Jærskalden Tor Vidle

Så sitter en der og er både engstelig, oppgitt og rimelig forbanna. Helsenorges oppfølgingsrutiner er lite å skryte av og skaper unødige bekymringer hos pasienter. Har hørt om forskjellige historier i den leia tidligere, men man tror som regel at det ikke skal ramme en selv.

Noen husker sikkert at jeg ble innlagt for en sabla lungebetennelse i slutten av juni, tabeletter funket ikke så jeg måtte ha intravenøst. En uke lå jeg der og druknet i antibiotika døgnet rundt. Røntgen viste en såkalt “fortetning” i høyre lunge – visstnok typisk for lungebetennelse som har satt seg fast. Den saken var der ikke i mai, en måned før da jeg tok røntgen av lungene for å se om brukne ribbein hadde punktert den samme lungen (noe de ikke hadde). Da jeg skulle skrives ut fra sykehuset, følte jeg det var vel tidlig, crp’n var enda for høy og det føltes som om man ville få ut flest mulig før helga, det var i ferietidene, avdelingen var overfyllt og det meste av helsepersonellet av typen diverse ferievikarer.

Sykehuslegen min sa at de skulle ta ny røntgen om morgenen, og at de resultatene ville avgjøre om jeg ble utskrevet, dette som svar på mine protester på den tidlige utskrivelsen som kom veldig brått. Da røntgen var tatt og analysert, sier han at de “kan se at fortetningen er begynt å løse seg opp”. Dermed måtte jeg ut - og ble hjemsendt med en tabelettkur som var en kruttdose antibiotika og som han regnet med at ville ta knekken på resten. Kontrollrøntgen ble bestilt til slutten av august, “vanlig prosedyre”. Jeg syntes det var vel lenge til, men fikk svar som at det var tidsnok for nå bar det jo rett vei.

Vel, så var jeg forrige mandag og tok ny røntgen, dvs den som var bestilt som “vanlig prosedyre” i begynnelsen av juli av legen. I går ettermiddag ringte fastlegen min og spurte om jeg hadde hørt noe fra sykehuset og legen som var min behandlende der inne. Nei, det hadde jeg ikke? Og samtidig kom en uro inni meg. Hun hadde fått resultatene, og de viste at fortetningen var akkurat lik enda som da jeg ble utskrevet. Hun syntes det var merkelig at jeg ikke hadde hørt en lyd fra sykehuset, men skulle ta kontakt med legen som hadde ansvaret for meg der inne.

Etterpå satt jeg der og lurte på hva faen som skjer. Og ble engstelig for alle svarene som ikke var der, og ikke minst forbannet fordi dette kunne vært unngått dersom de ikke nærmest “kastet” meg ut altfor tidlig. Min bekymrende protest den gangen viser nå å være høyst en korrekt antagelse. Og hvorfor fulgte de ikke opp med bedre og tettere rutiner for kontroll mye tidligere? Jeg synes det hele er ansvarsløst når jeg tenker meg om. Nær 2 måneder er det gått, og først nå kommer en kontroll, og som da viser at fortetningen er der som før. Nå forstår jeg inderlig godt at mennesker kan bli urolige og bekymrete og  få angstproblemer som følge av uansvarlighet av sykehusleger og deres slette oppfølgingsprosedyrer.

Hele saken synes som totalt unødvendig, og burde ikke skje. Men skjer fordi man kaster ut halvfriske pasienter for å spare penger, krysser fingrene – og glemmer de etterpå. Det ble en betydelig nedtur jeg synes jeg burde blitt spart for i det fuckings rike Norge..

“Jeg skal fanden meg ta i Gillettes navn ikke barbere meg før jeg har fått en laks!” Alle lo, og Geir la 3 nye uformelige trollaktige drivedskubber fra elva på bålet. Fem nær utamme (mer rett: en ekte vill og fire borteville)  skjeggmenner på fisketur. Varme trøndernetter som nesten ikke er netter i svale ferskgrønne juni – midtsommer på en elvebredde i Gauldalen. “Enig!” kom det fra Jone “Ska me sei det sånn adle? Så ser me kem så har fått fisk og kem så ikkje har.” Alle var enige, skjegget skulle gro til laksen var på land - men en hadde allerede fått laksen (noe som var irriterende vanlig). “Hører du Tor? Gå og barber deg!” “Høh! Hva pokker tror dere?! Jeg er den eneste her som er født villmann, dere er bare wannabes og kun når dere er langt unna skjørtene hjemme - det er derfor jeg har fått laks, og dere ikke. Tvert i mot får dere gå og barbere puddingtrynene deres – så kan dere heller få lov til å la det gro hvis dere tilfeldigvis, og mot alle odds, skulle få en fisk, selvdøde lakser teller ikke!” I en passe avmålt tid fulgte så en alminnelig buuing mot mitt (med rette) korrigerte forslag. Etterpå lo vi femstemt – og stekte flere feite heimepølser fra innkantens kjøkken som gled ned sprudlende i flaskepils fra kjøleskapet i elva.

“Hvem har barbert redskapen sin noen gang?” Det var Olav som rapte ut spørsmålet. No hands up (selvsagt). “Jeg har” – fortsatte han, “men fyttikatta som det klødde! Og verre ble det når skjeggstubbene vokste frem! Aldri mer sa jeg til Marit!” Vi lo godt, Olav forteller som en pissetrengt italiener med hele kroppen. “Godt det bare var lilleolav”  humret Geir. “Sa jeg det? Hele pelsdrakten hadde jeg barbert bort! Så ut som en rød kvisete galte utskremt fra saunaen!” Vi holdt på å forgå av latter. “Hvorfor var du så bakmålt toskete Olav? Er bare kvinnfolka som er skrudde feil i hodet og høvler hele skrotten?” “Vel gutter, dere kjenner jo na Marit…” kom det som svar. Vi nikket – jovisst kjente vi Marit, hele gjengen kjente na Marit..

“I alle dager Jone? Har du fått fisk? Bekkaure teller ikke vet du!” Latteren runget utover fossefallet - og alle sauene på andre siden av elva bjellet  i skremt trav hjem til gårds. Vi kikket mistenksomt opp på Jone som stod der nybarbert og glatt som Eva i Edens lønnkammer. “Neeei…” kom det nølende fra den polerte – og grøss & alvorligste type skrekk! Han luktet og glinset skjeggsprit atpåtil! “Eg ska på dans borti høgget med ei…” Vi visste at han hadde et litt tvilsomt skrådrag på den tilårskomne enedatteren til trønderbonden vi leide hytta av, men ikke at det var arten nærkontakt som krevde glatte kinn druknet i sivilasjonsskrekkens herredufter. Mulig vi burde drive litt doktorering på pasienten. Men ingen meldte seg frivillig til å være stinkdyrets feltlege – dermed overlot vi hans skrøpelige skjebne og frontkorpulente legeme til bondedatterens sterkt utenpåliggende høyamorøse lyster (egentlig avskrev vi han som tapt, og begynte på hans etterord når midtnattpilsen klinget).

“Har du pussa tenna da Jone?” Ny latter. “Eg lurde på om någen kunne kjøre osse..?” pep det småsvakt fra den nypolertes munn. “Nææh, vi har ikke lov av pilsens uvenner” svarte Olav og de andre nikket, dvs ikke jeg. Jeg pilset ikke akkurat døgnet rundt, ellers ville vi jo gått tomme når ingen kunne kjøre etter nye lass på det skrekkelig fargete lokale samvirkelaget hvor vi var på fornavn med innehaveren, hans kone og to barnebarn – samt en niese av heller yppige formasjoner, og som hver gang lot oss komme i kløftet uorden i mentene til hoderegningen (som behøvdes for å sjekke  hvor mye valutta vi ble snytt for og som så måtte oppføres andektig i reisekassens regnskap som tap grunnet ytre ukontrollerbare forhold). 

“Tor?” han var forhåpningsfull i øynene. “Kan dere ikke ta gampen?” kom det fra Geir i det han pekte på bondens hestefossil med seriøs slark i ryggen som såvidt orket tygge seg gjennom dagen. “Ok” svarte jeg “jeg skal kjøre” og dermed var dansekvelden reddet. Jone gikk opp til hytta igjen for å ordne med et eller annet.

Rett etterpå kommer datteren til bonden ned til oss rundt bålet. Olav har døpt henne “Stuttbeinta” - og man lyver rimelig heftig dersom beina hennes omtales som premiestylter, de er virkelig noe korte og i samme hvilken vinkel man får de tilført synsfeltet (noe vi får ca 93 ganger i døgnet, hennes omsorg for oss fem fortapte menn i utmarken er grenseløs), dog ikke så ille som Geir og Olav vil ha det til - Geir mener bestemt at mosen får musespor med markant skill i midten når hun subber nedi med dotten – og at det er den som er årsak i at alle steinene i stien opp til gården er uvanlig og bemerkelsesverdig skinnende blanke på oversiden. Olav er ikke helt enig, han er sikker på at hun er barbert etter å ha nøye studert med lupe de glattveggete sklispora med fuktrenne i midten som han har oppdaget på kryss og tvers i grusen foran inngangen til bondehuset deres.

“Hvor er Jone? Pappa er på tur til Orkanger med bilen.” Hun sukket - og trakk besynderlig kraftig den lille skulderen opp mellom de store avlange ørene hvor noe jernskrot hang og dinglet, dermed vaket puppene uten styring og normal kontroll i sidesvise fascinerede rytmiske bevegelser og truet med å titte ut av armhulene. ”Jone kommer snart, men jeg kan kjøre dere” svarte jeg. “Snilt av deg Tor – du kan være med inn på dansen da?” “Nei takk, jeg skremmer alle med villmannsutseende” svarer jeg og peker på skjegget. “Nei – jeg elsker skjeggete ekte mannfolk! De glatte finmenna som lukter kvinnfolk kan de ha for meg!” I det den siste setningen kom i rimelig høylydt volum, var den glattbarberte og overdådig parfyrmerte Jone kommet innen hørevidde bak henne – han bråstoppet, snudde på hælene og for avsted i uvanlig hurtig ganglage (til Jone å være) opp mot hytta igjen.

De komiske elementer i den prima serverte friluftsforestillingen gjorde at vi andre ikke klarte å holde oss - og latteren inntok atter trønderlandskapet. Den skjeggelskende og utenfor all tvil lidenskapelige trønderinne, fattet ikke noe, og stod som et spørsmålstegn med ryggen til den flyktende brunstige stinkbomben. Og mer lo vi. 

Geir pekte: “Nei se! Der er jo Jonegutten!” Hun snudde og for etter han det kjappeste de korte beina klarte (dog er ikke den vaggende hekken å forakte i format og stil som noe direkte usunt hvilepunkt før øynene, vi setter alltid vår ære i å være rettferdighetens ryttere, og må da selvfølgelig i all ærlighet gi henne de ordvariabler vi finner er korrekte av begge sorter, og ikke bare den ene utgaven - hennes munn må og nevnes som formfull og søt når den ikke beveger seg, noe den beklageligvis aldri gjør) - men dermed fikk vi dessverre ikke med oss møtet mellom den nå kontorglatte duftende fløtepusen Jone og den elskovssyke trønderbudeia med sterk forkjærlighet for hårete og rå villmenn. Men, det ble dans – referatet fra Jone neste dag er sensurert av hensyn til anstendighet og den samlete befolkningen i Gauldalen som trykket oss (og våre skillinger) varmt og vennligsinnet til deres mangfoldige barmer.

Skjeggete latterfulle milde trøndernetter har en ende dessverre, på elendig asfaltert vei hjemmover drar fem skjeggete menn og en storlaks i ordinært stødig råkjørertempo. Fire menn kommer til å barbere seg når de igjen møter livets plikter og  kjedlige sivilasjonskrav til millionfortjenester ved hvert årsskifte, den femte – Jone, har endelig forstått at vi andre barberer oss kun for å få fred og nødvendig arbeidsro i hverdagen fra elskovssyke kvinner, derfor har han nå vedtatt at høvelen får ligge og ruste..

Det kan være deg, meg – hvem som helst. Hvem vet, i dag – i morgen. Selv sukker kan stivne og bli en glasert figur, et symbol kanskje, men du kontrollerer ikke sukkeret..

Alene som i en colaflaske hvor all futten forsvant i går, forgårs – umulig å få frem sprudlingen mer. Livet i en colaflaske bærer tyngre metaforer enn du aner.

“Frivilig i fengsel..” Jeg stusset, hun var dypere enn den dypeste Slovianske tørrbrønn, nå var hun rimelig friseilet av alkoens virkning, skjønt klar som glass i tankene visste jeg. Sprakk det nå? Ingen hemmelighet for min del, smerten i dypet visste jeg var der. Mascaraen var som et gjerde rundt smerten, et fengselsgitter. “Jeg… er alene.. i et frivillig fengsel..” Hun rakk å tørke en liten tåre før mannen hennes kom tilbake fra pubtoalettet – og jeg rakk å sende et lite øyesmil som hun leste som forståelsen det ga. “Alene..” Helvetes mantel – forgården er bare barnemat..

De usynlige alenemenneskene, men du ser de kanskje – hvis du vil se sannheten da?

“Hva faen vet du om å være alene?” “Men du er ikke alene?” “Hva vet du når du etter 30 år enda ikke ser mine øyne.. Ingenting. Ingenting vet du, aner eller forstår du. Selv med et kart i gulvformat du er lommekjent på – allikevel vet du ingenting, du ser bare klarveien i dagslyset og evner ikke å gå der i mørket.” ” De er blå – dine øyne, som før.” “Ja – utenpå. Du tror at de er blå tvers igjennom..”

Alene, men ikke uten drømmer. Tar du drømmene mine og – dør jeg..

9 rundt et bord. “Jeg vet hvem av oss som er alene..” kom det plutselig fra Anne. Det ble stille, bortsett fra Olav og Anders som enda var oppslukt av siste målet i en eller annen fuckings fotballkamp, men vi andres taushet nådde frem til slutt. Alle kikket på Anne. “Skål Anne! Du vet jeg er singel og alene, haha!” Det var morrogutten Leif som ville ha mer guffe. “Nei – du er ikke alene Leif” kom det rolig fra Anne. Det ble stille igjen. Å snakke om “alene” er vanskelig for mange.

Tusen mennesker, men ingen som meg
Titusen mennesker, men ingen som meg
Hundre tusen mennesker, men ingen som meg
En million mennesker, men ingen som meg
Milliarder av mennesker, men ingen som meg
-Hva faen er vitsen?

Svever mellom skyene, fri som ørnen. Leker med formasjonene i rosa solnedgang, der fremme i horisonten er paradis og evig lykke og.. “Tor? Dagdrømmer du?” “Åh.. hei, ja – svever mellom skyene, hm.. ja..” “Skal du ut å reise?” “Reise?” “Fly med fly mener jeg.” “Fly?” “Ja jeg trodde du drømte om en flytur til syden?” “Nei, jeg skal ikke til syden, ikke nå. Jeg mente at… jeg svevet mellom skyene og.. glem det” “Du har vel aldri tenkt å hoppe i fallskjerm du og nå?” “Fallskjerm? Nei, ikke sånn sveving, men.. glem det.” “Nå vet jeg! Hangglider! Det har du sagt før at du kunne tenkt deg å prøve!” “Jo.. men.. glem det..” Hvorfor forstår hun ikke? Av seg selv..

Alf bare forsvant uten et ord, kom ikke hjem fra jobben en dag i april. Klokken 9 om kvelden ringte han meg. Fra London. Han orket ikke ringe hjem. Jeg lovet å ringe hjem til kona hans så hun ikke etterlyste han hos politiet. Men hva pokker skulle jeg si? Hvordan fortelle at hennes Alf orket ikke mer ensomhet – og hadde bare hoppet på et fly til London, og aldri ville komme hjem igjen, til henne. Etter 24 år. Men, jeg ringte..

Hvor nært eplet faller, betyr ikke noe, men hvor tett de to epletrærene står betyr noe viktig..

Sitter på en benk i en gågate, spiser softis og kikker på alle menneskene. Gata er tettpakket av mennesker som vandrer forbi. Noen kikker i vinduer, men de fleste bare går forbi i sin egen tankeverden og ser ingen andre, det virker slik på blikkene. Er de ikke venner med noen andre i gata, i familie – er alle ukjente, fremmede. Full gate med mennesker, men de fleste er alene i gata..

“Fullmånenatt? Jo greit det – men hva skal jeg med den alene?”

Etter en time i å ha lyttet til hennes tanker om leve alene og den sugende tomheten som tappet livslysten: “Har du snakket med Bjarne om dette Else?” “Tor, du kjenner Bjarne, kunne like greit samtalet med bikkja hans.” Jeg kikket bort på Bjarne som lå flat out delvis dritas på sofaen, ut av en halvoppkneppet skjorte tittet en bølgete hårete ølmage, han snorket som bikkja nedenfor sin herre. Jo, hun hadde rett i det. Men, hvorfor forstår jeg, og ikke Bjarne som har bodd med henne i snart 20 år?

“Ulikheter tiltrekker hverandre” – Kanskje, men våger du ta sjansen? Du kan ende alene med din ulikhet..

Kikker i speilet – hvem er du? Livets gnaging og krav har satt sine spor, men øynene er de samme. Hvem forstår deg? Hvem er du? Jo, meg.. men..? Hvorfor er du her, og ikke der, eller der? Eller – hvor enn du burde være. Men hvor er det? Og hvorfor er der eller der noe annet enn her? Hvordan vite når jeg ikke vet?

I’m not here, what you see is a body – I’m gone, but you don’t know..

.

.

Verden skriker etter energi, energi er nåtiden og fremtidens gullgruve. Vi har en regjering i Norge som kaller seg “De Rødgrønne” – og  hvor det grønne er av typen “svindelgrønn”. De virkelig grønne i dette spillet er faktisk de røde. Det som betyr mest i Norge er kroner, man kommer ikke utenom fakta når oppgjørets time kommer. Jens & Co driver Norge som en forretning hvor profitt står over alt annet, også grønne verdier. Dette århundrets største APbløff er “Grønn Kraft” – og da av en karakter som burde buret inne hele Apstyret for rovdriften på Norge og norsk natur. Det som foregår er nesten utilgivelig og vil garantert skape stormer fra fremtidens barn av Norge. Dagens barn av Norge er blindet av kronene og gir stort sett faen i fremtidens barn og hva de får i arv.

Det hele  er både enkelt og komplisert på samme tid, komplisert fordi styrende myndigheter skjuler agendaen bak krumspring og polert svada av Fløtejens. Og folk biter på, stort sett gidder de ikke bry seg, dvs sålenge ikke man ødelegger Aker Bryggepilsen deres med vindmøller og kraftkabler i alle retninger. Norge er nå som før Oslogryta - alt utenfor er villmark hvor nullproduksjonen råder og bør derfor aktiveres slik at man får om ikke annet lys i lampettene på Aker Brygge – og påfyll i Sparegrisen Norge, den de pilsdrikkende på brygga skal leve fett av når de blir pensjonister.

Energi, det er virkelig energi i det ordet – det som betydningen er i all galskapen. Det nye er fremtidens energi, den “Grønne Kraften” og da omsatt i praksis som vindmøller. Som kjent er hoveddelen av norske vassdrag i rør for lenge siden, de få som ikke er i rør sliter stadig med kronetrollets uendelige matlyst. Bløffen er mangehodet:

1. Norge produserer i normalår nok energi til å dekke eget behov. Men ved hjelp av samrøret Nord Pool og dets kraftbørs er det enkelt å manipulere sannheten om Norges reelle kraftbehov og produksjon. Dette er et politisk vedtak som har tjent sin dobbelte hensikt. En hensikt som skulle omgjøre frostlandets energiproduksjon til en ny gullgruve for staten.

2. Å bygge vindmøller i gasslandet Norge er som å pisse i Stadthavet. Men siden all energi i form av strøm er overpriset og utenlandskablene går på kryss og tvers i havet ut i fra Norge, er det på sikt regningsvarende for staten å tillate forsøplingen, som kjent kan man bare skrue opp strømprisene til fortjenestenivå – og skylde på Nord Pool. Finurlig anvarsfraskrivelse. Om noen tanter og onkler fryser ihjel driter man i – “Alt for Norge” er i realiteten “Alle kroner for Norge”.

Man skjuler sin agenda bak den fine grønne kraftens bokstaver, og ikke minst skremselen om global oppvarming og havnivåøkning – det ville rammet Aker Brygge må vite! Og perlen i svindelen: Norge må ta sitt globale ansvar og støtte opp med mer og mer grønn kraft. Alt er som begynnelsen, kun et spill og en historisk bløff av uante dimensjoner. Og de “Rødgrønne” følger stadig opp via sin talsperson Svindeljens som nå lover enda mer støtte til den grønne kraften, les: Vindmøller. Men: Disse vindmøllene kommer ikke pga vårt eget behov, nei deres kraft er beregnet på utlandet. Så: Hvorfor skal vi tillate at politikerkjeltringer forsøpler Norge? Det vi ser i dag er kun den spede starten. Den største og viktigste arven vi kan etterlate er mest mulig uberørt norsk natur, den er unik og vil bety mer og mer i fremtiden.

Men den grønne bløffen er rett og slett råfrekk: Vindmøller må sees på som mobile kraftverk, vind finnes over hele kloden. Og vindmøller kan settes opp over hele kloden, det finnes faktisk og vertikale vindmøller som kan settes opp i byer – også på Aker Brygge. Så hvorfor kan man ikke heller kle Oslogryta med vindmøller? Der er ingenting å verne og området er regnet som det styggeste i Norge, så kanskje ville vindmøllene pyntet opp? Men – nei de forstyrrer jo utepilsen på Aker Brygge.

Poenget er enkelt: Verden behøver mer energi – strøm. Vindmøller er å anse som mobile kraftverk og kan da settes opp lokalt der behovet er, og det er ikke i det norske landskapet. Det er lite miljøvennlig på mange måter å sette opp vindmøller langt utenfor områdene som har behov for mer strøm for så å måtte legge hundrevis av mil med kabler for å få strømmen frem til de som behøver den. Behøver landene i Europa mer strøm, ja så er det gunstigste og mest miljøvennlige å sette opp vindmøllene i Europa, og der de behøves helt konkret. Men – da får jo ikke Norges Spargris påfyll av vindmøllekraften? klager straks grisens styre. Fuck you and the grådige gris! svarer jeg.

En gedigen bløff. Var de rødgrønne virkelig uskyldsgrønne, satset man heller på å gå inn og støtte/drive vindmøllekraftverkene der de behøvdes, og lot Norges restnatur nå få endelig få fred fra grådige politikere. Det hele er en så alvorlig bløff at de ansvarlige burde dingle i fra halen til deres elskede feite kronegris..

Vi må få inn flere folk her, men hvordan? Lurer på om jeg skal få meg en blogg på blogg.no og kapre noen derfra? Det er nok å ta av der, hvorfor er det så mange akkurat i det bloggsamfunnet? Dog – det er mye fjortisgreier der, så jeg får ta VG-bloggen etterpå for å få noe balanse. Men først blogg.no – tipper det blir sus i leiren når en villmann inntar parfymereiret med skaldeord og friske pust fra utkanten i råformat uten sensurita. Etterpå foretar jeg et sleipt sjakktrekk og “flytter” til Sol Blogg, og drar med noen lass frø. Men jeg må finne et passende vilt bilde fra i fjor, eller en tanke til bakover, de unge har sikkert en bestefar fra før av.

Hva med dette som er tatt av tante Frida når villmannen gjennomvåt har trasket over hei og vann for å nå hennes ferske vafler av andeegg og seterømme melket av en ekte budeie?

Riktignok er den blonde fargen skjult siden håret er gjennomvått etter et fall i en brun vassmyr, dessuten er jeg mer kommuneblond med mest vekt på sommerblond. Men er det for vilt? Mulig det skremmer de tamme som aldri har sett en villmann fra utkanten. Burde jeg heller ta et nybarbert med slips? Joda, tantes tapet er noe oldtime, men man kan jo og tenke seg at jeg ligger på ryggen og prøver en Ikeamadrass? De unge elsker jo det marerittet. Ikea. Capsen mangler dessverre, den henger til tørk over oljefyren til tante Frida.

Nå er jo kjæresten til Petter Northug og blitt blogger på blogg.no forteller VG (og delvis Sol siden artikkelen var frontet på Sol): 

http://www.vg.no/sport/ski/langrenn/artikkel.php?artid=10017822 

Hvorfor havner de der alle og ikke på Solbloggen? Er det noe snusk i kulissene mon tro, eller det kvinnelige konkurranseinstinktet som slår til når de ser listen over mest leste? Hvorfor klarer ikke Sol lokke til seg flere bloggere? Nei, ikke skyld igjen på de få her, de kampene som foregår blant blondibloggerne får oss til å fremstå som en syklubb for engler. Og se på VG, vi er rett og slett for tamme for VGbloggen. Ja, ikke jeg da “passende og stilig kremt”..

Noen andre ideer? Best å ha noe i reserve i tilfelle en vill skald blir for sterk kost for blogg.no og VG. Og hva med Sol? I skrivende stund er bloggen blitt usynlig på fremsiden, alt som viser dens eksistens er en bitteliten klaff med “Blogg” på. Sol svikter nå – de burde fronte oss på toppen av siden - ”oss” er og Sol.

Hm.. burde jeg heller finne et bilde hvor jeg ser tammere ut?

Frydfulle hyl fra baksetet når Kilebakkene tas lavflygende med brøl fra en trimma V8 – “Toooor! Du er gal!” Gliser og trør pedalen i gulvteppet når selve the big one er i sikte. Hylene fra 3 jenter i baksetet toppes når Bel Air’en mister bakkegrepet og flyr 15 meter i siste hopp. Kilebakkene lever opp til ryktet. Bremser ned litt før Galtesvingen og putter Bobby Bare i 8 spors kassettspilleren, et mys i speilet – det lange lyse håret til Karin kanin flagrer i sommervinden – og ingen lensmann i sikte. “En gang til!” roper de fra baksetet. Jentene elsker Kilebakkene – kikker bort på Jone, hvit som alltid i Kilebakkene. Han sukker et uhørlig sukk i vindsuset. Jentene har rosa kinn og krever mer. Snur capsen bakfrem og sladder rundt 180 grader i innkjøringen til Palle Garpen og legger igjen gummispor på vei opp Kilebakkene for en ny hyletur nedover.

Den som ikke har klinet i baksetet på en rød Bel Air når Tammy Wynette synger i bakgrunnen har null peiling. Eller følt magen vri seg i rus når Kilebakkenes dumper tas flygende i fart som kvalifiserer til jailen, but hvem brydde seg? Ungdommen må jo få leke seg litt – ihvertfall den gangen fikk vi, på bondelandet. Eller hatt hele dashbordet overfylt av feite deilige 8 spors kassetter. Eller en myk somerbrun arm med lyse hår på som legger seg rundt halsen bakfra – og kanskje kysser lett nakken. Eller kryper mykt inn i armkroken mens en cruiser mot solnedgangen der ute i Jærhavet. Eller parkerer Bel Air’en med utsikt over over havet og nyter – nyter småkos og utsikten til Paradis..

Friheten – den er dyrebar. Og ikke minst ungdomsfriheten, friheten til å få være ungdom den ene lille perioden i livet. Selv lavtflygende i en rød Bel Air nedover Kilebakkene. De som ikke har fått oppleve den formen for frihet har mistet noe verdifullt. Tidene forandrer seg, også samfunnets syn på det å være ungdom. Toleranser forandrer seg. Vel kunne vi gjøre sprell som samfunnet i dag ikke ville akseptert overhodet, men aldri gjorde vi noe vondskap eller faenskap slik man så ofte dessverre ser at samfunnet i dag er begrodd med. Nei – vi var fornøyd med å leke oss, slik ungdommer må få lov til – uskyldig lek, men med dyrebar ansvarsforståelse inngrodd fra barndommen. Og derfor ønsket heller ikke voksne å overvåke, bremse våre naturlige ungdomsleker – ei heller lovens lange arm. Da snudde han seg heller og kikket på solnedgangen når en Bel Air kom flygende forbi i Kilebakkene, og sikkert smilte og husket da han selv lot seg rive med av Kilebakkene..

Men, den som ikke har klinet i baksetet på en rød Bel Air når Tammy Wynette synger i bakgrunnen har null peiling. Og vil ikke forstå..

Den gangen med 8 spors kassetter var det Country og Western som dominerte utvalget. For å gjøre en mimre tur bakover lar jeg Heidi Hauge få stå for musikken i min siste video. Har vist noen få av bildene før fra en liten kveldstur i lange skygger tidlig i august.

(Youtube henger litt i dag, men håper det bedrer seg)

Vandrer rundt i fremmede gater, nattedisen svever over brosteinene, søvnen kommer ikke i natt. Fremmede gater, nei – fremmede nå, ikke den gangen. Det er minner i hvert bygg, hver gate, hver brostein. Søte minner fra sen ungdomstid – søte den gangen, bitre nå. Hvorfor det ble slik forblir ubesvart – men det var jeg som dro, som andre ganger og. Det var alltid jeg som dro. Noen gråt i en telefon etterpå, jeg var trist, burde ha felt tårer – tror jeg. Men det var jo jeg som gikk – reiste. Reiste fra søte følelser i en liten sørlandsby.

Setter meg på en trebenk på kaien. Marine kailampetter kaster svevelys og skaper eventystemning i forsommernattens atmosfære. Satt her den gangen og - på en hvitmalt spilebenk med buet rygg – men aldri alene som nå. Denne er av beisbrune brede planker og svarte smijernsender og bein. Tiden tærer og på kaibenker. Et nattesvermende par rusler hånd i hånd forbi, smiler av deres lykke. Jeg har og svermet her, og gått med varme hender i mine langs kaikanter i lune sørlandsnetter. Hvorfor kan man ikke evig vandre i lune netter med varme myke hender som holder av kjærlighet? Men det var jeg som dro..

Morgengryet er våknet såvidt. En liten sjark tøffer utover – en fisker skal nok trekke krabbeteinene. Og senere kan en kjøpe sørlandske kokte krabbeklør og dingle med beina mens man nyter. Det skal jeg gjør i dag. Jeg har erfaring i å dingle med beina mens jeg nyter sørlandske ferske krabbeklør – og noen som sitter tett og leker med håret mitt mens jeg knekker sørlandske krabbeklør som jeg serverer de fyldige leppene og nyter synet av de søte fregnene som pynter et vakkert sørlandsansikt.

Småhutrer litt i tidligmorgenfukten. Reiser meg opp og rusler omveier mot hotellet. Hun visste jeg skulle komme i dag, hadde sett navnet i bestillingsboka, jeg visste ikke at hun jobbet på hotellet. Snart tyve år siden. Jeg ble keitete, rødmende og nesten ordløs, litt sjokk. Det var jo jeg som gikk, dro.. Og ikke gråt i telefonen. Hva skulle jeg si når hun ventende plutselig stod der og tyve år forsvant på et blunk? Minnene strømmet opp i en flom som truet likevekten – også minnene om søte sørlandsnetter. Som om det var i går jeg dro – og jeg må være her i tre dager til..

.
.

Hva faen? Salte urgamle kråker griller vatrete kyllingvinger på et overfølsomt skvalpeskjær. I midten kvakker onde kullsvarte Hedda Lurestakken med krydderbørsa. “Kom her din heks!” roper jeg og viser min største skaldeneve mot ondskapens herskerinne. Hjernen banker på topplokket – den vil ut og tankekvele heksa. Men den kan ikke svømme, som dens sjef heller ikke kan, og det er ikke vassbart ut til den skvalpetrukne steinen. Jeg nekter den å selvdrukne seg.

Heksa danser hånlig mellom kråkegubbene og en kanelfarget flygekrabbe tramper takten og spiller poker med kråkene. “Hvis Jesus hadde vært her ville han nok gått ut og hentet heksa til oss” kommer det fra hjernen. “Hold snavla! Jeg er hedning vet du! Dessuten er det forskjell på oppdriften i ferskvann og saltvann!” “Ja nettopp, og saltvann har større oppdrift! Dermed ville Jesus kunne jogget ut til skjæret og ikke måtte gå med stille filtsokker som da han gikk på ferskvannet!” “Å ti stille..” Hm.. sannelig ikke dum den hjernen, men best å ikke si noe så den ikke blir innbilsk og eplehøy.

“Faens heks!” Hun hånler, og hiver innpå en ny hjemmebrygget snusbuse. “Hva skal vi gjøre hjerne?” “Aner ikke, er litt opptatt med å beregne pinolforskyvningen av Mars i år 9702. Husker du malikeeseformelens 4. fortrinnsforutsettning ved upolarisert tzsekvens?” “Hva? Ikke i farten, har annet å tenke på nå.” “Hvor mye oppdrift er det i en brennmanet med omtrent 25 cm diameter?” “Et øyeblikk – vanntemperaturen betyr litt, også om den er mett.” “Mett?” “Ja, men får det til å bli ca 103 gram oppdrift ved 18 grader og halvmett tilstand.” “Ok, hm.. hvor mange blir det i en klump for å holde skroget mitt flytende?” “Forresten, glem det, har ikke årene med.”

“Svuuusjhahahaha!” “Hva var det?” “Det var bare heksa som var bortom og ertet. Faens heks!” “Idiot! Hvorfor grabbet du henne ikke?!” ” Arrgh! Hold snavla hjerne! Du vet godt at da må hun være jordfast, tar jeg henne i lufta er vi begge solgte.” “Hva med balltre, heksesmekke?” “Alltid lur du.” “Hm.. hun la igjen en grillet kyllingvinge.. er vi sultne?” “Ikke rør! Den er garantert forhekset!” “Pøh.. biter ikke på meg det der..” “Ikke rør! Da flytter jeg ut!” Den ser riktig god ut, hm…

“Du? Hvor pokker er vi nå?” “Aner ikke, skulle spørre deg, du sitter jo med hele vettet.” “Grrr! “Du bare måte røre agnet til heksa din hjernedøde homogene styltebeinte ekstremromantiske budeiefreak!” “Men jeg var litt sulten..” “Se hva du har rotet oss opp i nå! Igjen! Grrr! alltid er det noe du roter til!” “Jeg?” “Du ja!” “Jeg flytter ut straks vi er kommet oss ut av dette klissete greiene her!” “Hm.. det er visst en karamellpudding vi sitter på?” “Karamellpudding? Takke Gyda Cornelias intelligente yppighet for at vi ikke havnet i en av sardinboksene dine! Horribel tanke å ende druknet i olje sammen med fiskelik uten hoder!”

Hvor er Hedda? Helvetes heks! “Den gamle på fjellet – hva var det han sa om å kverke Heddas evner?” “Du må kysse henne på nestippen når solen er halvt over Midtre Bølgefjell.” “Takk hjerne – lurer på om vi våger smake på pudding?” “Neiii!! Ikke rør! Gudene vet hvor vi da havner!” “Ehh kremt…” “Ditt pokkers puddingvrak! Du har allerede smakt!” “Ehh.. bare med en finger..?” “Hjelpe meg! Jeg er for ubrukt og klok til ende mine dager i et heksespill! Hvorfor måtte jeg bo hos en villmann uten fornuftige grenser?” “Å ikke klag hjerne! Tenk på hvor kjedelig det ville blitt om du bodde hos en standard byråkrat!”

“Hva i…?” “Se nå hva du har stelt i stand!” “Ikke klag hjerne – bedre å sitte i en færing på Jærhavet enn i en pudding uten horisont.” “Kan du så ro meg til lands takk?!” “Ok pysa.. men, det er ingen årer? Ikke seil heller, bare en… svart ugle som sitter på akterstevnen.” “Svart ugle? Det er ingen ugler i verden som er svarte ifølge de dataene jeg har…” “Nei du sier noe der hjerne – men den er svart samme hva…” “Må være en ny art, eller en som er feilpigmentert.” “Svuuusjhohahoho!” “Hva var det?” “Bare ugla som satte seg på midtofta…” “Det er heksa som har forkledd seg!” “Hm.. du er inne på noe der hjerne, men…? Den gamle sa at hun måtte klare å plassere hodet mitt mellom puppene sine og la en flette av 3 farger gli ned langs ryggraden min og ende i bakken før hun eide oss.. Ser ingen pupper eller fletter på ugla..?”

“Bare vent du! – og vær klar, sola stiger over Bølgefjella!” “Jo.. men en ugle har ikke nese å kysse?” “Ikke kyss nebbet! Munnen! Husk hva han sa ville skje hvis du kysset munnen og ikke nesa!” “Hm.. han sa vel at sagnet bare nevnte at noe uant ville skje?” “Nettopp!! Jeg vil ikke oppleve noe uant! Ikke mer uant!” “Slapp av hjerne, tror du ikke jeg har kustus på mine lyster – høh!” “Nei, det vet vi begge at du ikke har!! Du! Hva gjør du nå?!” “Jeg bare satt ugla på fanget mitt.. må jo se om den har en nese..?” “Åhh hjelpes meg!” “Svuuusjhihihi kjekken!” “Hedda!” “Å nei! Jeg er fortapt..” “Hysj hjerne, nå har vi sjansen! Pass på sola du!” “Tor.. såå sterke armer du har… Tor.. så dype øyne du har…” “Å nei! Pass deg nå for smisket! Hører du?!!” Hmm.. egentlig er Hedda vakker, myk… ubegripelig at hun er en ond heks.. “Hallo! Nå får du skjerpe deg! Hun er livsfarlig!”

“Toor.. så møttes vi endelig…” “Hm.. jo Hedda..” “Jeg er ikke Hedda, jeg er Vårdalsbudeia, husker du ikke..?” “Vårdalsbudeia…?” “Hallo!!! Hun lurer deg! Det er heksa! Våkne opp! Se den lange trefargete fletta!” “Slapp av hjerne, kule ned litt nå.. Hele kontrollen her..” Hm.. åh.. de leppene minner meg om… “Vær klar! Sola er nå over Midtre Bølgefjellet! Kyss nesetippen nå!!” “Ja skal kysse nå hjerne…”

(sensurr & senkurr)

.
Hm….? “Ånei! Ånei! Du kysset munnen!!” “Eh… var hmm.. borti nesen og.. tror jeg..” “Hvor er vi nå?” “Aner ikke hjerne, må ut av skogen først…” “Hva? Vårdalen…?” “Hva sa du?” “Vi er i Vårdalen.” Merkelig, der sitter jo den gamle gubben i en gyngestol? “Velkommen til Vårdalen. Du klarte det nesten.” “Hva mener du gamlefar?” “Du kysset Hedda både på nesetippen og munnen.” “Vel, jo…men?” “Sagnene sier at ingen har klart å kysse Hedda på nesetippen, de som har prøvd har alle latt seg forføre av hennes lepper. Du brøt halve trolldommen til Hedda, men hun fikk halve taket på deg fordi du og kysset munnen etter nesetippen.”

“Halve taket?” “Vårdalen er nå omringet av ubestigelige fjell. Du er fanget i Vårlia for evig tid og Hedda er avhekset og forvandlet til Vårdalsbudeia.” “Ubestigelige fjell? Høh! Ingen fjell stopper meg, skal nok komme meg ut!” “Nei, det er nok umulig selv for deg, og alle fjellene ender i en omringende stor sjø. Du kan ikke svømme. Du må leve i Vårdalen og med Vårdalsbudeia. Når Hedda mistet de onde trolldomsevnene fikk hun overskudd av gode evner. Men ingen kan vite om du overlever når hun nå er blitt omgjort til en evig kosekrevende budeie.” “Kosekrevende?” Hm… Kanskje er de fjellene for bratte allikevel..

“Jaja, hva skal jeg gjøre nå? En stakkars hjerne som må tilbringe resten av livet med en evigt kosende sjef?” “Ikke min feil at du ikke kan klatre og svømme hjerne..” “Sukk..”

Hm.. merkelig… ? “Puh! det var bare en drøm!” “Sier du det hjerne.. er du sikker…?” “Med deg er aldri noe sikkert!” “Nettopp…” “Gjeeesp, du? Vi sover litt til, jeg er enda trøtt.” “Nei! Orker ikke flere av dine skremmende drømmer!” “Så så hjerne, her skal du få en Mobylåt til å sovne inn til….”

“Hjelp! Våkne opp!” “Hva er det nå da hjerne?” “Der er Hedda igjen!” Hvor…?” “I sangen! Det der er ikke Moby!” “Hm… nei er visst ikke det..” “Det er Hedda!” “Kutt ut, det er ikke Hedda!” “Jo! Er du blind?!” “Hm.. munnen ligner…? Argh! Kutt ut hjerne, du må lære deg å styre fantasien din!” “Hvem snakket nå? Og er det da pokker ikke rart jeg blir påvirket av å bo i sammen med deg!” “Så så.. sove nå… sove nå…sove….”

Sist søndag kjørte jeg forbi noe så sjeldent som en liten pjokk som snekret seg en hytte i et tre. Ble rent varm og rørt av synet, det er ikke ofte man ser det i dag. Da jeg var liten hadde alle små villmenner med respekt for seg selv minst en hytte – som oftest flere. Og gjerne i et tre, alle trær i hagen ble vurdert som potensielle hyttetrær. Følelsen en liten tass fikk når han skuet ut fra sitt slott i treet kan ikke beskrives. Inventaret vokste stadig: Trekasser til bord og skap med Donald i, gammelt teppe på gulvet, tapetrester på veggene - og ikke for å glemme: Til og med en bordduk som mor ga med et varmt smil. Hyttene ble fremvist til slekten og alle kjente – av mor og far som var stolte av avkommet.

For vel 2 år siden opplevde jeg det samme, en rødhåret liten tass her i omegnen startet å bygge en hytte i hagens største tre som vendte mot veien. Hver dag  jeg kjørt forbi var det kommet til nye fjøler, en herlig brokete forsamling av umalte og malte bord, slik en pjokkehytte skal være. Jeg visste at faren jobbet i Nordsjøen på en oljeplattform, og antok at han var der ute siden jeg ikke så han i hagen, han var nesten alltid i hagen når han var hjemme. Men en dag var han tydeligvis kommet hjem. Tilfeldigvis kjørte jeg forbi da det skjedde: Der stod faren og rev ned hytta, og både etter kroppsspråket og ansiktsuttrykket var han rimelig sinna. Det som sitter mest i minnet er ikke den sinte faren som river ned sønnens stolte bygg, men den lille tassen som stod i vinduet og kikket på, og tørket tårer..

Det var en cm fra at jeg stoppet opp og gikk ut og tok for meg den hjerteløse faren. Men jeg styrte sinne som steg opp, kanskje like greit, jeg hadde neppe vært nådig. 2-3 uker senere hørte jeg av en av  naboene deres at faren var blitt rasende pga hytta sønnen hadde laget mens han var på sjøen, den skjemmet ut hagen hans. Hvor lite mange mennesker forstår av andre og i dybden, ja selv sine barn, er skremmende mange ganger. Denne saken stopper ikke der, for en høstdag stod faren og diskuterte rimelig høylydt med noen andre utenfor matsjappa. Temaet var en nabo av han igjen som han tydeligvis ikke likte hagen til, den ødela inntrykket av hans tilstøtende hage. Jeg var på vei inn, og tenkte at dette blander jeg meg ikke opp i, for da blir det månelyst. Heldigvis la de ikke merke til meg da jeg tok noen raske lange skritt rundt de og for inn i butikken.

Men – da jeg kom ut igjen med trillen full av varer ble jeg oppdaget, de stod der enda og diskuterte. Straks var faren til den lille etter meg og ville vite min mening om den “fæle” nabohagen hans. Og da nok med ønske om støtte. Jeg forstod han hadde tenkt å klage til kommunen (som om de hadde brydd seg, hagen han klaget på var slettes ikke så ille, bare tull). De andre 3 var tilsynelatende enig med han, men han var en sterkt dominerende person, også i talen. Jeg hørte på hans jammer uten å si noe først, varmen steg opp inni meg. Minnene om den lille gråtende i vinduet ble sterkere for hvert skjellsord han messet over den grusomme nabohagen. Da han tok et innpust i enetalen, sprakk det for meg. Jeg skal ikke nevne min enetale til han, hele dens innhold. Men man kan si jeg var forbannet og ordene deretter, dog på en sivilisert måte. Så trillet jeg videre mot bilen og etterlot den talesterke som nå var totalt taus og knallrød som en halvtimes kokt hummer.

Jeg liker ikke å skjelle ut mennesker og gjør det sjeldent, men noen ganger… Og det var direkte rått og hjerteløst gjort å rive ned hytta til sin egen lille sønn. Det fikk han høre slik at det nok ikke glemmes, men også det faktumet at naboens hage hadde han ikke en dritt med å legge seg opp i.

Det er sant at vi mennesker er ulike – veldig ulike, og oftere enn vi tror. Det vi er synligst ulike på er det å forstå andre mennesker, det punktet som er viktigst for oss alle er der vi er svakest. Litt av nøkkelen i forstå hvorfor, ligger nok å hente i egoismens mekanismer. Egoisme og selvbildet kan faktisk bli så høyt at det blinder for utsynet til verden og andre mennesker. I dette tilfellet kan man nok si at den lille sønnens selvbilde neppe ble høynet når hans egen far valgte sin stolte hage foran hensynet til sønnen – en sønn han heller burde vært stolt av, og gitt oppbyggende backing..

Før i tiden fantes gamle grinebitere, de synes å dø ut nå og er erstattet av unge grinebitere. Før leste man en sjelden gang i avisen om personlige feider, nå er de dagligdagse – og det er ikke lenger en gammel grinebiter som i 30 år har hatt gående en svær sak mot en nabo eller myndigheter som så pressen endelig fikk nyss om via omveier. Nei nå løper de i flokk selv til pressen mens feiden er fersk og varm, og ofte før vettet har våknet og overprøvd den borskjemte viljen som ble forulempet. Pressen elsker å krydre slike saker med f.eks en ung mor/far med barnevogn, eller ordet “småbarnsfamilie” – og da med “stakkars” foran i en eller annen form. Bare sludder, og et bevisst oppsett av pressen å dra med barn inn – bruke de for alt de er verd. Ofte har sakene ingenting med barn å gjøre, men effekten som oppnås med å dra inn en “stakkarslig småbarnsfamilie/mor/far” som forulempes av en - eller et eller annet - selger i dag.

Man finner disse stakkarne i alle aviser og tv. Men nesten aldri en gammel grinebiter som kanskje atpåtil virkelig har en sak av betydning. Terskelen for å løpe til pressen og sutre er lav i dag, og unge  er i et stort flertall – ihvertfall slik pressen dekker denne typen saker. De gamle grinebiteres saker var ofte kompliserte, og ikke uvanlig med lange saksganger, enten det var i retten eller med myndighetene. Dermed kreves det litt av journalisten for å sette seg inn i forholdet, og det passer ikke særlig bra i dagens presseverden hvor det tabloide har overtatt. Bedre med en kjapp sak på 10 linjer og det viktigste: Et bilde av en stakkars småbarnsfamilie/mor/far, som f.eks denne her som er typisk: http://tb.no/nyheter/full-nabokrangel-1.5537763

Jeg glemte alle de stakkars studentene, de er det jo alltid synd på: http://www.adressa.no/student/article1517707.ece

En fæl sak, en kommune har glemt å klippe plenen på barnas lekeplass: http://www.op.no/nyheter/article5211905.ece  En pensjonist har imidlertid hjulpet de stakkars unge ved å slå noe gress. Skammelig av kommunen, også å ikke holde rett standard på lekene til de stakkars sviktete små. Fy skamme seg!

En hjelpeside med alle mulig slags momenter (og krav) man som småbarnsforeldre bør nytte til å klage på barnehagen: http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article570066.ece 

Hjelpesider er det forresten nok av, det har visst aldri vært så komplisert å ha barn som det er nå? Her en for de som skal reise til syden med en baby (baby? Er det slutt på aldersgrense nedover i fly? Og helsepersonell som forklarer det logiske om hvorfor): http://www.klikk.no/foreldre/dinbaby/babytid/article542370.ece (Samtidig hever flere og flere sine røster mot bråket fra barn i fly: http://www.dinside.no/848687/saa-det-er-derfor-de-bor-bli-forbudt )

Eller hva med en hjelpeside for foreldre som kjører bil med barna i baksetet? (er det noe nytt?) Og da slik at foreldrene overlever (jøjemeg, stakkars): http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=579394

Og slik kunne en fortsatt i det uendelige.

Poenget her er ikke å direkte henge ut småbarnsfamilier, unge etc, men å heller spørre om hvorfor vi har latt de gamle grinebiterne dø ut til fordel for unge grinebitere med ofte luksusproblemer som får de til å fremstå som bortskjemte drittunger. Disse dagens unge  er formet av foreldrene og samfunnet. Som jeg nevnte i et annet innlegg om samfunnsutviklingen, er de ofte kalt “divagenerasjonen” og ganske så passende for alle sett under ett. Men noen må ha latt de bli selvopptatte divaer..

Et viktig moment i dette er og at samfunnet ser ut til å ville tilpasse seg divagenerasjonen, sy flere puter under deres manglende forståelse av hvordan et samfunn skal fungere for helheten og rettferdighetens skyld – likeverdet - og ikke bare tilpasses deres generasjons krav. Det er og betimelig å spørre seg: Hva med divagenerasjonens barn når disse så blir voksne, og ikke minst foreldre? Man ser og skjevhetene i samfunnet og ikke minst pressens dekning. Det er en sterk slagside som er usunn i lengden og kan få samfunnskuta til å kappseile til slutt. Samholdet på tvers av generasjoner vil måtte bli rokket før eller siden. Dagens utvikling bygger neppe særlig mange broer mellom generasjonene.

Det er veldig mange aspekter i dette forholdet over. Lar vi det bare suse og gå så må til slutt noen ta regningen, og det vil måtte bli hele samfunnet. Jeg vil heller ha tilbake den gamle grinebiteren og slippe de unge (sutrende) grinebiterne – det er naturlig at gamle grinebitere finnes, men ikke naturlig at vi drukner i unge grinebitere med helt ordinære forhold vi alle møter og som er en del av livet, og ikke noe å sutre i pressen om for å få medynk og viljen igjennom.