Det ringer på døra – to bittesmå runde eldre damer med tjukk bibel og hårknute. De vil frelse meg. Jeg må smile, de er nå søte og. Sier at det er nok ikke mulig, jeg er urhedning. De smiler tilbake, så vil de synge for meg. Og de synger – og såpass høyt at jeg blir forundret av at så små damer kan synge så høyt, den ene med vibrator som slår inn i refrenget. Lurer på om jeg skal finne noe godterier til de, kanskje en appelsin eller en is? Sangen har visst 100 vers – og man kan ikke be små søte damer med bambiøyne dra pokker i vold. Det ringer, denne gangen i bakgrunnen fra en telefon, og jeg får en gyldig grunn til å måtte takke og beklage høflig at deres misjon ikke når inn.
Jeg går og går for tiden, farer rundt halve Skaldelandet som en rei uten kost. Jeg kaller det Skaldelandet fordi Jæren har helt fra alders tid fostret mange ordgnomer med kvalitet, antagelig den tetteste bestanden i hele landet. Jærkjerringene er ingen unntak, de er råbarka både i ord og sjel, og dessuten med bein i nesa som sitter på vakre ansikter og barmfagre spreke skrog. Man finner neppe noe sted i landet hvor så mange kjerringer og deres døtre ligger flate på to hjul rundt bygdesvingene, enten de kjører traktor, skurtresker, trailer eller trimma personkjerre. Standard toppfart for en traktor er 100 km/t på Jæren, enten de blir spesiallevert slik eller mekkes litt på. I går ble jeg forbikjørt av en rød Massy Ferguson med traktoreggutstyr slepende bak - det er jo verpetid nå. Jeg holdt ca 60 siden farten der var 50, jenta i traktoren må ha hatt minst 90 på nåla, hvis den går så langt da. Jærbøndene er de driftigste i verden sies det, og har alltid det siste av utstyr og det største.
Det har vært noen fine dager, nesten sommer. Og da lever hele Jæren, på hver åker eller eng er det full fres av hele familier og rene utstillingene av maskinparker. Nå skal resten av potetene inn, og gulerøttene står for tur. Så kålerabien og alt det andre jordfolket putler med. Og de slår enda raigras på Jæren, 3. eller 4. slått – og landskapet drukner i de hvite eggene. Hvorfor de ikke kan i det minste pakke de i grønnlig plast er underlig. Nesten samme hvor man ser er det skinnede hvite stabler av gressballer. Og halmballer, men de går i det minste i ett med fargene. Her er et bilde fra havet og mot innlandet, og et uten hvite egg. Det viser litt av Jærens største vann, Orrevannet som er kun noen steinkast fra havet i den sørvestre enden. Det vrimler av fugler i det næringsrike grunne vannet og er Norges viktigste område for trekkfugler.
I bakgrunnen skimtes de lange liene og åsene opp mot Jærens heier, Høgjæren. Synet bedrar – det er lenger unna enn man tror - for Jærens stepper er milemåls i omfang. Men alt er like frodig og skarpt i fargene, helt fra Høgjæren og like ned i havet. Det kalles og Norges Spiskammers og her dyrkes alt man kan foreslå, enten direkte i jorda eller i et av de enorme drivhuskomplekser hvor man må ta matpause halvveis inni før man fortsetter til andre enden. Stort må det være her på og såkalte Norges Amerika. Av og til satser noen over evne og konkursen daler ned i postkassen, neste dag er den glemt og man er i gang igjen med samme melodi til neste gang. “Dæ gjære ikkje någe dæ” er typisk Jærsk bondetanke.
I går ettermiddag var jeg å se daffende rundt på strender, det sies at her er 70 km med strender, bare avbrudt av noen rammer her og der. Norges lengste strender er på Jæren, hvilken som er lengst er jeg usikker på, det nevnes Orrestranda av noen, den er rundt 5 km og en av de vakreste. Solastranden er berømt, og kåret til verdens 6. vakreste hvis jeg ikke husker feil. Samme gjelder stranden på Hellestø som er utrolig vakker når man står over den på høyden. En annen strand som er av de lengste er Borestranda, jeg føler den er lengre enn Orrestranda, men har ikke målt noen av de. Ognastranda er og veldig lang. I går var jeg på Solastranden, Borestranda og Orrestranda. Her er et par bilder fra Borestranda.
Borestranda er et yndet sted for surfere, og godt kjent utover landets grenser. Om sommeren er sanden hvit som de andre Jærstrendene, men nå rekker den ikke å tørke fra nattens fuktighet i slutten av september. Den er lang, så lang at man må bruke kikkert for å se endene når man står her på midten. Og den er vid, bred, kanskje en av de videste. Sandkulene bak er høye som fjell og dekket av marehalm og små planter som kun finnes på Jæren. Alle Jærstrendene og deres dynelandskap og bakenforliggende områder er vernet. Om sommeren yrer det med liv på alle strendene, de er lette å komme til og ligger strategisk til nedover kysten slik at alle småbygdene har en strand nær seg. I resten av året er det som regel en og annen turgåer man møter på, og merkelig nok, i ni av ti tilfeller er det kvinner. Men om kveldene møter man og par som går hånd i hånd mens solnedgangens fargerike stråler lyser som deres kjærlighet.
Alle strendene på Jæren ligger åpent til og Nordsjøen har fri tilgang, eneste er Solastranden som er litt beskyttet av noen øyer ute i vest. Når vinterstormene slår til når bølgene helt opp i marehalmområdet og ofte tygger seg dypt innover. Men i stormfattige vintre bygger havet opp igjen dynelandskapet. Det er et dynamisk landskap som stadig skifter fra år til år. Det er vanskelig å vise dimensjonene i landskapet via bilder, men her er 3 til fra Borestranda som gir et lite glimt i størrelsen av dynelandskapet:
I det midtre bildet er det 2 mennesker som kommer mot meg, hvis du ser de – og da får et glimt av hvor enormt dette strandområdet er både i høyde, bredde og lengde. Samtidig røper en rotete sand at fotsporene forteller om at området er i hyppig bruk. Når vinden leker seg forsvinner alle sporene på en time, men de siste dagene har vært vindfattige og sporene får stå i fred, også mine..
Men jeg går og går for tiden, er rastløs – og kanskje og urolig og usikker på hva som kommer. Jeg vet ikke, og går videre der det indre viser vei og ønsker å være..

