Jærskalden Tor Vidle

Eller er det slik at Sol har avtaler med visse bloggere? Har sett tendensen tidligere, og nå igjen med alias23. Samme hva alias23 skriver så havner det på fremsiden av Sol. Ikke bare nå, men tidligere og.

Nå lå der allerede på fremsiden linking til alias23′s forrige innlegg, og det lå der nesten hele uka, og ble først skiftet ut nå straks alias23 skrev et nytt innlegg, synes det lukter svidd. For, hvis Sol som har uttalt at de vurderer innleggene etter kvalitet osv kaller det siste innlegg til alias23 det beste de kunne finne, da nekter jeg å ta Sol seriøst.

Selv driter jeg i om jeg ikke blir linka, mine innlegg er aldri skrevet med tanke på dette, men jeg tenker på andre som skriver meget gode innlegg og kanskje heller fortjente å få litt oppmerksomhet enn som i dette tilfellet den samme personen med to uinteressante innlegg etterhverandre.

Så til Sol redaksjonen som velger ut innleggene:

1. Mener dere at siste innlegget til alias23 er det beste innlegget dere kunne finne?

2. Hvorfor linker dere samme person om og om igjen samme hva kvalitet innholdet har?

3. Og dette siste innlegget hans viser tydelig menneskeforakt, vil det da si at dere synes det er ok å promotere det synet?

Jeg synes dere bør skjerpe dere og begynne å lese andres innlegg, det er mange her som skriver meget bra og interessante innlegg og kunne behøvd et push oppover. Bloggens seriøsitet blir neppe oppfattet bedre når dere linker slike innlegg som det siste, eller støtter nesten ensidig en eller få bloggere.

Dette var en kritikk av Sol, og ikke alias23, og da sett i lys av hva kriterier Sol selv tidligere har uttalt at de følger for å velge ut innlegg de vil promotere på fremsiden.

Og: Synes dere nå kan vise bloggerne respekt med å si noe om når alle problemene og tregheten her antatt er fikset. Det er vel ingen statshemmelig man ikke kan uttale seg om(?)

Når e det godt å leva? Eller ka e "å leva"? Kloke Tante Label har jo svaret som me huskar: "Å leva det e å elska". For meg e det rett når eg ser på det å leva, vitsen med å leva som menneske. Eg har laga ein sak om det før ein gong.

Men det "å elska" – ofte undrar eg meg på forskjellane på oppfatningå av det "å elska". Eg har møtt mange menneskar i mitt liv, frå botn te toppen av samfunnet, men følar at det "å elska" ikkje har någe med status å gjera, ein rekande fant kan elska liga sterkt som ein med eigen bank og 36 bilar og 43,3 tjenare.

Og det e logisk, for "å elska" handlar om menneskelige følelsar for eit annat menneske, ein kan ikkje kjøpa eller bestilla følelsen "å elska" – ei heller betala någen te å ekta elska ein sjølve. Ein kan nok kanskje betala någen te å seia at dei elskar, men ein kan ikkje kjøpa deira eigentlige følelsar. Trur eg bestemt.

"Å nå e det godt å vera te, vera menneske" – ei linja eg he hørt mange gonger. Og då i mange forskjellige anledningar. Sjølv frå dei så ellers e ulykkelige. Og då oftast pga mangel på ekta kjærleik. Jadå, eg seier det sjølve og av og te, ja stundom te meg sjølve. Men, eg burde jo kunna sagt det alltid, meste ihvertfall?

Men då ville eg lyga for meg sjølve, ein løgn eg avslørte før tankå var te endes. Så eg endar med å seia det ner eg f.eks ligg i fred og ro ein stad i naturen og drøymar meg bort. Eller eg stemmar i når eg e i godt lag med kompisane i elvabakken. Men helst ville eg jo låge i elvabakken og elska. Då hadde det våre ekta godt å leva..

Det e og gildt å reisa rundt og kikka i bobil og oppleva friheten. Då e det og godt å leva. Eller når auren endelig heng der. Ja og mykje annat, det handlar om dei småe gleder mange treng for å føla på det å leva. Og kanskje mest dei så ikkje har den store kjærleiken som alltid gjer det godt å leva uansett..

Men "å elska".. Ein kar bangte kånå kvar gong han var dritas. Så seie eg: "Koffer går du ikkje frå han når han mishandlar deg?" Hu smilte og svarte: Fordi jeg elsker han.." Og hu var ein intelligent kvinne. Ok, tenkte eg, men koss kan han elska henne når han kan slå na?

Andre vegen: Kånå te ein kamerat e reine diktatoren – hu herjar med han og skjell han ut så skjærefjølar og kinakruså haglar, sjølv e han berre gidle så dagen e lange og solrige. Så ein gong me var på tur spurte eg han koss han holdt ut dei forholdå. Han svarte: "Hu e nå gidle innst inne, og eg elskar henne." Nå kjennar eg kånå godt og, så ein gong hu knakk den nya fiskestongå hans i sinne så spurde eg om koffer hu gjorde slike ting: "Jeg elsker han, men han irriterer meg grenseløst noen ganger."

Mor og far dei elska kvarandre, dei hang saman som ein tvillingblome. Dei kosa og snakka vent om kvarandre støtt og stadig, aldri eit vondt ord eller sinne. Og dei behandla kvarandre likeverdig på alle områder. Og sjølv om dei båe var sjølvstendige og kanskje hadde kvar sine meiningar någen gonger så respektera dei det.

Då far itte mange års sykdom lå på det sista og meg og mor var hos han siste kvelden han levde, det lysa så ekta kjærleik frå mor te den stakkars beinskrotten som låg der og ikkje var tilstede. På same tid såg eg den grusomme smertå så låg innerst i augo på nar, det å mista si ekte livskjærligheit.

Eg trur det e viktig å samla dei øyeblikkå då det e godt å leva, eg trur adle behøvar dei. Ofte følar eg at dei og ikkje er av materialistisk utgave, men någe som kjenns uavhengig av bankkontoar, någe som bare sjelå kan gje. Som det å elska..

Hm.. eg undrar på ka eg ville fram te… Kjernå – jo, den ligg her..

.

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″ width=”250″>

Fatter ikke at det er mulig å antyde at dersom du er kvinne må du være over 162,5 cm for å være lykkelig eller bli lykkelig. Og nok en gang er det smørja KK som er ute og viser forrakt for menneskeverdet. Nei jeg leser ikke møkkabladet, fikk bare overskriften i trynet da jeg gikk inn på Sol.

KK er et blad for kvinner, men de lager et klasseskille, de perfekte og lykkelige - og taperene på andre siden. Kvinner burde boikottet drittbladet som ingen har noen som helst nytte av og som trør ned på mennesker som allerede har lavt selvbilde.

Linken: http://www.kk.no/819509/er-du-over-16256-cm 

Når man ser med åpne øyne på hva som egentlig står på den siden så forundrer det meg på hva slags mennesker som sitter og produserer møkka. Og tydeligvis helt uten ansvarsfølelse for signalene de sender ut til f.eks unge kvinner som leser slike påstander annerledes enn vi som er godt voksne.

Først altså antydningen om at er du under 162,5 blir du ikke lykkelig, ja man kan lese det slik. Atter er det kroppen din som avgjør din lykke og verdi, er den for kort er du mindreverdi. 

Videre: "Resultatene viser at høyere folk generelt er mer tilfredse, og sjeldnere opplever negative følelser som tristhet og fysisk smerte."

Hvorfor for pokker må man fortelle om dette? Hvorfor må de som ikke er høye få høre at de er annenrangs på enda flere områder? At deres fremtidsutsikter er dystre. Mennesker kan da pokker ikke gjøre noe med deres høyde! Er det ok at man nå også fremhever nye "vedtatte sannheter" om at det kroppslige avgjør hvordan ens liv blir, og hva man er verd?

Rett under står et paradoks: "Lavere kvinner lever lengst". Herre min hatt, først dømmer man lave mennesker til å få et mindre lykkelig liv, så skal de alstå og leve lengst i sin ulykkelighet? Hvor er er hjernen til den som har satt opp dette lavmålet av en side med liste over slike saker?

Så står det: "Korte menn har kortere utdannelse" – Nok en vedtatt sannhet, og nedvurdering av mennesker.

Toppen av dritten: "Ja, lykke kan kjøpes"…

Når man tar et kjapt overblikk over overskriftene i KK så aner man at her ligger mye av årsakene til at så mange unge sliter med selvbildet. Neida, KK er ikke alene om å servere oppskriften på hvem som er de heldige, perfekte lykkelige – og de som er taperne. Men de med sitt innhold representerer hovedårsakene til at det er blitt slik som det er i dag.

På samme tid er KK et meget godt eksempel på en mediagreie som er kynisk og driter i sitt ansvar som ligger i det de serverer og ikke minst måten de vinkler verdisynet. Totalt ansvarsløse vil jeg kalle de, og hva nytte har man av et slikt blad? Neppe særlig mye menneskelig positivt. Kvinner bør og huske på at antagelig vil deres tenåringsdøtre lese greia, og da med deres øyne og lette påvirkelighet.

Jeg begriper ikke at folk støtter opp om dritten og kjøper KK.

Tror jeg må slutte å lese slike saker, blir bare irritert og forbannet, det er ikke det jeg ville blogge om, men umulig å ikke reagere når en først har klikket seg inn og får servert noe man nesten ikke tror står der..

Noen glimt fra en liten tur langs hav og berg i går, på let etter liv og inngangsporten til en ny årstid – og denne gangen med bilder servert på en annen måte..

.

.

.

Man kan navigere frem og tilbake ved hjelp av menyene som kommer frem når musepekeren er på nedre del av rammen. Omrent som på en video.

Hvis det funker kan en i tillegg klikke på datoen under navnet mitt og få opp hele albummet, klikk så på enkeltbilder eller lysbildefremvisning.  

Her er musikk til: ATB – Eternal Swells

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″>

Det blåner og rødmer i busker og kratt. Skummer dagens nettblekker og spiser norsk lunsj. Man føler et snev av kjøttpålegg på grovbrødet selv om det er syltetøy. Og da kjøtt i form av mennesker som opptrer i mer eller mindre naken form. Egentlig litt kvalmende når man heller vil ha hel syltetøysmak. Men media er ekstremt kjøttfiksert i dag.

"Verden går fremover" heter det av og til fra diverse når de er tomme for argumenter med substans. Hva er det med det kjøttet? Menneskekjøttet. Og – fremover? Føler vel heller på det området bærer det mot hulestadiet igjen. Nakne mennesker er noe naturlig, fint og ok, men bør helst holdes privat vel? Eller, mulig jeg er for langt fremme i tenkingen, for langt borte fra huleboerlivet.

Greit nok at små grønne fjortiser tror at eksponeringsfaktoren er kjøtt og jekka pupper, men når voksne mennesker enda er på samme nivå, da undrer jeg meg på hva som foregår oppi det hodet. Selvsagt, en pen stilig kløft er det den er, pen. Men når man føler man blir kvalt av pupper som presses opp slik at de nesten velter ut og angriper – da blir det noe vel mye.

Jeg skiller mellom det private, der kan man leke seg på alle områder i naturlig yrhets- og kåtskaps glede, og det offentlige hvor jeg selv synes man kan vise litt bluferdig. F.eks er det mye mer givende for sjelen å se en kvinne i en småfrekk, men stilig bekledning enn 10 stk med minibikini. Fantasien har jo ikke noe særlig levebrød når det ikke er noe å spinne på og alt er avdekket som i bikiniland. Rett og slett kjedelig.

En gang i varmere strøk var jeg nødt til å sitte en time på rumpa på stranden, normalt er jeg over alle hauger og opplever noe i stedenfor å kjede meg ihjel med å sitte i flokk og glane på sola. Jeg undret meg på alle disse som da spankulerte forbi av begge kjønn med innpust som de da holdt på for å få jekka opp fronten. Frem og tilbake, frem og tilbake, straks de trodde de var ute av syne pustet de igjen og frontpartiet dalte ned der det naturlig hører hjemme.

Hvorfor? Hvorfor gjør de dette tenkte jeg. For meg virket det latterlig og vel enfoldig. Det føltes nesten som om man var på dyresjå hvor dyrene da blir leid rundt og forsamlingen skal vurdere eksteriøret. Her manglet leieren, og dyret gikk selv frem og tilbake for å få gunst og bli vurdert. Dog har jeg aldri sett en hest på et dyresjå som holdt pusten inne for å få en mer fyldig front. Så selv det primitive dyret hadde vel innsett at forsamlingen ikke ville ta det seriøst om det jekket opp frontpartiet.

En naturlig kvinne i en vakker sommerkjole – en mer eller mindre naken på utstilling føles nesten vulgært når man sammenligner. Det er selvsagt naturlig at folk går lettkledd og f.eks soler seg, er ikke det som var poenget. Og om kvinner soler seg toppløse gjør ikke meg noe.

Men dette at mange uten å legge særlig skjul på forholdet søker oppmerksomhet ved å være mest mulig blottet fremfor flest mulig og fremheve kjøttet som ens sterke kort. Man ser det f.eks her på alias og, bilder hvor kjøttet er fokus, ikke mennesket. Man søker oppmersomhet ved å reklamere med kjøttet som "trekkplaster" for mest mulig oppmerksomhet. Hvorfor? Kjøttet er jo ikke mennesket, eller sier noe om mennesket.

Eller er det som enkelte mener at mennesker som reklamerer med kropp, sier noe om de menneskene? Det er to vidt forskjellige ting dette med å ha et naturlig og sunt forhold til sin eller andres kropp, og dette å bevisst bruke kroppen offentlig som det man vil fremheve hos seg selv og ønsker oppmerksomhet omkring. 

Viskergummien fjerner varsomt og hviskende bort dråper, lysstråler leker med asfaltdammer og våte gjerdestolper. Det er ekte mørkt og ingen lysstolper. Kursen er satt hjem. Fredlig svever bil og mann langs lange Jærsletter – tanketid med svak musikk bak og teatriske glimt fremme fra lysene.

Småtrøtt, men ikke sengetrøtt. Magen er som en ballong, den som alltid er flat som i ungdomstiden. Nå er den stappet til lukkemuskelen av spekemat og rømmegrøt. Rømmegraut lyder bedre. "Ein te" sa han stadig – og sannelig gikk ikke den og ned. Som alt annet.

Nå har han en sekk fremme som ligner på en av onkel H’s mange vindunker, de ploppet og pluppet stadig der nede i kjelleren. Og en liten lyshåret undret seg på fenomenet, og ikke minst lukta – og at noen virkelig kunne drikke saken. Hele fyren ser ut som en saccosekk, hvis jeg er snill med han.

Først beundret jeg haugen som ventet, digre fat med alt mulig i spekeform, han hadde navn på de alle, jeg ante ikke at utvalget var såpass. Ja så enormt ruvet alle fatene at delikatessen i butikken hjemme ville blitt flau dersom den ble nødt til å sammenlignes. Og alt tilbehøret – ante ikke at det var så mye tilbehør til spekemat jeg? Og jeg har da sannelig traktert noen lunsjbord i mitt liv.

Jeg gledet meg til rømmegrøten, årsaking, grauten. Men først skulle alt spekeforet oppvartes. Så satte vi oss og begynte mens tatlene gikk om gamle og nye dager – hele tiden hadde jeg en følelse av at noe manglet. Dvs flere mennesker, det matberget – og bare han og jeg. Og det skulle bare være han og meg, ikke 10 til.

Begynte forsiktig, min mage er som i størrelse av kun en liten svipptursekk innvendig, utvendig flat som Jæren selv. Og han strakk på fat, og strakk på fat, og strakk på fat, og… ja de kom som på samlebånd. Jeg tok kun 1 stk hver gang, men når det kom ny forsyning forbi hvert 10. sekund så ble det da en anseelig mengde. Ja og alt tilbehøret, velsigne tilbehørets mangfold.

Men det var koselig, vi drøste som vi sier her, lo og hadde det kjekt. I mens spiste vi. Og spiste, og spiste og spiste og.. ja vi spiste fra jeg kom til jeg gikk. Etter etpar timer måtte jeg løsne et hakk på beltet, et hakk ut fra innerste standardhullet. Jeg svelgte ned med pærecider, han med pils. Og vi drakk, og vi drakk, og vi drakk… og han drakk og drakk og drakk..

Etter ca 3 timer tok jeg overblikk over landskapet, jaggu min sant! Så og si bare tomhet å se – ja det var ca et halv kilo asparges og noe annet jeg enda er usikker på hva var som lå i en metersskål, men der tok han etpar never nedi så var jammen det og tomt, til slutt slikket han bunnen – og rapte siste pils ut slik at kjøkkendøren knirket opp og hønene i det ærverdige gamle hønsehuset på tunet verpet noen bonusegg.

"Åhh.. det var godt!" kom det, jeg samstemte, for det var godt, ikke det. Men volumet var noe uvanlig. Så reiste han seg opp, og huset vagget litt før det bølget i takt med korpuset som moverte seg mot kjøkkenet. Litt pilstrall der ute, og i mens klappet jeg på dog’en hans, en ekte fillebikkje som alltid skulle spise bildekkene mine, men merkelig nok bare når de beveget seg? Men den var visst flink til å samle sauene – også andres forstod jeg på den stolte eier.

Med en ny saluttrap fra kjøkkenet begynte sjøgangen igjen, og inn kommer han med en bøtte rømmegraut. Riktignok var den edle grauten i en vakker og sikkert arvet storskål med nydelige håndmalte blomster på kanten, men volumet tilsvarte omtrent en pøs, en hel sinkbøtte. Jeg hadde helt glemt av grauten, hadde nok med å få ned mine 2 prosent av det hele dyret som spekematen må ha kommet fra i mengde. Nå var der speke fra så mange slag dyr, både tamme og ville, men i volum som en hel sprengfort Jerseyokse.

For skams skyld skyld måtte jeg jo komme med normal jubel – og vanlig spising inntraff deretter. Eller vanlig, jeg småpirket rundt kanten, han slafset i seg og pilset det hele ned med sukk og småstønn i yr glede. I et øyeblikk da han var ute og lenset pilsen som nå kroppen hadde suget ut alkoholen av, lot jeg fillebikkja slurpe i seg resten av min graut, noe den tydeligvis kunne fra før av, eller var utsultet kanskje? Nei, den hadde jo mage den og.

Etterpå fikk fillebikkja slikke bånnskrapet i fatet, jaggu hadde han ikke fått plass til en pøs grøt og, for bikkja ble sur over dens lille porsjon.

Med undring kikket jeg på magen hans som nå hadde sprengt resten av skjorteknappene og truet med å velte bordet. "Åja! Eg har kaga og, det må me ha te kaffen!" Han rullet seg bort til kjøkkendøra som nå måtte og åpnes på venstre fløy for at korpuset skulle komme gjennom. Herregud, overlever jeg dette? – tenkte jeg i mitt stille sinn mens fillebikkja så sultent opp mot meg..

Og nå er det natt og leggetid, føles som om jeg har spist for resten av uka..

Han gråt den natten hun forsvant,

i mørket satt han – månestråler i vinduet,

tårene reflekterte månelyset,

han gråt, stille – sjelen frøs i månelyset.

Alene – igjen..

*

Mennesker i tusener,

mennesker i tusener vandrer forbi,

mennesker i tusener med øyne, sjelevinduer søkende,

mennesker – et hav av mennesker, et hav med sjeler.

Mennesker – blinde, med åpne øyne..

*

Tanker om livet,

fødes, lever – og dør..

Var det alt?

-Hvor ble det av? Hvor ble drømmene om livet av?

*

Noen flyter på rosa svanedun,

noen vrir seg på myke madrasser i kjærlighetsrus,

noen flyter på gullsilke,

noen vrir seg på ensomme grå vidder uten varme.

søkende sjeler – noen kom frem, noen leter enda – noen forsvant..

*

Hun kikket nervøst over kanten,

speilet – dommeren, kikket kaldt tilbake,

"Hei…." forsøkte hun nervøst..

speilet svarte ikke – det skannet kroppen,

"Rynker! Spiss nese! Altfor stor munn! Og hengepupper!" – Speilets svar.

Hun seg trist ned på det kalde oppvarmete badegulvet..

"Du må trimme! Du må fikse nesa og puppene! – Speilet messet der oppe.

Umerkelig krøp hun sammen – krympet..

"Du kan ikke vise deg med den kroppen! Ingen vil ha deg!" – Dommen..

Under håndkle på gulvet bor en vakker sjel – dømt død av perfeksjonisme..

*

Svett kropp ror,

ror og ror – ror hit, og dit,

en sjel ror over verden,

søker og leter,

leter etter Avalon,

hans kjærlighetsøy – hjemmet hans, Avalon.

En sjel ror over verden,

Avalon speider utover verden,

hun vet sjelen er der ute et sted,

han søker henne – Avalon, men når han frem før livets lys dør ut?

.

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″ width=”300″ height=”25″>

Lovebugs – Avalon (feat. Lene Marlin)

Ikke jeg ihvertfall. Og neppe særlig mange andre heller. Fra sidelinjen betraktes AP’s repeteringstrategi hver gang det nærmer seg et valg: "Pass opp for den stygge ulven! Siv Jensen er ikke lille rødhette, men ulven forkledd som rødhette – og den vil spise alle som banker på dens dør!"

Sjelden jeg skriver om politikk, det er for kjedelig for meg. Og norsk politikk er ganske så fargeløs – tam. For å bli politiker må man inneha en viss dose maktsyke, ellers ryker man kjapt ut bakveien. Og som kjent er ikke alltid de maktsyke særlig intelligente når de sloss.

Dagens AP har diverse problemer med å tilpasse seg det moderne politiske landskapet der de enda sleper på fordumstiders storhetskappe. Og den blinder de slik at man må ha på rimelig mange lag solbriller for å ikke se deres blindhet.

Kort er Ap’s hovedproblemer omtrent som følger:

1. De sliter med å akseptere at tiden da de var alene som største parti er forbi. Periodevis er de utfordret på sin pidestall, og det takler de ikke.

2. Den gamle bindingen med LO er en hemsko, også for LO. Pampene er gått ut på dato, men tviholder på posisjoner inntil de går av med pensjon.

3. Arrogansen til AP er grenseløs. Nå som før. Hele organisasjonen er gjennomsyret av arroganse. Selv ser de den ikke, men vi andre gjør.

Men det altoverskyggende problemet for Ap er at de selv nekter å innse de nevnte problemer. Hvorfor dekke til det åpenbare kan man så spørre seg. Jo, fordi man er tilbake til uviljen i å se at det politiske landskapet er forandret, og at "gamle dager" ikke vil komme tilbake – samme hvor mye møkk og skremsler man henger på Frp.

Ap er et maktsykt parti som liker å utøve makt, men ikke evner nyskapende politikk. Man kan si at dagens AP passer best i opposisjon, der må de tenke alternativt før noen gidder bry seg med de. Men i posisjon sitter de kun og administrerer sine gamle ideologier – og hvor de fleste er gått ut på dato lenge før flatskjermene kom på markedet.

Ideologene i AP sliter og med å ville forstå at det kanskje er reelle grunner for at f.eks såpass mange LO-medlemmer stemmer Frp eller alternativer. Tiden er forbi da maktveldet til organisasjonen var nok alene til å skremme meningmann bort fra slike tanker. Eller det å tenke selv. Tiden for: "La gutta på gulvet jobbe - så tar vi oss av tenkinga" er forbi for lenge siden, men AP nekter helt å ville ta det innover seg.

Og enda er det den gamle kampen med "oss" mot kapitalen som råder, selv nå når staten selv er den største kapitalisten. Og som sagt den gjennomsyrende arrogansen som er en rød ledetråd.

Man så det da Røkke skulle "tas" - i sitt blinde arrogante sinne over at noen våget utfordre AP, ble alle dirty triks lovlige – selv om vi alle vel visste at den kampen tapte AP med glans, noe som frydet meg. Men på samme tid ga en viss skamfølelse at man tillot å henge ut en person så til de grader, og da kun pga mangel på normal ydmykhet for at faktisk kan andre og inna intelligens – og rett av og til. Nå ser man samme tendenser når Hagen er blitt neste "fiende" – han har og sagt sitt til Jenseguten om hans politikk, og det glemmes ikke.

Det er nå faktisk slik en gang at alle moderne demokratiske land behøver mennesker som "får det til", og de "får det til" som oftest fordi de er dyktige – og har pågangsmot som nok mange AP-topper misunner de. Uten alle disse Røkker og Hagen’er ville Norge vært en fattigstat på havregrøt uten sukker og melk – og rosiner ble et fremmedord. Men for AP er det slik at de alltid "skal" ha rett, samme hvor urett det er, så har de alltid rett.

Så hva skal vi egentlig med AP? Dagens versjon. Et parti som ikke er nyskapende, som har som eneste reelle valgstrategi å skremme folk fra å våge å stemme på noe annet, et tunggrodd arrogantisk maktparti, en sinke for utviklingen, og som egentlig burde vært mindre enn Venstre dersom man ser på politisk vilje til å se fremover – og ikke bare bakover. AP ville aldri klart å oppfunnet kruttet. Til det er arrogansen og maktsyken for blindende for klarsynet.

Men redd Frp? Nei – for samme hvilket parti som kom i posisjon så ville det utføre en ansvarlig politikk, bare se på SV. Hvem hadde forestillet seg Kristin Halvorsen som finansminister? Hun som "hater" kapitalister og fete kontoer. Men det var bare i opposisjon – og ikke i posisjon, nå styrer hun Norges Sparegris som den reneste Per-Kristian Foss.

Så hvem er redd Frp? Virkelig redd – svaret er logisk: AP.

Hva jeg stemmer? Aner ikke enda, men AP blir det ikke. Ikke dagens utgave av AP – alt er bedre enn å få de bakstreverske, arrogante maktmenneskene til å styre nye 4 år inn i fremtiden baklengs..

Hviler på en søndagsstein, alle burde hatt en stein å hvile på en søndagsmorgen. Kikker på landskapet mens morgenvinden har lyst på capsen. Det er to verdener – menneskene sin, og alt det andre sin verden. Menneskene’s verden vil tape til slutt, den er den svakeste og taper på å ikke tilpasse seg, men krever at alt annet skal tilpasse seg deres behov.

Rusler hjemover. Sitter på en gammel slitt benk, de er alltid gode å føle på. Den har patina fra begge verdener. En kjøter kommer siklende og slepende på en dame den går tur med. Damen puster tung og setter seg ned ved siden av meg. Kjøteren adlyder og setter seg på rompa med tungen mellom beina, er sikker tungt å slepe på matmor.

Damen begynner å konvesere med det pelsbelagte dyret. Snakker til det som om det var et menneske. I mens hun nyter en med filter, forteller hun om sitt syn på så mangt, også en eller annen mann hun ikke er helt fornøyd med såvidt jeg forstår. Men hennes ord, litt intime og – er henvendt til det pesende dyret, jeg eksisterer ikke. Man kan vel ikke akkurat med rette påstå at damen direkte undervurerer kjøterens intelligens..

Går videre, kjøteren kikker etter meg, damen har enda ikke sett meg og fortsetter med enetalen henvendt til bikkja som plutselig ser noe oppgitt ut i blikket den sender meg.

Tankene får et glimt av samtale mellom 3 damer bak meg i en lang kassekø. De diskuterte politikk, valget. Den ene mente Siv var den rette, den andre likte Kjell Magne (og jeg som trodde han var pensjonert nå?) og den tredje skulle stemme på Jens fordi han var en pen mann. Hva politikken til Jens gikk ut på ante hun visst ikke noe om, men han var jo en flott mann.

Tankene roter videre med fenomenet trynefaktor. "De vakre får lettere jobb og høyere lønn" – omtrent slik lød overskriften såvidt jeg husker artikkelen. Hvorfor er det slik? "Menn takler ikke vakre kvinner og oppfører seg keitete og stupid i en vakker kvinnes nærvær" – også en overskrift, dog litt justert. Men hvorfor er det slik? Eller er det slik? Jeg er mann, men føler det vedtatte er totalt ukjent for meg.

På trappa sitter en pelsdott og klager, den er sulten. Tror jeg. Mulig jeg er dårlig i språk for jeg får lite fornuftig ut av katten min ihvertfall..

.

.

.

Da trimmer vi ansiktsmusklene en tanke:

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″ width=”425″>

En kveldstime ved havet. Tang og levende hav – fugler og lyder, lukter. Og en time for å prøve ut et nytt teleobjektiv jeg har kjøpt. Eller "telezoom" som de mer rett kalles.

Selv er jeg veldig fornøyd med det nye objektivet, her på disse bildene er lyset rimelig svakt slik at ISO’en må settes opp, og da daler lukketidene. Men dagens moderne objektiver har billedstabilisator som kompenserer ca 3 trinn. Dessverre kan ikke bildene her i bloggen måle seg mot originalbildene som er meget store og skarpe, men de viser litt om ikke annet.

Terner og svaler er noe av det vanskeligste å fotografere i flukt, de er kjappe som lynet og forandrer retninger hele tiden. Her er noen terner, sildemåker, gråmåke, heigre, en hel familie knoppsvane, en skarv og en tjeld.

Heigrebildene er jeg veldig fornøyd med og fordi de er vanskelige å komme såpass innpå uten skjul og jeg fikk med meg den fornøyelige starten da den synes at nå var jeg for nær, den letter på en litt komisk måte som ingen annen med sine lange bein og hals.

Dette er bare noen glimt av noen hundre bilder jeg tok på den timen, samtidig får en fred og ro i sjela der en rusler litt i fjæra. Og bildene er en koselig bonus etterpå.

Ord er ikke særlig nødvendig til bildene, men litt musikk ligger nederst..

.

. . . . . . . . . . . .

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″ height=”25″>

Karunesh – The Peace Within