier og rene utstillingene av maskinparker. Nå skal resten av potetene inn, og gulerøttene står for tur. Så kålerabien og alt det andre jordfolket putler med. Og de slår enda raigras på Jæren, 3. eller 4. slått – og landskapet drukner i de hvite eggene. Hvorfor de ikke kan i det minste pakke de i grønnlig plast er underlig. Nesten samme hvor man ser er det skinnede hvite stabler av gressballer. Og halmballer, men de går i det minste i ett med fargene. Her er et bilde fra havet og mot innlandet, og et uten hvite egg. Det viser litt av Jærens største vann, Orrevannet som er kun noen steinkast fra havet i den sørvestre enden. Det vrimler av fugler i det næringsrike grunne vannet og er Norges viktigste område for trekkfugler.

I bakgrunnen skimtes de lange liene og åsene opp mot Jærens heier, Høgjæren. Synet bedrar – det er lenger unna enn man tror - for Jærens stepper er milemåls i omfang. Men alt er like frodig og skarpt i fargene, helt fra Høgjæren og like ned i havet. Det kalles og Norges Spiskammers og her dyrkes alt man kan foreslå, enten direkte i jorda eller i et av de enorme drivhuskomplekser hvor man må ta matpause halvveis inni før man fortsetter til andre enden. Stort må det være her på og såkalte Norges Amerika. Av og til satser noen over evne og konkursen daler ned i postkassen, neste dag er den glemt og man er i gang igjen med samme melodi til neste gang. “Dæ gjære ikkje någe dæ” er typisk Jærsk bondetanke.

I går ettermiddag var jeg å se daffende rundt på strender, det sies at her er 70 km med strender, bare avbrudt av noen rammer her og der. Norges lengste strender er på Jæren, hvilken som er lengst er jeg usikker på, det nevnes Orrestranda av noen, den er rundt 5 km og en av de vakreste. Solastranden er berømt, og kåret til verdens 6. vakreste hvis jeg ikke husker feil. Samme gjelder stranden på Hellestø som er utrolig vakker når man står over den på høyden. En annen strand som er av de lengste er Borestranda, jeg føler den er lengre enn Orrestranda, men har ikke målt noen av de. Ognastranda er og veldig lang. I går var jeg på Solastranden, Borestranda og Orrestranda. Her er et par bilder fra Borestranda.

Mot Sør:

Og mot Nord:

Borestranda er et yndet sted for surfere, og godt kjent utover landets grenser. Om sommeren er sanden hvit som de andre Jærstrendene, men nå rekker den ikke å tørke fra nattens fuktighet i slutten av september. Den er lang, så lang at man må bruke kikkert for å se endene når man står her på midten. Og den er vid, bred, kanskje en av de videste. Sandkulene bak er høye som fjell og dekket av marehalm og små planter som kun finnes på Jæren. Alle Jærstrendene og deres dynelandskap og bakenforliggende områder er vernet. Om sommeren yrer det med liv på alle strendene, de er lette å komme til og ligger strategisk til nedover kysten slik at alle småbygdene har en strand nær seg. I resten av året er det som regel en og annen turgåer man møter på, og merkelig nok, i ni av ti tilfeller er det kvinner. Men om kveldene møter man og par som går hånd i hånd mens solnedgangens fargerike stråler lyser som deres kjærlighet.

Alle strendene på Jæren ligger åpent til og Nordsjøen har fri tilgang, eneste er Solastranden som er litt beskyttet av noen øyer ute i vest. Når vinterstormene slår til når bølgene helt opp i marehalmområdet og ofte tygger seg dypt innover. Men i stormfattige vintre bygger havet opp igjen dynelandskapet. Det er et dynamisk landskap som stadig skifter fra år til år. Det er vanskelig å vise dimensjonene i landskapet via bilder, men her er 3 til fra Borestranda som gir et lite glimt i størrelsen av dynelandskapet:

I det midtre bildet er det 2 mennesker som kommer mot meg, hvis du ser de – og da får et glimt av hvor enormt dette strandområdet er både i høyde, bredde og lengde. Samtidig røper en rotete sand at fotsporene forteller om at området er i hyppig bruk. Når vinden leker seg forsvinner alle sporene på en time, men de siste dagene har vært vindfattige og sporene får stå i fred, også mine..

Men jeg går og går for tiden, er rastløs – og kanskje og urolig og usikker på hva som kommer. Jeg vet ikke, og går videre der det indre viser vei og ønsker å være..

Småglor på tv, en mix av mennesker i en kasse. Mokkasjoko smaker virkelig livskrydersk. Hvorfor må kassen inneholde glansbilder? Da jeg var liten likte jeg ikke glansbilder, de føltes ikke ekte. Jentene forgudet glansen – kanskje er cluet at kassen er for jenter? “Girls rules the world” – for noe sludder! Hvor er den ekte verden? The ordinary people, du og meg – og naboen? Hva med et strøk marsipan over mokkaen? Ekte marsipan måtte det være, man må ikke kødde med marsipanen! Hva gjør alle disse ballongjentene inni kassen? Lurer på hva type lakk de er lakkert med? DuPont? Hvor pokker blir det plass til melken når en ballong fyller hele meieriet? Hvorfor må de ha den ballongen der? Hm.. Shit og Fytti katta! Jeg må slutte å være med Goggen jr, blir for mye påvirket av hans antiballonger og teser om lakenjomfruer uten ballonger.

“Jeg er sikker på at hun har hjerne” sa han alvorlig og kikket på frøet som demonstrerte en hurtigmikser. Den så ok ut forsåvidt, men fargen var grim. “Hva mener du?” spørsmålet mitt var om hjernen. “Hun er ikke en av ballongpikene” kom det kjapt. “Ballongpikene?” Nei forsåvidt, jeg kunne og se at hun ikke holdt i en ballong… men hva har en blå ballong med hjernen å gjøre? Jeg kikket på den litt eldre pyntelig kledde herremannen med stivbart, han kalles og Goggen jr – “Hva mener du med ballongpike?” “Mitt trenete blikk observerer enkelt at hennes byste er naturlig som Evas” Han kikket småirritert på meg gjennom det beste øyet. Goggen jr er født inn i så nær adel man kan komme i vårt adelsløse land, noe han mener vil bli vår årsak til utslettelse som herrefolk med vikingstang og blondt hår. Uten tvil så han og forfallet utarte seg i ballongpiker.

Kanskje er vi blitt for mange her i verden og må mekke på oss for å skille oss ut? Man kan og spørre motsatt om hvorfor vi på død og liv må skille oss ut og da ved å mekke på skroget – og vise oss i en kasse? Goggen hadde rett i antydningene om at ballonger ikke har hjerne. Det skal han ha. “Se på den fyren der” Goggen peker med den sølvbeslåtte stokken på en skobrun bodybuilder med tatoveringer i en mengde som får meg til å tenke på tante Adas blomstertapet og visne potteplanter. Goggen kjenner visst til slekten til det levende kunstverket: “han ligner på et bilde min stamfar hadde med seg fra jungelen av en kannibal de skjøt på kort hold og fikk stoppet ut og forært som gave til Kong Haakon før han ble konge” En merkelig messe dette. Hummer og kråker. Den norske hottentotten driver reklame for vekter og andre selvpiningsapparater. Dialekten er fra innkanten bak Jelsa.

Goggen var like tilpasset som en engelskhvit padde i Dødehavet på denne merkverdige messen, men helbroren, den ekte – satt i styret for messen, og Goggen måtte få med seg brunsjen og lunsjen og dinneren og derpåfølgende passiarer – det var hans arenaer hvor han danderte seg rundt i manesjen med verdensvant smalltalk som en opphøyd konge av the missing adel and link som han stadig måtte påminne oss alle tapet av. Jeg? Jeg var bare med Goggen, ikke spør hvorfor. Og brunsjen var elendig. Så jeg gruet meg til lunsjen, som syntes unødvendig etter brunsjen, og vurderte å heller stikke av til en lokal kaffeteria – og hvor det sikkert fantes bare piker med hjerner. En gang Goggen pekte med høyre lillefinger på en matrone av dimmensjoner: “Den piken der behøver en omgang eksersis – og et menneske må fortelle henne at sømmelighetens grense går ved 3 knapper (han mente at mer enn 3 knapper oppkneppet i blusen oppe var usømmelig)“ spurte jeg: “Du Goggus, hvor lenge er kvinner piker? Hun må da være minst 40?” “Hva du ikke vet Tor” han sukket tillært og disiplinert, jeg kom jo fra bushen. “Kvinner er kun ens eget blods slekt, alle andre av slaget er piker”. Javel ja..

Donald var mye bedre før i tiden, nå er han snart et romvesen. Tv’en er full av romvesen, men jeg aldri sett noen, og jeg er rett som det er ute om natten. Merkelig..

Vel, for min del må de bare ha ballonger, men hvorfor har de ballonger? Goggen mener det er for å bli lik de andre ballongpikene, og helst luftigere. Merkelig, men kanskje har de endelig forstått at vi menn ikke bryr oss særlig om deres ballonger? Pærer er mye bedre. Penere. Når får vi kos på boks? Sprayboks, slik at man bare kan spraye litt på en eller annen når man er kosesjuk for å få noe kos. Samme om det blir en med ballonger eller en uten for min del, kos er livsviktig. Goggen har og en teori om at de av arten som tilbringer mye tid i svimmingpoolen vil etter en viss tid begynne å trekke vann, og miste oppdriften. Derfor installerer de ballonger. Altså for å holde seg flytende og ikke avgå på bunnen av swimmingpoolen. Poolboyen er jo ansatt for å rydde i løvet deres, ikke saken bak som nå ville endt i det bunnløse.

Goggen stopper ved en utstoppet torsk og pirker i magen dens med knotten på tuppen av stokken. “Man kan aldri vite hvem som skjuler seg bak en forkledning” mumler han til meg med skrå munn, og trykker på fiskens hode med stokken, og Plopp! – der spratt øynene ut av hodet til mummien. “Vi siger videre” hvisker den skrå munnen med et skrå blikk på øynene som nå kikker opp på oss fra parketten. Neste stopp er ved en diger borerigg i gult og sølv. Han sukker og kikker med fuktige øyne på vidunderet. Goggen har geogolisert hele familiegodset (han kaller eiendommen for godset), inklusive morens tulipanbed, og er sikker på at det er olje i grunnen. Men faderen, Goggen senior, nekter han å starte oljeboring i hagen, sorry – på godset. Senior vil ikke ha oljesøl på golfbanen (miniutgave, men det snakker vi ikke høyt om). Junior ser dog fremtiden blank og lys i møte – og har allerede kjøpt andeler i gamlehjemmet “Frydenlund” – han er særs opptatt av at det faderlige opphavet skal føle seg fristet til første klasses alderstilværelse, helst snarest mulig.

Jeg må dra han videre fra oljeriggen, det var like før han skrev under på kontrakten. I neste avdeling peiler hans radar inn en fruentimmer som på engelsk forklarer han hvordan den selvmatende og selvsmørende brødristeren fungerer. Han lytter og putter inn noe engelske gloser her og der ettersom han tror det er gunstig. Damen smiler rødmende. “Nice formes on your bags” stiler han inn. Den selvaktige dingsen leveres med håndsydde trekk, et for beina og et for huset. Damen blir tomat og fniser yndig. Før han får spurt om å føle på the bags, gir jeg han en liten knehøne og peker østover. Han surner i barten, men henter seg inn igjen. “Tor! Min nese, og den er som du vet genial, er sikker på at hun er en lakenjomfru. Og lakenjomfruer er like sjeldne som grønne menn.” “Lakenjomfru?” Den var ny for meg. Jeg går videre, ønsker ikke høre på forklaringen. Det er velkjent at av helt uforståelige grunner er Goggen betydelig omsvermet av kvinner. Hans mor er sterkt bekymret og har nektet han å dra de opp på gutterommet, eh hans residens, via hovedinngangen. Hva må naboene tro? Så de må ty til kjøkkeninngangen. Goggen sier bare at “pikene” faller for hans sjarme og intelligens. Og han kan jo ikke svikte jomfruer i nød.

Han drar opp uret via en meter med sølvkjetting og kikker på verket med rykninger i barten og sukker svakt, ikke lunsj enda. Jeg treffer på en annen kjenning bak en ny vegg, og må hilse på med noen vanlige fraser. Når jeg snur meg er Goggen forsvunnet. Men jeg aner hvor han er og skritter i revers mot brødristeren, og der står luringen og konverserer med både munn og stokk med lakenjomfruen. Jeg rister på hodet og gliser, og snur meg for å finne en utgang fra denne merkelige verden med ballongpiker og en brødristende lakenjomfru..

Epilog:

I grunnen savner jeg litt den pertentlige originalen Goggen jr som nå peker med sin stokk på spanske “piker” når han sprader rundt i “Den norske delen av Spania” som han kaller det. Plutselig og uten forvarsel fant han ut at det spanske klimaet var mer vennlig mot hans edle hud og reiste til familiens bungalow med swimmingpooler i hver himmelretning samt 1 gartner og 1 “pike” som holdt innholdet i standsmessig kvalitet og som og fungerer som kokke. Det er få virkelige originaler igjen i gamlelandet, og selv om hele Goggens tilværelse på denne planeten er tilegnet å peke på og vurdere “piker” så var det noe trivielt med fyren, og aldri et eneste gram ondskap å spore.

Kikker ut i kvelden, mot havet og opp på himmelen. Når fargene er de rette, suget kommer og jeg stikker vest. Nå er det ikke langt ned til havet herfra, slik er jeg heldig når suget kommer – og det gjør det når jeg står hjemme og kikker på havet og livet i himmelfargene er som her:

.

Himmelen er jordens tak og vegger, havet er gulvet. Solnedganger ved havet skaper millioner av ulike rom, og særlig livaktigt og fargerikt blir det dersom det er passe mengder skyer. Skyer som ligger i forskjellige høyder får forskjellige deler av fargespekteret fra solen når den er lav i horisonten. Og fargene og lyset forandrer seg uten stopp, nesten hvert sekund dersom det er kraftig vind i skylagene.

Her er jeg ved havet, og fargene er allerede forandret på det lille øyeblikket jeg brukte hjemmefra. At skyene ligger i lag ser en tydelig ved den mørke skyen oppe som ligger under den rødfargete der hvor overgangen mellom skyene og den enda lyseblå himmelen er.

Det er fredelig å rusle langs havet i kveldsfargene og romfølelsen som skaper  trygghet, en kan og finne trøst ved havet. På samme tid kan en ikke la være å bli påvirket av å være på første rad i skuespillet. Langs havet har jeg ruslet i uendelig mange solnedganger, og suget og dragning slutter aldri å trekke meg til havet igjen og igjen. Noen ganger velger jeg øde sandstrender, andre ganger nabber og knauser, eller småhavner som blir totalforandret i kveldslyset, eller om natten.

.

Alt som havet når påvirkes av havet og solnegangen, selv menneskeskapte elementer som en klynge vestvendte hus på en nabbe over havet, og hvor havet eier vinduene som det omgjør til speil før solen forlater denne delen av kloden. Alle lysene her er skapt av speilbildet. Og se himmelen over, den skaper om helheten som noe eventyraktig og ikke bare noen huskasser laget av mennesker.

.

Blikket vendes vestover igjen – og en tanke sørover. Et lite fyrstårn på en knause, en veiviser. Og vakkert plassert i en åpen stripe i skyene. Man behøver ikke gå så langt ved havet om kvelden, det handler mer om å se havet, se omgivelsene, se hva havet skaper og påvirker. Og når havet leker seg sammen med en fargerik nedadgående sol og en himmel med doserte skyer fylles sjelen med livslyst – men og en ydmykhetens forståelse av samspillet.

.

Et blikk tilbake til våre moderne huler – om dagen tydelige elementer som bryter med det naturlige, som det meste mennesker skaper, om kvelden i havets speil og himmelens farger blir de mer tilforlatelige og akseptable. Naturen og havet skaper det vi ikke klarer, det å mykgjøre og tilpasse en helhet – vi mennesker ønsker det motsatte: Å prange og stikke oss ut, som om vi er redd for å ikke bli sett, noe som er forståelig i en verden som blir stadig mer individsløs og fremmed for stadig flere av oss. Men kvelden og natten ved havet eies av havet og himmelen..
.

At havet og himmelen eier kvelden og natten ser man og tydelig i noe så menneskapt tett som en liten havn, om dagen er det menneskene som eier blikket ditt, det menneskeskapte i bildet. Men se her når natten siger på - hvem eier nå blikket ditt? Og hva tror du er mest fredfullt og vakkert av dagens eier eller kvelden og nattens? Harmonien som havet og himmelen skaper er noe mennesker aldri kan skape, aldri nærme seg engang. Vi kan skape blikkfang, men ikke den totale harmonien som føles rett for vår indre ro og fred..

.

Hjemme igjen, og ser mot havet. Det blir liksom aldri helt mørkt her ved havet, vi har alltid en lysning i vest. Selv i mørkeste natten er det lys i havet, og dragning..

Lenge har jeg ventet på den, noen år er den i antall som en bisverm og henger med vakre vinger både her og der på husveggen om morgenen for å varmes av sola og livne til. Andre år er den like fåtallig som havørna som man ser svever forbi 2-3 ganger i uka. Men kan ikke minnes det har vært så få som i år, selv med mengder av nedfallsplommer. Hva jeg snakker om? Jo Admiralen, sommerfuglen som kommer langveis fra, helt fra Sør-Europa, eller til og med Afrika – og flyr helt opp hit til Norge. Utrolig å tenke på at den lille skapningen som måler rundt 6 cm over vingene og gir ikke større utslag enn et lite løvblad på vekta kan fly så langt.

Jeg har et spesielt forhold til Admiralen. Et år jeg var på en strand her på Jæren – det var på forsommeren og blåste forferdelig. Grått vær og vinden stod inn fra storhavet. Mens jeg ruslet i flomålet kom det noe mørkt lite vinglende inn fra havet, Nordsjøen. Først trodde jeg det var bare noe løsrevent som fløy i vinden, men så kom det flere, og enda flere. Da så jeg at det var sommerfugler som kom ut av intet fra havet, Admiraler.  Og noen av de var så slitne at de landet på stranden. Noen for langt ute – og ble straks tatt av sultne strandbølger som frådet og kvelte de med hvitpisket hav. Og stadig kom det flere og flere, som i en lang rekke kom de ut fra det grå havet og vinglet forbi meg som om jeg stod midt i stien de alle fløy i. En utrolig opplevelse som jeg aldri glemmer, mange av de nådde nok aldri land og druknet i havet der ute. Det er langt å fly over havet mellom Europa og Jæren for en liten sommerfugl.

I år har jeg lurt mange ganger på hvor de ble av, joda – har sett en og annen en sjelden gang, men de har alle bare flagret forbi i full fart høyt oppe. Noen år er hagen stappfull av de fargerike sommerfuglene, man må neste trø varsomt. Årsaken er at de elsker halvråtne plommer, og kan lukte disse på lang avstand. I år var hagen stappfull av nedfallsplommer – men ingen Admiraler med sine lange sugesnabler satt som pynt på frukten og drakk sukkersøt plommesaft. I det hele har det vært et fattig år på sommerfugler her. Men så: En morgen midt i September mens jeg satt her med kaffekruset og nøt synet av morgensolens stråler, landet det en på vinduskarmen rett utenfor meg:

Den var rastløs og trippet rundt med pumping ut og inn med vingene. Etter et lite minutt fløy den mot den nedre hagen. Og jeg etter i full fart på kloggene med kameraet for å lete etter den. Håpet var at den ville bli lokket til å lande på en av de mange halvråtne plommene der nede. Jeg antok at i den østre delen hvor den lave morgensolens stråler nådde ville være mest attraktiv, og – der satt den på en råtten plomme som ble bakt av solstrålene:

Admiralen er normalt sky, og ser meget godt. Så jeg nærmet meg på alle fire meget forsiktig siden jeg regnet med at det ble bare denne ene sjansen dette året. Jeg kunne tydelig merke at den var nervøs, og vippet urolig med vingene dersom jeg nærmet meg for kjapt. Men til slutt lønnet krypingen i morgenvåt vegetasjon seg:

Jeg har ikke macroobjektiv, noe som ville vært ypperlig så nærme. I tillegg var krypestillingen vanskelig å finne balansen i, så bildene ble ikke helt 100%. Men gode nok med den typen objektiv. Når man studerer den er det rene kunstverket. “Snabelen” ser en er nedi plommen,  og studerer man hodet får en inntrykk av en slags personlighet. “Nebbet” den har og øynene som en føler ser på en og følger med er påtagelig synlig og følbart. Den er alltid på vakt føler man. En stund prøvde den å jage den grønne flua, men den bare flyttet seg rundt. Den var tydelig nervøs av at jeg var så nærme, vingene gikk opp og ned i hurtig tempo og vanskeliggjorde å få tatt bilde av vingene utslått, men plutselig traff jeg med et bilde:

Det er en utrolig vakker skapning som man bare må bli andektig av. Når en i tillegg vet dens historie og hvordan den er kommet hit blir det enda mer storslagent. Og selv dens latinske navn er både vakkert og royalaktig: Vanessa Atalanta – et fantastisk navn, som fra en fabel. Denne Vanessa er etter min vurdering født i Norge, en etterkommer av de langveisfarende som kom i forsommeren. Min vurdering er basert på at den virker helt ren i fargene og er ikke vingeslitt, noe de få vandrende som overlever hele sommeren her vil være i september. De årene det er mange ser man tydelig forskjellen på foreldrene som kom fra sør, og deres barn som er født her, etterkommerne. Men dessverre er den norske vinteren for tøff for Admiralene, og ingen av de overlever den.

Et morsomt bilde: En veps ville og ha sin del av plommen, og var stadig bortom, men ble jaget av Admiralen. Dessverre var det umulig for meg å få et bilde med fokus på begge samtidig, så de ble alle uskarpe, men man ser det småkomiske i den liksom “diskusjonen” de to hadde om plommen, vepsen hang rett foran “fjeset” på sommerfuglen og man fikk inntrykk av at de diskuterte om plommen var stor nok for de begge, eller alle tre, den grønne flua nektet jo å forlate godsakene. Jeg måtte flire mange ganger for vepsen var ikke den som ga seg lett og var stadig bortom og “kranglet”:

Som nevnt har denne sommeren vært fattig på sommerfugler, uvanlig fattig – for her pleier det være mange hele tiden. En morgen jeg satt på terrassen og drakk morgenkaffen i deilig morgensol, landet en annen av våre mest fargerike og vakre sommerfugler på stolryggen rett ved siden av meg. Den badet seg i sollyset og tok liten notis av meg, og slettes ikke hadde Admiralens falkeblikk og nervøse holdning.

Rolig gikk jeg inn og hentet kameraet, og den satt der fremdeles når jeg kom ut igjen. Lenge satt den, og jeg kunne ta de bildene jeg ønsket, men jeg fikk den ikke til å folde seg helt ut. Bakvingene, eller undervingene - er kun halveis utfoldet og delvis dekket av overvingene. Undervingene har og de samme øyetegningene som overvingene har. Og som har gitt den navnet: Dagpåfugløye. Stolryggen den satt på er hvit, og da kommer fargene dens frem uten forstyrrelser – og man ser at den er sannelig en vakker skapning:

Naturen er ubeskrivelig mangfoldig og alt er biter av en total som inneholder universets største kunstverk. Vi mennesker er ikke lenger en del av dette kunstverket, vi forlot det da vi utvandret fra hulene og ble moderniserte på urbanismens alter. Slik sett er vi det eneste opprinnelige naturelement på jorden som ikke lenger er en del av helheten, kun en fiende av de ekte naturlige elementene i kunstverket..

Oppi alt må jeg prøve å leve mest mulig normalt mens jeg venter, dog har jeg nå fått en time etter å ha tatt kontakt og påminnet sykehuset om at jeg ikke godtar at de overskrider tidsfristen de har i følge lovverket som regulerer forholdet. Tidsfristen er 8. oktober, og nå fikk jeg time 5. oktober selv om de er, ettersom jeg fikk fortalt i telefonen, kraftig på etterskudd med listene. Burde ikke være nødvendig å presse på, men man må dessverre det angående norsk helsevesens lempfeldige omgang med deres ansvar for å holde tidsfrister. Men dermed er det noe konkret å forholde seg til om ikke annet.

Jeg tar meg i å gjøre endel “rare greier” for å prøve å fokusere på noe annet, i dag tømte jeg alle nedre skuffene på kjøkkenet (og de er det mange av, og store) for å ta en generalopprydning og innvortes vask. Mulig det ikke er særlig “rart”? hehe. Men utrolig så mye det samler seg i slike skuffer, og utrolig så kjapt det blir rotete. I det hele roter jeg rundt med alt mulig for å få tvinge tankene bort best mulig.

Om det ikke blir særlig mye blogging for tiden så har jeg om ikke annet startet på mitt “store prosjekt” om å få til en blogg som samler mine bilder og videoer på et sted. Jeg har titusener på titusener med bilder liggende og det vil være kjekt å få de beste samlet et sted. Lenge har jeg fundert på hvordan og hvor – det er mange løsninger på nettet angående bildegallerier, men etter å ha vurdert flere av de kom jeg til at de alle manglet et eller annet som jeg ville savne. Samtidig er de av en type som gjør at man drukner i de andre millionene som bruker slike ferdige opplegg. Det er i hovedsak bloggrelatert jeg bruker mine bilder på nettet til, så hvorfor ikke mekke til noe der like greit? Bloggsystemer er ikke akkurat skreddersydd for bildegallerier så det vil måtte bli å prøve og feile, og innse endel begrensninger.

Det er mye bra med WordPress som vi bruker her, blant annet kan man regge seg så mange nye tilleggsblogger man bare ønsker med et klikk, de alle legges da inn i kontrollpanelet under samme hovedbruker som man registrerte seg med første gangen. Hvis man så tenker at disse tilleggsbloggene fungerer som en grein ut fra hovedbloggen så ser en alle muligheten for å utvide hovedbloggen som ligger i systemets oppbygging og tanke. Egentlig genialt bloggmessig.

Som nevnt er ikke et bloggsystem direkte bygget for å skape et fotogalleri, dermed måtte jeg vurdere mulighetene som ligger i alle delene av systemet, hva som ville funke og hva som ikke ville funke. Jeg kan f.eks ikke bruke innlegg som en del av galleriet. Dermed endte jeg opp med å bruke det geniale i å kunne lage så mange “sider” man vil, dvs denne muligheten er opprinnelig beregnet på at bloggeren skriver en side om seg selv, sine interesser osv osv, som en infoside (den ligger inne hos alle som siden “Om” når man regger en blogg). Dette systemets oppbygging gjør at man så kan lage så mange slike sider man vil, og ha både over-og underordnete sider – altså kan de bygges opp som et hierarki hvor man selv bestemmer hvor en side skal være i hierakiet, både foreldersider og rangeringen. Man kan som nevnt ha ubegrenset antall slike sider. Ypperlig! (selv om det krever endel forsøk for å finne beste løsninger av de som er tilstede, noen vil alltid mangle).

Etter endel prøving og feiling fant jeg ut at det enkleste var å da dele dette opp i foreløpig 3 blogger som så kobles/linkes sammen. En hoveddel, en for video og en for foto. Et annet ikke ubetydelig problem ved å bruke f.eks Solbloggen til dette er lagringsplass. De dedikerte nettstedene for fotogallerier har alle medfølgende nok lagringsplass for “uendelig” med bilder. Her hos Sol er den lagringsplassen som et sandkorn i Sahara dersom jeg ser på hva plass jeg har bruk for. Derfor må jeg bruke utenforliggende lagringsplass, og så linke (embede) tilbake derfra og til mine Solblogger, noe som kompliserer det hele endel. Dermed lar jeg Picasa være lagringssted for bilder og Youtube for videoer. Youtube er gratis, men problemet er deres linjekapasitet som er sterkt varierende og kan i perioder skape problemer med å se videoer, særlig slike som mine som er HD og må ha maks kapasitet for å ikke henge. Picasa er og gratis, dvs dersom man har nok med 1 GB, noe jeg ikke har, men jeg betaler f.eks kun 5 dollar i året for 20 GB, noe som er latterlig billig, og har jeg bruk for mer er det ikke noe problem.

Første skritt er å legge inn alle mine videoer, men til forskjell fra å se de på Youtube, har jeg under hver video nå en link man kan klikke på og dermed kommer man rett inn i en mappe hvor alle enkeltbildene i videoen ligger. Dermed kan man se på hvert enkelt bilde som er brukt i videoen. Picasa’s største svakhet er at de autokomprimere bildene man laster opp ganske kraftig, derfor kan de ikke sammenlignes med kvaliteten til originalbildene. Men denne måten er stort sett lik for de fleste nettsteder hvor man samler sine bilder. Det handler og om at skulle f.eks et originalbilde som kan være både 10 og 20 mb stort brukes, ville det tatt altfor lang tid å laste det inn i nettleseren, nettet er fremdeles ikke mottagelig for den typen kapasitet.

Jeg bygger videre på galleriene ettersom jeg har lyst og tid, og ikke minst finner utav måter å gjøre det på. Det ligger en link til galleriet nede til høyre i denne bloggen – jeg har selvsagt brukt et stilig navn (må jo det, hehe) “Galleri Skaldeland” http://galleriskaldeland.blogg.sol.no/ og det ligger inne endel videoer og deres enkeltbilder allerede. Dersom noen av Solbloggerne ønsker å bruke noen av enkeltbildene i bloggsammenheng eller rent privat, så er det selvsagt helt ok (dog setter jeg pris på at opphavet nevnes i en parantes), vi er jo en slags familie her.

Men hvilken? Skumring – ny fersk morgen eller mot natt uten ende? Twilight kan fritolkes til begge i min hjerne, kanskje ikke i andres, men min sjel er bare min. “Twilight…” et sterkt følelsesladet begrep som omfatter og berører viktige essensielle og emosjonelle  livstanker og følelser for mange mennesker – og jeg er i høyeste grads nivå et følelsesmenneske – alt havet som finnes mellom Don’t screw with me! til Please hold me, I’m lonesome.. Hvorfor maskeholdningen er så utbredt blandt mennesker aner ikke jeg – vi er en ynkelig forsamling i så måte.

Det er en merkelig høst på mange måter – jeg har 4 forskjellige plommesorter som blir modne på 4 forskjellige tidspunkter, noe som er ypperlig da en kan gå fra slutten av juli til slutten av september og koseplukke og kosespise rett fra trærene. Men i år ble alle 4 sortene modne på samme tid, i begynnelsen av september. Og man klarer ikke kosespise ett tonn plommer på en uke, dermed ble 99,9% gone with the wind – en vind som i år har etablert seg som en fast institusjon – og plenene ble omgjort til en hengemyr av plommesyltetøy.

Fuck the wind! – ikke mine ord, men en deilig blomsterkjolekledd engelsk dame jeg traff på, hennes vakre engelske damehatt ble stadig vrengt og sommerkjolen løftet seg stilig i vinden på en måte som fikk Marilyn Monroes utgave til å virke platt og ganske så allmennaktig. Jeg digger yndige sommerblomstrete engelske kjoledamer med den søte sommerhatten, de er som fra en annen verden – en uskyldsverden som er gone og svelget av morbide nakne oljedryppende solstudiokjøttstykker med groteske kløfter man føler stadig er en trussel som vil svelge alt som kommer nær. Hvor faen ble stil og naturlig ynde av? Og hannkjønnene er ikke bedre, mange ligner en hybrid av Rambo og en snitt jernpumpa brunsprayet realitypoolboy – men sier man BøøH! til et eksemplar - stikker det sporenstreks hjem til mamma – eller er de ostebrune så hentes alle brødrene og resten av family’en for å samlet hevne BøøH!et – hvor ble de stødige gutta av med bein i armer og stål i viljen bak bleke, men ærlige bryst? Og med forstand på ekte humor.

Av og til blir jeg litt smågal – men med stil selvsagt. Jeg har en skulder jeg ikke er venn med for tiden, den plager meg i tide og utide, og kun når den finner det fornøyelig å irritere sin herre. Det er sikkert det vanlige som de fleste arbeidsmaur av oss mennesker får kjenne på (jeg har visst tatt røntgen av saken tidligere, men glemt å spørre om resultatet), nemlig slitasjeforkalkninger. Noe dritt, men man skal jo leve og bruke skroget. I bakgrunnen her jeg sitter og roter med alt mulig på skalderommet, er det selvfølgelig og en tv, en sånn der ordinær big flat greie og montert på et ypperlig veggstativ som gjør at jeg kan svinge saken i alle retninger. Det er en kanal som heter VH1 som TV’n ofte står på siden den spiller mye bra nonstop musikk. Så da har jeg bakgrunnsmusikk hele tiden enten via pc’en eller TV’n. Joda, mye ungdomsmusikk, og derfor er den ypperlig for meg som får grusomme gysninger  like ned i pelikanen dersom Vikingarne eller noen av alle deres avarter puster i nærheten. Grøss!

Her en dag jeg satt helt fredlig og uten baktanker med hårstråene i alle retninger og studerte en Tyrkerdue som smilte inn til meg og gjorde seg vakker i gjennskinnet fra vinduet, slo pluselig den grusomme jækelen i skulderen til med sine kniver og spyd. Han likte nok ikke at jeg var i drømmeland og smilte. Men det skulle han ikke gjort! Jeg spratt opp i sinne og forbannet hele skulderen og dens djevelske innbygger! Nå er det så at når den beveges i visse retning så føles det som om noen sitter inni der og stikker rett i nervene med en dolk. Av naturlige smerteårsaker beveger man seg da helst ikke inn på de områdene, men nå var det nok! På TV’n spilte de akkurat opp med sangen under, og jeg hoppet av stolen og ut på gulvet. Og danset som en gal og vrengte og vendte skulderen i alle retninger – også retninger jeg inntil da ikke visste eksisterte. Smertene ble ubeskrivelige, faenskapet der inne sloss for livet sitt, men jeg skulle knekke opp dritten!

Etterpå, når smertetårene hadde tørket inn: Sannelig, det virket! Skulderen var bedre og kunne nå beveges nesten som før uten at 10 kniver vred seg om der inne. Rett nok, noe hadde jeg nok i dansens villskap knekket for det kunne føles, men noen ganger knekker man antagelig opp ting som bør knekkes? Knuses. Så har du vondt i skulderen (noe halve landet har) så her er en god medisin – og kjør på! Slipp ut villskapens innestengte lyster! Gjør ingenting om puppene skvetter ut av beholderne! Bonus gis i form av at du føler deg mye yngre og etterpå! Gi gass! Full speed på deg og høytalerne og knus kalkfaenskapet! Det er gøøøyy!!

Det gjorde godt – eller hva? Enten du har en kalkgreie eller ikke så ble du yngre og mye lysere i sinnet tenker jeg?

—

Ellers – står i køen enda, venter… Et helvete å vente på en slags “dom”. Leste litt på nettet om “fortetning” i lunger, nokså vanlig, men på samme tid et samlebegrep for at det er noe i lungen som ikke skal være der. Også kreft.. Jeg er alltid realist når det gjelder. Og når man leser litt om f.eks helt unge sunne mennesker som aldri har vært eksponert for noe som helst farlig får diagnosen lungekreft - da er det klart man kan ikke la være å tenke. Og paradokset tante Gustava på 99 som har pumpet 50 sigaretter i døgnet siden hun var 15 og er sprek og lungefrisk som en tenåring – man vet aldri, tilfeldighetene styrer. “Fortetninger i lungene” kan være alt fra noe som en kur fjerner enkelt, til noe man dør av - enkelt sagt i følge nettet. Men man burde ikke lese om sykdommer på nettet, man blir nesten syk bare av å lese. Heldigvis pleier jeg aldri gjøre det, men nå ville jeg bare ta et kjapt søk på hva “fortetning” i den sammenhengen kunne bestå i.

Jeg var hos fastlegen i forrige uke, alle blodprøver etc var 100%, altså alt var normalt, også de der blodplatene som etter turen på sykehuset hadde kommet for høyt, nå var de tilbake til normalen, og jeg kunne kaste de tabelettene. Samtidig, fortetningen er der, jeg hoster enda for mye og har for mye slim og har for lite futt til meg å være. Selvfølgelig var temaet hva det kunne være. Og like selvfølgelig nevnte jeg kreft, men hun mente sterkt at så lenge røntgenbildene mine fra mai da jeg brakk noen ribbein viste at lungene var helt fine, så nektet hun nesten å tro at fortetningen som viste en måned senere da jeg ble lagt inn med kraftig lungebetennelse kunne være kreft, det var for kort tid til det, dvs kun en måned mellom de to røntgenbildene. Og da jeg ble skrevet ut ble det tatt ny røntgen som ble vurdert til at “man kunne ane at fortetningen nå var begynt å vise tegn på å løse seg opp”. Kreft løser seg som kjent ikke opp med antibiotika.

Men så tok jeg ny røntgen i slutten av august, og da ble beskjeden at det var “ingen nevneverdige forandringer å spore”. Klart den beskjeden vekket usikkerhetens mange sider. Og alle spørsmålene som da dukker opp. Hvordan kunne de skrive at de så antydninger til at det var begynt å løse seg opp da jeg ble utskrevet i begynnelsen av juli, og så forklare resultatene fra august med det i bakhodet? Var det bare en bløff i juli for å få meg ut? Jeg protesterte jo først, men måtte gi meg da de kom med røntgenresultatene. Når som de selv skriver at jeg etter 4 døgn med intravenøst ikke responderte på vanlig penicillinbehandling da ikke gikk ned i lungene den gangen for å finne årsaken ved prøvetaking når jeg allerede lå inne og var deres ansvar, er for meg en gåte. Og føles litt uansvarlig. Og hvorfor i det minste kallet de meg ikke inn for kontroll mye tidligere når det synes å være flere usikre elementer her? Og ingen fra sykehuset hadde tenkt å gjøre noe mer etter analysen av røntgenbildene fra august, ikke noe som helst, men måtte gjøre noe da min fastlege arresterte deres mangel på reaksjon. Det er pokker ikke slik det skal fungere.

Fastlegen mener jeg har et særdeles godt grunnlag for å gå videre med saken, jeg vet ikke – akkurat nå vil jeg heller bli kvitt faenskapet..

Køen – de har en frist til første uka av oktober ifølge lovverket, og har nevnt i brevet at de regner med det blir i september. Kø, et helvetes begrep i helsesammenheng. Jeg kunne nok mast de ihjel for å slippe til tidligere, noen dager kanskje, men på samme tid føler jeg at det er urett av meg for da må en annen utsettes. Vi er alle likeverdige der er min mening. Men de får ikke slippe unna tidsfristen, der går grensen min. Nå er det slik og at man dessverre ikke bare kan ringe legen på sykehuset, den som hadde ansvaret, å nei du. Der er de finurlige og skaper alle mulige slags problemer slik at vedkommende plutselig blir like vanskelig å få tak som en forsker i jungelen. I tillegg har jeg nå fått en helt annen lege som liksom skal overta. En utlending, selvsagt.. Og han er og like selvfølgelig i jungelen. Hva faen skal vi med leger som ikke har tid til å snakke med pasientene uten at pasientene blir trillet inn direkte foran deres åsyn slik at de ikke kan unngå pasientene og gjøre seg usynlige? Er sykehusleger generelt redde pasientene? At pasientene skal stille de kritiske spørsmål?

Og i journalen fra sykehuset som min fastlege fikk oversendt da jeg ble utskrevet starter ordlyden med: “Pasienten er en snart 77 år gammel mann…” vel er jeg ikke 17, men faen heller ikke 77 – er det mulig å gjøre slike brølere? Hvor mye annet er feil kan man lure. Selv fastlegen min ristet på hodet - jeg måtte spørre om det virkelig var min journal, mine prøver, mine røntgenbilder – kanskje var noe av det andre sitt som var sammenblandet? Kanskje deler av journalen tilhørte en annen, en 77 år gammel mann? Håpløst – og jeg stoler null på noen der inne. Man må pokker ikke sove når man er syk og innlagt på norske sykehus..

Vel, nok om det, jeg er ikke kommet videre enda, og preges naturligvis litt av all usikkerhet og venting.. Egentlig er det mer slitsomt enn jeg vil innrømme ovenfor meg selv, og ikke minst omverden..

Fikk endelig et svar sykehuset i dag etter påtrykk fra min fastlege om vurdering. Prioritert pasient med rett til behandling innen en måned. Vet da pokker hva jeg skal mene om det, føle.. Det er vel naturlig å tenke verst mulig, hva nå enn det er da. Skrivet inneholder ikke noe konkret om vurderingen, men at nytt skriv kommer med endelig dato senere. Men siden statusen er satt til prioritert så sier vel det noe, og skaper tanker naturligvis..

Hele greia er blitt et mareritt, og jeg stoler lite på noen lenger angående dette. Hvorfor faen gjorde de seg ikke ferdige da jeg lå inne? Det tilgir jeg de aldri. Det er så fuckings unødvendig å kaste ut pasienter som ikke er friske, ferdig behandlet,  for å så vente og se om det kanskje er noe flaks med i bildet. For alt hva jeg vet kan det nå blitt betydelig mer komplisert pga det forholdet, og kanskje ikke helt ufarlig. Men jeg vet ingenting om deres vurderinger, eller hva de vil gjøre nå.

Jeg kan veldig godt forstå hvordan mennesker som kommer inn i den runddansen føler og hvordan det stadig gnager i bevisstheten, ligger der som  en nervøs verkebull døgnet rundt. Usikkerheten er det verste, samtidig er jeg rimelig forbannet for at de gjorde bare knapt halv jobb sist og nå utsetter meg for denne totalt unødige belastningen. Jeg ser svart på faren med å nå også få ødelagt den beste delene av høsten som for alt hva jeg vet må tilbringes inne på det marerittet igjen med ørkesløse søvnløse døgn.

Det viktigste er selvfølgelig å bli frisk, men jeg har alltid hatt en forestilling om at dersom jeg en gang begynte å vandre inn og ut som en pasient der inne ville jeg til slutt ikke komme ut igjen, og ende mine dager i en kald stålseng i et sterilt rom. Kanskje fordi jeg ikke har vært vant med å være pasient før, aldri lagt inne før i sommer. Liksom ikke noe alvorlig biter på meg. Muligens dramatisk tanke, men usikkerheten gnager, og når jeg har opplevd hvor mye tilfeldigheter som skjer der inne så blir jeg ikke særlig beroliget.

Skal til fastlegen senere i uka, muligens hun vet noe mer - men jeg vet ikke jeg hva jeg skal tro lenger..

Ja det er for jævlig å stadig få servert uomtvistelige bevis på forskjellsnorge når vi skriver år 2010. Det at forskjellene er så enorme er det som er for jævlig, ikke at pressen av og til klarer å løfte blikket unna hylling og dyrking av de perfekte mennesker på den grønne greina med gyldne knopper. Selv pressen svikter de som er på skyggesiden i fasadelandet Norge. Men av og til klarer pressen å våkne i småglimt fra deres søte perlemorsdrømmer og lar oss få glimt av livets virkelighet – en virkelighet som dessverre ikke er unike enslige eksempler.

Det gjelder Mona og Arild som leier et råttent slumhus av Sande kommune som man kan lese om i Dagbladet, og et lite kryss i taket til Sol for at de og glimter til blant alle deres spraybrune glinsende selvopptatte glitterpupper og andre uviktige kroppsdeler og fronter historien fra sannhetens hverdag i det dobbeltsidige fasadenorge.

http://www.dagbladet.no/2010/09/14/nyheter/fattigdom/innenriks/forskjells-norge/13389314/

Man kan og bør si: Hva faen?!! Dette godtar vi ikke!

Mona og Arild har leid rønna av kommunen i 24 år! 24 år – man skulle ikke tro det var mulig. På spørsmål om ansvar er reaksjonen fra ordføreren kun en lang lattersalve. Og deretter stikker den ansvarsløse for å få pleiet den viktig bilen sin heller. Herreminhestogripsbusk! Hva skal vi med slike banale tragiske uansvarlige politikereksemplarer? Norge er stappet med arten, helt opp til Løvebakken. Hva pokker skal vi med politikere som ikke tar ansvar overhodet? Kommunen legger i tillegg råtne gullegg ved å prøve å føre over ansvaret på leitakerne, fraskrive seg sitt ansvar som utleier, og kommune. Det er så amatørmessig at man skulle nesten tro det var umulig, men det er ikke det. Det er ramme alvor.

Og nok en gang er det de svakeste i samfunnet som lider, og nok en gang eldre mennesker. Roper en mamma opp om en rustflekk på lillegutts kommunale lekeapparat, er hele landet i sving på en time, ja selv de på Løvebakken tar seg møtefri for å ordne opp i skandalen. Om noen “gamlinger” bor i den helsefarlige rønna alle av kommunens innbyggere og politikere har kjent til i årevis, nei det gjør vel ikke så mye? De er jo bare noe gamlinger, barn og unge først! Beklager, nytter ikke å protestere, det er fakta gang på gang at denne forskjellsbehandlingen foregår i Norge anno 2010. At mange eldre lever under uverdige forhold er velkjent dersom man evner å se den norske verden slik den virkelig er - men mange vil ikke se, vil ikke vite.

En sak er evneveike og uansvarlige lokalpolitikere, en helt annen sak er at dette er skyggesidene av norsk rikspolitikk som over mange år har delt opp befolkningen i grupper av forskjellige verdier, lavest står mennesker som Mona og Arild, høyest småbarnsforeldre. Koker man suppe på fakta er dette svaret man får når man våger se på hva som kom på tallerkenen etterpå. Det er rent for jævlig hvordan vi som samlet befolkning lar politikerne styre. Hvorfor reagerer vi ikke i samlet tropp? Det snakkes så varmt og rosenrødt om likeverd, at alle mennesker er like verdifulle, men sannheten er en annen, det er et pilråttent egosamfunn vi har skapt bak gullfasaden..

Lørdag ble det en foreløpig pause på den sommerlige septemberfølelsen, og regnet lavet ned som det bare kan om høsten. Siden jeg måtte en tur sørover til Egersund på ettermiddagen, tok jeg med meg kameraene i håp om noe værlette til hjemturen. Men nei, vindusviskerne klarte såvidt å holde unna. Alt ble en grå suppe uten horisonten man vanligvis har i alle himmelretninger her. Sett med blidere øyne er det noe med tungvær og, et eller annet – eller mye..

.

Jeg prøvde noen turer ut av kjerra, man må jo føle på været. Tempen skal ingen klage på selv om de smådrukner. Men å ta bilder ble problematisk utenfor det lille skjulet bilen ga. Og dersom vindretningen når jeg rullet ned ikke var fra motsatt side, kom det på 2 sekunder en bøtte i fanget. Litt morsomt og. Slik som under ble det da jeg var ute  for å ta bilde av gjerdestolpen mot den grønne marka og hele fronten på objektivet straks ble behørig spylt av høstdråpene:

En får se på det som kunst, hehe.

.

Men selv i en grå suppe er det kontraster å finne på Jæren, det irrgrønne er der alltid, og sammen med noe vakkert farget halm blir inntrykkene fargerike allikevel.

.

Nå i September yrer det av liv over hele Jæren, tusener på tusener av trekkfugler invaderer de jærske sletter. Noen kommer helt fra øvre enden av Norge, ja til og med fra langt inni Russland. Så samler de seg på Jæren og spiser og spiser for å samle nok energi til reisen over havet sørover. Jæren er Norges største og viktigste trekkfuglområde, og i annen hver busk finner man ivrige amatørornitologer med 2 meters teleskop på stativ og 3 kikkerter på brystet, samt 5 kameraer på ryggen. På Revtangen finnes og en meget kjent ringmerkingsstasjon. Og selv i regnsuppen er det liv å spore, her er en flokk som består av Heiloer, årsunger og voksne i vinterdrakt:

.

Har man øynene med seg er det alltid noe som beveger seg, eller skjuler seg som under hvor 2 Enkeltbekkasiner med sine lange nebb prøver å finne litt ly på en beitemark for det verste regnet. Med så tett regn (ser en etter nøye oppdager man også regndråper som faller) blir bildene uskarpe og autofokusen sliter med regndråper på frontelementet til objektivet. Men inntrykkene er der uavhengig av skarphetsgraden, og det er inntrykkene jeg søker:

.

På hvert jorde, hver eng, hver åker, steingard, strand og tretopp er det fugler å se, og luften preges og av vingete i alle størrelser og farger, her er en Vipe og en Myrsnipe som hviler på et potetjorde:

.

Om høsten er landskapet kledd med lappetepper. Gyldne kornåkrer lyser på sin måte, mørke jorder hvor poteter eller gulerøtter nettopp er tatt opp. irrgrønne slåtteenger som enda vokser, Phthalogrønne med blåskjær står små lapper med purreløk – alle vekster har sine egne farger de gir høstlandskapet. Og skogteiger pryder her og der med sine farger. Oppstykket er lappeteppet av steigarder som på et broderi, og her og der bryter inn røde låver og hvite jærhus. På soldager omfavnes det hele med havet og himmelens blåfarger. Og selv her som på bildet under hvor deres blåfarger er erstattet med grått, ser en fremdeles lappeteppets storslagne mønster og farger:

.

Husdyrene er fargerike på sine måter, og på disse tider av året er det mange høstfeite lam og sauer som lyser opp, hester i alle størrelser og farger, og som her under, Dagroser som ser ut til å ikke bry seg med de åpne himmelslusene:

.

Men, hvor er menneskene? Turfolket? Strender som yrer av liv om sommeren ligger nær tomme og frie for tobeinte, og her er mange strender som er like gode å være på samme hva årstid og vær. Det er noe eget med å rusle langs strender, enten de er mørke av væte eller hvite av sommersol. Og kanskje føles de best når man er alene:

.

Selv på ektegrå våte dager lever Jæren, men man må ut for å se det, og virkelig se – og da finner en at det er bare det blå som mangler, og lyskulen, ellers er det meste som alltid..

Hvem var du som jeg plukket opp og lot sitte på i min ulovlige galtrimma racingblå Anglia med fornikla felger og som gjorde null til hundre før noen rakk å sette i gang stoppeklokka? Det var nær ett om lørdagsnatten nord for Loen når jeg stoppet fordi du haiket. Jeg hadde ikke tenkt å stoppe, men du tankeoverførte ord som fikk meg til å lage bremsespor som stod i 13 år - og som ville stått der enda dersom de ikke asfalterte på nytt det 13. året. Hvordan fikk du det til? Du skulle til Sandnes og jeg i motsatt retning – men jeg kjørte til Sandnes..

Og tankeoverføringene dine fortsatte med sine meldinger som var helt annerledes enn samtalen vår, og tankene dine fikk nesten viljen i skogen før Kverneland – det var bare såvidt jeg ikke svingte inn på skogsveien. Også neste, og neste.. Jeg måtte engasjere hele min karakterstyrke for å ikke bli tatt av styrken i tankene dine. Du sa at du hadde sett meg før, men jeg hadde ikke sett deg. Eller følt så sterke tanker før. Jeg fikk en lapp med ditt navn og telefonnummer, men lappen fløy ut vinduet i 130 i en sving på vei fra Sandnes igjen. Og jeg glemte å lese på lappen før den fløy. Men hvordan fikk du det til? Tankene du sendte som fortrengte alle mine forsvarsverk og landet der jeg var naken. Skummelt, men og mystisk pirrende.

Kanskje var jeg idiot som ikke svingte inn, både her og der. Tankene dine kom som bokstaver ut av dine øyne – selv om munnen snakket om noe fjernt. Og de smatt rett inn via mine uten at jeg kunne stoppe de. Ja selv nå jeg kikket til venstre kom de inn bakveien..

Hele bilen ble ladet av dine tanker, den ble en farlig erotisk bombe som jeg stramt og tett holdt utløseren til. Men jeg stålsatte meg – og tellet telefonstolper og rørte nesten ikke girstanga før vi var i Sandnes – hånden din var alltid borti min når jeg giret. Hvorfor var den det? Det er trangt i en Anglia – og jeg søkte rom der det ikke var, på venstre side. Hvorfor gjorde du det enda trangere? Du var jo liten og slank der du stod, men este ut og okkuperte hele Angliaen! Hvorfor måtte du puste ordene inn i øret mitt? Motoren bråkte da slettes ikke så mye? Vel, litt, men.. Farlig – og uten min karakterstyrke ville vi ikke kommet til Sandnes! Er du klar over det?

Og hvorfor vokste venstrebeinet ditt så mye at det stadig vekk var borti høyrebeinet mitt? Er det rart jeg bånnet gassen titt og ofte? Men det likte du lite, du ville jo at jeg skulle svinge inn og stoppe.. Tankene dine ville det. Hvorfor hadde du ikke bh på deg? Joda, sommer ja – men det var ikke så varmt i bilen at du måtte knappe opp til navlen! Og brystvortene - hvorfor lot du de bli stive og stå frem som fyrtårn under blusen? Luring! Men jeg hadde karakterstyrke! Og hvorfor hadde du stropp i miniskjørtet? Jo det hadde du! En stropp du dro sakte i så det stadig krøp oppover! Smartingen! Men jeg hadde karakterstyrke, og tellet stolper..

Er du klar over at jeg hadde avtrykk i brystet mitt i en uke etterpå av brystvortene dine? Du bare måtte takkeklemme meg som siste utvei i Sandnes! Fikk ikke opp døra sa du luringen! Joda, den var litt stør, og som den gentlemann jeg er født gikk jeg ut og rundt og åpnet for deg. Og da måtte du gripe halmstrået og klemme meg med de brystvortene og det myke kinnet og skjult bak en takk! Trodde du jeg var dum og ikke forstod? Luringen! Og hvorfor var det strøm i brystvortene? Og magneter! Og en takkeklem skal ikke vare så lenge! Er du klar over at jeg måtte tvinge tankene til å regne på om jeg ville får bedre akselerasjon om jeg justerte kamvinkelen 2 grader samt da jeg dagen før tømte onkels utedass og dritten veltet over føttene mine! Men du limte deg fast og stemplet brystet mitt med dine to greier uten hensyn!

Etter 5 minutter begynte jeg å bli nervøs for karakterstyrken, 3 minutter da. Et minutt ihvertfall! Minst 30 sekunder! Lenge føltes det ihvertfall! Jeg våget ikke annet enn stå på tærene og se rett frem – hadde jeg snudd munnen og jekket meg ned fra tærene ville du tatt munnen min med en gang! Luring! Men jeg var lurere og hadde karakter! …… Hvordan klarte du vokse? Du var jo liten i starten, men plutselig ble du like høy som meg! Det var ufint gjort! Å vokse mener jeg! Og stygt gjort av dine tanker å snu hodet mitt! Men ok – du kunne kysse ja. Men du fikk bare 3 sekunder! 10 da! ok, 25. Javel! 3 minutter da!! Fornøyd?! Men det sier jeg bare: Hadde det ikke vært for karakterstyrken min.. hm.. Glem det!

Hva? Ja, du kysset fordømt godt! Farlig godt! Ekstremt Mari! ….hm.. pokker! Fornøyd nå?! Men du fikk meg ikke med inn, karakterstyrke vet du.. Ok! Det var da fælt til tankemas! Ok! Jeg fulgte deg til døren! Jeg er jo gentlemann og Gudene vet om hvem som kan ligge på lur i buskene om natten når en ung kvinne går alene! Ja!! Jo!! Jeg er klar over at det var bare 10 meter og ingen busker og utelys! Jaja… men du fikk meg ikke med inn..

Hm… mulig jeg var dum der? Ville vært godt med en kaffekopp og … noe smågodt? Men jeg er stolt av min karakterstyrke! Hører du Mari?!