Jærskalden Tor Vidle

Et kjapt blikk sier at div meninger om forskjellig her på bloggen er mer eller mindre tema i dag. Privat, ikke privat, grenser osv. Noe som opptar meg og som de fleste vel har forstått før. I steden for å plage med lange kommentarer hos andre tar jeg heller noen av mine meninger her i eget innlegg.

Hvis vi forholder oss til "her" dvs Sol, her er chat, blogg, debattforum og disse arenaer er da under paraplyen "Alias". På alle disse arenaer handler det om mennesker, det er mennesker som gjør arenaene, det er mennesker med alle følelser som ellers i livet. Tror de fleste neppe legger bort følelsene når de går inn på nettet. Det skal normalt være en umulig oppgave og.

På alle de nevnte arenaer opplever man følelsene til menneskene, positive, negative, osv osv  – hele aspektet de menneskelige følelser har, og nettopp fordi det handler om mennesker. Dette er helt logisk og naturlig, og burde ikke overraske noen. Men som ellers i livet, her må og finnes grenser.

Her er alt unntatt "privat på chat" og "Apost" offentlig. Og det nevnte private skal forbli privat, det er en grense man ikke skal overstige og gjøre offentlig, det er mitt sterke prinsipp. Blir man trakassert osv på de private arenaer skal de ordens der, man kan blokkere, anmelde – eller "krangle" videre hvis man absolutt må det.

Så til denne arena, bloggen. Her er og levende mennesker. Med sine følelser – en gang glad, en gang trist, en gang sinna, en gang sur osv. Det er og skal være lov å vise følelser, MEN man skal ikke henge ut andre direkte. Man kan f.eks spørre hvis blogger A her henger ut blogger B om blogger B da ikke bør få "hevne" seg? Vel, det er en vanskelig sak, for det kommer an på hva man snakker om, og hvem. Ja hvem også, fordi noen med sterkere meninger enn andre kanskje må tåle litt mer – kanskje(?)

Min mening om det forholdet er at blogger B heller bør klage på blogger A (som startet greia) til Sol. Ellers har det lett for å balle på seg i innlegg etter innlegg. Hovedgrunnen til at slike forhold får periodevis foregå er i all hovesak mangel på moderering. Noen ganger følger Sol med, men det er unntakene. Eneste måten å stoppe slik ukultur på er å drepe det i starten. Men dessverre makter ikke Sol den oppgaven. Kanskje noe forståelig og, tross alt er ikke bloggen deres livsåre.

Følelser. Man kan ikke nekte mennesker her (eller i andre deler av verden) å uttrykke følelser. Blogg er jo personlig i tillegg. Man må kunne si at "i dag er jeg deprimert, lei, trist osv." Men man bør slettes ikke da si at årsaken er blogger D som er min samboer eller hva som helst relasjon. Fordi, slike forhold er private og har ikke uvanlige flere sider. Selvsagt, er samboer eller hvem det er, totalt ugjennkjennelig beskrevet er det litt annerledes.

Det er vanskelig. Veldig vanskelig og en stram balansegang. Men man kan ikke peke på en og uten videre skape en "syndebukk alle kan se". Personlig synes jeg dog det må være greit å peke på et menneske og si f.eks: "Jeg er glad i deg" "Takk for klemmen og du er god" osv – altså noe godt, noe positivt.

Jeg? Niks, jeg er slettes ikke feilfri jeg heller, har garantert gjort overtramp jeg ikke burde, noe jeg beklager, men jeg prøver å være forsiktig, uten å bli helt følelsesløs da. Tross alt finnes ikke overmennesker, hvis noen trodde det.

Men, oppsummert, så er jeg blitt mer og mer for at Sol bør på en eller annen måte innføre 2 moderatorer her, og da med vidsyn og forståelse – det siste man behøver her er maktsyke stivbente moderatorer..

Noen inntrykk fra en vandring i havnære omgivelser. Fred og ro, tanker, lukter og lyder. Ord er ikke særlig nødvendige, ord sitter og litt langt inne hos meg for tiden, så jeg lar bildene og musikken få ordet alene.

Sett på musikken først, den er endel av totalen som inntrykkene skaper, nyt disse 5 minutter av ditt liv - tror de vil gi deg noe godt tilbake..

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″>

ATB – Circular Symetry

Selv i Vårliå høstes det sakte. Selv i Vårliå blir rognebær høstrøde og kornet modent. Tusler rundt i kjente fotefar, bruke lupeblikk. Detaljer av sommer og høst, oppsatser av farger og tørre strå.

I Vårliå våres det tidlig, derav navnet. Men høsten kommer ikke tidligere enn andre steder. I Vårliå er det godt å være, hele året..

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″>

Mandalay – Beautiful (7′ Canny Mix

Et kjapt skaldeblikk nedover pergamentet her, jøss! – og villmannen våkner. Her er det ingen vei tilbake, Villmannen Tor fra slettene, alle ekte budeiers beskytter,  må slå seg sammen med Davyen, alle penere Bergensfruer fra fisketorget og omegns ridderlige helt – og foreta et aldri så lite mannskupp her.

Så alle fruer og frøkner: Hands up! This is a ekte kupp! Vi – the big guns, take over denne blogg!

Nettopp. Hm… et øyeblikk, må bare lese regelverket for et kupp i Kuppenes ABC..

Styre? Ok, siden jeg har vært direktør får jeg være selveste bossen. Hva kalles en kuppdirektør? General? Admiral? Nei det siste er ikke rett, det er ikke en holme vi har shanghaiet. Tror vi sier Administrerende Kuppdirektør heller.

Så var det kuppdireksjonen, Davyen, han må jo og være noe på strå – Direktør for Provinsene? Får høre med han hva han tittel han ønsker.

Hvem flere? Dette er jo et ekte hannkjønnskupp, med hårete pekefingre og mannsnegler.

Rosl, han kan være Direktør for Listene, og ha som oppgave å stabilisere oss menn på toppen over kvinnene, vi menn har jo en naturlig plass der selvsagt.

Omholt? Nei han er foreløpig på sykepermisjon, måtte han bli frisk og god snarest, så får vi finne en oppgave for han etterpå.

Trym? Direktør for Språk. Pliktinnføring av nynorsk eller bygdamål, dvs valgfri innlevering x ganger pr måned.

Virre – vel, han kan ha som oppgave å irritere kvinnene med virrete utsagn, "Virredirektør".

Noamish? Direktør for Moral, uten tvil.

Vel, da var Kuppdireksjonen på plass – har vel ikke glemt noen av oss menn nå? I såfall får den glemte rekke opp pekefingeren.

Forresten, alle admin dir’er med respekt for seg selv må ha en privatsekretær. Dvs med andre ord jeg må ha en slik fangsitter. Eh.. lar den ligge på is førebels..

Ok, da setter dere i gang og ordner opp i rekkene gutter, nå er det tid for oss ekte barske menn å overta sjappa, jeg må bare vaske ferdig noen klær og polere eikebordet først..

Myser inn i kleshelvete, en dame med målbånd smiler og aner en storkunde. I siste øyeblikk vendes om 180 grader - 14 skritt mot sør og jeg er berget inne hos Clas’en. Tøytrollets fangarmer når ikke inn i The Real Man’s Castle..

Klær – et mareritt og en jungel hvor jeg alltid blir smigret til å fylle 10 bæreposer i stedenfor 2. Alt passer til meg, slank og medium i alt, en drøm for klesbutikker. Og ifølge betjeningene kler jeg alle farger, et slags unifargeobjekt. Alt er stilig på mitt skrog. Sier de.

Som regel er åpningsreplikken min omtrent: Pakk ned 5 ass jeans, 5 ass t-skjorter, 5 ass par strømper, 5 ass 3pk boxere, 5 ass farger av den (peker), og de (peker igjen) – alt i medium, og det haster for privatsjåførens kone sitter i baksetet og har rier med 3 minutter i mellom!

Altså normalt en sak som bør sveives unna på notime. Men… som regel kommer jeg ut en time etterpå og da rigget med bæreposer over hele skroget - kunne gått naken under uten å være naken da alle bærposene ville dekket min villmannshud. I tillegg er summen ofte såpass at jeg må dra kortet 4 ganger for å få med lengden på det krevete beløp.

Så til dere som ikke har en slik perfekt kropp som meg, vær glad for det, da blir dere ikke ribbet av klestrollet. Og ikke minst alle de grådige kvinner med målbånd som absolutt må måle meg i alle retninger hvert minutt, også der de burde holde seg unna, og selv om de altså mener alt passer bare ved et raskt overblikk.

Nå må jeg se over de 11 bæreposene jeg har med fra Clas’en – spennende å se hva jeg har kjøpt, rene juleaften hver gang..

I mitt liv har jeg lest mye, svært mye – og om mange emner, og like mange forfattere. Og alle menneskene jeg har snakket med, de er alle unike på sine måter å snakke på, hvordan de bruker språket til å formidle.

Nå er jeg nettopp ferdig med 3 verk om i grunnen samme tema: "Sjøkrigshistorie", men da av 3 forskjellige forfattere. Bernhard Irland: "Cruisers" –  "P. by Ure Smith" dvs -et verk med 6 medforfattere, men da ført i en penn: "Seawarfare" – og Antony Preston’s "Destroyers".

Alle 3 verkene er i "standard engelsk" og omfatter samme historiske omfang – og omtrent samme nivå og dybde fagmessig. Det handler om krigsskip fra første damp og frem til nåtiden – deres utvikling og bruk i de forskjellige kriger og fredstid. Enkelt sagt. Det som i tillegg var interessant som en bieffekt av å kunne sammenlinge 3 likeverdige verk omkring samme tema, var språket, hvordan det er formulert og satt opp.

Kort kan jeg si det slik: verk A var som en drøm å lese, ordene fløt som om de var mine egne, meget lettlest og behagelig. Verk B føltes litt mer tyngre i endel av vendingene, men karakter: Lettlest og rimelig god flyt. Verk C – rett og slett grusomt. Hele lesningen ble stakkato, flyten fantes ikke overhodet.

3 forskjellige mennesker har ført i pennen 3 verk med samme grunnlag og ramme for innholdet. Person C’s ordføring og språk føltes som en annen verden enn min, ordstillingen og setningsbyggingen ga meg ingen naturlig behagelig flyt. Mens person A passet som hånd i hanske til min egen måte å sette opp ordene i følge med tankene, helt perfekt. For meg.

Dette kan man så føre paralleller direkte over til ens eget liv og omgangen med andre mennesker. Med noen går samtalene som på skinner, helt naturlig og med en flyt som gjør det behagelig. Man føler man "snakker samme språk" som det vel kalles. Mens med andre blir det slitsomt ganske raskt – selv om man er på samme planet i hva man snakker om, man rett og slett bare bruker språker annerledes enn den man samtaler med.

"Bruker" i denne sammenhengen er og igjen mye ordstilling - hvordan man konstruerer setningene. Selv om vi alle har fått samme grunnlærdom i språket vårt - utvikler vi alle våre små eller stor særpreg, vår unike måte å bruke mulighetene på.

Generelt vi jeg påstå at kvinner har en mykere og bedre ordstrøm enn de fleste menn. Mer behagelig, ihvertfall for mitt øre. Selvsagt finnes det de som er motsatte det generelle av begge kjønn. Kvinner går ofte litt lettere i dybden enn de fleste menn - og dermed fyller samme sak som skulle fortelles/forklares fyldigere av en kvinne. Altså mer "info" og bedre forståelse kan bli resultatet.

Jeg husker det fra skolen og, kvaliteten på lærerne på dette viktige området. Noen slet man livet av seg for å følge i deres ordstrøm, andre ga ordoppstillinger som svevet ledig og lett inn i hjernen..

Se på meg!

Jeg lever! Jeg finnes!

Troskyldighetens lys.

Hallo! Hei! Hei alle..?

Øynene får hun ikke, de er opptatt av navleglitter.

Oppgitt snudde hun seg og gikk motløs inn i mørket igjen..

*

Då sa eg: Det e nok nå.

Nok snakk, nå e det kissingtime!

*

Å elska seg sjølve ein naken trøtt morgen i spegelen. Klarar du det?

*

Ein må gje noge,

ein kan ikkje berre få.

Ein må gje av kjærleik, kan ein ikkje det, då får ein berre gå viare..

*

Ein kan mista mykje her i livet,

men det mest verdifulla ein kan mista he ein ikkje kjøpt..

*

Jodå, ein kan leika litt med puppar, men dei e ikkje særlig pratsomme.

*

Dråpar på taket spelar,

dei lagar symfoniar over tema i D-dur.

Menneskar med åpne munnar,

dei lagar symfoniar over tema i EG-dur.

*

Han kikka på lerrete,

klemde ut ein mangefarga palett,

blande eit vent grønskjær og mala ein stilk,

men så stoppa han – han sko mala sjelå, men våga ikkje..

*

Kan du få orgasme av tankane, då e du på rett veg. Andres tankar.

Kan du berre få orgasme av kjønnsleg omgang, då he du missa dybdå..

*

Hu var eit lys,

skinde og blinda adle,

Maja var bygdås prinsessa,

vakrare fantes ei, og hu smila støtt.

Dei vart blenda,

adle lot dei seg lura av Maja,

eit så vakkert mennesk berre måtte vera lykkelig,

menneskar e lettlurde, og blindas – også for dei tapre augo te Maja..

*

Den største bløffen du kan gjera e å bløffa deg sjølve..

*

Ein kan ikkje venta på fjølå,

den fjølå så komme rekande – ein får det betre med å leita ho opp.

Det varte så graset,

ein kan varta blinda av skarpgrøne graset framføre augo.

*

Betre å elska i ein utsleden 2CV enn å ha sex i ein Rolls..

*

Sitt på ein parkbenk,

menneskar jagar ustanselig forbi.

Ka jager dei itte eg undrar meg på.

Klokkå går ikkje raskare nå enn då Adam og Eva kosa seg i eplehagen.

Dei lever lengre i dag, men he mindre tid.

Sitt på ein parkbenk,

menneskar spradar ustanselig forbi.

Reine utstillingå, dei kappas i å sjå best ut – ein verden av dommare.

Dei e klokare i dag, men he mista forståingå.

Sitt på ein parkbenk,

menneskar vandrar ustanselig forbi.

Kikkar opp på augo, dei e ikkje her, dei ser meg udan å sjå meg.

Menneskar, ørkeslause sjelar så ikkje finn havnå..

Menneskar, blinda av seg sjølve..

.

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″>

Som pasient er jeg nok et mareritt. Blir hurtig rastløs når jeg må være i indisponibel tilstand – antatt botemiddel er kun massiv sjel-og kroppskos av edel utgave. Da det ikke bare kan foreskrives på resept og hentes - rykes det rastløse ut på andre områder.

Etter en meters høyde i vedløing i dag fikk knivene i ribbeina viljen og jeg ga opp, vedløing skal være nytelse, ikke tortur. Deretter en runde på noen av takene, bare for å myse og se på storhavet. Himmelens sluser ble så lekk, og jeg måtte inn. Etterpå div runder rundt for å planlegge noe fremtidig fiks og ominnredning osv.

Til slutt en runde inn på det velkjente fotoforum hvor de krangler mer enn de kommer med særlige matnyttige saker i perioder. Tror endel mennesker bruker nettet til å avreagere når de ikke får viljen hjemme. Mange har blogger, rene fotoblogger, men og blanding med tekst om forskjellig. Joda, jeg har og blogg måtte jeg svare på en forespørsel. Hvor da? Ehh.. Sol…? Rå latter, hva i alle dager jeg gjorde på den kvinnebloggen?

Vel, hva skulle jeg svare? Kvinneblogg? Næh.. er jo menn der og – ihvertfall en håndfull..? Mer latter. Ok, det er ikke akkurat den mest hårete bloggen, men…. ja hva "men"? Deretter tok jeg en finte og sa noe negativt om Nikon, dermed ble bloggstyret glemt  – og 50 stk foretok angrep fra flankene – jeg hadde fornærmet deres avgud og det måtte hevnes. Selvsagt biter det ikke på meg, og de blir rasende, og da ler jeg. Så blir de hysteriske – og jeg koser meg, hehe..

Men hva gjør jeg her? Har fått noen "forespørsler" ettehvert om å flytte over til andre blogger, men er her enda foreløpig. Når man ser hva muligheter andre system gir, da blir dette her som litt moderne steinalder. Og så finnes det mer blandet kjønnsmessig. Men kjønn – hvor viktig er det til syvende og sist? Vel, bloggene blir på en måte videre i f.eks tema. Selv mener jeg enda at Sol’s nye strategi med å satse snevert på et kjønn, dvs kvinner og en viss aldersgruppe, er ikke noe de tjener på i lengden, kanskje tvert om.

Man ser jo dette ofte og på hva Sol egentlig fronter av innleggsmassen her på deres forside, straks det er et innlegg som kan få sinnene i kok hos kvinner er det på fremsiden – samme hvor stupid og barnslig det måtte være, samt alle kroppsrelaterte greier. Selvsagt pynter de av og til på fakta med et og annet innlegg om andre saker, men det er mer unntaksvis dersom det finnes innlegg av den nevnte type å velge i.

Forsåvidt ser man og den samme trenden i de debatter de velger ut, som regel kvinnebasert og ofte kropp/sex. Selvsagt, det er en valgt strategi fra Sol som de selv bestemmer, men er de ikke litt opptatt av å virke noe mer seriøse? Mange av debattinnleggene og endel av blogginnleggene de har frontet er jo mer eller mindre av pubertetstype/alder. Man vet jo at får man mer voksne "kunder" så får man og mer stabile/trofaste kunder som regel.

Vel, nok om det, ikke min sak, selv om jeg kan mene noe. Og jeg "mener" bestemt at utviklingen på bloggen blir påvirket i lengden, den vil aldri kunne tiltrekke seg særlige mengder mer "voksne" stabile bloggere og særlig ikke menn. Og mulig og at vi få menn er litt på feil sted her?

Så mulig de har litt rett i å kalle Solbloggen en kvinneblogg..

Det brumler og gnistrer i øst. Før var det mye mer spennende for da var det alle trollene som sloss. Når man er blitt voksen er det kun gnisninger mellom luftlag. Før var det heller ikke alle mulig slags ledninger man måtte trekke ut for å ikke få besøk av trollene.

Det siste døgnet har vært som å bo i en bakerovn uten ferske boller. Over 30 med fønvind kan steke selv en skald litt vel mye. Effekten av vind og varme på det nivået er noe ekstremt. Klær tørker før man får de på en snor man helst må ha 10 klyper på selv en skaldesokk i 44, hvis ikke er den straks hos sognepresten, og han gir aldri noe tilbake.

Nå er det takk og pris bare de vanlige 20+ grader, standard med andre ord.

Jeg prøvde å ta noen bilder i hagen i går, det blomstrer enda. Men blomstene beveget seg såpass raskt i vinden at bildene ble ikke 100% klare, og det var og vanskelig å holde kameraet rolig da vinden truet med å la både mann og utstyr få en flygetur uten gjennomlysning. Litt av resultatet finnes under her.

Men, en ting er bakerovnen, når en i tillegg har bråfeber på nær 40 samme døgnet, da er det varmt ja. Har vært tung i toppen hele uka, i går utløste det seg en bråfeber. Det går noe faenskap i omkretsen i disse dager. Den ene som jeg fortalte om som ikke var ønsket hos legen, ble presset inn i dag av meg, og ja, kraftig lungebetennelse. Men det skulle altså bare "gå seg til" var beskjeden over telefonen tidligere i uka..

Selv er jeg bedre i tempen nå, men i går kom og gikk det sikkert over 40 i perioder. Jeg var inne en tur her i går kveld, men gikk ut igjen med en gang, det banket og varmet slik at det var umulig å lese. Hva greier det er vet jeg ikke, en merkelig sak. Ikke er jeg forkjølet av betydning heller. Bare knollverk, kroppsverk og feber. Skjønt det er levelig akkurat nå. I tillegg noe småtterier som knekte ribbein og stressa knær. Kjekke saker..

Det ordner seg nok som det heter. Etpar døgn med kos ville nok fikset biffen.

Sånn, der var beklagingen ferdig, over til plantene..

Det er mye rart i denne verden. Og det er alltid "de andre" som er "fy skamme seg!" Avisenes beste deler er som regel de lokale små og store saker, her kan man både le og riste på hodet – eller kanskje kjenne seg selv igjen noen ganger.

Ganske ofte i løpet av et år ser man småbarnsmødre og fedre stå frem med store bilder og typer og peke på den fæle trafikken til skolen eller barnehagen. Man krever tiltak, nedsatt hastighet er da vanlig, for deres små må jo beskyttes fra alle råkjørende biler, og da alltid fremlagt som om de råkjørende da er yrkessjåfører eller alle andre som selv ikke har barn.

Så skjer det igjen, man tar noen fartskontroller på skole-og barnehageveier, og man behøver vel ikke gjette så mye før en kan fastslå at fangstene består av småbarnsforeldrene selv. Ja sågar klarer noen av de i tillegg det kunststykket å bli tatt 2 dager etterhverandre der de spinner rundt hjørner og over fartsdumper for å levere sine små håpefulle til skolen eller barnehagen.

Og plutselig er det ingen foreldre som vil stå og peke fy skamme seg – stillheten senker seg atter over skoleveiene, bortsett fra noen burnende mammaer og pappaer..

Det minner meg på sist jeg ble tatt i fartskontroll. Hvem sjekker skiltene nøye hver gang man kjører samme vei man har kjørt i 30år? Dvs om noen har plutselig forandret på et tall en natt? Ikke jeg ihvertfall. Og særlig ikke i kølsvarte høstkvelden og når skiltet det gjaldt er knapt synlig i bjørkeskogen. Gatelys er jo bare for puddinger, slikt finnes ikke over hele Skaldeland.

Vel, der kommer en stilig skald kjørende en mørk forblåst kveldstime, som vanlig holder han akkurat passe over 60 grensa, den har jo vært der i 30 år. Plutselig kommer det en villmann med grønn lysstav løpende ut fra intet midt i veien. Sheriffen. Det var 3 hår fra at han ble most, og gummimerkene fra bremsende hjul står der enda 5 år etterpå.

Etter å ha landet fra sjokket skjeller jeg lovens idiot ut. Han må bare bøye seg og beklage oppførselen. Så vil han skrive en bot. Hva pokker?  Så viser det seg at de dagen før har byttet det 30 år gamle 60 skilt med et som kun viser 50. Gjett 1 gang om jeg ble enda mer sinna. Han var forsåvidt enig, skiltet burde fått stått lenger før de tok kontroll, men ordren deres var å ligge på lur for å fange blant annet intetanende for å statuere eksempler på at nå var farten nedsatt.

Men, så peker han på en bil som står lenger borte hvor en dame gestikkulerer og krangler med en annen onkel. Hun har kjørt såpass kvasst at lappen ryker. Så kommer paradokset: Den samme damen er den som har ledet en gruppe som har mast i 10 år om å få satt ned farten på samme veien - det er så mange råkjørere her, etter hennes meningen…