Jærskalden Tor Vidle

Som svar til hennes innlegg som jeg ikke får kommentert, fattet jeg noen egne småord i farten oppi hodet før det legges ned på dun – og vennligst tenk på hva ordene sier deg Vilde og på å fortsette å skrive her.

Eg gjekk feil atte,
eg prøva på ny
någen tog ratte,
då kom eg i ly.

~—–~~~——~

Eg banna meg sjølve,
eg va leie og tåra,
då vart eg var n’Sølve,
n’smila og tog båra.

~—–~~~——~

Unda ei tre sat hu Mia,
far’nas leida og ropa,
han fann na i Austlia,
i gleå han les ei nota;

“du gjore rett i å svera,
inga kan be deg vera seg,
elle meir enn du kan bera,
inga andern i verå e deg”.

~—–~~~——~

Ikkje tru atte du e meg,
Ikkje tru atte eg e deg,
Ikkje tru atte du ikkje e deg,
Ikkje tru atte eg ikkje e meg.

Lige e me – men då berre udanpå,
å veda det – det e nok før meg..

Tor Vidle

Eg trur eg stannar ei tid te og ser koss det gjeng. Eg drog slutningå samtundes med atte duane starta å kurra udføre glase i morges. Sleke vårtegn gjere nok au någe med gleå i sjelå mi.

Eg hadd ei longe natt, dokk veit någen gonger berre skruar me a ljuse, og vaknar te frukost. Men summe tie ligg me deran og vrir på tankar og skrottå og søvnå kjem ikkje. Det e berre slek, eg trur me adle he blanda søvn, eg tege det så det kjem, ikkje någe å laga svere øveskrifta a. Itte ein kjappe morgåtur fekk eg båe augo upp.

Heran på bloggå e så mang mennesk, eg kjennar knappast någen særs og andre vegen, dei kjennar ikkje meg. Kan henda liga godt, eg e jo någe særs uvanlege og vidle. Så dala ein morsam tanke øve meg. Ka viss me adle treffast i ein hop og hadd ein grevlige piknik i hopa? Elle grevligt selskab, ka ein vil kalle det e sama før meg.

Dokk veit eg he ein medaljera fantasie, så då låt eg hu smaga på tankå, berre før spøg då, eg ligar å leika med tankane. Me konne tege den nya ballstadion te nogen hundr millionar i den eine byen i nærleiken, så vert den nytta te någe fornuft før ein gongs skold. Grase deran e dodla me så reinaste gulle så me va sikre på atte bord og stolar stod beint og ikkje vippa, en trur grasgolve au he innlag varme så det ikkje ska frysa stakkar, elle va det ballgutane så ikkje sko frysa på seg førkjylelse?

Så tenkt eg; men herran mi caps, det e då ein svere ubalans heran? Mest berre kvinnfolk, og me mannfolk må jo vera gentlemen og behaga de vakre kvinner så ein sae. Eg ska ikkje vera ufine med vilje, men me litt vaksne mannfolk fer ta ansvare. Så kem gjere ka?

Ska me sjå, me startar med karen så bur på holmå, elle øynå, det vett han bjødn med eiga personleg havheks, ei havheks e meste så ei huldre, så eg håpar karen veit kor priviligera han e. Ka kan me bruga han te då? Stor i kjepten e’n, men eg let meg ikkje lura, det er nok berre udanpå og ner ikkje hekså e heima. Bjødn e nok undelagt hennar administrasjon, sleke karer må ofts då brøla litt andre vegar ner distanså te dei’n brølar te og hekså e longt nok aste. E ein nimme nok så malar’n nok så ei huskatte.

Eg trur me let bjødn ta seg a scenå, eg trur han passar så underholdning og gjøglar, någe så gjer’n nødvendeg øppmerksamheit. Så va d’n Leone, ein någe frembusande skapelse, men lik bjød’n, det er berre ner dei e på svere avstand og ikkje undelagt eit kvinnfolks administrasjon. Så eg trur n’Leone e ein gidle kar ner me en synbare før kvarandern, viss ikkje så e eg diplomera før å temma kråkar, båe dei med fjør og dei udan.

N’Leone kan servera og småprata med kvinnane, eg e sekker på at’n vil trivast med slek, så’n kan henda au kan få blenka litt te dei me eit a augå, og kan henda få mangt eit smil, så me adle treng, tebars. Kem så? Jodå, ein trofaste skrivar, sjølvaste vektaren. Må ikkje gøyma den stødege karen. Men te ka? Eg trur eg fristillar’n, så kan’n sjølve velgja kor’n e best i nyttå.

Skynt, ner eg tenkjar meg um, karane fer alltid høyra atte dei berre kan gjera ein ting um gongen a kvinnane, så eg trur eg gjer bjødn og n’Leone eitpar ekstra jobbar, berre før å visa atte dei klarar meir enn ein. Ska me sjå, jo! Eg e sekker på at dei to karane e skjulde dugelege bollebakare og vafflesteikare, så dei fer visa deira kunstar før eit svert publikum! Og heilt gratis!

Det va vel adle me karane då? Meg? Eg? Eg sitte i midten sjølvsagt, berre slek atte adle kan få sjå meg – og eg dei då, og tatla med adle samstundes.

Så lenge jeg selv er blitt “stemplet tvilsom” av en viss herremann, så må jeg si at jeg tar til meg noe av vendingen i kommentarene på slutten i innlegget til Vilde.

Selv om både “jeg og Lars” flere ganger har påpekt omskrivinger av kulisser. Ja til og med står det med store bokstaver i toppen på bloggen her, hos den andre også tidligere på profilen. Og lysten til å skrive dalte en del plutselig..

Samtidig:
Hva er sannhet? Jeg har lagt frem det betimelige spørsmål før. Først, jeg kjenner ikke til hva andre bloggere “gjør” eller hvem det snakkes om uten å nevne navn. For, en ting er meg selv som kan svare for meg selv, men slik det blir fremlagt vil det kaste mistanker over hele systemet. Jeg tviler på at problemet er stort, uten at jeg vil automatisk kalle det et “problem”.

I bloggs form kan man si to ting eller dele bloggerne i to grupper grovt: En som skriver åpent slik at man “vet” hvem vedkommende er, altså nesten bare personnummerets siste sifre er ukjente – vedkommende vil normalt da utelate mye av hva personen ønsker/tør å skrive, ganske logisk, man er 100% sårbar, også i RL. Og man må og skjerme andre i sin omkrets i det man skriver, disse kan og bli dratt inn. Dermed vil det personen skriver om kunne nær være 100% fakta, men altså sterkt begrenset i omfang av nevnte årsaker, og naturlig og forståelig.

Så de av oss som beskytter oss og er “anonyme”. Og hvor selv kanskje til og med årstallet for når en ble født er fordekt. Jeg kan her bare snakke for meg selv egentlig, tror jeg, men det er og naturlige årsaker for at man ønsker å være anonym. Først og fremst ønsker man å skåne andre rundt seg for å bli dratt inn. Kanskje ikke alltid så mye en selv som mange tror.

“Fordelen” med å være anonym er at man kan tilføye dimensjoner av seg selv som kunne bli nær “skandale” dersom man var kjent, og fått negative effekter langt ut over en selv kanskje, noe en for alt i verden ikke ønsker skal skje. Trultemor er litt inne på dette, at hun ikke kan/vil utlevere seg mer enn hun gjør, helt naturlig da hun er jo lett gjennkjennelig og også hennes nære og kjente. Altså begrenser hun det hun føler hun kan skrive om, noe alle ville gjort, også jeg dersom jeg var i hennes sted.

Men derfor får man og et rimelig skarpt skille ofte mellom ord fra en anonym og en “kjent”, noe som altså er helt naturlig. Man kan godt si at den som er anonym kan “brette ut” sider som er grenseløse da disse finnes mer eller mindre i oss alle, men alle kan bare ikke legge ut alt pga hensyn til andre.

Så tilbake til den evindelige “sannhet” og hva den måtte være. En ting er klinkende klart uansett, det er et menneske bak hvert ord her på bloggen, ikke bare dere som kommenterer, men og vi som skriver. Det er en ubestridt sannhet. Og da kommer og spørsmålet, hva vet en så om personen som skriver det en leser? Mennesker har den naturlige egenskapen at man ofte tolker ulikt ord fra andre. Ofte fra eget ståsted, og ofte da både når det gjelder forståelsen og ens egen utgave av “sannhet”.

For egen del, “jeg” er sann. Ekte og levende. Mine ord er mine tanker, drømmer, fantasier, følelser og opplevelser. Ingen andres. For ingen kan være meg, og jeg kan IKKE være andre innerst inne. Om jeg så skriver at jeg var på “månen” i stedenfor den rette plassen, eller flytter andre kulisser, det er ikke kulissene som er saken, men hendelsene, tankene, følelsene osv. Omskrivingen av kulissene gjøres blant annet for å dekke andre, beskytte. Man behøver ikke spille Peer Gynt bare på en måte for å forstå budskapet, følelsene osv..

Så, ikke døm andre før man forstår. Nå var ikke jeg nevnt i ordene i det nevnte innlegget, men jeg tenker også på andre her. For hva vet vi om disse? Hva vet vi om hvordan de har det, hvorfor osv. Og, hvem kan påstå at de vet “sannheten” om noen de overhodet ikke kjenner? Og motiver? Hvem kan vite om noen har “motiver”? Da med negativt fortegn. Alle må vi motiveres av noe for å få til å skrive, men hvem skal dømme motivene man ikke har forutsetning for å kjenne? Man kun antar, og stempler da kanskje, og mest sansynlig helt feil merkelapper på andre.

Solgløtt en periode på dagen lokket meg ut. I friskt minne lå svartrostens sang. På vei opp til ei myr og et tjørn sprang en hare opp, akkurat som i eventyrene. Og som lært etter mange år med harejakt – plystrert jeg skarpt, en refleks. Og harepus stoppet med ørene på stilk, og akkurat som i fortellingene og velkjent på jaktturer.

I tjernet badet noen ender, badet av sollys fra oven og det våte vann under, her er isfritt, det er normalen. Myra var enda vasstrukken, mer vann enn myr. I mitt stille sinn velsignet jeg de nye fjellskoene med gortex som lot mine tær forbli smårøde og ikke vasshvite. Endel av dagens nyvinninger kan en safe tiljuble.

Endene ble selvsagt skremt av fremtoningen, meg – slik ender skal bli dersom de ikke inngår i en husholdning. Daffende rundt letet hodet, håpet var å skremme opp en bekkasin av den “enkle” art, dvs en enkeltbekkasin eller “Gallinago gallinago” som er det latinske artsnavnet. Av bekkasiner finnes 3, en “dobbel” og en “kvart” foruten den enkle, de første 2 er meget sjeldne her i distriktet. Her kalles ofte enkeltbekkasinen for “mekregauk” som avspeiler lydene den lager i lufta i parringstiden.

Ofte må man nesten trø på en enkeltbekkasin før den flyr opp av myra i en svimlende fart. Barndommen er full av bekkasiner som skvetter opp nesten i ansiktet på en. Men, nå er det enda noe tidlig, etpar tjeld flyttet seg rundt, tjelden gjør ofte det, bare for at vi skal tro at de er mange. Men det er nok bare snakk om dager før sørspissen her mottar mengder av vadere både som stopper og som forflytter seg videre oppover landet.

På vei hjem hastet sinte skyer inn fra havet, og jeg besluttet å ta en snarvei hvor en lang nedover helning avslutter trassèn. Der ble så noe alvorlig utprøvd, å gi full gass for å sjekke vårformen. Prøv å løpe full fres nedover en våt, bratt og lang li, man må som regel bare trø på raskere og raskere for å ikke tryne, til slutt flyr en nesten. Så og nå. Nede, parkert, vel, hadde ambulansen tilfeldigvis stått der – jeg ville lagt meg inni helt frivillig. Men, overlevde uten nødhjelp.

Med andre ord er latskapens vinter sikkert førnøyd med å ha jekket ned den småville etpar hakk, jeg er ikke fornøyd og må starte oppjekking. Og i morgen kommer fru gangsperr som får frem både grimaser og galgenhumor. Det eneste positive er at jeg ikke trynet i landingsområdet, det har skjedd før, men bremsene i de nye skoene virket over all forventning. Og at det er vår er det ikke tvil om, det nærmer seg aure på bål, eller i stekepanne..

Eg svevar på någe – mjukt så mjukast,
omfavna hudå mi så vart og kjærleg,
eg svevar nagen på någe – omfavna,
søv eg? – draumar eg berre?

Eg svevar på någe – mjukt så mjukast,
du kjem svevande og smilar te meg,
me svevar nagne på någe – omfavna,
søv eg? – draumar eg berre?

Me svevar på någe – mjukt så mjukast,
hudå di fløyelsmjuk, leppane djuprosa,
me svevar nagne på någe – omfavna,
søv eg? – draumar eg berre?

Me svevar på någe – mjukt så mjukast,
me vekslar å kjenna på kvarandre,
me favnas nagne på någe – kyssar,
søv eg? – draumar eg berre?

Me svevar på någe – mjukt så mjukast,
me gjer kvarandre våras hjarter,
me smeltar i saman – elskar,
søv eg? – draumar eg berre?

Eg drauma berre denne gongen – men eg lev i håbe..

Eg sette kryss i almanakkå i dag, eg smilar og någe gjer meg frysningar på ryggskinne. Svartrosten syng før fyste gongen denna vårå! N’ sitt straks uttafør her eg sitt og skriblar, eg skimtar det gula nebbe has bevegar seg ner’n lagar verås vakraste song.

Eg sluttar aldreg å verta imponara a den svarte fogln og has vårsong, n’ e sjølvaste mestarsongaren. Oftast sitt’n høgt på tretopp og syng i kveldingå ner solå legg seg, elle i skymningå um morgen ner hu ster upp. Eg trur mang he høyrd svartrostens song udan atte dei he fatta kor’n og kem karen e.

Han finnast båe i byars parkar og ude på lande. I byar kan’n au synga frå pibar og tag, berre speida høgt i kveldingå ner d høyrar ein klår og vakker song. Før mang e’n berre ein svarte fogl, men eg trur dei hadd blitt øveraska viss dei fatta ka den svarte evna. Eg synast fargjen kler songen.

I dag e ein vendesdag – vårå e komen..

Jeg får bidra med noe baking jeg og da:

Det blæs hylande i mørkå ude,
mørke verkar suga ud sjelå,
knirkande ljuder frå gamalt treverk,
hu Mari hufsar seg på kjøke.

Hu Mari eltar og knar på deigen,
i halvmørkå ster hu deran aleina,
smånynnar før å døva veens ljudar,
i mørkjå bak ster ein skogge roleg.

Hu Mari eltar, det ska verta bollar,
nynnar og rikkar på hekken i taktå,
den longe ljuse halen levar med,
i skoggen ster någe, hu veit det ikkje.

Skoggen levar i mørknå,
ein mann kastar skogge,
hu Mari eltar og nynnar,
hu veit ikkje um skoggen.

Stormkastå fer hu Mari småredd,
hu e jo aleina i huset,
trur hu, der hu eltar og nynnar,
men i skoggen ster ein mann.

Skoggen bag na Mari følgjer med,
vaktar den svingane hekken,
den freistande longe halen,
skoggen varte urolege!

Hu Mari bøyar seg innøve,
hu tege den indra deigklompen,
hekken nas kjem ud,
då rasar skoggen framåt!

Ittepå:
Åhh kjære deg Tor, det var deilig!
Du veit eg elskar ner du gjer slek,
øveraskar meg ner eg ertar deg,
kan me elska meir nå?

For å ta bort siste rest av migrenefaen i ettermiddag, la jeg meg og mitt vakre korpus på benken etter å ha fordøyd torsk i en eller annen saus. Som kjent vel har jeg arvet en tung kasse steingamle bøker tilhørende slekten bakover. Slike bøker er interessante og deres motstykker finnes knapt ikke i dagens utspying av bøker om “meg selv vs meg selv” i uante tall hver dag. På mange måter er de synbare forskjeller fra nåtidens navledyrkings tidsalder kontra en tid da man virkelig forstod andre mennesker, ufattelig stor og sees i nær hver setning.

Liggende i delvis komfertabel stilling (prøv å finne en når kroppen føles overkjørt av f.eks en melkebil – med full tank ukonservert fluidium), ble siste rest av Johan Bojers bok “Stille Veir” fordøyd. Jeg er ikke helt sikker på når første utgaven kom ut, men mitt eksemplar er fjerde og fra 1920. Innholdet sansynlig før 1900. Forøvrig skinnebelagt med en ubestemmelig vakker grønnblå farge og utpresset følbar rosett med tittel og navn. Den er selvsagt i gull.

Bojer er sikkert kjent for mange, han har skrevet mye, romaner, eventyr, skuespill, skildringer mm. Etter tiden må han ha vært produktiv. Hans “Stille Veir” er en uvanlig blanding av historier som middels fortalt er vidtfangende. Dyr som snakker, slit på små fattige bruk, tragisk ekteskap, berømt bjørnejeger, gammel og ung både forbuden og ikke kjærlighet, eventyr fra Korsika mm. Meget sjeldent å se en slik spredning i innholdet i en eneste bok.

Det som gjennomsyrer hele boken er allikevel mennesker, forståelsen av andre, både i gode og onde dager. Bojer tar jeg av meg hatten for der, for han fremviser en utrolig forståelse for andres følelser og tanker. Selve skrivekunstneren Bojer er ikke det store, han er rimelig tung å lese, men det er det han formidler som er det store. Hva som egentlig står der. På samme tid skildrer han jo en forgangen tid hvor det medmennekelige og forståelsen er en helt annen enn i gjennomsnitt i dag. Mennesket er i sentrum, dvs de andre, ikke bare en selv.

Så begynte jeg på Elise Auberts “Fra de gamle prestegaarde”, en slags “selvbiografi, uten å være det, for foreløpig er hun selv nesten fraværende og alle andre tilstede. Og nok en gang: En fasinerende forståelse og innsikt i andres liv. Jeg er usikker på når den er skrevet, men tipper rundt 1860-70, handlingene er i hovedsak i perioden før den tid. Og den gir et utrolig fyldig bilde av hvordan livet var rundt i bygdene i den tiden. Slike bøker vokser ikke på trær.

Jeg nærmer meg et punkt, type hvil, på maleriet om “det forgjettede land”, faktisk heter en av historiene til Johan Bojer akkurat det. Fantasilandet, fabellandet, det skjulte hvor bare alt er lykke og glede. Ikke Bojers, men mitt. Det er rimelig stort, maleriet, 80 x 60 og mye dunkle farger, nyanser av grått og rent svart. Høye dype fjell, mørke, mørk himmel, midt på, en person står og kikker ned i dypet blant alt det dunkle, der lyser opp irrgrønt, elver, vann, små hus, og en gul kraftig solstråle lyser gjennom alt det dunkle og ned på fabellandet dypt der nede.

Det er store kontraster i uttrykkene. Selv er jeg usikker, tror det vil bli mange utgaver etterhvert. En kjenning var innom i går, han har peiling på kunst. “Jøss! Det er stort!” utbrøt han med store øyne, jeg trodde han mente et annet på veggen, men det var fabellandet han henga seg til å analysere. Vel, stort og stort fru Penalhus. Jeg ymtet at jeg ikke følte helt det store, men så trakk han meg lenger bort fra maleriet. Hm.. da ble det mye bedre, ga noe helt annet. Jeg min dust har studert det altfor nær der jeg har satt og justert. En generaltabbe. Og glemt det viktige, det at alle malerier har “sin avstand”. Altså den avstanden som gjør bildet, gir rett melding, følelse.

Jeg får se, det er rimelig dramatisk, etter min målestokk og vane i motiver. Det får henge på vent en tid. Det som dog er fakta om malerier, ofte “ser” man de ikke før etter en viss tid, mange er for kjappe med å felle “egendom”, det er ikke fotografier.

Da jeg bar inn ved før i dag fant jeg en konservert mus. Eller ferdig tørket, den lå mellom to pene bjørkekubber, kan ikke huske at jeg la en mus der. Fatter ikke hvordan den har kommet inn der? Mulig den var lei av livet. Nå er den og belagt med avtrykk etter årringer og en kvist fra bjørk, dvs før katten tok den, nå vet jeg ikke hvor den er..

Någen gonger, kan henda ein gong i månden – då vaknar eg og veit atte i dag då gjere eg skam åt mydlånabne mitt. “Vidle”. I dag verte eg ikkje møje vidle, kan henda eg bler så udpå dagen, men det veit eg aldreg.

Eg følde at’n kom i går kveldå, ein aen Tor – Tor med Hammaren. Det vett han så bankar med hammaran i hove ditt. Ein pokkers kar n’Tor med Hammaren. Så ner eg vakna i morges så va fanten kome og leika seg i knollen min. Ein pokkers kar så eg forbannar lukt neri helvete.

Men, um eg ikkje varte så vidle så verte eg førbanna på kjeltringen og seier atte eg ska nok få deg aste din banditt! Up og hentar ein neve bombar, kvide, og slenger inn i kjepten, så fyllar eg på med ei kanna kaffi – og ventar. Ventar på atte bombane ska jaga fanten.

Itte ein stond så vinn eg, d vett eg e grevligt stae ner det er fornuftig å vera stae. Lek ner n’Lars Okka masar før møje um noge eg ikkje vil snakka um. Nå en n’Tor med Hammaren foren, kan henda he’n okkupera ein annans hove. Så nå kan eg små småningen um begynna å verta vidle atte.

Me menneskar e eigentleg någen skrøblige maskinar fodle av finmekanikk, ikkje te å undras øve atte summe tie så gjeng någe litt i lås. Eg trur me adle he noge me summe tie slide ein bitt med. Någe anna ville vera unaturleg i lengdå. Eg plar sjeldan dvela um småskavankane, det er berre någe ein fer leva med, og um dei kan vera någe ubehagelege så dauer me ikkje a dei.

Nå fer eg sjå, eg må finna på någe så eg meg atte, någe så passar te ein så hette Vidle, ka ska eg ta på? Konne passa å verta vidle med ei budeia, men slekt finnas ikkje just heran i blikke. Katten n’Lars he eg heve ud, n’får trimma litt tutte eg, kattar dei søve og søve, det får vera måde på ladskab.

Kan henda eg ska fera ner åt handelsmaen og erta någen? Elle, i groen trur eg atte eg ska vera husmann og vela någe heima, vaska og vela, så kan eg synga høgt og skrema rusk og rask aste. Ikkje seia dettan te någen, det e ein svere hemmligheit, men eg ligar å vela heima, kjenna grønsåbå dufta og glaså blenka. Men ikkje seia det bort, det passar ikkje te nabne mitt.

Ner ein gut varte så vaksen at’n fer hår i nasen og øyrå, då fystn, seie dei gamle, he’n komme te vede. Kome i alderen då’n klarar å sjå verå frå fleire vinklar. Og ikkje før å gløyma det viktigaste – å sjå andre menneskars gjøymde sie. Og innsjå atte ein sjølve he liga mang feil og manglar så dei andern. Ei lærar seg å ikkje døyma andern før dei e lige ein sjølve, ikkje feilfrie.

Eg sitt på stodlen og kikkar ud i verå, i handen varmar kaffikruse lek ein kvinnehand. Tankar um å lata den handa au varma restn åt kroppå kjem på visittar. Slek varme gjeng heilt te rodå i sjelå på ein. Særs ner ein sitt heran og hev læreårå bag seg og he fingje hårå i nasen og øyro. Og ikkje før å gløyma, veit ka heila livet eigentleg dreiar seg um. E ein torka i sjelå verte det berre lappverk ein held seg i hoppa med før å øveleva.

Eg merkar atte vårå e ventandes på kroppå, men au i sjelå. Eg varte urolege – på same tiå føl eg gledå øve å konne få vera så heldige atte eg verklegen kan gjera ka eg vil, møda vårå og live kor og ner eg fer behøve. Ikkje adle kan det. Någen kjem seg aller ud a sygesengå, andern levar i fattige skrodheimar i tusentals og heila live dreiar seg berre um å finna någe å eda og øveleva. Ein ska ikkje klage i utie plar eg seia.

Eg trur mang a dei unge i våran velstandsver hadde trengd eit år i ein skrodby, elle slumby så byfolkå kallar dei. Eg trur ikkje mang åt dei ville ha klage på atte dei ikkje fekk sitta høgast på pallå ittepå. Våran moderne behovar verte flaue ner ein ser koss mang lir i verå. Særs e eg skremde ner eg høyrer mang at dei unge klagar på tilværelså ner dei ikkje fer kjøba elle reisa så dei ynskjar til einkvar ti.

På same ti undrar eg meg kvifor me he ein svere stigande mengd ungdommar så ikkje føl seg verda og gløymde. Elle eg trur møje a svare ligg i tiå, adle verte så upptegne med eigne lystar og behov atte dei gløymar å ta vara på kvarandern. Og mang ein forelder e og upptegne a å tilfredstilla seg sjølve og hekje ti te ongane slek før i tiå då me levde meir med fødene på jorå og fann det naturleg å ta vara på kvarandern. Me e jo avhengig a kvarandre.

Eg meinar ikkje atte ein ikkje ska konn føla seg tom og einsam um ein bur i velstandå. Det eg meinar e atte dei materialistiske behovå verte vektlegga meir og meir, det varte feil. Ein kan ikkje kjøba seg varma i sjelå. Eg trur det e deran mang i dag gjeng i fedlå. Og dei ska så møje, helste heila greiå kvar dag, då verte det berre stress, og ein gløymer å sjå seg rondt, uppdaga sneglå så lagar vegstriba i dogga morgågras. Og ikkje minsten, ein gløymer å lesa andern, verkelegn lesa dei og førstå koss dei he det.

Um eg undrar og tenkar på verå, eg veit eg ikkje kan gjera særs. Einaste eg kan gjera e å vera meg sjølve, og sjå dei andern og finna varmå i sjelå.