Jærskalden Tor Vidle

Solgløtt en periode på dagen lokket meg ut. I friskt minne lå svartrostens sang. På vei opp til ei myr og et tjørn sprang en hare opp, akkurat som i eventyrene. Og som lært etter mange år med harejakt – plystrert jeg skarpt, en refleks. Og harepus stoppet med ørene på stilk, og akkurat som i fortellingene og velkjent på jaktturer.

I tjernet badet noen ender, badet av sollys fra oven og det våte vann under, her er isfritt, det er normalen. Myra var enda vasstrukken, mer vann enn myr. I mitt stille sinn velsignet jeg de nye fjellskoene med gortex som lot mine tær forbli smårøde og ikke vasshvite. Endel av dagens nyvinninger kan en safe tiljuble.

Endene ble selvsagt skremt av fremtoningen, meg – slik ender skal bli dersom de ikke inngår i en husholdning. Daffende rundt letet hodet, håpet var å skremme opp en bekkasin av den “enkle” art, dvs en enkeltbekkasin eller “Gallinago gallinago” som er det latinske artsnavnet. Av bekkasiner finnes 3, en “dobbel” og en “kvart” foruten den enkle, de første 2 er meget sjeldne her i distriktet. Her kalles ofte enkeltbekkasinen for “mekregauk” som avspeiler lydene den lager i lufta i parringstiden.

Ofte må man nesten trø på en enkeltbekkasin før den flyr opp av myra i en svimlende fart. Barndommen er full av bekkasiner som skvetter opp nesten i ansiktet på en. Men, nå er det enda noe tidlig, etpar tjeld flyttet seg rundt, tjelden gjør ofte det, bare for at vi skal tro at de er mange. Men det er nok bare snakk om dager før sørspissen her mottar mengder av vadere både som stopper og som forflytter seg videre oppover landet.

På vei hjem hastet sinte skyer inn fra havet, og jeg besluttet å ta en snarvei hvor en lang nedover helning avslutter trassèn. Der ble så noe alvorlig utprøvd, å gi full gass for å sjekke vårformen. Prøv å løpe full fres nedover en våt, bratt og lang li, man må som regel bare trø på raskere og raskere for å ikke tryne, til slutt flyr en nesten. Så og nå. Nede, parkert, vel, hadde ambulansen tilfeldigvis stått der – jeg ville lagt meg inni helt frivillig. Men, overlevde uten nødhjelp.

Med andre ord er latskapens vinter sikkert førnøyd med å ha jekket ned den småville etpar hakk, jeg er ikke fornøyd og må starte oppjekking. Og i morgen kommer fru gangsperr som får frem både grimaser og galgenhumor. Det eneste positive er at jeg ikke trynet i landingsområdet, det har skjedd før, men bremsene i de nye skoene virket over all forventning. Og at det er vår er det ikke tvil om, det nærmer seg aure på bål, eller i stekepanne..