Jærskalden Tor Vidle

Trør med lange skritt utenom blomsterlyngen, den lever. August, jeg lever og – enda. Nok en august i vandringens ensomme mølle, målet – hvor er det? Kanskje neste august – kanskje. De før ga ingen svar, bare et sus som et vent lokkende drag fra fjellene, noe mål fant jeg aldri. Ingenting i fjerne sidedaler eller moer og enger hvor ingen spor fantes, bare jomfruelighet – og meg, den ensomme vandrer.

Høgjærens høstpels med grå flekker, steiner mellom blomsterlyng. Her på taket finnes knapt noe høyere enn vidjebusken som og er fåtallig. Klapper kjærlig på en oldefarstein, nei, du er ikke bare en stein. Mennesker ser ikke alltid det vakre. Det ekte. Hva var vel høsten uten lyngen? Den seige og trofaste sliter. Mennesket måtte jo temme deg og, nå finnes brødre og søstre i trange små potter – et fengsel for frihetens plante.

Sitter mykt på nutkanten, langt ned – men klippelyngen holder meg fast i selve fjellet. Høstbrisen svaler svett panne og løfter lys hårlugg som var tjukkere før. Hele verden for mine føtter – speider mot Taksdal langt der nede i nordvest. Hus ligner små mangefargete legoklosser, menneskene usynlige. Ser ned på Litlamos – høstbrisen lager sjatteringer i vannflaten langt der borte. Husker storauren på toogethalvt kilo. En juniaure med gullbuk og mesterlig utsmykket med røde og svarte penselprikker på sidene i perlemorglans. For perfekt til å spises – den fikk leve..

En gang, en annen august i heiene innenfor Matningsdal – nei nær Brusali var det jo. Kom fra Hagavatnet – smiler stille av tanken som kom flygende som jordugla før i dag – midt på en lyngflate på heia satt en kvinne. Helt alene som en statue bygget i gråstein av ravner og fjelltrollet. Men statuen var levende som høstvinden. Kakao fikk jeg, og hun fisk. Et merkelig møte midt i ingensteds. Litt eldre enn meg, men kloke skarpe fjellblå øyne som føltes trygge i godhetens tegn. Ordene smygende i visdom fra en fjelldronning, rolig og tankefulle. Hvorfor hun satt der midt i lyngen og – ja trallet, fikk jeg aldri vite med ord, følte det ikke var grunn å spørre, for jeg vet jo. Svaret lå i øynene..

1989 var det, eller 88? Fanden styrer klokka.

Matningsdal, en skjult hemmelighet ligger i dalen. Skjult for verden at nettopp der ligger en av de vakreste intime smådaler. Takk og pris – ikke la verden voldta Matningsdal og. Noe må få lov å forbli seg selv i en hastetid hvor mennesker kravler som maur over alt. Vandrer man i Matningsdal – venter en å høre budeiestemmer som lokker på dyra med sine bjeller rundt halsen – men selv der er de borte nå. Tror jeg.

Vekker en enkeltbekkasin på en liten tørrmyr, mekregauk kaller vi den der den mekrer med fjærene i lufta i vårdansen. Augustkvelden trekker frem skyggefolket, heialvene danser over lyngen – og i et skar strikker mor Kartatrodl en ny lue til gubben. Hilser med tankene, og vandrer videre mot havgleppet, utsynet mot vest. Ikke et menneske på hele Jærens tak – jo, et, meg. Tankene er min trofaste følgesvenn i ensomme spor. Men og fienden..

Venter for langt unna bilen, å snuble seg i svarte heifjellet er aldri særlig å trakte etter, men gir faen. Samme hvor en avslutter det hele uansett, og mørket er levende, myrull viser sti og huldra retningen for en ensom vandrer i høstnatten på endeløse vidder. Venter hvor utsynet hindres ei..

Havlyktene – venter på havlyktene. La de tennes for meg og. Og alle som behøver deres lys og håp. Venter og håper med øyne mot havet og uendeligheten langt der ute. Venter på lysene, fyrene – havlyktene. De behøver ikke bare havfolket – nei også en enslig vandrer på toppen av Jærens tak.

Og – en for en tennes Havlyktene – smiler i sjelen. Sveipende stråler fra Havlyktene når over hele verden. Min verden. Hva skal jeg med større verden – blir bare enda tommere, videre – og lengre turer på evig let for tankene. Vandrer rolig nedover sammen med augustmånen..

.

Når havlyktene tennes

Ensomme tanker brennes

Når havlyktene glitrer

Tunge tanker forvitrer

Når havlyktene tenner

Sjelen deg ei glemmer

Når havlyktene lyser

Brennes det som fryser

Når havlyktene tenner

Kjærlige tanker renner

Når havlyktene varmer

Tankene er i dine armer

Når havlyktene tennes

Mørket omsider vendes

Når havlyktene stråler

Livet for deg skåler

Når havlyktene tennes – tennes håp i tusen hjerter..

.

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″ width=”150″ height=”25″>

Nå kan jeg og si at jeg har sett på OL. Uten tvil var Canada best og spenningen lav. En annen sak er at jeg nå forstår hvorfor formiddagene er tause ute – folket sover av seg OL-natten. Slik sett passet det nok ypperlig for østlendinger å få vinterferieuka nå. Dog kan de andre som skal ha sin i neste uke bruke den til å sove av seg rusen – eller blåfargen, og normalisere døgnrytmen.

I morgen skriver vi  1. mars 2010 – og det uten at det er mulig å spa makk – noe jeg synes er mer aktuelt enn hele OL. Men makk gir ingen fisk alene, vannene har en meter is og auren holder seg inne i sine hus og fyrer i ovnen. Fiske-OL finnes neppe, men kanskje de er på Facebook?

Facebook – hva er det egentlig den greia? Snart står det referert til Facebook i alle nyhetsartikler, og man lurer på hvordan journalistene graver frem alt, at de har tid til å rote inni der hele døgnet - og om det nå blir en ny type jounalister; "Facebookjournalister" – som stort sett henter sitt materiale derfra, og et eget Facebook-kompendium i deres utdannelse.

For journalister er nok Facebook en gullgruve i et drugaktig nyhetsmarked hvor hvert sandkorn blir snudd for å finne nyheter som passer agendaen og de avhengige som bare vil ha mer og mer. Man kan spørre seg om hvor stor mengde nyheter et menneske har nytte av. Men typisk nok ønsker media å kapre hele ditt liv – også når en nøkternt ser på summen deres hvor en med rette kan kalle det meste for totalt unyttig og fordummende. Men en overekspanderende journalistgruppe og mediefolk skal jo ha jobb de og – dermed skapes stadig nye tåpelige flopper som ingen har bruk for.

F.eks curlingen, og de der buksegreiene – så mye støy for noen bukser? Og igjen: Det refereres stadig til en "buksenes fangruppe på Facebook" som nå er oppe i over en halv million medlemmer. Fangruppe for etpar bukser? Verden er virkelig sær og rar – ihvertfall i overflodsdelen. Og så leser man videre at vedkommende som startet gruppen er blitt høyaktuell hos de store medie- og nyhetsbyråene? Hold an litt – en fyr skriver at han digger noen fjollete bukser og så er han plutselig kjendis og hot nyhetsmateriale? Alvorlig talt..

Men stadig oftere leser man om grupper i Facebook som samfunnet ikke burde akseptert. Alle disse hatgruppene, alle disse mobbegruppene etc. Så kan man spørre om det er slik det går når mennesker slippes fritt og ikke behøver tenke ansvar. Og journalistene? Vel, de er seg selv lik og sørger for ekstra tyngde selv for slike hatgrupper. 

Og jeg som i min naive tanke trodde Facebook vart tenk som at lille Mari som nå var blitt bleietørr, skulle kunne ha kontakt med hennes venninne som nå var flyttet til Australia – eller Ole som var flyttet til neste kvartal. Og noen onkler og tanter..

 

Edit: Det var ihvertfall slik reklamen for Facebook lød da greia ble lansert..

Edit 2: Og Twitter? Hva skal man med det? Den landeplagen som også ruller i nyhetsvinduene? Tåpelige kort tekstmeldinger ala fra Jone i skogen ved port 17 som hysterisk taster inn en sms at " nå for han forbi på skia! Heia Heia!" – er det så lite å fylle nyhetsvinduene med så bør de jaggu vurdere å krympe sidene litt – men, flere sider, mer plass til reklame – så man skaper en ropende overskrift som linker inn til tomheten i det blå – og reklameklikkene er sikret..

The Sodaboys kalte vi de to brødrene. Når man selv har fått tørre ører så forstår man hvorfor de ble blærete og høye selv om de var små over bakken. Arv og oppdragelse – miljøet man vokser opp i, betyr mye. Og The Sodaboys vokste opp i en gammel ærekjær riksmannsfamilie med nær forretningsmessige forhold også til barna. Det gjelder først og fremst å bevare etiketten på alle nivå, være plettfri utad og innad.

Men, man skal ikke kaste sot på det sterkeste leddet, genetikkens mysteriske arv. The Sodaboys med snaue 2 år mellom hadde også en lillebror, det svarte fåret. Nei ikke som et korrekt "svart får", men nok følt som et av deres høvlete og militante pompøse fader. Nå hvisket onde tunger at han umulig kunne være den svarte’s kjødlige far, men trekkene fra både mor og far var der tross alt. Og det sosieteten aldri forstod, var at den minste var en tro kopi av sin mors lillesøsters sjel.

Som nesten enhver familie med den egenarten og sosietetsnivå – hadde også denne sin skjulte hemmelighet som kunne skapt skandale helt ned i første grunnsteinen der deres stamfar ligger og vokter. Det svarte fåret var hans, men ikke hennes. Ikke hennes kjødlige, men hennes søsters. Selv den utad perfekte gubbe hadde en gang bukket under for kjødets makt og bedekket søsteren til fruen i et lystig lag der fruen selv var fraværende og befant seg på rekonvalesens etter å ha født den siste av The Sodaboys i en trang skrå sidefødsel.

Hva gjør man så? Herren selv var klar i talen omkring sitt lille hypp, og fruen? Vel – som noe helt annent enn den bedekte lillesøsteren så var hun og en kvinne av sosietet og elsket det fete liv med kokke og tjenere. Lillesøster måtte – presset som hun ble av begge – avskrive den lille, altså i all stillhet ble det arrangert slik at hun "forsvant" på en skole i ukjent – utland og fruen selv økte stadig og støtt sitt volum under sine femtitusenkronersplagg for å så "forsvinne" til en dyktig klinikk et sted i utlandet når tidsklokken nærmet seg.

Og hjem omsider kommer først den liksomskolegåtte lillesøster, og en måned senere fruen med "sin" nye lille gutt.

Faderen regnet nok med å forme denne som de andre to. Og den lille ble så gitt samme "medisin" som The Sodaboys. Men – O’skandale! Den siste arving i hirakiet ville ikke formes. Medisinen bet ikke på deres halve sønn. Som faderen visstnok uttalte engang under konjakkens vilje: "A og B er som mine avstøpninger og vil føre familiens ære og bedrifter videre, men W? Selv vår Herre’s evner måtte vike da han ble født. Tror dere ikke mine venner, at guttungen til og med samler planter som han presser? Og skriver ord (dikt) som fra kvinner, og med å tale som om han er deres like i følelseslivet? Gud forby en ekte ….. (familienavnet)sønn å få en kvinnes hjerne og ustabile følelsesliv!"

"Sidespranget" var i ferd med å bli et mareritt for sosietetsherren – en skamplett mer eller mindre, ja rent ubrukelig.

Og det er her forståelsen manglet fra farens egne arvete gener, nemlig at gutten rett og slett bare var sterkt dominert genetisk av sin ekte mor. Mens hennes søster – fruen derimot, var mer som hennes mann selv – og totalt ulik lillesøsteren i det indre sjelsliv. 

Er genetisk arv sterkt motsettende den vei medisingiveren ønsker å forme et barn, vil oftest det genetiske være sterkest og virke som antimedisin – og derav kunne skape problematiske situasjoner i forhold til dersom man ikke prøvde å voldta det genetisk arvete sjelslivet. Man kan lett tenke seg hvem som har det virkelige helvete i en slik situasjon. Enkelt handler det om forståelse, men mangler den så kan det oppstå vonde og misforståtte episoder. Å undervurdere genetiske arvete elementers styrke er noe som lett gir en kraftig kontra før eller siden.

I dag styrer The Sodaboys – som faren gjorde, deres halvbror bor i utlandet og er frikunstner og lever med sin franske kone på et lite gårdsbruk – og mottar årlig en gasje for å forbli der, og helst ikke synes i sosietetsverdens kretser. Helst ikke eksistere.

Over tid vil alltid individet’s egentlige seg åpenbares naken for omverden, det motsatte er umenneskelig og naturstridig..

Taletrengte pragmatikere potenserer kjedeligheten – og man lurer på om slike mennesker innehar adekvatiske fantasierte avdelinger i knollen , eller alt er rett og slett repeat på abonnementet i fagmoll og slavisk konsensusierte 2. hånds produkter i og utenfor deres brain. Litt som Colaflasken som alltid så lik ut når den kom glidende i automaten – aldri en ørliten annerledes farge, eller nysmekkert format – ja ikke på korken engang. Samme hvor mange, eller hvor – ut kom den kjedelige flaske med Cuccicolaistisk utseende og smak.

Kunstnere uten fastlagt terreng og snev av fritenkende empirisme er sjeldne.  Samme kan det være, menneskeheten er et unikum i studie  bestående av profesjonelle einstøinger og meg selv – vil alltid være "meg selv" for alle. For de andre er ikke meg selv. Og meg selv er jo meg selv, og egen korrelasjon vokser stadig gjennom livet pga det alltid positive tankesmørbrødet man serverer sin egenart hver frokost. Rett og slett er man absolutt ikke helt fjern og uperfekt – men å innrømme det offentlig smaker jo forhelligelse av seg – og det vil man absolutt ikke siden "meg selv" da kan fremstå som for mye meg selv. Og da blir man ugunstig ansett av de andre perfekte.

Nok om plagiaters forsøk på ekthet..

Joda, selvsagt – jeg er aldri vanskelig å be. Så jeg lovte å kjøre innom en fotballhall med leker og kjøpe et rundt telt til lille krølle med to vinduer og en rulleoppdør. Etter 2 timer ga jeg opp. Bilen bulet mer enn godt var, og sjåføren måtte presse seg inn i blikkboksen blant alle baremåhadenlekenog! Lekebutikker en sterkt beslektet med Clasen.

Årsaken til utflukten var opprinnelig en runde for å sjekke markedet for ny fotoprinter, og da helst en som og tar A2 format. Selvfølgelig koster slike proffpris, men hvem innrømmer for seg selv at man er amatør? Får være grenser for nedjustering av speilbildet. At det i tillegg er mye billigere å få de skrevne ut i fotosjapper enn å bedekke 3 kvadrat med et printermonster, er totalt uinteressant. Er jo mye mer spennende og ubetalelig å printe selv. Blir litt som det grøsselige offentlige transportvesenet, man kjører selvsagt heller selv – er mye mer spennende det, og friheten skal aldri undervurderes.

Men da lekesjappa kom først så var det rett og slett ikke plass til en kubikk printer på 100 kg. Dessuten kommer det visst en ny modell (som vanlig), og da venter jeg litt for å se om den inneholder enda mer spennende som jeg aldri vil få bruk for. Man kan printe på alt mulig med slike fantastiske dingser som er en fryd for øyet og øret. Også på lerret. Og for å ikke glemme det estetiske i et slik monster, man burde ha den i stua med danderte potteplanter og sølvstaker. Et flygel blir rene Ikea i forhold. Og det må man jo traktere selv, ellers står det bare der og samler støv og krakeleringer i bonevoksen.

Forresten en snodig og morsom fyr den ene selgeren, etter å ha lagt ut om alle fortreffelighetene til monsteret, klarte han ikke få den til å printe – og måtte begynne å studere bruksanvisningens 3 bind. Etterpå viste det seg at han rett og slett ikke hadde klappet og kjælt nok med den selvrådige dings – for da han ga opp og ble rosa, begynte den herreløse maskin å printe av seg selv med summende og sukkende lyder av første valiums nytelse..

Ellers en oppdatering omkring landskapets tilstand, noe som kan oppsummeres som "grått og vått" – en dag man knapt skimter overgangen mellom himmel og hav. Ja, og pluss 3 grader, nei jeg lyver ikke, pluss 3 grader og herlig møkkete kjerre som dæsjet parfymerte doser spylervæske for hver enogfemtiende meter..

Spikker og finsliper søkestavene, sjekker batteriene på gps’n. Tar telefonen og roer ned fru Jonsokdal med at jeg kommer snart og jager isbjørnen ut av delikatessen – må bare finne veien først. Lader spretterten med rosa post it lapper rullet i kveitemjøl og kanel. Håper bjørnen forstår samisk.

Legger til nattens fall av snø på veggen, ender på 213 i høyde – må snart jekke opp kåken. Munke Fiskermann ringer og spør om jeg kan inuittisk – det sitter visst en hel inuittfamilie pluss 3 karibuer på et isflak i havna og koker suppe. Foreslår fingerspråket.

Ut – finner himmelretningene via den arvete sekstanten, sjekker globusen. Søker med stavene – veien var vel her et sted? Mulig noen har lånt den, eller den rett og slett ga opp og reiste til varmen med siste charterfly før flyplassen ble slukt av den nye Skaldebreen. Føler med høyre stav i en lovende høyde – ut kommer en sinna kven og banner "perkule skaldemann!" - staven traff han midt i joikeland.

Sukker – og spar meg inn igjen i kåken, må pusse tennene. Skjeller ut pingvinene som bor i boblekaret: "Pokker ta! Brukt opp det kalde vannet igjen?" De tar på uskylden som forsvant – og peker på hvalrossen som i sin tur hinter mot eskimoen som bor på loftet. Makan! Ingen tar ansvar her lenger! Hadde nå fjærkreene i det minste betalt leie med frokostegg!

Fyrer opp i ovnen, kløyver opp det håndsmidde eikebordet og skjærer tennfliser av en arvet gåstav i vridd einer. Det banker i taket og en sag starter. Det er bare eskimoen – og der skjærer han et koøye i taket og klager på varmen fra pipa. Henter et frossent brød fra varmeskapet, og en kilo kjøttdeig. Titter nedi frysboksen der et uoppdaget dyr sover i permafrosten. 

Ola Stampe ringer – han er snart ferdig med hullet. Flott! Og på tide – å bruke 4 dager på å drille seg gjennom isen er vel drøyt, men hva gjør man ikke for å få pilket seg litt fersk polartorsk? Det banker på i kjøleskapet, åpner – og polarharefamilien på ferie i tempererte strøk får sin daglige pøs med nysnø de kan sette ferske harespor i.

Eskimoen stikker det grimete trynet ned igjennom hullet, han klager på lyden fra taket som forstyrrer hans lapping av eskimosandalene. Lyd? Hvilken lyd? Alt er jo bare vakum her i snøhelvete? "Dryppadryppitikkatakki" freser han og slenger en utgått beingrind fra en sel ned. Presser hodet opp igjennom hullet – hva pokker? Noe drypper?

Ned og kjører rotasjonsfresen gjennom snøen mot første taknedløp. Ut pipler en dråpe i minuttet, smaker på – vann? Hm.. Jippi! Det tiner!

Myser ut, bare 1 strek på feil side i dag. En bygrå himmel – og meg, tøff som faen er bare fornavnet. Tøffere enn min egen skygge, og den er virkelig tøff skal jeg si deg. Den har skremt mange, min skygge. Mange bekkaurer. Og den bygrå burde hatt vett til å holde seg i urbane strøk og la naturen være i fred!

Ari er trist som faen han, men ikke vet jeg, han er jo gift med hun på erten – noe jeg ikke er. Eller var. Tror Ari ville hatt godt av å tatt et kurs hos skalden og blitt tøff som faen. Noen som kjenner faen forresten? For alt hva jeg vet er katta mi tøffere enn faen..

Voldelig menn er ikke tøffe som faen, eller meg. Patetiske pyser som har misforstått noe viktig. Andre er tøffe som faen i kjeften – tror de - hah! Sier man sannheten faller de sammen som en bergensk dørselger som ikke fikk napp med sin slange hos fru Bringesen. Hun hadde allerede internert en slange selv. Sentralstøvsugere har nesten utraderet de på dørmatten – takk og pris, mange nok snille tanter og blonde enker ble lurt av de fjolsene.

Det snør! Faen! And ekte usj! Snart på tide å gire rundt kåken i hulahula regndans! Må ha måkt minst 2 meter snø denne vinteren, uten fres. Not bad, men jeg er jo tøffere enn selv den stygge gapkjeftete kjøteren til naboen. Alle er redd den greia som spiser alt den som kommer nær, armer og føtter – særlig liker den klappehender til aperitiff sammen med blodet fra forrige offer.

Men nå spiser den vanlig tørrfor og drikker sunt springvann - etter at den møtte tøffere enn faen, som må bo i den kjøteren. Faen altså – sa jeg til den faens kjøteren – før den fløy bokstavlig uten vinger med et saftig merke etter en skaldefot i ræva. Etterpå har den fordrevet livet med å strikke votter til lammene og sy lappetepper til sin herre.

Noen som husker hvordan det var å ha seg en runde om morgenen? Man ble jo svett som faen og lukta bad. Så da var det bare å jumpe i dusjen for å ikke forpeste omgivelsene, og papegøyen Jacob som jeg hadde den gangen. Å trimme om morgenen er bare dustete. Så jeg prøvde det en gang – men de andre hang ikke på og det ble da kjedelig å snakke med bare meg selv. Makan til slappfisker! De burde ihvertfall trimme mer! Men – nå er ikke de tøffere enn sin egen stil slik som meg.

Det var da veldig som det snør? Må snart bore hull i faenskapet for å se på verden. Eneste som gnir seg ekte i hendene av denne polvinteren er kraftsvina. De gnir seg i hendene og jekker opp prisene slik at alle gamle små søte enkepensjonister fryser ihjel. Skulle nesten tro staten hadde en finger med i faenskapet i bakgrunnen for å få minsket pensjonsutgifene.

Jeg er glad jeg bor i lille mor Norge – og slipper å ha kanoner på terrassen, maskingevær på kjøkkenet og en colt i lomma, holder med den magnumen som finnes der fra før av. I Amerika sover mannen med en pistol under puta, kona med en rosa dildo – begge skyter uten forvarsel. Våpen burde vært smeltet om til takpanner for de fattige heller. Men ikke lett når de er som BMW Z med det stygge lange trynet for noen som har misforstått det døde stålets misjon her i verden. Nåh.. skikkelige sportsbiler med stil har jo en misjon, men ikke den der ugly saken der. Burde vært en lov som forbød slike forsimplete forsøk på å ødelegge et racestempel.

Egentlig er det bare makaronifolket og engelskmennene som kan bygge ekte sportskjerrer. Mulig tyskerne enda tenker våpen, det ligger kanskje i genene.

Og snart kommer det en liten tøffing som skal være her noen timer - da må jeg tegne og male, og leke – men ikke noe problem, for jeg er jo tøffere enn faen, hvem nå han da er. Kanskje bare en bløff, men det er ikke jeg – bare test hvis du våger, hehe..

Ha en tøff dag..

Noen minner fra februar – vinter, men og farger og uendelige himmeleventyr å drømme seg bort i. Februar på Jæren – til tross for 100års vinter og evig pute av snøkrystaller – ute i havgapet, på holmer og skjær, finnes de opprinnelige vinterfargene som hører Jæren til. Her tiner havet og dens nære lune venn Golfstrømmen med temperert pust selv i en isvinter.

Noen få bilder har kanskje enkelte sett før, men neppe mange. De leveres som de føles hos meg, i usortert orden - slik mine februarminner forblir resten av livet..

(Husk å starte musikken først, deretter bildevisningen, så går resten auto)

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″ type=”application/x-shockwave-flash”>

Google er blitt en faktor i verden man ikke lenger kommer utenom. Hva man skal kalle denne blekksprutens faktor med sine milliarder i mange potensers oversikt, er kanskje diskutabelt. Husker et uttrykk fra et forum: "Google knows more about you than your God!"

Og det var noen år siden, nå er jo søkemotorene enda bedre, og man kan knapt skjule seg noe sted. Siste er jo at de til og med (som kjent) også fotograferer "deg" og ditt private. Akkurat der stiller jeg spørsmål ved etikken – som de jo selv krever av andre. Og ikke minst myndigheter verden rundt som tydeligvis er i Googles favn, eller omvendt..

Men bortsett fra endel ankepunkter så legger de fleste av oss igjen spor på nettet frivillig, ja sågar finner og Google din trynebok osv, noe som betyr at de der og er inside. Men som nevnt, mye legger vi selv åpent frem, som her på bloggen, dog ofte ikke med fullt navn og veikart hjem.

Tok en kjapp googlus og fant ut at totalt med mine "saker" fikk jeg ca 130.000 treff tilsammen. Nyhetshusene nuller (heldigvis) ut sine artikler osv etter omtrent 3 år, ellers kunne jeg lagt til litt til totalsummen. Og i praksis – døde jeg i går, så ville jeg vært like aktuell hos Google i dag. Og sikkert om 100 år og – kanskje i teorien, men ikke usannsynlig.

Man kan da på en måte si at Google "udødliggjør" oss – sørger for at vi aldri blir glemt. Det og forsåvidt i teorien, men slik utviklingen antatt vil bli - så kanskje for all tid. For meg betyr det null, for andre kanskje noe viktig, vi mennesker er veldig ulike i synet på ettermælet vårt. Selvsagt kan man gå inn og slette fysisk selv alt man har på nettet (hvem orker det?), men tipper at da må man være kjapp, for evighetslagringen kommer nok om ikke lenge tipper jeg, og da er det for sent..

Men Google må jo være gull verd for de som er opptatt av å bli udødliggjort – nå behøver de ikke reise bautaer eller skrive sagaen om deres liv – som kanskje selger dårlig atpåtil. Nei Google ordner den saken gratis, og man kan bare skrive blogg eller lage seg en nettside og styre selv hva ettermælet blir.

Og snart behøver man ikke legge ved bilde heller, for antagelig er "GoogleFaces" underveis – og da kommer de med lovens navn hjem og tar bilde av deg – slik du er akkurat der og da..

Privatlivet er utdøende og gammeldags – ihvertfall ifølge Google..

Tujaer er gull verd i vinterlandet, de ser alltid optimistiske ut. OL- i grunnen er jeg drittlei maset – og sytet. Selv uten å ha sett 1 sekund med OL. Hva som får folk til å tro at et lite særdeles tynt befolket land på kanten av jordens ende skal forsyne seg kraftig av verdens gullforsyning, er like snodig hver gang. Men i Norge er det typisk å bestille gull uten å ha dekning på kontoen.

I en klikkepåundersøkelse var over 80% nå møkk lei vinteren, hva de så stresser seg i kø opp til dypere inn i vinteren, er noe man kan undre seg over. Dessuten kjørte jo halvdelen av veien med sine takbokser med bil på. Men man må vel ha krysset, dette å ha brukt sin vinterferiehytte - ja til og med stresser man seg opp hele to ganger dersom påsken ikke tas under plantasjepalmer dandert utover den planmessige stranden av arkitekter.

"Jeg så gjøken i går" ivret Oddleif senior. "Gjøken? I vinterdrakt da?" spurte en annen. "Ja, i parkas" kom det bak snadden. "En gjøk i februar med parkas?" "Han gikk på sine gamle tjærebredde treski." "Javel, en februargjøk med parkas og treski – og ellers er du frisk?" Ikke alle forstår at det finnes forskjellige arter gjøk. Oddleif er en rev på mortefangst, men selv morten (ikke Morten) har rømt islandet. Så nå går det i minner – og Bergensk fiskesuppe med antydninger til pale i.

Bruktmarkedet for passe store og skjulte palmeøyer er kjøpers marked for tiden. Problemet er i grunnen bare det at å komme seg til sin kr 1344,- øy koster flesk, og kan ta hele ferien.

Da jeg våknet i morges lå jeg lenge og lyttet. Håpet å høre lyder fra små bevegelser over stuegulvet – men nei. Veden nekter å komme inn i varmen selv, så jeg måtte ta en trugetur med frk Edel igjen, dog måtte jeg først hente kompass og peile inn vedbua. Neste gang tror jeg like greit jeg lør inn alle 3-4 favnene i en krok i stua med en gang.

Eneste fordelen med OL er at nå er alle kjendisene kommet i bakgrunnen. Hva man skal med alle, og hvofor de er kjendiser, er en annen sak.

En gang jeg var på et seminar så hadde de leid inn kjendiser for allmenn beskuelse og beundring i avslutningsrusen. Den ene satte seg i en pause ved min side for å bli beundret på nært hold – jeg tok en serviett, og fisket frem en falsk gullpenn fra indre trøyelomme. Han smilte og tok frem hendene for å ta i mot penn og serviett. Men uten å kikke opp skrev jeg min underskrift kunstnerisk på skrå og leverte servietten til fyren med sigøynerklærne og pastasmilet - og stappet pennen inn i indre lomme igjen. Han tok forundret i mot autografen min med et rødskjær i det pudrete ansiktet – etterpå var han helt taus. Snodig fyr, hvem han nå enn var?

Nei – nå må jeg vaske klær, de på 60 grader i alle farger..

Lørdag nærmer seg søndag, spiser en skive med grov bazonpostei og en med prim – i glasset, sydhavsfrukter uten bastskjørt. Hører på disse vidunderlige tanketonene for hundrende gang  mens midnattsmaten nytes.%26hl=en%26fs=1%26rel=0%26ap=%2526fmt=18″ pluginspage=”http://www.macromedia.com/go/getflashplayer” play=”true” loop=”true”>

Dagene flyr avsted – og jeg lurer på hvem som spiser de opp, spiser opp mine levedager. Fortsetter det slik er jeg hundre år i morgen, eller på tirsdag. For fortsetter det slik vil jeg ikke vite på onsdag at jeg er hundre, for på torsdag er jeg hundreogen – og lurer enda på hvem eller hva som nyter mine livsdager.

Jeg vil ha vår nå prompte! For da rømmer jeg før jeg blir hundreogtre. Så graver jeg ut en hule i huldreland og setter meg ned ved bredden av tjernet med fiskestang og kosebål, mens auren napper synger jeg og lokker på budeier i refrenget – eller kanskje jeg bare holder kjeft og nyter stillheten, ja tror det. I dag vet man aldri hva som kan lokkes frem av villmannsang. Så ja, tror jeg tier og lar fuglene synge i fred..

Prøvde å male noe mellom slagene med et kredittkort, det virker spennende å leke med fargene i strøk av valutta. Men ga opp da hodet ikke fikk være i malemodus av noen som absolutt måtte låne det. Fanden at ikke folk kan ha egne hoder? Jeg har alltid klart meg mitt eget hode, og låner aldri andres.

Åhh de tonene er så.. ja både tankefulle og melankolske - for meg til å både ville felle tårer og undre meg på samme tid. Jeg vil så inderlig leve og nyte, elske og føle ekte… men livet gir meg ikke fred og ro. Jaja.. Så jeg drømmer meg bort når jeg får en stakket stund i fred. Jeg lengter etter så mye for tiden, kanskje slenge meg på et fly og dra laangt avsted – til en øde og fredlig sydhavsøy – and never return..

Å vite, eller ikke, eller å ikke forstå – meg. Hvem kjenner meg egentlig når jeg knapt gjør det selv? Jeg er så drittlei alle fasadene mange ganger. Og meg selv og – for jeg har og mine fasader. Av hensyn – nei ikke til meg selv, jeg er råere og tøffere enn de fleste aner, selv om jeg er skjør og myk på samme tid. Nei mine fasader er av hensynet til andre. Så bør jeg spørre meg hvorfor? Kanskje.. Hensyn hele livet – på egen bekostning..

Skal man sulle rundt hele livet egentlig alene? Alene innvendig. Utvendig er vel de fleste forsåvidt ikke alene. Jeg fatter ikke helt meningen? Styres av samvittighet og ansvar, ovenfor andre hele livet – og årelater seg selv sakte men sikkert. Herregud vi mennesker er… et eller annet..

Joda, jeg "overlever" nok  – men er det nok?

Best å ikke bli for sentimental  her nå, leverposteien er salt nok – den behøver ikke tåresalt og..

Om man ikke alltid absolutt bare må ta tusen milliarder hensyn – er man noe fælt da? Når skal man ta hensyn til seg selv?

Hele verden er snodig og feil. Ta de unge i dag som etablerer seg. Skuffer på med gjeld for å oppnå en standard – kanskje og status. Så sitter de der fanget i bankene og haienes grep resten av livet? Hører jo helt sprøtt ut. Slaver av modernismens status og krav. Hvorfor? Stakkars unge, de forstår nok ikke helt konsekvensene. Men en dag.. jaja – vi eldre er jo ansvarlige for slik samfunnet er blitt. Materialismen spiser sakte opp unge sjeler..

Prim – har ikke den alltid vært der? Før kokte vel mor prim på gamle brunostbiter? Nå koker ingen noe snart, ikke noe grunnleggende ihvertfall. Og brunosten går i søpla. Joda, jeg er fucking moderne jeg og – men ikke for enhver pris, menneskelig pris. Bare på den korte tiden jeg har levd er det en vanvittig utvikling som har skjedd. Og i samme takt mistet vi noe. For meg står ordet "budeie" for det vi mistet, det gode omsorgsfulle, det trygge, det kjærlige, det ekte medmenneskelige, den ekte omtanken..

Nå har vi pokker ikke tid til noe snart, selv ikke jeg som egentlig burde ha plenty med levetid.. Et paradoks som sier mye. Nei livet er ikke en bløff, det er bare vi som er på trynet i vår modernisme hvor kredittkort av månestein står øverst som menneskets manna..

Sydhavsfrukter – jeg liker bedre de enn ren juice som er rene magesyren og smaker surt som fyda! Nei sydhavsfruktene smaker sjelegodt og kjærlig. Og jeg driter vel i om den sure juicen skal liksom være så sunn! Folk er helt på trynet i dag med alt det sunne snakket – nytter ikke samme hvor sunn man er hvis sjela drukner..

Jeg er usunn! Og bryr meg nada! Jeg elsker å være usunn! Hm.. vel.. jo, hehe

Nei nå er det in the bed – og der skal jeg fortsette å les boka "3 i Norge ved 2 av de" fra 1800-tallet og hvor hele båtlass av budeier rodde rundt på hvert et vann – og drømme meg tilbake til da menneskene virkelig levde..