Jærskalden Tor Vidle

Øygardsaken er blitt en skammens plett for norsk media – det er ufattelig for meg at retten tillater at media med 60-70 personer sitter der daglig og refererer. I tillegg kan ikke media/pressen bortforklare at de samlet sett er lite objektive, det skinner så til de grader igjennom hva deres mening er. Det er og lett for media å få oppslutning for deres syn – for hva kan en gammel gubbe stille opp med mot en ung kvinne/jente når den typen beskyldninger kommer? Ingenting – menn er jo fødte griser og verst er gamle griser i følge mange – så klart han må være skyldig, fy seg den gamle grisen! Man ser det i avisenes kommentarfelt – og størst antall som mener han er skyldig er kvinner.

Det er skummelt det som skjer fordi det handler om rettssikkerheten – hvordan kan den ivaretas med den gapestokkentendensen som pressen står for? Tar man en enkel runde og ser så hva disse journalistene refererer fra rettsaken, skinner det like tydelig gjennom som sola på en skyfri dag at særlig VG er skremmende lite objektive og har som regel å unnlate alt som er til fordel for tiltalte og høyser opp med store bokstaver det de mener er momenter fordel fornærmete. VG mener de har belgg for denne fremgangsmåten fordi jenta er mindreårig og skal skånes. Men ser de ikke selv at da blir det håpløst – et håpløst ensidig bilde de er med å skaper? Hvis de mener så sterkt og ekte at jenta må skånes så mye som de mener da burde de heller latt være å referere fra saken.

Normalt går slike saker for lukkete dører og ofte av hensyn til fornærmede. Men etter min mening er en av årsakene til at denne saken går for åpen rett at det er en viktig strategi for å bygge et offentlig inntrykk – et inntrykk pressen så skaper ved sin lite objektive referering. Men ønsker man virkelig å skåne jenta i denne saken så ville det vært best med lukkete dører, selv om det er en dårligere taktikk. Skulle det nå eller senere vise seg at Øygard virkelig er uskyldig så stakkars mann, han er dømt uansett pga pressens strategi. Og det vil ikke bli bedre for jenta heller dersom saken går i hennes dissfavør når hun er blottlagt så mye offentlig. Det er et høyt spill som foregår her av påtalemyndighetene og med rettens velsignelse.

Det må være vanskelig for juryen å dømme i denne saken med såpass mange uklarheter og det tunge presset fra media som uten tvil ønsker å ha rett, dvs at han skal dømmes skyldig. Det må likevel kokes ned til hva man med rimelig sikkerhet kan forholde seg til. Og hva har man egentlig som har noe substans? Under noen få punkter jeg føler er vesentlige, dog må det understrekes at jeg kjenner ikke saken inngående, det er kun etter et samlet bilde jeg har dannet meg så langt i rettsaken.

1. Det første overgepet skal i følge jenta ha ha skjedd på hytta når kona var på butikken. Nå er det såpass motsagt på flere måter at man bør vektlegge dette, man kan ikke se bort fra de momentene som taler mot at kona ikke var på butikken. Kona selv har nektet for dette og i tillegg er det ingen kortbruk registrert og det virker urimelig at hun skal dra helt til butikken og tilbake igjen samme dag de skal reise hjem fra hytta. Det samme er påpekt av en nabo til hytta. Jenta har visst samtidig forklart seg ulikt ved forskjellige ganger omkring detaljer om dette overgrepet.

Etter min mening kan ikke retten/juryen se bort fra momentene her, da gjør de ikke jobben slik de skal etter retningslinjene. Dette er og et av de viktigste og tildels avgjørende punktene i tiltalen, dvs det første påståtte overgrepet. Min vurdering er at her er det samlet sett såpass mange biter som taler i mot at noe har skjedd at man med en nøktern sannsynlighetsvurdering ikke kan enkelt sette en strek over alt og velge ensidig å stole på det jenta sier. Velger man det siste sier man direkte og at kona lyver og at naboene har skylapper og lider av blindhetssymptoner. Jeg tror saken faller og står her på hvordan retten vil konkludere angående det første påståtte overgrepet. Faller de ned på at det er ikke sansynlig at det har skjedd, vil antagelig resten og falle som en rekke dominobrikker.

Aktor sa i tingretten at Øygard hadde brent bevis, sengene. Selvsagt fulgte pressen stort opp dette og Øygard har fått både trusler og gjennomgått hele tiden siden aktor kom med den påstanden. Nå viser det seg at hele bildet var forvrengt og totalt usant fra aktor side – en løgn rett og slett. Sengene var først undersøkt av politiet som sikret eventuelle bevis og dette kjapt etter anmeldelsen. Lenge etterpå vurderte så Øygard og kona at de ville bytte ut sengene for å slippe å minnes på saken. De kjøpte nye senger, men de gamle ligger lagret på loftet på hytta. Dommeren spurte og om rekkefølgen, hvordan de hadde gjort det, dvs hvilken seng først. Jeg husker ikke hele saken der, men fikk forståelse av at poenget dommeren ville frem til var at rekkefølgen de byttet ut sengene på kunne tyde på at Øygard ikke visste hvilken seng jenta hadde forklart det skjedde i. En særdeles observant dommer som fikk frem et viktig moment ingen hadde tenkt på tidligere. Men hva skal man mene om en aktor som bruker direkte løgn som påstander for å vinne en sak? Det er etter min mening ikke holdbart overhodet og kan tyde på at det er gått prestisje i saken. Det er nå og høyst legalt å spørre seg hvor mye man kan stole på det aktor vekter eller fremlegger av hans tolkninger og vurderinger.

2. Skype-og sms meldinger er vektlagt som sterke bevis mot Øygard. Nå har ikke jeg lest alle de, men man danner seg likevel et bilde. Man kan med en gang si at her har hodet til Øygard vært på feil sted – dvs man kan si det i ettertid når det ble en del av en sak. Ordvekslinger på medier som det vil aldri bli som ordvekslinger face to face. Den typen ordvekslinger blir svært ofte og krydret med masse pjatt og vas, tull. Og ordvekslinger mellom en tenåring og en 50 åring via skype og sms må bli “noe for seg selv” – de lever i hver sin verden når det gjelder disse mediumene. Øygard virker heller ikke til å være særlig bevandret i chatteverden for å si det enkelt.

Men det jeg føler at man gjør i når ting fremlegges som “bevis” angående skype er at det er mange bruddstykker som sammen med dialekt og aldersforskjeller kan tolkes slik påtalemakten ønsker at det skal tolkes. F.eks slo man stort opp at Øygard hadde avsluttet en samtale med noe ala “inn og ut og frem og tilbake…” og noe jeg ikke husker. Man kan i rette settingen der lett tenke seg at her er det noe som angår samleie når det er satt uten antenner. Kona til Øygard fortalte nå at det uttrykket var noe Øygard rett som det var brukte i flere sammenhenger, når noe var bra, og et uttrykket han hadde med seg fra barndomshjemmet. Aktor og pressen ønsker selvsagt ikke fokus på den forklaringen fordi det passer ikke med deres tolkning av uttrykket. Og helt klart er det flere lignende ting som er dratt frem som nok kan forklares med noe helt harmløst. Det gamle om at man leser som man selv ønsker er garantert et moment som er brukt her av påtalemakten.

Man kommer imidlertid ikke bort fra at Øygard har ordlagt seg både skjødesløst og også naivt – men man kan ikke dømme han for det. Det er ikke det han er tiltalt for, her får nok skammen være mer enn nok straff. Min oppfatning er at det er lite konkret man kan vektlegge fra alle disse sms’s og skypemeldinger når det gjelder selve tiltalen, ikke en eneste setning har direkte ordlyd om samleier, noe jeg finner underlig med tanke på hvor mange det skal ha vært i følge jenta og påtalemakten. Som kjent – til tross for rundt 50 påståtte samleier finnes det heller ingen tekniske bevis. Etter å ha endevent en haug med mobiler i flere år har påtalemyndighetene heller ikke funnet det påståtte nakenbildet Øygard i følge jenta skulle ha tatt – aldri før i Norgeshistorien må det ha blitt brukt så mye tid og ressurser på å lete etter et bilde.

3. Enkelte vitner har antydet at årsaken til påstandene fra jenta kan være en hevn når Øygard satte foten ned, noe han aldri vistnok har gjort før. Det er selvsagt deres tanker, men samme hvor mye man ønsker å tro på jenta så må man ikke bli blind for alternativer. Skal man dømme noen må alle steiner vendes og alternative forklaringer vurderes for sannsynlighet. Dersom det stemmer som Øygard og kona sier om den episoden med bussen at hans reaksjon var bunnet ut i at de ikke lenger stolte på jenta – at hun løy og brukte de ved å si at hun lå hos de mens hun heller var med kjæresten så er det forståelig at han reagerte. Man kan heller ikke se bort fra momenter som at Øygard ikke selv har barn og har f.eks dermed heller ingen erfaring med tenåringsjenter som kan være en prøvelse i perioder. Man mangler endel av antennene når en selv ikke har hatt barn og hatt de som tenåringer.

Jenta har og ment hele tiden at de var kjærester, Øygard blånekter for det. Jenta kan likevel opprinnelig ha trodd at de var kjærester – akkurat det er ikke så veldig underlig når man tenker etter. Men hverken kona eller andre har sett noen som helst tegn på at et tosidig kjæresteforhold skulle eksistere, de aller fleste er samstemte i at forholdet har vært som en slags stedatter for Øygardsfamilien og at hun vokste og ble mer åpen og glad av å være der. At hun så skriver at “nå er det slutt, jeg vil ikke mer osv” er heller ikke noe bevis så lenge man kan evne å forstå at hun kanskje har selv levd i ensidig tro på at de var kjærester. Man bør kanskje heller ikke glemme at jenta selv ikke ville anmelde, det var moren som anmeldte.

Det som er klart i saken er at en av de lyver, hvem kan ikke jeg peke bestemt på, men jeg har bare synset litt rundt hva jeg mener er de springende punktene en jury må vurdere – hva det må kokes ned til. Imidlertid vil Øygard også måtte kjempe mot nye politiske føringer som sier at man nå skal vektlegge sterkere fornærmedes forklaringer når ingen konkrete bevis foreligger i den typen saker. Det er ønske fra høyeste hold å styrke fornærmedes sak og underforstått få flere dømt selv i saker som det ikke finnes bevis eller helt åpenbare avsløringer. Man kan og bør likevel stille spørsmålstegn ved rettssikkerheten når politikere blander seg direkte inn med krav om skjevfordelig av bevisbyrden i en type saker og med bakenforliggende ønsker om å bedre statistikken av politiske årsaker.

Uavhengig av utfallet av dommen så kan man nok mene at Øygard er dømt allerede, og er straffet med en soning til evig tid. Han har mistet all ære og jobben og den psykiske belastningen må være ekstremt stor. Ettersom jeg har forstått har han knapt vært ute i bygda etter anmeldelsen, ikke på butikken en gang. For jenta er nok og rettsaken en stor belastning – og for alt hva vi vet ønsket hun kanskje ikke en rettsak.

Hva dommen blir vet ingen, men det er mange ting utenforbi de elementene jeg listet opp over som taler mot Øygard, politiske føringer, media som så igjen legger føringer for hva folkets dom blir, gammel mann med makt vs tenåringsjente mm. F.eks har en mann ingenting å stille opp mot ei jente som tar til tårene offentlig, vi er bare slik vi mennesker at sympatien går en vei i slike tilfeller. Ja selv om vi vet at tårene kan sitte løst hos mange jenter/kvinner så går sympatien til tårene uansett. Men man kan ikke dømme med bakgrunn i tårer. På den annen side er de som sitter i juryen og mennesker..

Jeg skulle ønske at den som lyver av de to tenkte på den andre og fortalte sannheten, i lengden ville begge fått det bedre med seg selv dersom den eneste sannheten kom frem. Jeg tror og at de fleste ville gitt honnør for den som i dag lyver kom frem med sannheten – vi bør i hvertfall gjøre det og ikke fordømme. Det skal stort mot til å snu og fortelle sannheten i sak med så store offentlige dimensjoner.

“Såsåsåsåsåsåså..du det Tor?” Hans har alltid stammet når han blir ivrig, mengden stamming varierer etter hvor ivrig han er – nå var det forståelig, selv var jeg nær en innvendig latterstamming – krampe. Og synet var for guder og annet løspakk, Fru PeneJeg kom ridende forbi på et gammelt øyk. Fru PeneJeg veier sikkert på den høye siden av 100 og er kortvokst over beina, dvs det meste av Fru PeneJeg er å finne under beltestedet, det er liksom naturen glemte midtdelen og halsen, dog ikke puppene, de er av type mega og på en måte klemt fast under hodet som så hviler på deres høyde. Men vi krampet og stammet ikke pga naturens luner, nei – så ondskapsfulle er vi ikke. Fruen hadde kledd seg i tights og antagelig lånt datterens ridestøvler. Det hele hadde samme effekten som om noen hadde tredd et sugerør over den nedre delen på en ujevn grillpølse. Den stakkars hesten frådet om munnen, antagelig fordi den hadde ledd seg nesten fordervet..

En ting skal den ridende fruen ha – til tross for kallenavnet er hun lite selvhøytidelig og veldig omtenksom, men og lattermild, så jeg regner med at hun ville forstått stammingen til Hans og min vridende magemuskel hvis hun hadde beskuet det hele fra vårt ståsted.

Jeg synes det er flott med originaler, mennesker som våger være annerledes, og ikke minst har kastet det selvhøytidelige vi kan være belemret med fra fødselen av. I en tid hvor man føler at det viktigste er å bli et idol og dyrket er det befriende med jordnære mennesker som føler at all idoliseringen stjeler livsfokuset fra de unge – det er heller ikke plass til alle på kirsebæret. Ofte er og fallet ned fra kirsebæret hardt – også fra kirsebær som er et selvskapt luftslott. Forresten er hele idolsirkuset en tragikomisk affære som burde hatt minst 25 år som aldersgrense – det er tøft for så unge mennesker å bli vraket og satt ned på jorden igjen, sikkert traumatiserende for flere.

Selv tar jeg det med ro hvis noen sier sin mening om meg, samme hva det måtte være – men mange takler ikke det de ikke er forberedt på når de f.eks ber om andres oppriktighet og får en mening servert som ikke stemmer med deres egen oppfatning av seg selv. Selvsagt skal man ikke bevisst trekke ned noen, men det er ikke alle som forstår det og uttaler seg uten selvsensur, forresten – noen mennesker synes jeg det er greit å jekke ned litt, men da har de selv satt seg i posisjonen meget bevisst og posisjonert både seg selv og munnen for nære meg – og da kan fristelsen bli større enn en softis i 30 grader.

Originaler er dessverre en utdøende type mennesker, dessverre fordi vi behøver de, vi kan lære noe alle av de – lære om å leve livet, være seg selv uten å spørre andre hvordan vi skal være, eller la samfunnsnormene styre oss i alt og ett. Norsk tv er og i et ødeland hvor gjenbruk av kjendiser er dagsorden dag ut og dag inn. Og alle disse fordummende påfunnene som f.eks nevnte idol. Norsk media har mistet sjela og svever nå i den intetsigende dalen hvor copycat av seg selv er toppen av oppfinnsomhet hjernene makter. Overfladisk pjatt og reprise av i fjor er melodien.

Den norske sjela har vært i fokus en stund – hva den består av. Det er de som mener den ikke finnes, heller ikke norsk mat – nå er det pasta og annet fra andre land som er mat. Selv erværdige Fjordland pøser på med mat fra fjerne strøk – trenden går den veien, ut med kjøttkakene hennar mor og inn med bambuskudd og ris med rare ting i mellom. Hvorfor påvirkes vi nordmenn så lett av andre lands tradisjoner, og hvorfor drar vi de straks med oss hjem? Jeg har enda ikke sett en spansk komlemiddag, eller japanske utgaver av norske kjøttkaker med tilslørte budeier til dessert. Japsene kjøper mye matvarer fra oss, laks og annet fra havet, men de importerer ikke norske kjøttkaker. Vi importerer alt verden har, og kaster ut det norske.

Jeg leste at nesten ingen barn lenger går julebukk, noe jeg har merket at det minker av selv og. Årsaken var visst at de nå heller løper rundt i Halloweentider og krever snop med trusler dersom sekkene ikke fylles. Julebukk er en del av den norske sjela – men selv der kaster vi ut og importerer andres skikker, andres sjel. Hvorfor? Er vi redd for å være oss selv? Får vi mindreverdighetskompleks av den norske sjela? Barna går julebukk hvis foreldrene føler for tradisjonen, men de går ikke hvis ingen viser de, hvis ingen lar de selv få oppleve. Et samfunn i utvikling påvirkes fra mange hold, men ofte over lang tid – vi importerer dagen etterpå og samtidig koster ut våre egne tradisjoner i rasende fart. Kan det være at vår velstand gjør oss blinde for vår egenart, vår sjel? Kanskje ville vi satt mer pris på oss selv, slik vi er eller var dersom vi ikke levde på navletoppen?

Men tydeligvis ønsker enkelte å kverke den norske sjela og kulturen for godt før noen kan sette ord på den – hva de er redd for aner ikke jeg. Man kan heller ikke tvinge folket inn i multikulturell tilstand, uten tvil er det flere som ønsker en slik utvikling koste hva det koste vil. Slike ting må nok heller komme gradvis og naturlig – og kanskje blir det et selvskudd å begrave den norske sjela – åpne armer er og var en del av den norske kulturen. Både de som bor i og de som styrer fra Oslo bør nok lære seg at den norske sjela nok er sterkere i resten av landet, og ikke så påvirket og utvannet som de skulle ønske. At lille Norge er gått over fra spredt bosettelse til urbanisme er i hovedsak politisk besluttet, men da må de ikke klage når Oslo blir en magnet på unge mennesker og nye landsmenn – politikerne tok kanskje ikke høyde for eksplosjonsartet engenerasjonsutvikling, men det er deres oppgave å løse medfølgende problemer – og ikke resten av landet.

Paradokset er stort når politikerne først har skrevet under på urbaniseringsplanen at de så i neste omgang forventer – ja nesten krever at noen “må” bli igjen og holde på den norske sjela og landskapet pga turismen. Turistene ønsker jo naturligvis et levende og typisk norsk samfunn rundt i alle krokene de ønsker å besøke. Turismepotensialet i Norge er beskrevet som større en oljemengden vi nå flyter på, men hvem skal holde potensialet i hevd når ungdommen strømmer (som planlagt) til byene og etterlater seg stort sett gamle kaller og kjerringer? Vi kan heller ikke tvangsflytte nye landsmenn til å holde skansen, tenk selv dersom du var på ferie på andre siden av kloden i en liten landsby og alle som bodde der og betjente deg var fra alle andre land enn det du besøker?

Jeg er stolt av å være norsk – og bruker ikke ordene bare som en frase i godt selskap. Den norske sjela er jeg en bit av og ønsker å fortsette med det. Jeg blir arg når politikere med makt og vedtak utvanner den norske sjela for å tekkes nye landsmenns behov. Det har de ingen rett til. Hvis jeg flyttet til et annet land ville jeg aldri fått meg til å kreve at befolkningen skulle tilpasses min kultur, min kultursjel. Det er og et tegn på misforstått integrering at et land skal kaste sin egenart av hensyn til innvandrere fra andre land. Flere innvandrere jeg har snakket med mener det samme og forstår ikke norske politikere som mer enn gjerne ofrer den norske sjela, kulturen. De som stiller spørsmål ved den norske sjelas egenart og berettigelse burde fått tilsendt en rull gaffatape med ordre om å tape munn og fingre.

Den norske sjela er en god sjel, en vennlig sjel, en omtenksom sjel, en gavmild sjel. Den norske sjela burde gjødsles og dulles med, vernes. Selv innvandrer flest elsker den norske sjela – hvis ikke hadde de ikke trivdes her. Politikere og media burde heller fremheve den norske sjela som noe positivt og slutte å koste den under teppet som noe uønsket eller latterliggjøre begrepet. Den norske sjela er fordelt over hele Norge, mor Norge er dens opphav – Oslo er bare en bit av den norske sjela, aldri glem det og slutt med å tro at Oslo er en mal for fremtiden. Fremtiden er den norske sjela – hele mor Norge. Ikke kverk mor Norge bit for bit..

Små smuler av something and broken memories of nesten glemte hybrider av love and små vers i øret – hverdagens tankemangfold som ikke deles med andre enn kråkefaen utenfor vinduet. Pelagonske businesskvinner med flakkende øyne og med stramt tilpassete modellklær og lange klakkende sexy støvletter stresser rundt med handlekorga – mon tro om det var dette de trodde livet skulle bli?

Livet i puddingskålen. Men uten ville jordbær, kun tamme feite underarter importert fra fjerne strøk. “Stopp nå litt med denne stressingen perfekte kvinne – se her skal du få en liter vaniljesaus dandert fra topp til tåspiss”. Må flire litt av tanken mens jeg venter i køen – jøss da! Er hun tankelser? Hun smiler plutselig lurt til skaldegubben og har et glimt. Muligens var det bare at hun fant ut at han ikke var farlig likevel – kun litt villmarksvill på utsiden, kanskje han tross alt har slips hjemme? Hm.. med et grøss i ballehårene daler følelsen av en ukjent verden inn, en som ikke er min..

Forresten rødmet jeg litt da jeg ble naken, avkledd – da jeg ble avslørt, eller trodde hun leste tankene mine. En naturlig rødming, medfødt, ikke brannbil, men kledelig lett villrød. Tåpelig! Hvorfor skulle jeg av alle rødme bare fordi jeg ønsket å døpe et urbant kvinnfolk i vaniljesaus? Det er da den naturligste ting i verden! Eller er det ikke…? Jaja – Hardanger du vene og – et eller annet godt for sjela. Vaniljesaus hører naturlig hjemme i Hardanger. Da jeg var noen og tjue danderte jeg ei budeie fra Kinsarvik i vaniljesaus, og hun likte det! Hun lo og smilte – vel, jeg sølte litt på hånden til hun som serverte, men det går ut på det samme – ikke sant?!

Jeg liker ikke lenger når det står best før på maten – det er noe med de ordene som er.. et eller annet.

Våren har vært et frosthelvete, strålende sol hver dag – men kaldt. Uvanlig kaldt til Jæren å være. Jeg krever nå at vi og skal få noe av den globale oppvarmingen! Min neste kjerre skal bruke minst 2 liter pr kilometer! Forbannete dommedagsprofeter!

Du er så søt lille du
Du er så søt når du blir sinna
Du er så søt når du smiler
Du er så søt når drømmer

Du er så søt lille du
Du er så søt når du undrer
Du er så søt når du..

Arghh! Kutt ut! Jeg er ikke søt, jeg er tøffe Tor og en hardbarka gubbe!

On the other side – fiskegratengen er ikke som før, den før ble riktignok laget av mor. Jeg kan og lage en god fiskegrateng. Hvis jeg ville, men jeg vil ikke – kjøkkenhobby er ikke min greie, blir fort rastløs og kjefter på komfyren for at den er for treg og lite snakkesalig. My komfyr is taus..

Det var nesten natt, jeg satt i bilen ved en avkjøring på Hårr, her hvor Jærhavet vasker seg like opp i veien. Havet lå blankt og fredelig like til verdens ende – himmelen var vinterblå og stjernene speilte seg i vannflaten. Jeg satt med nedrullet vindu og følte havets ånde, havet lever selv når det sover. Milliarder av stjerner dekket taket og det hele var usigelig vakkert – universet ble levende som et storslagent eventyr. Jeg satt og drømte meg inn i en verden som er evig og uten grenser…“Hører du stjernenes sang…?” Jeg kvakk til, hvem sa det? Jeg frøs på ryggen, nakkehårene reiste seg. Nei, ingen var her, jeg var alene, men noen sa ordene, ikke nå, men for lenge lenge siden – og nå kom de som ut av ingenting.

“Hører du stjernenes sang…?“ Underlig hvordan vår underbevissthet er skapt, underlig hvordan glemte ord og hendinger plutselig kommer frem igjen fra intet. Så var det aldri glemt likevel, det lå der bak til.. ja til noe bestemte at nå var tiden inne, nå – akkurat nå, og ikke om et minutt eller i går, akkurat nå, i dette sekund. Selv etter så mange år. Og nå husket jeg plutselig alt – alt jeg hadde glemt..

Vi hadde gått på samme skole, både barneskole og ungdomsskole. Hun – Anja, kom opprinnelig fra et land i østeuropa men vokste opp her på Jæren. Anja var ikke som de andre jentene – hver gang vi skrev en stil fikk hun toppkarakter og hun måtte lese stilen høyt. Den ene læreren kalte henne for skolens filosof, en annen sa at dessverre fantes det ikke høyere karakterer. Hun var like snill som de karakterene hun fikk, og de andre ungene følte nok at hun var litt for voksen for de. Men jeg likte henne veldig godt, vi var gode venner og jeg følte vi hadde mye felles i interesser og hvordan vi tenkte.

En vinterkveld som i dag med frost og klar himmel dro jeg hjem til Anja for å levere en bok hun ville låne. Faren åpnet og viste meg inn, jeg var godt kjent der fra før. “Anja sitter på berget Tor” sier han. “Berget” var en diger stein i den store hagen deres som de hadde laget et liten terrasse på. Jeg gikk ut og opp til Anja på berget, hun satt med et teppe over seg i en tresofa de hadde der. “Hei Tor” sier hun og smilte. Jeg satt meg ned ved siden av og hun delte teppet. Herfra kunne man se hele Jærhavet og himmelen som levde av alle stjernene. Selv om det er mørkt er det aldri så mørkt at man ikke ser, nei universet og den blå jærske nattehimmelen lyser opp. Et storslagent syn og vi begge satt tause og kikket på himmelen og havet.

“Hører du stjernenes sang…?” hvisker hun nesten, liksom for å ikke forstyrre. Jeg nikket bare rolig til svar – selv om jeg ikke hørte sangen forstod jeg hva hun mente. Stjernene var som små levende krystaller som klinget i kor lik titusen krystaller i hver sin snor gjør når berører svakt hverandre i brisen. Vi satt der lenge og snakket lavt om universets gåter og eventyraktige verden, ja så lenge at faren kom for å hente oss, han var redd vi frøs på oss både det ene og det andre.

Og nå kom det hele tilbake, her ved Hårr en sen og klar vinterkveld. Jeg smilte litt “Jo – jeg hører stjernenes sang Anja..” hvisket jeg for meg selv mens jeg kikket opp i himmelhavet..

Salte kråker krangler om en vindtørket skrubbeflyndre og mens de vingebokser og kjefter gjør Alfred Svartbak et utspekulert stup og stikker av med fiskeliket. Vannflaten ligger speilbank og det dufter tang og hav – og vår.

Rusler i fjæra og føler på vårpulsen, den er merkbar hos alle sansene selv om det ligger noe skvalpeis rundt steinene fra nattens frost. Over alt er det fjærkledde utgaver som er på matlet eller varmer seg i vårsola. Bak en trerot over flomålet titter et rundt ansikt opp, kuleøyne og svart pels. En vårmink, nysgjerrig – men og litt sky og forsvinner før kameraet finner fokus.

**

.

Vårsola varmer en trøtt vintersjel, og ute i horisonten ligger havdisen som får alt til å bli spøkelsesaktig. Jeg går rolig, sakte for å få med meg alt – her er så mye å oppleve blant alle de runde jærsteinene. Selv steinene er milde på Jæren, har vene avslipte former som ønsker en bak velkommen uten å straffe den med skarpe kanter.

Jærkanten mot havet er enten sandstrender eller runde steiner, rullesteiner som vi kaller de. Her ligger heller ikke husene tett – nei de er sparsomme og mer som pynt i landskapet. Flere av de er plassert med fri sikt til alle endene i verden – Jærens uendelige panorama smyger seg inn i alle rom.

**

.

Her kan man gå og gå hele dagen uten å bli stoppet av fjell eller mennesker som har stengt og skrevet plakat med at her er det stopp, det er mitt! Flomålet er langt oppe i dag, høytrykket skaper lang fjære og havsteinene får topplue på seg. Mot sør er det mange mennesker som går tur i vårværet, men de holder seg helst på sandstranda som grenser mot rullesteinsmekkaet – så her er jeg helst alene.

Setter meg ned på en stein med et stykke patinert drivved som skjerm mot kulden fra steinrota. Fisker frem kaffe og noe vårsnadder – snadder ja, her er hundrevis av ender som snadrer og koser seg i finværet, en gjeng sitter og døser i vårsola på et lite skjær.

**

.

Hele havet er fullt av ender, stokkand, krikkand, stjertand, havelle, sjøorre, brunnakke, gravand, toppand, svartand, bergand – ja og alle de andre. De er her alle. Og flokker av ærfugler er og som alltid på plass. På skjær langt ute sitter skarver og tørker vingene, på land lever det og, vinger suser rundt alle steder. Jæren er et eldorado for en hobbyornitolog. Men det råder en fred over det hele, et samlende trekk som heter vår.

Man ser det på fuglene at det er vår, deres oppførsel gir tegnene. Endene danner nå par, og ser en utover havet er det ofte to og to nå og ikke som om vinteren hvor alle er blandet i store flokker. Endene er som regel tidlig ute med egg og reir – og her på Jæren er de ekstra tidlige.

**

.

Langt ute i havet skaper disen og sola forvrengninger, og når et skip dukker opp av intet fra bak horisonten får det et uvirkelig preg over seg, det dannes et fata morgana. Tar opp kameraet og foreviger det uvirkelige. Holmene ser ut som om de svever uten feste og skipet er både i lufta og på havet på samme tid. Et syn som passer ypperlig inn i eventyrdelen av hjernen min.

**

.

Her er så mye å se på, mye å føle, lukte og høre. Ingen mennesker lager forstyrrende lyder. Våren gir meg mest mening med livet, det er da håpene lysner og livet føles yngre og friskere. Bare det å vite at nå, nå er det vår, fjerner vekter fra skuldrene. Jærske påskeegg kokes i fjæra – det er der de helst høres til. Kakao og appelsin nyter jærfolket i fjæra. Bål med pølsepinner og pinnebrød. Glade barn som fanger småkrabber med en hånd og spiser svidd pølse med den andre – forresten, det minner jo om meg og. Jo, jeg er et barn fremdeles. Noen ganger – men kanskje ikke ofte nok.

En liten fyr knatrer og kjefter på meg fra neste stein, kun et par meter unna. En tøffing, en liten gjerdesmett som protesterer fordi jeg har tatt godsteinen dens. Jeg smiler av den lille tassen og sier forsiktig at jeg skal snart gå, og takker for lån av steinen. Den lille fjærbunten er fremdeles ikke helt fornøyd så jeg begynner å pakke sammen for å gå, men først må den finne seg i å bli foreviget.

**

.

Rusler videre, dagen er på hell, men jeg bare må ha med alt jeg rekker for å mate sjela. Samtidig som jeg vandrer i fjæra med lyst sinn går og tankene innimellom til heia, når kommer våren dit i år? Når blir liene vårgrønne og lune av vårsola og fjellauren lager atter ringer i vannflaten? Når lyder sauebjellene igjen? Når møter jeg smilende budeier igjen? Må flire litt av meg selv, på samme tid er det litt trist at budeiene er nesten utdødd og blitt verneverdige. Kanskje vender de tilbake en gang i en fjern fremtid når menneskene har gått lei av overflod og ulne livsverdier og rømmer ut av trange betongklosser for å få livsrom og friheten tilbake.

Men, nå er det vår, og sammen med bjørnen har jeg våknet fra vinterdvalen..

En sen ettermiddag jeg var nede i havna og skulle kjøpe reker – rekene er best om vinteren, krabbene om sommeren – bare måtte jeg få med meg fargene og kontrastene. Man kan ikke annet enn bli både imponert og påvirket av det storslagne, det vakre naturen kan skape. Det er en velsignelse å bo her på Jæren og havnært når vinterens solnedganger foregår enten man beundrer skapelsen fra Høgjæren eller i strandkanten. Det er nesten umulig å ikke legge merke til solnedgangene her – alt får vakre farger, hus, mennesker, marker, steingjerder og havet selv, ja alt får solnedgangens sterke varme farger.

“Winter Colors”

Og vinter-rekene blir ekstra røde og delikate når de kjøpes i solnedgangen. Lyset får helt andre dimensjoner om vinteren, skarpe kanter og kontrastrike skygger.

Det typiske norske vinterværet har stort sett vært fraværende denne vinteren. Men noen glimt har vi hatt i alt gråværet. Nedenfor er noen spanske margeritter som i full blomst i desember fikk snødyne over seg om natten. Og at de fremdeles i desember blomstret livlig sier noe om hvor mildt det hadde vært inntil snøen kom. Tidligere har jeg hatt blomstrende margeritter på julaften, og sågar enkelte som har overlevd hele vinteren og blomstrer på nytt neste sommer.

Men når snøen først kom ble det rekord i mengde flere steder her på Jæren, hos meg kom det over en halv meter på få timer, og mer senere. Til slutt rakk snøen lang opp på terrassedøra og den kunne ikke åpnes før jeg hadde gått rundt og måkt en åpning. Morsomt, men den lå ikke lenge. Kjerra i sitt hus måtte og måkes ut i flere dager på nytt hver gang det kom mer av det hvite – vi er ikke særlig vante med mye snø her og dermed er det få som har snøfres. Men det var rett før jeg for avsted og kjøpte en på slutten.

Denne vinteren har jeg hatt besøk av flere rovfugler enn det som er vanlig, og “gamle” Henrik Spurvehauk var på plass som alltid. Men han fikk problemer da denne damen under her krevde sin plass og sin del av steikene – hos rovfuglene er hunnene ofte betydelig større enn hannene. Så stakkars Henrik fikk litt å bale med, jeg fikk mange morsomme øyeblikk da hun jaget han rundt hus og busker. Her er hun i snødrysset og rett før hun fanger en passe gråspurv til lunsj.

Denne damen er ikke å spøke med nei, blikket er klippefast og bestemt. Men, Henrik ble herskeren igjen etter at en hønsehauk-hunn jaget dama her langt ut på viddene, om hun klarte seg vet jeg ikke – hønsehauken er en råtass som nok kan ta en spurvehauk til middag.

Om det er en lang vinter er det alltid noe som skjer utenfor hvis man følger med, og jeg sier ikke nei takk til underholdning fra første rad. Men nå er våren i sikte, til tross for noen dager med frost igjen kan ikke vinteren vinne kampen mot Jærvårens standhaftige livsvilje. Men jeg takker vinteren for fargene den gir..

I’m still here, men er noe småsjuk for tiden og dermed kommer ordene ikke like lett, tror jeg. Vers i moll og tide og utide blir det lite av. Skjønt det rører seg i tankeverden – så helt dødt er det ikke. Hvorfor, det store “hvorfor” blir det aldri svar på imidlertid. Jeg venter på våren – jeg venter alltid på våren, dvs når jeg ikke er midt i den. Noe godt er det alltid bra å vente på, noe som aldri svikter. Noe å se frem mot. “Verden er blitt så rar i det siste” sa en, tja, jo – mulig det, men ikke bli en fremmed i verden, svarte jeg.

Men det er ikke bare grått, nei – her er sol og fint vær, og kaldt. Vinterens svarte fingre har fått farger i bakgrunnen. Leter man ute finnes kanskje og noen vårtegn allerede. Det beste med vinteren er lange skygger og lav skarp sol som strekker seg over jærlandskapet uten hindringer. Hav og land går i ett når ettermiddagssola senker seg og strålene samler seg i en felles vei mot land. Bare om vinteren får en oppleve så lange solspeil i havet. Utsynet til evigheten har nå fått en belyst sti man kan følge med øynene.

Neste måned er første vårmåneden på Jæren – jeg gleder meg som et barn. Da blir det slutt på å fyre en sekk ved hver dag, som gjøres nå. Men det er kos å fyre med hvitbarket velduftende bjørkeved. Det sies at norsk bjørk har den reneste hvitfargen i hele verden – jeg vet ikke siden jeg ikke har vært i hele verden. Vedverden har forresten skiftet drakt de siste årene, tidligere kjøpte jeg et lass favner som ble tømt i gården og jeg lødde veden med andakt opp i vedbua. Nå kommer vedgubben med et lass pakket i sekker, så spør han hvor jeg vil ha de – og dermed stabler han sekkene etter min pekefinger. Luksus, og noe rart, men jeg klager ikke. Ikke han heller siden jeg er en god årelang kunde.

Noen kjent fløy sørover, det fristet men jeg sa nei. Hvorfor? Spurte de – jo jeg venter jo på våren jeg da. Da de kom hjem klaget de, det var visst kaldere enn forventet og de frøys i kalde sydenleiligheter uten vedovn og norsk bjørk. Så jeg tror jeg gjorde det bedre med å vente på våren.

Men som sagt, I’m still here, det var bare det jeg skulle skrive..

Myke og varme farger som omfavner og fyller en frossen sjel med liv.
Myke kyss som elsker og tar deg til himmelen.
Myke hender som kjærlig stryker håret og hver millimeter hud.
Myke lepper hvisker i øret ord du lengtet etter.
Myke øyne som forteller alt du ventet på.

-Åh så uendelig lenge du har ventet..

“The Soft Feeling of Sweetness”

***

Jeg – jeg aner ikke hvem jeg er, jo – jeg vet hvem jeg er, men ikke hvem jeg er sett fra utsiden og inn.

***

Hun stod der og ertet, laget trutmunn på andre siden av elva. Yndig og småfrekk på samme tid. “Kom da vel” lokket hun. Det var da som pokker, hun vet jeg ikke kan svømme og jeg har ikke tenkt å krype over på bunnen! “Nesj – jeg fisker og er ikke på badetur! Dessuten sier mor at jeg må passe meg for lokkedamer!” Hun lo, jeg humret litt og fortsatte å fiske. “Jeg kan komme over” kom det fra trutmunnen. “Nei! Hold deg unna elva, du skremmer laksen!” Maken til styr? Kan hun ikke dra hjem igjen og la meg få fiske i fred! Hm.. synd jeg ikke kan svømme..

***

Kyssene som aldri kom, de ble lovet men posten sviktet – eller noe sånt..

***

Det var så mange sommerfugler det året – hele sommeren lang flakset de vakre rundt i alle farger. Sola tok bo og varmet hver dag hele sommeren, en lykkesommer. Jeg ble en sommerfugl jeg og til slutt – en som svevet glad og lykkelig som nyfødt. Noen tok vare på meg med ømhet og kjærlighet, så jeg lot vingene fly i sommernettene og smilte hvert sekund. Jeg var en lykkelig sommerfugl. Men en dag og uten forvarsel, ble plutselig vingene mine satt i brann og jeg falt til jorden. Jeg kunne ikke fly mer – det ble mørkt og kaldt og regnet spiste sommeren min. Sjelen gråt såre tårer.

Hvorfor brant vingene mine av? Fløy jeg for nært solen? Eller ble de satt i brann bevisst? Kanskje var det min egen feil? Kanskje ikke..

Etterpå forsvant alle sommerfuglene og varmen. Det ble kaldt som nå – kunne like gjerne vært snø og is som nå. Hvorfor ble det slik? Hvordan kan noen elske en sommerfugl den ene dagen for så å kaste den i bakken neste dag og dynke den i isvann? Var gleden så kortvarig?

Kanskje den glade og lykkelige sommerfuglen var begynt å bli litt slitt i kantene og fargen falmet – kanskje den ikke var så spennende lenger da. Kanskje det ikke var bruk for den lenger, kanskje den ikke ga samme gleden lenger – og kanskje nye friske sommerfugler ble mer interessante. Så kanskje det ble enkelt å kaste den ned fra lykkeland – den hadde jo gjort sin jobb.

Eller kanskje ingen av delene – at det hele var bare en drøm..

Men håpet lever enda, og den venter på en ny sommer. En ny sommer hvor den kan spre sine vinger og sin glede og kjærlighet – og på nytt stige opp på blanke fargegilde vinger og være lykkelig igjen.

Nå er den en møll bak en fasade, men den venter på lykkesommeren igjen så den kan bli hva den er bak skallet – en glad sommerfugl..

***

Sparker i fjellgrusen, er det gull der? Rusler videre over morener med lette skritt. I det fjerne lyser målet, gamle seteren med vannet nedenfor – der er det gull. Gull som svømmer og har små vakre røde prikker. Gull som smaker himmelsk. Ekte gull.

***

Blå øyne, brune øyne, grønne øyne – smaragder med følelser.
Noen kalde, noen varme, noen ubestemmelige – men du kan ta feil.
Noen såre, noen glade, noen sinte – men det kan være tilsynelatende.
Noen grunne, noen dype, noen fjerne – men har du virkelig sett etter?
En verden av levende edelsteiner – og to av de er dine..

***

Anne Sofie gråt sjelen tom i sorg, den døde smertefull – jeg rakk ikke frem før det var for sent. Det er enda sårt 25 år etterpå men enda er jeg forbanna på de som kunne rukket frem i tide og reddet henne – de gjemte seg som feige mus.

***

 Lause og faste kvad i samenheng.

“Kem står på Høgasteidn og speidar?” “D’ e berre n’Tor.”
“Kem tuslar rundt i lyngheiå?” “D’ e berre n’Tor.”
“Kem flaksar med armane?” “D’ e berre n’Tor.”
“Kem sitt der ordlause og fjerne?” “D’ e berre n’Tor.”
“Kem tegnar i sanden?” “D’ e berre n’Tor.”
“Kem sprell i epletreet?” “D’ e berre n’Tor.”
“Kem e det så skjelle ud ordføraren?” “D’ e berre n’Tor.”
“Kem he parkera i bedet?” “D’ e berre n’Tor.”
“Kem e Tor?” “D’ e berre n’Tor.”
“Kem e du?” “Eg e berre n’Tor.”
“Kem sa du?”
“n’Tor”
“Sikkert?”
“Jadå”
“Men, du ser då ikkje d’spor rar ud?”
“Takk – men eg e någe vidle då”
“Kem seie d?”
“Eg”

“Eg syns du ser helle tamme ud eg”
“Jodå, nå så”
“Ka meine du nå?”
“Eg berre undrar på om eg ska nappa i flettå di”
“Haha! Du e visst litt rar ligavel du!”
“Ja, ikkje sant?”
“Men nå må eg gå, så ha det bra du”
“Tor, du gløymde någe..”
“Gjorde eg?”
“Ja, du nappa ikkje i flettå”
“Nei – men du ser eg he og store karakterstyrka..”
“Men du får lov..”
“Ok, då så, eg må kanskje vera høflige så då..”
“Tor! Kan du slutta å tulle nå og helle se te å dra i flettå mi!”
“Ok Marianne, ok, hehe..”

“Pokker! – nå kom eg ud av manuset, ka sia va me på Marianne? Di skyld, di fristefletta!”
“Tullekopp! Du e ekte rare du Tor! Ka ska du med den sakså?”
“Eg ska berre ha ein slump av flettå di..”
“Tor! – Jaggu klypte du! Berre vent du!”
“Kor blei han av?”
“Tor has left the building”
“Arild? va det deg i høgtalaren?
“Nei, d’ va berre n’Tor Marianne”
“Åh! Den luringen! Haha!“

-The End Of Act 3 Scene T-

***

Med slips og kvinnelist skal du formes – men ikke ditt slips og din list. Menn med slips og damer med listighet sitter rundt bord og leker seriøse. De bestemmer, mener de. De skal forme deg og ditt liv – måtte de kveles av slipsknuter og selvutslettende list. Evig skal eies indviduell frihet – og ikke det tapte..

***

Så går du der lille menneske og undrer deg på hvorfor.
Hvorfor du går der alene og undrer deg om hva du får ut av det – livet.
Hvorfor du ble skapt.
Hvorfor du er her.
Hvorfor?

Jo, lille menneske, jo – for å elske og bli elsket.
For å elske livet, alt kommer når du blir elsket.
Alle svarene.
Meningen.

Men, sier du lille menneske. Jeg går jo her og undrer meg?
Ja. Jeg ser det.
Men, du er ikke alene lille menneske.
Ikke alene om å gå her og undre deg.

Men lov meg en ting lille menneske; aldri mist håpet.
En vakker dag vil du våkne og vite svarene.
Husk det lille menneske.
En dag vil du og våkne i paradis..

Det blå utav en pose sand i ørkesløs beundring av trollmannens evner i jomfrupokerens fiolette uskyldspott. Smaragdenes mysterier – de vokste ikke på verdens fjelltopp likevel. Eventyrene om tryllefeene som fikk grønne kvakk omgjort til eventyrmenn falt når sannheten kom frem og en uskyldig friskgrønn froskemann ble til en gurkende alminnelig bakgårdspadde. Det er mye en kan si, spørsmålet vil alltid bli hvor lite man kan slippe unna med – såfremt man ikke er en uredd skaldegubbe fra Jæren – eller en ordinær kvinne med ekstrem selvsympati som føler at allverdens velde er i mot henne. Det er bedre å være bunnløs i hjernen enn grunnløs. Det er heller ikke meningen at alle skal forstå det skaldegubbens hjerne leker med, ofte forstår ingen, selv ikke eieren av hjernen.

Men er dette hjernen til skaldegubben? Blåfiolett senter omkranset av uforståelighet og uendelighet?

“Purple Soul”

Å forstå alt er ingen gitt – men å forstå det er ikke like enkelt for alle. “Åh, du kjære du søte – la meg kysse deg, mmm… du  smaker som en himmelsk aprikos” – hvor mange vil forstå at ordene ikke alltid betyr det de umiddelbart tenker som en naturlig logikk? “Hvem kysset han? Oline? Anna? Turid?” Nei – faktisk det setningen sier: En solmoden aprikos. Selvsagt kan man snakke med en aprikos! Høh! Du er en fantasiløs skapning! Et fullverdi univers har ingen begrensninger, og min hjerne følger den tanken hvor metaforer går hånd i hånd med virkelighetens vesen – forresten, har noen en endelig fasit på all virkelighet? Nei, ingen har, selv ikke Abigal i sannhetens tårn. Tårnet som råtnet fra bunnen av og slukte til slutt hele forestillingen om en skrift i sannhetens navn.

“Ikke la andre bestemme sannheten for deg”

Sagaen om Atlantis kunne ikke eksistert uten medfødt tolkningsfrihet og visjoner om at mennesket ikke kjenner alle fakta og at fakta nødvendigvis ikke betyr sannhet i vår daglige forståelse. Fritenkeren Platon var en av sin tids begavelser med naturlige medfødte evner til å tolke utenforbi boksen. Om Atlantis egentlig har eksistert slik vi mennesker vanligvis oppfatter eksistens er det ingen som vet. Men å forstå hva sagnet om Atlantis innehar i verdi er ikke like enkelt for alle, de evige sannhetssøkende tørrpinnene har i grunnen en vesentlig mangel i sjelsevnene fordi de mangler forståelse for det som ikke er opplagt og korrekt bildelig dokumentarisk. Å forstå det menneskelig for de uforklarlige, er noe de ikke evner og da dømmes det med klubben tre ganger for usant. Å dømme det man ikke forstår blir ofte en dåres skjebne.

“Ikke la fantasien din tørke ut i en sparegris”

Irrgrønt sommergress er ikke ensfarget grønt, hvis du bare ser det grønne taper du synet av fargeuniversets trolldom. Pek på hva du vil så skal jeg forklare at nyansene er der, kanskje i så stort format at selv ikke jeg får med meg alle. Slik er det med mennesker og – pek på et og du ser en uendelighet i nyanser, pek på et annet og en ny uendelighet – men ikke en klone av den førstes nyanser, alle har sin helt unikitet. Menneskekroppen kjenner alder, men ikke sinnet, sjela. Har man vært ungdom så mister man ikke den om årene er mange, men når man er ungdom kjenner man ikke resten fordi man har ikke vært der enda. Man kan ikke forvente at en tjueåring skal ha samme forståelse og nyanserikdom som en femtiåring – men en bør kunne forvente at femtiåringen har forståelse for tjueåringen.

“Shades of Substance”

For enkelte kan sikkert bildet over stå som deres forståelse av andre mennesker, biter er forståelig, mens andre deler er totalt ukjente. Helheten kan kanskje virke fremmed, og muligens litt skremmende. Som bilder kan menneskers indre virke som uforståelige abstrakter av en ukjent verden. Men selv det mest avsindige fantasiskapte bilde blir enkelt i forhold til menneskets indre. At noen ikke forstår skal ikke lastes deres vekt dersom de ikke selv dømmer det de ikke begriper. Men vi er naturlig fødte dommere, noe som går i en evig arv – dessverre. En sak er å dømme noe som er fullt og helt forstått, men det er et eget tap å dømme det man ikke forstår. Og hvordan kan man unngå å dømme seg selv når egen forståelse ikke vedkjenner seg at man ikke er Mona, eller Arild – og aldri vil bli?

“Du er bare en, deg selv – og vil alltid være bare deg selv”

Så.. salte kyss er og sukker, søte. Motstridene for mange, men de evner ikke å smake nyansene, eller vil ikke erkjenne fordi ytterpunkter i skjønn forening ikke står i deres lærebok. Som Unni står foran speilet: “Jeg er perfekt” – ja du er perfekt, men ingen fasit over perfeksjonismen. Du er perfekt som deg selv, som Unni, som den du er. Ingen i hele verden kan være deg mer fullstendig enn deg selv – men du vil aldri bli en mal for Lene, så glem det. Det finnes og menneskelige illusjoner; bare se på tv’en. En verden full av glansbilder. Men det er en illusjon lik barndommens blanke glansbilder av engler. Vil man bedras så tror man på englene. Hos meg er engler illusjoner og metaforer i min fantasiverden. Om en har fått medfødt fyldige doser av fantasi betyr ikke det automatisk dårligere evner i virkelighetsforståelse. Om noen tror det så mangler de dybdeforståelse.

“Ikke frykt mørket, det lysner snart”

Noen ganger er det greit å gå i egne spor, andre ganger er det mer fruktbart å vandre der ingen spor finnes. Sikkerhet for livslykke finnes ikke, men de fleste søker så godt de evner. Om kontoen sprenger grenser eller motsatt betyr lite til slutt. Til syvende og sist er man et menneske med følelser og behov, materielle verdier har ingen sjel som kan tilfredstille de grunnleggende behovene. Det er skjønt sant at vi har det best når vi slipper å telle ører hver dag. Men det er og sant at å måtte telle hver dag når kontoen renner over kan få destruktive maniske negative påvirkninger. Men de fleste er alene i verden, svært få av oss er egentlig ikke alene. Å innse det er ikke annet enn å innse fakta, og forholde seg til omstendighetene uten å klatre ned i brønnen. Håpet der inne vil overleve uansett til siste åndedrag. Men å gå i kjelleren av og til er en del av fleres natur, og kanskje kommer vi opp igjen og har vokst i høyden. Men skygg unna brønnen..

“Glem aldri rosene som var, de vil komme tilbake en vakker dag“

Det er i julemåneden, med glitrende milde – du skjønne og pakker og pinnekjøtt med stas. Og snart kommer nissen kjørende i sin SUV med konvolutter med gryn i til ungdommer og massive pakker til de små med bytterett og angrefrist. Alle musene danser rundt plastikktreet før de går i fella og katten tenner røkelse og sniffer myrra bak einerbærbusken fra Planteland. På låven er det fullt med rot etter siste fjosdans og nissefar spiser i skjul julegrøten fra Fjordland.

Valgets kvaler mellom 21 utgaver pålegg med sylteagurk, sterk sennep og rødbeter. Kaker i fasonger og bokser, kaker brune og hvite, kaker med melis og øyne, kaker i vers og moll, kaker, kaker! Give me a julekake now! Engler daler ned på kjøkkenet for å spise seg fete, i mens vanner husfar julebusken og drikker rød sint brus med pynta sugerør og nynner taktfast – HooHoo! Nå er det jul igjen og alle kjerringene pumper deig på kjøkkenbenken!

Joda – nok en jul er i sikte. Jeg har da pyntet noe allerede – nysnøen fristet til det, aldri blir julelysene vakrere enn når de får speile seg i ferske snøkrystaller. I natt var det minus 12 og mørk koboltblå himmel med isgrønn tone og stjerner. Men i havhorisonten svermet rødrosa feer på kantskyer like til midnatt før de la seg. Et fargesprakende eventyr av de store og noe vi trengte her på flatelandet etter et vasstrukkent halvt år hvor ingen har sett himmelen.

Julen er et avbrekk fra lange hverdager i mørketiden. Men for meg er den og et skille, et viktig skille. Sammen med nyttårsdagen markerer den at nå går det rette veien på kalenderen. Det kjekkeste med selve julen er å se barn som er ekstatisk glade når nissen og pakkene kommer. Ikke noe slår barneøyne som er så ekte glade som bare barneøyne kan være. I julen er det barn som skal ha førsteplassen, vi voksne skal bare være hjelpende statister. Og det varmer nok bare med å se på de glade småtrollene – og la de få ha nissetroen så lenge de klarer.

Jeg husker selv veldig godt barnejulen – sitringen og gleden. Og alle de voksne som samtlige var smilende og glade, og selv fikk jeg med velsignelse være ekstra vill i juletiden – forsåvidt fikk jeg det hele året og. Forresten var jeg ikke så vill, mer snill, sier de. Villsnill kanskje, men 100% meg selv – det er noe alle barn bør få være den korte tiden de er barn. Jeg tror det er svært viktig at mennesker kan vokse opp og se tilbake på en glad barndom – jeg vokser enda. Som menneske – høyden krymper kanskje med årene, men trøsten er at de du vokste opp med krymper og, haha!

Det vanskeligste med julen er spørsmålene om hva jeg vil ha – altså i pakkene. Hva jeg ønsker meg. I dag hvor alt kan kjøpes og nesten sagt: er allerede kjøpt, er det ikke like enkelt. Jeg vil helst ha noe personlige, noe som er selvlaget – problemet er bare at ingen snart lager noe selv lenger. Men det er alltid første svaret – og kjapt må jeg gå over på neste fordi alt kjøpes i dag, og ikke lages hjemme. “En bok” svarer jeg da. Joda, men hvilken bok? Tja – der stopper det fordi jeg har et hav av bøker allerede, ja et skillig hav fra gulv til tak. For å slippe fadesen jeg gjorde forrige år da jeg sa at “det er det samme, du finner sikkert noe” – og jeg endte opp med en totalt uinteressant stabel med samtidsromaner og bøker fra kjendiser og politikere som skulle tjene seg fete til jul, hopper jeg raskt over på neste: “Tja, t-skjorter og stillongser, sokker? Alt i medium så det må vel være greit?” Er ikke det godt nok så: “Nei – aner ikke, men du finner sikkert på noe, en overraskelse..?”

Men i disse tider strander det ofte når ingen har en liste, overraskelser er blitt skremmende å klare – tenk hvis det ikke var det han ønsket seg?! Skrekk og gru! Og noen ganger føler jeg meg som en enslig sak som ikke har en lang plukkliste å levere ut, alle andre fra stort til smått ser ut til å ha lange lister, ja noen sågar med varenummer i mange siffer. Jeg skal dog innrømme at de listene gjør det litt enklere og kjappere å fylle kjerra med pakker.. Men lister vil aldri komme fra meg, jeg vil helst ikke vite hva jeg får fra noen i det hele tatt.

Jeg har allerede prøvekjørt pinnekjøttet og riskremen – kokte en 20 liters gryte forrige helg som det er levd høyt på siden – det var perfekt. I år skal jeg ikke være hjemme på selve pakkedagen, så da mener jeg tjuvsmakingen er helt legal. Må da for pokker få satt inn kåken med duft av pinnekjøtt!

Noen reiser til palmer og halvkald sand i julen, jeg tror aldri at jeg blir med der i den høytiden. Men nå er det nå blitt slik at enkelte reiser til syden nesten hver helg, som andre reiser til hytta har de gjerne sin egen lille kåk der nede. Før var tonen at det var jo så billig der nede, så da kunne de med god samvittighet kjøpe klippekort på flyet. Nå er det flere og flere som klager på at det er blitt så dyrt. Mulig enkelte av oss er blitt for bortskjemte etterhvert. Og arvehyttene selges ganske kjapt i dag – det er visst blitt så dyrt og tidkrevende å ha hytta alene når ikke far og mor eller bestefar og bestemor sørger for dekket bord og vedlikehold. Hyttejul kan ihvertfall anbefales, og særlig for de som har fjellhytte.

Julen er koselig den, men jo eldre jeg blir jo mer lengter jeg til 1. januar. Når blikket kan langsomt gli over jærlandskapet og vite at nå går det mot vår og lyse varme dager. Og i januar letes vårtegnene frem – de er som små skattekister som bare venter på å bli oppdaget. Så egentlig får jeg alle pakkene jeg ønsker meg i januar..