Jærskalden Tor Vidle

Luften dirrer, solen bak slør, heldigvis. Termometeret stiger trutt oppover. Da det vippet 30, i skyggen, stakk jeg inn. Alt har en grense, også varmen. Nå kan det se ut til at en sval bris kan dempe det lokale heteslaget og gjøre det levelig ute igjen, dvs hvis sola bare holder seg bak sløret.

Denne våren og forsommeren slår alle rekorder her i området, over 2 måneder med sol, 2 netter med en regnskvett, er foreløpig status. Og nå denne ekstreme varmen, men den varierer nok veldig lokalt. Det er siste dag i mai, 31. og akkurat nå i skrivende øyeblikk er det 31 i skyggen..

Hva skal en med “syden” når en bor på Jæren? Her er og både grønnere og lengre og finere strender i tillegg. Rett utenfor døra. Nå er ikke lange varmeperioder uvanlig her, men ikke så mye så tidlig. Jeg var en liten tur i et lyngområde i går, det er så tørt alle steder at en nesten ikke tør trekke pusten, en stakkarslig liten gnist er alt som skal til for å skape tidlig st. Hans bål.

Jeg liker pent vært, lyst, trivelig. Men den store varmen er ikke noe jeg søker frivillig. Man blir nesten lammet, og giddalaus, noe jeg ikke liker å være. Ikke orker eller gidder jeg glane på sola i timesvis heller. Min kropp bærer preg av det, araber i ansikt og på hender, nesten engelsk på resten, dvs jeg blir aldri rosa som de da, bare brun, men soler meg ikke, derfor er den pene magen fløyelshvit og står i stil til det brune værbitte ansiktet og mørke arbeidshender.

Vanningen står på døgnet rundt for å rekke alt, selv med 2 uttak. Men jøss, ingen klagesang for drømmevåren, ikke misforstå, det er bare så utrolig, og fortsette skal det sier de, selv ser jeg knapt på værmeldingen lenger, hver dag er lik uansett. Dog ble det vel varmt akkurat nå.

Men for naturens del burde vi hatt noen dager regn nå, tørken begynne å vise sine tegn enkelte steder og brannfaren må være stor. I går ble det plantet flere blåbærbusker, de amerikanske store, jeg synes de smaker herlig. Man skal helst plante 3 sorter for å få best bestøvning.

Jeg har malt endel og, men nå er det for varmt, man skal ikke male når tempen er for høy, eller i sola. Jeg har en farge som falmer lite, dermed maler jeg en vegg nå og da, når jeg gidder. Litt hvert år, hvis jeg plutselig får ånden over meg. Det er veldig praktisk å tenke på falming når en skal velge farge. Her er det svakt varmgrå med hvite lister og takbord. Herregårdsgrå, en god gammel tidløs farge, og pent navn, hehe

Nåja, et blikk ut viser at noen mørke skyer trekker inn, blir det besøk av Tor med hammeren mon tro?

Rusler rundt blant blomstene, plukker en avblomstret her og der, lukter på røde, hvite, gule… Vanner litt her og der, hvite sommerfugler flagrer over hodet, bier suger nektar, en svale leker akrobat rundt tretoppene, deilig sommer, alt er bare deilig, men – noe mangler..

Ligger på rygg i mykt gress, blir barn igjen, myser mot himmelen. Himmelblå er vel navnet, noen slørskyer sliter med å bevege seg, det er vindstille der opp og. Ei marihøne lander på kne, rød, strekker på vingene, daffer litt rundt før den flyr videre. Solen varmer opp stive brukte muskler, gresset er og varmt, alt er bare deilig, men – noe mangler..

Sitter i aftensol, smågyngende i myk pute med fjæring, 24 grader selv i skyggesiden. Hører på kveldsangen fra en svartrost i en furutopp, dens profil er tydelig mot sola som er svakt på hell. To stær mater travelt sine unger i en kasse i storbjørka, i et plommetre flyr små blåmeis frem og tilbake til sine små i en brun kasse. Ei skjev furu huser en kjøttmeisfamilie. Det lever over alt, behagelig og godt for sjelen. Alt er perfekt, men – noe mangler..

En tomhet i alt det vakre vil ikke forsvinne, all verdens herligheter rundt meg, men – inni er jeg ensom..

Roxette – Vulnerable

Jeg er glad Visakort ikke er utstyrt med lyd, sirene og advarsel om høy temp. Hvem pokker er så frekke at de bare tildeler kvinner shoppingegenskaper? Jeg protesterer høylydt! Jeg er en super, nei gigashopper! Makan..

Forskjellene ligger bare i at jeg svir kortet på andre steder enn klesbutikker, veskebutikker, parafymerier, frisøren osv. Gi meg hagesentre, Clas Ohlson, jernvare, bokhandlere, dingsebutikker osv og jeg slår enhver kvinnelig shopper!

Nå har jeg vært på et hagesenter og gjort bilen baktung igjen, svidd kortet slik at det lukter og er blitt bulete, egentlig skulle jeg bare ha noen festekramper for barkduken. Ikke mer enn en kunne stappet i lomma, men bakdekkene tok nesten oppi skjermene da jeg reiste derfra, hehe..

Herlig! Hjemmover med smilende ansikt og glede, shopping er sunt! De som sier noe annet har ikke peiling. Dessuten er det viktig å bruke kortet, holde det vedlike – ellers kan det jo ruste..

Tor, the best shopper!

I ettermiddag: varm fønvind, litt nedbør i natt, knapt nok til å fukte oversiden av plenen. En tur i nedre hagen, mange blåbærkart allerede, de amerikanske store på busk. En busk, de andre har jeg i løpet av tiden halshugget med gressklipperen.

Men, de er deilige de store blå, burde hatt flere? Flere busker, og man skal jo helst plante flere forskjellige for best bestøvning. Jækla varmt i nedre hage, den ligger alltid i le som en bakerovn, en tettvokst, grønn spennende jungel.

I østre del, en unyttig flekk – her burde det la seg gjøre. Hente spade, vende 25 kvm for en vill mann er da ikke noe? Selv i 30 graders ettermiddagssol og en trilliard røtter? Til arbeide! Resten snakker vi ikke om før dukruller finnes frem. Svart duk som festes over med lange stålplugger og skal bedekkes med deilig duftende bark.

Men først må det skjæres huller i duken og plantes blåbærbusker, det er neste skritt. Nå ligger de svarte 25 kvm klar. Passe tid å bli ferdig på og, dvs noen skulle kjøre meg i kveld og hente bobilen på verkstedet, EU-kontrollen er ferdig. Men akkurat da kommer et troll krypende..

Jeg kjente det lå i løypa da siste remse duk ble festet, migrenetrollet er på vei, det forbanna trollet! Mitt troll er såpass hyggelig at det først berøver synet en halvtime, dvs gjør det ubrukelig med lyn, etterpå kommer torden i knollen, og en neve piller må innpå. Så er en vrak et døgn. Hva nytte har en av slike troll? Nei gi meg heller ekte troll – og huldra.

Så jeg måttet ta en halvtime timeout med pute over øynene til lynet var ferdig med å herje før vi kunne kjøre. Jeg er lei av det trollet. Jeg hater ting som begrenser meg. Antagelig har jeg selv provosert trollet frem i dag, har jobbet som det jeg er, en villmann. Og, ikke noe troll skal få stoppe meg takk!

Dog er det slitsomt å være vridd vaskefille med blyinnlegg og han med hammeren inni hodet et helt døgn etterpå. Men, trollet skal ikke vinne! Min stahet er størst! Hmm, sa jeg noe jeg ikke burde nå? Jaja, men det ser ut til å være et mønster i trollets bevegelser, og jeg vet visst å erte det frem. Men, jeg er da veldig tøff? Og – litt søt, det siste er dog arvet og uforskyldt..

“Migrene med aura”, pent navn dog, men et slitsomt besøk å få som dobbler følt alder..

En liten tur i ny del av omegn. Av og til behøver jeg ikke så stort område for å oppdage noe. Det er litt som følelsen av verden, jeg behøver ikke boka med 50 landkryss i for å oppdage verden. Et lite mål, noen kvadrat, har du satt deg ned og virkelig studert hva de kvadratene inneholder av liv – liv i mange format, både pulserende og tankeskapt..

Noen ganger kan jeg lange ut i kilometre – mil, verden er stor og må undersøkes – hva er over neste åskam? Andre ganger, hvorfor glemte jeg lupen? Det tar aldri slutt, selv på en kvadrat. Undringer over alt dette, dette utrolige samspillet, det naturlige – det perfekte og meningsfullendte..

På samme tid, vi, vi mennesker, det moderne mennesket – finnes det egentlig en naturlig skapt mening med oss? Vi, vandalene med eiertrangen, herskerne over alt. Kyss meg høyest! Siste setning synes like malplassert som følelsen av at vi ikke passer inn i verden. En celle må ha delt seg meningsløst feil en gang, evolusjonens feilskjær, men evolusjonsteoriene setter fremdeles lyset på feil utgangspunkt, dette at vi passer inn, men spørsmålet stilles ved alt annet. Naturlig, for hva kan en forvente av evolusjonsteorier skapt ut i fra en menneskehjerne?

Si det, svarte presten, han fikk spørsmål om vievannet var bakteriefritt fra den småfanatiske småbarnsmoren som ville skjerme sin baby fra alt det farlige i verden. La verden bli ufarlig for oss! Oss, vi menneskene! Steriliser og tilpass verden.. Kyss meg lavest…

Stopp(!) før jeg kommer langt ut på heia… 667 bilder på brikka etter 2 timers tur, not dårlig det. De ble redusert med 223 etter gjennomgåing på pc’en. Grovavliving for evig tid. Jeg bruker ofte å klikke med 3 bilder i sekundet, merkelig hva som da kan dukke opp. Av 10 bilder kan 2 kanskje være skarpe i rett tid. Den digitale fotoverden gir uante muligheter, man er ikke lenger prisgitt å måtte tenke på 24 eller 36 når man klemmer ned avløseren.

Mye er tilfeldig hva man oppdager og treffer på livets vei, selv på en skarve kveldstur som i går. Går man 2 grader mer mot øst vil man ikke oppdage det samme som på rett sør. Mine øyne saumfarer hver del i synsfeltet, ørene er på maks lytting. Av og til må det stoppes opp for å fordøye alt. Tid er nøkkelen til å oppdage.

En stein skilte seg ut blant alle de andre som var blitt presset opp en gang da alt ble skapt av slike vidundere. Jeg elsker naturlige steiner. Den lå mellom lyng og andre vekster, omtrent 2 meter lang. Steinen var så full av liv i detaljer at den kunne vært grunnlag for en doktoravhandling.

Men, “bare en stein” vil de fleste si og løpe videre mot stranden for å kapre seg en soveplass i solen mens siste barbesøk enda grugget rundt i hjernen. Skillet mellom verden og mennesker er skapt av oss selv, og steinen ville ikke passet inn i en luguber halvskitten bar hvor sikkert noen ville gjort narr av den som alt annet vi ikke forstår. Stakkars verden som taust må slite med oss selvopptatte pattedyr.

Der…. der hentet jeg meg inn igjen, det var ikke filosofiske betrakninger av menneskehetens verdi for verden som var tema, nei den vidunderlige steinen. Selv Darwin ville brukt tid på analyse av denne steinen som lå der som et symbol på at selv i en haug er ikke alle steiner like, eller bare stein. Gudene ved hvor mange som bor på den steinen? Vel, jeg forventer ikke at alle forstod den setningen, men det bor mange liv på den steinen.

Formen på den eventyrsteinen kan det fabuleres om, å fabulere burde alle, det kvesser fantasien og skaper utvikling i hjernen. Og – ikke all fantasi er bare fantasi, mye er motsatt, dersom du forstår. Å forstå er ikke kun å lese eller høre andres fantasier eller oppdagelser, nei, når du gjør dine egne, da har du virkelig forstått..

Jeg lekte meg i full fart med bildet av steinen, å manipulere bilder er ikke min sterkeste side, jeg har ikke tolmodighet nok, men du ser vel hva en av uendelighetenes fantasi kunne se ut? Eller ser ut..

Tiden går sa de,
og – livet består sa de..
Livet? Hvem’s liv består?
Livet vel? svarte de spørrende..
For noe vås, svarte jeg.
Hva da? Svarte de..
Livet – det består ei, ikke mitt heller.

Hva snakker vi om nå? Spurte de.
Livet, svarte jeg..
Hvilket liv? Spurte de.
Mitt, ditt – alles…svarte jeg, men de forstod ikke..

Ingen lever evig, selv Jesus døde, sa jeg.
Jesus? De hevet brynene..
Ja? Fakta..med ingen unntak, svarte jeg – og myste ingensteds..
Men han er jo i himmelen? De var på jordet..
Vår metaforiske himmel er hva den er, en metafor, sukket jeg.
Men – er ikke du hedning? De var enda i åkeren..
Ja, nettopp, svarte jeg mens en måke fløy mot himmelen.
Men..? De forstod ikke.
Jeg ga opp, de fikk være der til kornet ble skåret..

~~~~~~oo~~~~~~

Helt tørke her, sukket hun.
Hvilken tørke? Spurte jeg mens en vaffel for ned, den var varm.
Sex, svarte hun og sukket mens en halv vaffel ble kysset.
Åh, slik, jeg så ut vinduet, to stær paret på en kvist.
7 måneder siden sist jeg elsket, svarte hun sukkende.
Hvor lenge elsket du da? Jeg studerte syltetøyet, bringebær..
Lenge? Var bare en kjappis, hun sukket undrende.
Kjappis? svarte jeg og laget trippel vaffel i høyden.
Ja, du vet, en kanin i 5 minutter, hun sukket høyt nå.
Elsket du en kanin i 5 minutter? Jeg ertet litt, lekte dum..
Tulling! En mann, 5 minutter, så var det gjort..
Hm.. jeg har aldri elsket noen i bare 5 minutter? Jeg myste ut.
Åh..? Ikke si det Tor, hve er kortest tid du har elsket?
Hm..vet ikke? Et år? Har ikke elsket så mange jeg i grunnen..
Tulling! Ingen klarer elske i ett i 1 helt år! Hun lo..
Ett år? Er jo lite det jo? Jeg holdt maska..
Dersom en mann klarte det, da ville den vært utslitt! Hun lo mer.
Den? Jeg spilte dum enda.
Utstyret Tor! Grr.. nå er du treig!
Kan den elske? Den har jo ikke sjel?
Åhhh Tor, din tulling! Hun lo høyt og katten stakk fra fanget..

~~~~~~oo~~~~~~

Jeg hvisket ut i natten,
sa ord stille ut i natten,
snakket høyt ord ut i natten,
ropte ut ord i mørke natten, “jeg vil elske og elskes!”
Ja – det var ordene jeg ropte ut i natten..
En kattugle svarte fra Ravnefjell – jeg lukket døren stille.

Og la meg taus og alene under dyna i mørke rommet..

Nå er dette ingen reklame for Windows Vista, bare så det er sagt. Men, vi alle har vel sett og hørt all klagesangen omkring Vista, jeg skal ikke nevne de negative elementer her nå, men heller se på noe som er positivt og har en viss praktisk verdi. En kan like godt begynne med å innfinne seg med at Vista bare er noe vi blir nødt til å leve med i fremtiden.

Noe av det jeg synes er positivt er alle de småprogrammer en kan legge inn som har visse nytteverdier. Som under, skrivebordet mitt med de små programmer til høyre i det vertikale feltet.

Man kan velge å la disse programmene alltid ligge fremme, og da ligger de fast (som oppgavelinja nederst), som en ser her hvor explorervinduet er maksimert og miniprogrammene alltid er synbare.

Eller en kan la de bli gjennomsiktige som på bildet under, et av Vista’s store fremskritt er det grafiske hvor xp blir litt “steinalder” i forhold. Her ser en det tydelig og effekten forstyrrer ikke så mye det vakre bakrgrunnsbildet som er forøvrig mitt favoritbilde hvor stadig nye detaljer oppdages.

Det finnes en haug med slike miniprogrammer med varierende nytte, her ser en de jeg har valgt pr i dag:

De er fra øverst og nedover:
Huskelapper (de gule).
Automatisk bildefremvisning av dine bilder.
RSfeeder (hvor her Solbloggens siste innlegg kommer opp hele tiden).
Værmelding som oppdateres hver time (kun de større byene forløpig, derfor Stavanger).
Skikkelig klokke.
Månedskalender (dvs årskalender man kan bla i).
Kalkulator.
Ytelsesmåler av cpu og ram.

Hvor mange slike miniprogrammer man kan ha liggende fremme på en gang avgjør størrelsen på skjermen din, min nye er ehh 26 tommer..

Nå er det som sagt en haug med slike små programmer man lett kan legge inn der og som altså sviver der i all sin nytte og “unytte”. Og stadig nye utvikles som man kan laste ned gratis hos Microsoft.

I det hele er det grafiske grensesnittet nå en annen verden enn med xp, det skal de ha ros for. Delvis gjennomsiktige vinduer kan velges i mye, og det er rimelig stilig og behagelig å jobbe med, på dette feltet og alle disse småprogrammene er Vista en nytelse, endel annet er som de fleste vet noe mer problematisk, men ble noe bedre etter servicepack 1 kom. Som det og var med xp i sin tid.

Tor

Jeg ber de som har meninger om bloggens utforming, spesielt oversiktene over mest leste, mest aktive, osv osv, legge frem sine meninger i ulf’s sitt blogginnlegg som jeg linker til under.

Jeg er i en dialog med han om dette nå, og han vil ta det opp med bloggsjefen. Men jeg er ikke alene her og ber dere som måtte ha andre meninger å komme med de NÅ. Og da helst i innlegget under her:

http://blogg.sol.no/blogg/dagens-dose-tirsdag-nok-er-nok

Tor

Samtalen dukket opp i minne igjen i dag, på vei hjem i formiddag stoppet jeg hos en original som selger grønsaker og jordbær. Det finnes en haug av slike selgere her, men ikke mange av den kaliberen som denne karen. Eller mer rett, de to, far og sønn.

Det var ifjor jeg stoppet og svingte av til den “altmuligbua”, en gruset parkeringsplass på et jorde, ei bu, eller en brakke er vel mer rett, parasoller, bord med frukter, grønsaker overalt. Og noen sommerblomster. Jordbær fristet i varmen, jeg steg ut med solbriller på og gikk mot åpningen i brakka, minner om gammeldags pølsebu hvor overtaket legges ned og dekker åpningen, dukket opp.

På skrå stod hvite esker med flotte jordbær i grønne korger. En ringeklokke, en bjelle på disken og “Ring og me bring!” stod det med sirlige bokstaver. Jeg skranglet med sauebjella, og det livnet til et sted inni en mørk krok. En gammel gubbe med felleskjøpcaps og ørnenese åpenbarte seg mellom eskene og mange smilerynker kom i form.

“Ka ska det vera te herren då?” Brumlet det fra den store munnen som gliste rundt. Munnen var stor nok for 2, minst. “Fira korgjer takk” kvitterte jeg. Gubben mysa, så sier han: “Kem e du?” Et ganske vanlig spørsmål på Jæren, de er skikkelig “forvedne” der, spesielt de litt eldre. Før jeg fikk svare kom det: ” Me vett kem du e!”

“Seie du det?” svarte jeg overrasket, hadde aldri sett grubben før. “Me vett kem du e!” kom det ivrig nå. “Me?” Jeg kikket rundt, men så bare han. “Eg å far vett kem du e!” “Far din?” Jeg så bare gubben, og han var ikke akkurat under pensjonsalderen. Han snudde seg og ropte inn i mørket. Frem kom en slags syvende far i huset, inntørket og krympet med briller 10 nr for store, men bak brillene lyste levende øyne.

“Kem e du?” peip kallen. “Me vett kem han e!” brumlet sønnen til den tørka. “Ja! me vett kem du e!” peip kallen. Så kikker begge på meg:”Kem e du?” “Eg? Eg e meg” svarte jeg rolig. “Du lure ikkje osse nei du karen!” kom det fra sønnen. “Nei du lure ikkje osse!” peip den gamle. “Ta a deg glaså så me får sjå kem du e!” kom det fra sønnen. Jeg syntes det hele begynte å bli smårart og flirte mens jeg tok av meg solbrillene. “Sjå far! Det va det me visste!” “Ja me visste!” koret syvende far i huset.

Begge studerte meg en stund, så kom det: “Kem e du?” Me vett det!” Dette var fornøyelig, jeg ventet på neste utspill. “Du e kjendis du karen!” sønnen mente han hadde svaret nå. “Åh, seie du det?” svarte jeg forundret. “Far min huse adle ser du!” “Javel, men kem e eg då?” Det ble rolig mens ny plan ble lagt. “Kor he du’n i frå far?” spurte sønnen. “Eg ekje sekker gut, du fer spørja karen ud på vanleg måde.” Vanlig måte? Hva er det tenkte jeg..

“Då gjere eg det då, du fer svara karen då.” Det var ikke spørsmål om jeg ville, bare måtte, hehe. “Ein. He me sitt deg i tv’n? To. He me lese um deg i Sjå og Høyr? Tri. He me høyrd deg på radjon? Fira. He me sitt deg i aviså?” Jeg ble imponert av “forhøret”, og flirte inni, de var så herlige og ekte troskyldige. “Stanna gut! Eg trur eg vett det! Ska berra la hjernå livna te.” ” Far min he klistra hjerna!” sønnen ble ivrig og myste på faren så såg ut som om han var i trance.

“Nå vett eg! Svare e bingo på adle gut!” Bingo? Har det rablet for han tenkte jeg. Så kom ei ramse som jeg aldri hadde trodd at en gammel uttørket gubbe hadde evnet å huske. Jeg måpte der den gamle la ut om meg. Herregud? Vel har noen ekstrem husk på ansikter og begivenheter, men gubben måtte være godt over 90. Da han var tom for pust, satte han seg ned og kikket på meg. Så: “Henta bogå gut.” Det raslet inni mørket og frem kom en slikt kladdehefte med ruter i som vi brukte på barneskolen.

“Du må skriva unda heran, me samlar på lokale kjendisar!” Heftet såg velbrukt ut med litt snus her og der sirlig dandert. Han bladde opp til der siste hadde skrevet under og pekte med en kulepenn fra 1950. “Men eg e jo ingen særlege kjendis eg då?” Jeg prøvde å protestere, selv om faren hadde rett, så kjendis? Hva er en kjendis? “Jaudå, du held mål i haugavis, det e meir enn nok før osse! Det held med ein av plassane, og du he våre på adle!” Den gamle nikket veldig enig med sønnen. “Fira stjernars!” Da forstod jeg litt av de gullstjernene som stod bak navnene til andre, slike man hadde på søndagsskolen.

Jeg skreiv navnet i det rutete heftet, ikke noen vits i å nekte hvis det kunne glede de to gamlingene. “Heran e takkå!” brumlet sønnen og slengte en hel eske med jordbær på disken. Jeg protesterte og sa jeg ville betale, men nei, det kom ikke på tale. De virket veldig fornøyde begge to, men jeg slengte en pengeseddel på disken og takket for meg. “Nei du fer ikkje betala!” pep den gamle, men til ingen nytte, med raske skritt var jeg i bilen og smilte og vinket når jeg kjørte.

Etterpå var jeg innom etpar ganger til i løpet av sommeren, det var to koselige gubber, alltid skulle de fortelle noen historier om andre “kjendiser” de hadde “gjennomskuet”, hehe. Og sannelig var de ikke på plass i år også. Men nå skulle de visst gi seg og barnebarnet overta, faren skulle ramme inn alle sidene med “kjendiser” og ha med seg på gamlehjemmet, dvs han ville ikke der og kjeftet på sønnen “valpen” som prøvde å bli kvitt han! hehe..

I seng etter at hubroen har stått opp i halvmånelyset – opp før høna fikk lagt frokostegget i morgensolens gule stråler. Myser ut kjøkkenvindu mens kaffetrakteren brygger brune livsdråper ned i glassbunn. 14 grader sier spriten i glassrøret – ikke en sky på blånende himmelen ser de like blå øyne, nok en sommerdag er våknet.

Daffer rundt i grå boxer, t-skjorte og de berømte klogger med maling på. Øyne saumfarer verden, en svartrost tar morgenstellet i en busk, stæren mater sultne unger, sola stiger, lager eventyrverden i solstråler mellom busker og trær. Leveggsvinduer har nattedugg på, margeritter bretter sakte ut kronblader – joda, verden er våknende..

Gumler et kakestykke, en brun kake – frokost får vente, kaffen er klar. Hjernen lagrer minnene, de siste 2 måneder har vært like – ute. Forskjellene er kun solens tidligere oppgang, ellers, bare farger i alle spektre, og – sol på blå himmel. Den lengste og vakreste våren på flere år. Jærlyset, det sagnomsuste og beundrete, får virkelig fremvist all sin prakt. Ingen stengende fjell i noen himmelretninger, man bor jo i himmelen her..

Morgen og aften er de lange skyggers time, skygger som alltid ligger langt foran når en beveger seg med solstrålene, en ser seg selv i konturer som minner om lengden på den avskyelige snømannen. Barnelek – hvor en prøvde å komme frem før skyggen, minnes – troskyldige skal barn få være barn så lenge det er naturlig, blir jeg noen gang helt voksen? Håper ikke det…

Noen filler slenges på et slankt skrog, kamera tas med ut, må bare prøve. Prøve å fange noe av magien når verden strekker seg og åpner øynene, når en ny dag, en unik dag som bare lever en dag – våkner..