Jærskalden Tor Vidle

Sitter i gynge under seiltak, lar Elvira Madigan komme ut av Tor Adersen som toraderen er døpt. Lar Elvira Madigan synke inn i sjelen og lager drømmeverden langt avsted. Flyr avsted – jeg og Elvira Madigan..

Gynger i takt med Elvira Madigan. Blå gynge under blått tak på tregulv. Varmt, det er varmt for meg og Elvira Madigan. Tor Adersen er fortrolig med Tor Vidle og Elvira Madigan nå. Jeg husker notestrengene endelig..

Elvira Madigan, hvorfor det mystiske eventyrnavnet? Første gang jeg så notene og navnet ble jeg fenget, tatt – tatt av navnet, Elvira Madigan. Hvem var du? Elvira Madigan..

Jeg lette, undersøkte, men forstår ikke enda hvem eller hva Elvira Madigan var. Ikke finner jeg melodien heller, ikke min utgave av Elvira Madigan. Kun notene. Kanskje er det meningen at jeg ikke skal vite – eller ikke vil heller. Kanskje vil jeg helst ha det slik, mystisk. Da kan jeg skape min Elvira Madigan. Ja – slik vil jeg ha det..

Gynger i takt, tonene kommer på min måte, de blir mystiske, dragende og melankolske – vemodige. Jeg kan gråte av Elvira Madigan, hvis jeg føler for det. Jeg tror jeg vil ha min Elvira Madigan på denne måten. Kikker på nattehimmel, lukker øynene og drømmer meg avsted. Langt avsted. Avsted til verden hvor alle lykkelige bor. Tror det er der Elvira Madigan vil jeg skal dra.

Vakkert, Elvira Madigan er vakker. Tonene dragende og bedøvende – jeg tar meg i å nynne. Jeg, den store hese sangkråka. Alt er døsende melankolsk under nattehvelvet, tonene, gyngen, varmen – tankene i eventyrverden. Ikke sørgmodig, bare på grensen, vemodig – ensomt. Det er toner for ensomme, ensomme som forstår at det er noe annet der bak. En verden av lykke og liv. Det riktige livet, det ekte – og kanskje Elvira Madigan..

lyder det fra den hvite iskrembilen med den klovnaktige reklamen, og alle barna løper jublende etter den rullende fryseboksen med godsakene i.

Fremst i flokken løper et litt høyere barn med småskjegg…

……………….

Når håret reiser seg, da er det på tide å søke dekning. I det jeg skal klatre ned fra taket på bua, hvor jeg holder på å legge shingel, ser jeg noe uvirkelig, men på samme tid småtrist og endel av livets alvorskamp. En snøhvit sommerfugl i ville kast mellom lyn og kullsvart himmel. Stadig høyere flagrer den hvite mellom bøttetunge regndråper.

Jeg blir stående på taket og ser på skuespillet, høyere og høyere flyr den hvite alene, men det er for sent, den drøyde det for lenge med å søke dekning. Jeg venter på resultatet, den er dømt. Kanskje ville den bare få noen minutter til i gledesdans og yrhet over å få leve..

Til slutt ble det ingen retrett muligheter, bare enveis mot slutten – og plutselig blir regnet for tett for den hvite lysflekken mot den truende mørke bakgrunnen. Den klapper sammen i samme sekund som neste lyn flerrer over himmelen og lyser opp halve Jæren..

På et eller annet tidspunkt har jeg satt meg på mønet, første rad. En rar og trist følelse siger inn og jeg tar meg i å lete rundt med blikket over det mørke truende over. Kanskje, kanskje klarte den seg? Men, nei… Resignert og gjennomvåt klatrer jeg ned stigen til symfonien av klokkespill fra regndråper og tordenbass som ryster grunnvoller..

De to delene er ytterpunktene, jeg har vel alltid vært både først og sist. Først i lekende barnslig gladhet over livet, sist når det røyner på – sist til å forlate skuta etter å ha overbevist meg om at de andre er i sikkerhet. Summen er gleden over livet, litt som sommerfuglen, en dag kan den strekkes for langt, men den fikk leve fullt ihvertfall..

Lyn lever enda over himmelen, snart nær, snart fjernt. Lyn er spennende, en del av naturens samspill på en måte, krefter som utløses i drepende, men vakre glimt. Litt mystikk i forkant av himmelteppe i koksgrått. Og jeg tar meg i tenke på det korte livet mitt. Lyn vil leve etterpå og, sommerfugler vil være for sent ute også etterpå..

Mennesker kommer og går, dør. Vi er ikke udødlige vi heller. Vi får vår bittelille sekvens av liv, målt mot naturen er det ubetydelige sekund. Er vi alle egentlig einstøinger når alt kommer til alt? Selvom det tilsynelatende ikke kan synes slik, men livskampen må vi ta alene. Alle. For hvem kjenner meg egentlig? Hvem vet hva som foregår inni meg? Noen ser meg, utenpå, og tror de kjenner meg, men det er umulig når en er usikker selv. Om en i grunnen kjenner alle deler av seg selv i dypet..

Jeg kjente det i natt, tempen var unaturlig høy og natten ble en vridning i alle retninger uten søvn. Da terrassen ble inntatt med kaffekopp i morges: AU! De nakne pedaler ble grillet og noen hadde satt stråleovnen på 99. Umulig å jobbe ute nå ble det konstatert mens jeg rygget inn og inntok dusjen.

Dermed tok jeg en kjøretur for å få tak i diverse som manglet til bua, men, jøss? Utetempen varierte mellom 32 og 34 grader mens jeg kjørte! Og den måleren er rimelig korrekt. På hele turen var den aldri under 31 grader. På trelastlageret vurderte de å stenge, også i butikken, det var rett og slett for varmt.

Hjemme ble en temp på 34 grader i skyggen på nordsiden notert. På solsiden kan man steke egg og pølser på en stein. Og jeg er ikke et egg eller en pølse, dermed holder jeg meg unna. Langt ute i havet skimtes en grå horisont, jeg tipper på at enten blir det tåke eller tordenvær. Denne varmen må snart kulminere ellers blir det rekorder, og jeg liker ikke rekorder i den retningen.

Nå blir det kveldsjobbing dersom ikke slusene åpner seg, og jeg må dusje for 2. gang nå.

Mot himmelen den reiste seg, høyere enn nabokona trodde den skulle bli. Stor og høy, “WOW!” sa hun. “Skal det være, så skal det” svarte jeg og lot tonene fra Tor Adersen, nesten ufalske, runge utover landskapet mens hun betraktet stasen med store øyne.

“Er du ikke trøtt? Må være slitsomt å reise den saken der?” “Ville menner blir ikke trøtte” svarte jeg mellom et toneskifte og et lurt glimt i øyet – med et raskt grep la jeg belgen inn i høygir. Hun ga seg ikke, men ikke mitt problem at hennes gubbe ikke får til samme reisningen som meg. Hun kunne visst tenkt seg den nede i hagen hennes, i frukthagen, bak ripsbuskene – og fuktet leppene mens hun studerte underverket og befølte med ivrige hender og grådige blikk kvaliteten på saken min..

Vel, det er ingen dirty Harry her i ordene, bua er oppreist og jeg er mycket trøtt, så der. Og kokt like inn til beinmargen. Nå hinkes det på fire, og ikke bare en, mer balanse da. Staheten leve! Skip o’hoi! La meg få bli med! Staheten kombinert med ståpå og villskap klarer mye i felles. Nå er det bare takbelegg og noe småtterier + maling som gjenstår, den er allerede grunnet fagmessig med Visir blank både inni og utpå og alle andre steder.

Ja og gulvet, det er heller ikke ferdig enda. Tregulv, og de to siste dørene, men pyttsann..

Laftet bod. Hva skal man si om produktet? Jeg har bannet ned produsentens sløvhet og unøyaktighet opptil flere ganger, linja hans har glødet mer enn en gang. Men, jeg er ikke amatør, så det meste av tabbene til fabrikken har jeg fikset selv. Det positive er at kjemlegopakingen ikke manglet noe, alt var der, selv det som var feil laget, + noe som ikke tilhørte bua, men greit med noe bonus..

Men tilbake til “laftet”, høres så greit ut, men det er ikke for amatører, dvs den sizen og med de innebygde feilene. Den største tabben amatører gjør er at de glemmer å grunne alle skjøter, aller lafter, not og pen, FØR saken trøs sammen. Alt skal druknes i Visir uten pigmenter, er det pigmenter i så kan not og pen krangle fælt når en setter det hele sammen. Fargepigmenter legger seg som kjent på utsiden av trevirket, de er der for det kosmetiske, ikke noe annet.

Så jeg har dobbeltdruknet alle skjulte deler av stokkene – og såpass at standard er å få en sprut Visir i øynene hver gang jeg dunket en stokk på plass. Men alle skjøtene er som kjent svakheten, gjøres det ikke skikkelig så er råtning før eller senere garantert, vannet trenger inn, det er naturlig. Og, en MÅ bruke vindus/dørmaling, altså for høvlet kledning så en slipper flassing og slipp senere. Altså, laftet sak behøver en noe omstendelig behandling.

Jeg tror jeg har konsumert en passe tankbil med vann og kaffe, og brukt 3 beholdere solkrem, og svettet alt ut igjen + litt til slik at jeg vel har tatt av ca 3 hekto. Men for all del, det er kjempegøy å skape noe, dog har jeg vært nær heteslag flere ganger i det siste, i dag var måleren over 30 – igjen. Såpass at Visiren kokes inn i treverket. Det er som å jobbe i en stekeovn uten vifte, men med konstant blå himmel som elementet gløder fra.

Egentlig er jeg megatrøtt, det meste skrives på varmekontoen og tempoet..

Denne sommeren vil minnes som en av de vakre værlange med perfekt vår og forsommer – men og som en av de raske. August skimtes ikke bare som en bevegelse på kalenderen. Slike somre er fulle av forskjellig, og dermed sprinter dagene avgårde. Ofte blir værgode somre slik, når man har alle muligheter og hver dag er lys i sinnet. Joda, det har da regnet litt i det siste, men ikke så mye mer enn nødvendig for å slippe planter med tørre hengehoder.

Som nevnt i et annet innlegg, jeg har solgt bobilen, den skal hentes i denne uka. Prisen var såpass at jeg bare måtte, og tanken om ny eller pause har passert mer enn en gang dette året. Har allerede vært og sett på noen nye, blant annet en såpass lang at den hadde boggi bak, altså 3 akslinger. Vel, prisen er og lang. Men litt av en kjerre, nesten som man leter etter inngangen til butlerens residens. Vi får se, bobiler er som båter og hytter, prisene er gunstigst utenfor sesongen. Eller jeg pauser ett år, har et rolig forhold til det hele, får en et behov så er det bare å handle “tingen”.

Så i de siste dager har jeg tatt noen småturer, avskjedsturer med den trofaste. Sist nå til topps på Høgjæren, der finnes et landskap som på snaufjellet. Dvs man kan tilsynelatende tro man er på snaufjellet, men så passer ikke de skimtende granskoger og gårder helt inn i bildet. Men ikke noe er som Jæren i sin allsidighet, hele Norge i miniatyr på et brett. Pluss det unike som Jæren er alene om.

Nå er ikke formatet her særlig vennlig mot detaljer i bilder, men her er jeg på vei oppover mot et av de høyeste veipunkt på Jæren. Langt mot nord skimtes Ryfylke (ikke det første blå, for det er et vann på Høgjæren), og laaangt til venstre, vest, skimtes havet.

Når man så er på toppen av stigningen kan man se “alle verdener” – avspeilinger av mangfoldet i naturen her. Bildet under er mot sør hvor det plutselig dukker opp et slags månelandskap med runde fjell. Men bare tilsynelatende.

Man er i skillet mellom det ekte Jæren og de myke mer sørlandspregete fjell. Egersund og Hauge i dalane kan skimtes i det fjerne og havet til høyre i bildet. Rett ned er Matnisdal. Jeg skrev “tilsynelatende” – for mellom de oppstikkende runde nakne fjell er den ene perlen etter den andre. Små paradis skjuler seg i alle fordypninger, frodige og varme.

Det finnes utallige perler skjult under det nakne. Irrgrønne perler som syder av liv. Bare få minutter bort fra den høyfjellsaktige og kalde natur stiger temperaturen til det dobbelte og vinden blir øm og fønaktig, varmet opp av de soldekkete nakne fjell.

Kontrastene er enorme bare på få minutters kjøring. Litt uvirkelig, som om man er i en slags skjult verden hvor alt lever i harmoni og oser av fred og ro.

I flere av disse små lommer, gryter eller dalsøkk, er det en gård eller to kanskje. Og rester etter gammel bosetting. Sauer bjeller i grønne lier, noen rødbrune kyr beiter. Hester går fritt. På bildet under er det en fjording ca midt på. Den stod malerisk på samme flekken hele tiden mens jeg gikk rundt og tok bilder. Til slutt var det nesten som jeg lurte på om den var utstoppet.

Den er litt vanskelig å se på dette lille bildet, men står ved en stor stein midt på ca. Nederst i bildet renner en liten lakseelv som startet som en sildrebekk på toppen der vannskillet var, og siden har den fulgt med veien nedover og jeg fikk se den vokse seg stor.

Et sted fikk jeg plutselig en følelse av noe. Settingen, scenen, fikk frem noe fra glemselens minnebok. En følelse av å ha vært her før, elva, den lille fossen, de grønne små åser, bjellende sauer, noen kalver beitende i en åsside. Lukten, lydene…

Minner fra barndommens lykkelige frihet og utforskende trang, uskyldsblå øyne – og en boks makk og en liten gutt med fiskestang av bambus. Joda, jeg har vært her mange ganger før. Ikke “her”, men andre steder som “her”… Lenge gikk jeg rundt og følte, kjente at freden seg innover, kjente på følelsen av å være barn igjen..

Dette var bare et miniglimt fra en liten del av en av turene. Jæren, man blir aldri ferdig med å utforske den, finne noe nytt og ukjent. Stadig nye hemmeligheter og små paradiser. Til slutt, noen brenner ivrig for noe, en slags livsoppgave for enkelte. Her er en minneplate naglet fast i en bauta på veiens høyeste punkt – på Jærens tak..

En stor hemmelighet avsløres. Og i bokmålsform slik at selv urbane kan fatte noe. En kulinarisk sak av de sjeldne, en kraftkost for ville menner og som samtidig kan brukes med uante effekter for de som søker å fange ville manner eller forføre en vakker kvinne med eller uten fletter.

Først, skaff de rotekte norske varer, vær kresen! Utskjelling av butikksjefer for dårlige varer bør være endel av prosessen. Er man dyktig i faget får man så varene uten omkostninger fra en rosa butikksjef.

Når man så har ingrediensene i hus, manner (eller kvinner) man seg opp med diverse nødvendige øvelser. OBS! OBS! Er man en mann og har en kvinne i huset (er man en kvinne er den omvendte problemstillingen ukjent, mannen er jo heldigvis standard fraværende fra denne arena): Be kvinnen forlate arenaen (kjøkkenet) og heller se på TV (det er alltid noe for kvinner i den kassen) eller legge seg ned og drømme litt. Nekter hun, da er man resolutt og løfter individet opp, og rett og slett bærer henne ut av det nå okkuperte området, dvs kjøkkenet, og pakker henne godt inn i en passe godstol med et kyss på nesen. Deretter krever man at hun skal slappe av og ikke komme inn før anrop.

(Noe annet er hvis man er så heldig å ha ei ekte kosinne i huset. Hun må selvsagt få kose en i fred bakfra, dermed blir og retten bedre.)

Ingredienser:
En passe mengde utsøkte og håndplukkete poteter.
En passe liten og formfin strøken kålerabi.
En nepe i hver hånd, må være av ikke besk type.
En god neve rettvokste (helst sandvokste) og premierte gulerøtter.
En passe håndfull standardløk i hver hånd.
En passe bundt tilsnakkete vårløk (eller “vårlauk”) eller purreløk.
En kilo kvernet kjøttdeig av en fri og vill, ekte okse.
En passe mengde kuber buljong, type “kjøtt”. IKKE type “høne”!
En del diverse som kommer senere.

Fremgangsmåte:
Vask og dull med potetene. Sorter ut de som ikke er formfulle. Så tar man de nøye utvalgte og avkler de. Etterpå skjæres de i pene kuber, omtrent 1,5 x 1,5 cm, toleranse +/-10%. Et tips: dersom man synes det er gørr kjedelig å skrelle av de, snakk med de, eller syng. Da går tiden raskere. Man tager så den største gryten man har, denne må selvsagt være ren og pen, stilfull – med kobberbunn av ekte kobber. Varsomt slenges så terningene oppi (ikke forvent å få yatzy på første potet).

Kålerabien kles av, husk at den har rimelig tykk pels i forhold til de nette potetene. Del den så opp i samme terningsstørrelse som potetene. Et tips: dersom man har problemer med å få 90 graders vegger på kubene, hold en vater inntil flatsiden på kniven, husk først å sjekke om benken er i vater. Hvis ikke, bygg under skjærebrettet med stikker av bjørk. Med galante kast ender terningene så i gryta.

Gulerøttene sorteres. Ta kun de prikkfrie og vannrette. Resten kan kaninen få (har man ikke kanin, har kanskje naboen, eller man kan kjøpe en. Således er man enkelt med på å bevare miljøet og forsøpler mindre. Dessuten slår man to i en fordel: Man kan se frem mot et festmåltid, Kanin ala Greve). Gulerøttene MÅ deles slik: Først 4 ganger nøyaktig på langs (tegn opp med linjal og ettermål dersom man har dårlig øyemål), så 90 grader tvers hvor avstanden mellom hvert skjær skal være 10 mm. Har man gjort dette rett etter oppskriften, da får man små lekre trekanter med buet tak. Sleng disse så oppi gryta.

Nepene behandles som potetene. Dog bør man skjære bort ca nøyaktig 3 millimeter av underhuden, for husk at nepenes sjel, den søte delen, er innerst. Ikke la deg lure av utseende. På mange måter er nepene litt som oss selv, skjuler det gode av og til. Selv synes jeg de gule er søtest, mens de vanlige med blålig hodebunn er vakrest. Legg de ømt ned i gryta etterpå.

Løken, den vanlige (eller Charlotte da for de som liker Charlotter bedre), den skrelles på vanlig foraktelig måte for dens sprø-og skrukkeskinn. Deretter deles den gode innmat i sirlige abstrakte kunstnerformer. Og i små biter, små må det være. halvdelen av løkmassen tømmer man kjapt i gryta, den andre på en engelsk middagstallerken (helst en med blå håndmalte blomster rundt ytterkanten). NB! Hvitløk er bannlyst og ødelegger retten totalt!

Vårløken (eller purreløken) skylles og ristes meget bestemt ca 1 minutt. Når sneglene henger på veggene, er den ren (husk at man kan lage sneglesuppe til forrett). Vårløken er litt underfundig, snodig laget. Den beste smaken finnes i den uanseelige delen, dvs den kremfargete. Mulig den ble konstruert både med pryd og smak som mål? Uansett, man skjærer den hvite delen nøyaktig 75 grader mot veggen og med 5 mm avstand. Da får man nydelige kontruksjoner og den ser eldre ut enn den er. Når man så kommer til den grønne delen, er det 90 grader som gjelder. MEN! Ja men! Den grønne delen skjæres pr 15 mm! Siden den altså nesten er smakløs, den grønne, kan den da heller gjøre nytte som estisk tilbehør, pynt. Begge farger slynges så oppi gryta.

Kjøttdeigen. Den bare må være kvernet rett og fra en okse. Ikke la deg narre av at utgåtte hunnkuer selges som menn, dvs okser. Spør kassedamen om en garanti hvis du er i tvil. Man har rett på å få det pakken sa man kjøpte! Man tar så mye smør og bruner. MYE! Det er viktig. Og for guds skyld: IKKE BRUK OLJE! Olje forpester og ødelegger retten! Husk at dette er en rå og ekte norsk rett og ikke chinamat. Mye smør er med på å lage saftig smak. Finn frem din kraftigste gaffel og gnu kjøttdeigen gjennom tennene på gaffelen helt til den er passe småkornet. Tøm så brutalt både smør og kjøttdeig oppi på grønnsakene. Litt prøvesmaking av kjøttdeigen er ok.

Løken på den engelske tallerken, legges så forsiktig oppi pannen sammen med rikelig smør. Vend løkbitene varsom i alle himmelretninger til de er litt småbrune. Tøm så greia bestemt oppi gryta.

Det hele røres omsorgsfullt nå med treskje av norsk fjellbjørk. Rør til det er passe blandet. Fyll på vann til du ser vannet, IKKE MER! Sett det på keramikken og la det kokes opp. Koserør og lukt med jevne mellomrom. Skru ned og la det småkose seg svakt putrende under glasslokk med halv ventilåpning.

Ta ut ca 3,5 dl kraft og løs opp passe antall buljongkuber i dette. Tøm det brune sterkvannet tilbake etterpå. Husk at grønnsaker skjæret i små terninger ikke behøver særlig lang koketid. Så ikke sovne!

Nå begynner morroa! Åpne lokket og studer underet. Rør litt varsomt, begynn å salte og pepre mens du prøvesmaker med en liljemønstret ss. Regn med litt tid på denne oppgaven. Når du føler at det nærmer seg: Stopp pepring og salting – resten skal overlates til hvert enkelt individ ved bruk av bordbøssene.

Så er du ferdig. Det hele tar kun ca en liten time. Hvis du har gjort det nøyaktig etter oppskriften (som er hemmelig, så hysj-hysj), skal du under spising føle et visst avhengighetsbehov bygge seg opp. Dvs at dersom du bare MÅ spise mer enn det er plass til i tanken, da har du gjort det rett.

NB! Husk å vaske opp og rydde etter deg! Enhver mann med selvrespekt forlater arenaen vakrere enn da den ble inntatt.

PS: Vennligst ikke fortell noen at jeg kan lage annet enn Fjordland og sprøstekt aure i rømme. Jeg ønsker ikke å ødelegge image’n min..

Eg kom på ein ven eg hadde for månge år sian. Ein livat kar, alltid i midten av selskabå med sine vitsar og skjømt. Han hadde ei vakker kona, med huldrehår og sigøynaraugo, ei rektig gidle dama. Eg kjende dei båe godt, me var møje i lag.

Ei nått me va på hyttetur, då måtte eg hiva’n ud. Plutseleg vakna eg av atte han smelde te konå så hu for i soveromsveggå. Det va eit sjokk for meg, eg ante ikkje. Hu va goe te å skjula med krem og solbrillar, han smila jo alltid og va jo ein gjevande kar. Men eg heiv han ud dørå i svarta nattå.

Det va longt heimafrå, men eg heiv han ud og ba han forsvinna før eg skambankte’n. Eg måtte styra meg. Eg e ikkje valdelige. Men harmå då eg fekk sjå na gråtande med blod frå naså og blått aue vart for møje. Eg va au grevligt vonbroten øve atte ein av mine beste kameratar va kånemishandlar i det skjulde.

Ittepå fekk eg veda av na atte det hadde foregått i fleire år. Då vart eg meir triste og forbanna. Og undra meg atte eg ikkje hadd oppdaga det føran. Ner eg tenkte bagøve ittepå, så såg ei forklaringå kaffor hu hadde summe tie opptrådd någe snodigt. Dei blei skilde ittepå, eg sa te’n atte viss’n laga trøbbel med na elle delingå itte skillsmisså, så sko’n få med meg å gjera. Heldegvis tog’n te ved.

Eg vett atte dei så sler er sjuge. Men, han slo berre ner’n hadde drokke, så seie eg: “Grett, du e sjuge og vett atte det bere galt aste ner du drikk. Så koffer for pokker må du då drikka? Det er et val du tege frivilleg!” Han drakk jo berre i lag og fest, va ikkje avhengige. Det eg meina va atte dersom han sko unnskyldas for atte’n va sjuge, kvifor sluta’n ikkje å drikka då? For hennar skold.

Men, på same tid hadd’n ei sjuga te. N’berre måtte vera midtpunktet. Og det fekk’n betre te ner’n drakk. Eg husa ein gong n’ikkje konne drikka for n’gjekk på någen medisinar. Då va’n mutte og trivdes ikkje ner’n ikkje fekk heila oppmerksomhetå. Tydeleg hadde n’valgt å la hu lida for atte n’sjølve sko få dekka oppmerksomhetsjugå. For’n hadde eit val.

Ittepå ville eg ikkje ha någe meir med’n å gjera. Sjølv um’n sjølve søkte vennskabe og prøvd å glatta øve. Eg meinar folk så driv vald og e oppegåande og veit atte dei he eit problem, au he eit ansvar sjølve. Entan får dei søka hjelp elle halda seg unda situasjonar som dei vett udløyser vald. Dei kjem ikkje unda ansvaret same kor glatte dei e i kjepten.

Eg trur det e nok fleire så he det slek som hu hadde. Ein kan berre seia atte: “koffer berre gjeng du ikkje ud av forholdet?” Men det e ikkje så lett for dei fleste trur eg. Månge verte truga viss dei antydar atte dei vil gå, og den truslå e nok reelle, og ikkje minst skremande å leva under ittepå.

Som udenforståanda må ein ta eit val ner ein kjem i sleke situasjonar. Ein må kasta den eine te fordel for den andre. Det e vanskeleg å ha eit forhold te båe ittepå. Eg prøvde ein annan gong, og då for å hjelpa den så slo au, altså båe to. Men det nytta ikkje. Dei snakkar godt og lovar og lovar å gjera alvor av å få hjelp. Men eg he fonne ud at dei lyg og dei lyg. Dei vil ikkje ta ansvar. Og meg lurar dei ikkje to gonger..

Håper det er ok? hehe (skal ikke bli en vane lover jeg).

Men:
1. Er så frustrert for jeg har fått et bud på bobilen som er mye mer enn den er verdt! Har altså tenkt å kanskje kjøpe en ny til våren. MEN den pokkers idioten som ga det høye budet! Nå blir jeg nesten nødt til å selge! Usj…hadde tenkt å vente til august..

2. Regnet misfarger mine vakre blomster! Jeg blir frustrert av det!

3. Det er mindre gule plommer i år enn i fjor! Hvordan skal det gå? Huff!

4. Jeg har spist opp alle jordbærene i hagen! Urk!

5. Det regner for mye så jeg får ikke begynt å sette opp den nye bua! Æsj!

6. Det regner for lite til at det øker i elvene og laksen er i havet! Dobbelt uff!

7. Jeg er uvenner med en fot! Fy foten!

8. Får ikke til å spille “It Feels So Good” på Tor Adersen! Dusten!

9. Jeg har smilt ALTFOR mye i dag! Må være migrenen! Fy den!

10. Det var et hvitt egg mellom de brune i siste pakke! Skandale!

11. Katten har enda ikke lært dialekt! Slitsomt!

12. Jeg har for lite å klage over! Ja da så..

Men, jeg savner min budeie…

Younes Migri – “Lili twil”

Stevie Nicks – “Gypsy”

Falco – “Coming Home (Jeanny Part II)”

Utrolig lite folk her, lesere mener jeg? Bloggere har det vært snaut av en stund. Vel er det ferie, men det kan ikke være årsaken alene? Trenden har vært nedadgående lenge. Jeg har sett andre og har vært innom temaet. Selv har jeg ikke tenkt så mye på det, eller fulgt med på tallene.

Men nå når jeg ser nedover hos de forskjellige, det er jammen ikke mange lesere utenom vi få selv som skriver her? Når man trekker i fra egne klikk så er det ikke mye igjen. Selv Herr Brumles sexshow og fete typer sliter med tallene. Og når man ikke kan selge sex i dagens samfunn, da kan en undre.

Klart det vil øke noe utpå, når bladene brunes, men jeg ser mer på den langsiktige utviklingen. Det drysser innpå en og annen ny, men få av disse blir særlig aktive eller værende over tid. Hvorfor?

Jeg føler at selve opplegget og systemet til Sol er feilslått. Selve bloggverktøyet er eller må være av det simpleste som finnes i en moderne verden. Brukerne har egentlig få muligheter til å personliggjøre sin blogg til sin unike, det er et slags kommunistisk preg over verktøyet.

I tillegg er Sols politikk for å fremheve bloggere og litt kommunistisk, på samme tid og kapitalistisk ved at det som kan tenkes å selge mest klikk til reklamekassen blir alene valgt av et diktatorisk styre. For min del betyr det ikke noe særlig, i såfall hadde jeg skrevet helt andre typer innlegg som garantert Sol ikke kunne klart å holde seg unna.

Nei jeg tenker mer på nye og andre trofaste som kanskje kunne behøvd en “oppmuntring”. Spesielt de nye behøver ofte litt omtanke utenom det vanlige for å få de til å bli. Jeg mener fortsatt at det jeg har sagt til Sol om dette punktet er det beste for bloggerne. Nemlig at overskiften på f.eks de siste 10 blogginnlegg ruller auto på forsiden. Og ikke som i dag hvor de håndplukker en blogg, et innlegg, som da ligger der i opptil etpar uker.

Gjør vi noe “feil” med de nye selv? Kommenterer vi de for lite? Jeg vet jeg kan være sløv, men det er ikke ofte jeg rekker å følge med slik det er blitt når innleggene er i kjelleren før jeg har spist opp middagen. På meg virker det faktisk som om hovedsiden er blitt enda kortere i takt med mindre antall innlegg? Hele bloggoversikten er blitt noe feil synes jeg.

Vel, man er her frivillig. Dog kunne godt Sol tatt litt bedre vare på oss enn de gjør pr i dag. For det er noe feil med opplegget når snart de eneste kommentarer (og lesere) man får er ens få medbloggere? Og den skylden må delvis Sol ta på seg når de markedsfører bloggsamfunnet slik de gjør nå. Dette var faktisk bedre før hvor siste innleggene rullet på fremsiden. Antagelig ser en nå deler av den langsiktige konsekvensen av omleggingen.

Også var det disse sviktende menn da..

“Dra meg inn i Øystgardsliå og elsk meg te symfoniå frå dyr og fuglar!”
Hm… nei, det blei for slappe greier.

“Fang meg og kle meg nagen! Bind meg og ber meg te høyløå og elsk meg te høye tege fyr!”
Hm… Nei det vart for oppstykka.

“Snig deg inn te sengå mi og kasta deg øve meg og elsk meg te madrasså e udsleden og klar te Fretex!”
Fretex? Nei nå, det går ikkje, dei e jo kristne..

“Lur deg inn på badet, lås dørå og kasta deg inn i dusjå der eg e, elsk meg te vatnet verte kokande!”
Nei, det varte for lamt..

“Lur deg innåt meg ner eg står og fiskar i elvå, fanga meg med håven og elsk meg te laksane dansar ikring osse!”
Neidå, det varte for sløvt..

“Kom lurande innåt meg ner eg steigar vaflar og elsk meg slig atte rørå steige mydlå våran kroppar!”
Heh…jaja..?

“Ta meg ner eg sløvnar i hengjekøyå mydlå trenå og elsk meg te dei to granane verte nakne og nålalause!”
Hm…nei, eg e visst udav trening?

“Kjære, elsk meg, berre elsk meg, elsk meg ner solå e vaken, elsk meg ner månen kjem, elsk meg kvar dag, kvart minutt, kvart sekund. Berre elsk meg – same kor og når..”