Tilstede..


En ørn padler dovent inn i solnedgangen der ute i havet, jeg følger den med øynene mens jeg skriver her og nå. Usigelig vakkert og fredelig. Jeg blir varm innvendig, men samtidig kommer lengsler og dragning mot horisonten. Det har alltid vært slik – jeg er en evig drømmer som lar sjelen og tankene få vandre fritt. Friheten til tankene og sjelen er livsnødvendig for meg – de samler og gir meg godhet og varme, frihet – slik livet burde være.

Men det er dessverre ikke samsvar – virkeligheten, ansvar og plikter lar aldri tankene og sjelen få vinne. Tilsynelatende når de frem av og til, men aldri fullt og helt uten barbering. Hvorfor har jeg vel mer eller mindre sluttet å spørre om. Men håpene får aldri virkeligheten eiendomsrett til. Samtidig har jeg aldri slutten å spørre meg om hva som egentlig er virkelighetens sanne maske..

Løfter et sommerslitt blad forsiktig – hva skjuler det? Bak er mer spennende enn foran, hva som skjules. Livets gåter er ikke åpenbare. Oktober lokker, snart kan jeg plukke porselensblader – skjøre og vakre med rimrand. Livet er noe godt av og til, men og en forbannelse noen ganger. Mennesker er som oktoberbladene, skjøre – selv om noen iherdig velger en stålrustning. En usynlig rustning.

Det mørkner ute, men i havet ligger enda en palett av varme farger. Kikker utover – jeg kikker alltid utover, selv når du ikke ser det så er jeg på vandring. Nyhetsbilder flimrer forbi som noe uvirkelig – jeg er jo på vandring, evig. Rastløs, både på godt og vondt, lengsler – men du ser det ikke. Jeg ser det når jeg nå kikker i vinduet og ser meg selv, men jeg vet hva øynene forteller, ingen andre. Jeg er ikke her, jeg er der – der ute. Der hvor jeg lengter, der hvor evig glede bor..

En liten by, en lang gate med yrende liv, mennesker i tripp trapp formasjon. Kikker rundt mens jeg rusler rolig mot nord. Noen smiler, noen har ikke tid, noen undrer seg. Jeg smiler tilbake, som alltid, men smilet er på auto – for jeg er jo ikke her. Smilet er her, men ikke jeg. En dame snakker til meg – hvor bakeren er. Men jeg er ikke kjent så jeg beklager. Hun prater videre om hva hun gjør her som gjest – jeg lytter og smiler, er tilstede – men jeg er ikke her. Jeg er langt, langt borte. Men jeg er her og. Tror hun. Går videre, i mellom maurene, menneskene. Nesen får impulser, noen dufter såpe, noen parfyme – og der lukter det brød. Bakeren. Går inn og kjøper noe godt, setter meg på en benk utenfor og nyter og smiler mot alle himmelretninger, men jeg er ikke her..

Ryggsekken gnager, det er varmt. Gjøken er her og følger i bakgrunnen. Lerkene jubler i sky, en vandrefalk haster forbi mot reiret, det vaker i tjernet. Øyenstikkere møter meg over siste lyngmarken og sommerbrisen smyger seg rundt sammen med bjelleklang fra sauene i lia, og nede i Bjørkelia kaller Mari trallende på kyrene – endelig fremme! Jeg er her – ja nå er jeg tilstede med hele meg..

Månenattens magi.

Ser på månen, den leker med nattegrønne blader – og tankene mine.
Månenetter i fargesprakende crescendo, men og i tankefarger.
Hvorfor opplever jeg de alene?
Kanskje er det bare jeg som ser helheten og ikke bare en måne..

Jeg ønsker ofte at jeg var et annet sted.
Men hvor?
Et annet sted, en annen verden.
En verden hvor livet er bare kjærlighet.

Månenattens eventyr lar meg reise.
Det er godt å kunne reise uten sekken med plikter og annen jordisk forbannelse.
Formelle faenskap legges igjen.
I månenattens eventyr blir alle vakre – også jeg..

Ekte kjærlighet fryder seg i månenetter, men også når du våkner.
Noen er heldige og fryder seg selv uten månenetter.
Men hvor mye, og hvor ekte vet de bare selv.
Noen lar seg resignere inn i kjærlighet – måtte de få oppleve månenattens magi og endelig høre sjelens rop.

Jeg forstår godt at noen spør om livet – hvorfor.
Hvem ønsket opprinnelig å bli en robot?
Det finnes mange gleder – men hvor dypt sitter de egentlig?
Hvor ærlige er vi med oss selv?

Hva er nytten med en bag gull når sjelen lever i en steinrøys?
I månenetter betyr ikke gullet noe.
Nei, månenetter er sjelens vandring i paradis, dens håp..
Men vedmodigheten har og våknet – igjen..

Det vakre i verden er ikke menneskeskapt.
Månenetter er ikke kunstig formet, månenetter er nakne i all sin prakt. Og ekte.
Lengsler blir gyldige i månenetter.
Ønsker om et liv evig rus – kjærlighetsrus..

«Felles kåtskap er ingen garanti for evig kjærlighet» sa noen.
Hvem husker jeg ikke – kanskje var det månenatten som hvisket?
Mangt av livets sannheter kan oppdages i en månenatt.
Kanskje er det da man burde se seg i speilet. I en månenatt..

Smiler, en flaggermus vingler forbi i månenatten.
Flaggermusen er våken i månenettene, som jeg.
Men jeg ønsker meg vinger, som flaggermusen.
Jeg trenger vinger for å dra inn i månenattens eventyr.

I månetter er jeg bare meg selv.
Månenettene får ingen ta fra meg – ingen.
Jeg bygger et skjold dekket med månenattens magi.
Hvem jeg er vet ingen, de bare tror. La de tro – jeg vet hvem jeg er, hva jeg er – hvor jeg lengter..

.
.

Endelig..

Etpar måneder senere enn normalt er hagen dekket av hele fargesirkelen. Etter noen varme dager nærmest eksploderte alt på en gang. Fuktig jord med varme gjør at man nesten kan se gress og blader vokse.

Det gjenstår å se hvor mye som er dødt, noen blåbærbusker ser ut til å ha tatt kvelden og staudene er et stort spørsmålstegn. 2 kjempetujaer er og døde og må erstattes. Men noe underlig har skjedd som er positivt, jeg har nå fått min egen blomstereng, i den nedre hagen er plenen nesten dekket av ville blomster i mange farger. Hvorfor er vanskelig å vite, men jeg ser det samme i noen bed og, der det var heller sparsomt med blomster tidligere har disse nå blitt så mange at de dekker hele bed.

Jeg har minst 2 piggsvin i hagen i år, de kommer frem i skumringen som regel for å lete etter mat. Under er et par, en hunn og en hann, de grynter og herjer på utenfor soverommet hver natt og hannen løper i ring rundt hunnen som et rituale før paringen skjer – morsomt å se på, men de bråker såpass mange ganger at man våkner. Piggsvin er koselig å ha i hagen, noe jeg er vant med fra jeg var liten av. Hannen er den bak og jeg knipset de i solnedgangen.

Tulipaner i mange farger og former skinner som små lysekroner med fargekupler. Synd tulipanene ikke står hele sommeren. Jeg hadde fugler som hekket i flere av kassene, men nå er alle ungene fløyet ut. Dog var det første året det ikke var hekking i stærkassen, det har vært en jevn nedgang i bestanden over flere år nå og man ser ikke så mange lenger som før i tiden.

Men nå står heia for tur – en måned forsinket minst. Været på heia er ofte ikke det samme som her nede i lavlandet så jeg må som regel sjekke værkartet der oppe før jeg bestemmer meg, det nytter ikke å kikke ut på været her. Og om det har vært noen varme dager er det fremdeles mange dager med motsatt enda, å få stabilt varmt vær ser ut til å være vanskelig foreløpig. Det er og mye å ta igjen i hagen, våronna er 2 måneder forsinket.

Øygardsaken.

Øygardsaken er blitt en skammens plett for norsk media – det er ufattelig for meg at retten tillater at media med 60-70 personer sitter der daglig og refererer. I tillegg kan ikke media/pressen bortforklare at de samlet sett er lite objektive, det skinner så til de grader igjennom hva deres mening er. Det er og lett for media å få oppslutning for deres syn – for hva kan en gammel gubbe stille opp med mot en ung kvinne/jente når den typen beskyldninger kommer? Ingenting – menn er jo fødte griser og verst er gamle griser i følge mange – så klart han må være skyldig, fy seg den gamle grisen! Man ser det i avisenes kommentarfelt – og størst antall som mener han er skyldig er kvinner.

Det er skummelt det som skjer fordi det handler om rettssikkerheten – hvordan kan den ivaretas med den gapestokkentendensen som pressen står for? Tar man en enkel runde og ser så hva disse journalistene refererer fra rettsaken, skinner det like tydelig gjennom som sola på en skyfri dag at særlig VG er skremmende lite objektive og har som regel å unnlate alt som er til fordel for tiltalte og høyser opp med store bokstaver det de mener er momenter fordel fornærmete. VG mener de har belgg for denne fremgangsmåten fordi jenta er mindreårig og skal skånes. Men ser de ikke selv at da blir det håpløst – et håpløst ensidig bilde de er med å skaper? Hvis de mener så sterkt og ekte at jenta må skånes så mye som de mener da burde de heller latt være å referere fra saken.

Normalt går slike saker for lukkete dører og ofte av hensyn til fornærmede. Men etter min mening er en av årsakene til at denne saken går for åpen rett at det er en viktig strategi for å bygge et offentlig inntrykk – et inntrykk pressen så skaper ved sin lite objektive referering. Men ønsker man virkelig å skåne jenta i denne saken så ville det vært best med lukkete dører, selv om det er en dårligere taktikk. Skulle det nå eller senere vise seg at Øygard virkelig er uskyldig så stakkars mann, han er dømt uansett pga pressens strategi. Og det vil ikke bli bedre for jenta heller dersom saken går i hennes dissfavør når hun er blottlagt så mye offentlig. Det er et høyt spill som foregår her av påtalemyndighetene og med rettens velsignelse.

Det må være vanskelig for juryen å dømme i denne saken med såpass mange uklarheter og det tunge presset fra media som uten tvil ønsker å ha rett, dvs at han skal dømmes skyldig. Det må likevel kokes ned til hva man med rimelig sikkerhet kan forholde seg til. Og hva har man egentlig som har noe substans? Under noen få punkter jeg føler er vesentlige, dog må det understrekes at jeg kjenner ikke saken inngående, det er kun etter et samlet bilde jeg har dannet meg så langt i rettsaken.

1. Det første overgepet skal i følge jenta ha ha skjedd på hytta når kona var på butikken. Nå er det såpass motsagt på flere måter at man bør vektlegge dette, man kan ikke se bort fra de momentene som taler mot at kona ikke var på butikken. Kona selv har nektet for dette og i tillegg er det ingen kortbruk registrert og det virker urimelig at hun skal dra helt til butikken og tilbake igjen samme dag de skal reise hjem fra hytta. Det samme er påpekt av en nabo til hytta. Jenta har visst samtidig forklart seg ulikt ved forskjellige ganger omkring detaljer om dette overgrepet.

Etter min mening kan ikke retten/juryen se bort fra momentene her, da gjør de ikke jobben slik de skal etter retningslinjene. Dette er og et av de viktigste og tildels avgjørende punktene i tiltalen, dvs det første påståtte overgrepet. Min vurdering er at her er det samlet sett såpass mange biter som taler i mot at noe har skjedd at man med en nøktern sannsynlighetsvurdering ikke kan enkelt sette en strek over alt og velge ensidig å stole på det jenta sier. Velger man det siste sier man direkte og at kona lyver og at naboene har skylapper og lider av blindhetssymptoner. Jeg tror saken faller og står her på hvordan retten vil konkludere angående det første påståtte overgrepet. Faller de ned på at det er ikke sansynlig at det har skjedd, vil antagelig resten og falle som en rekke dominobrikker.

Aktor sa i tingretten at Øygard hadde brent bevis, sengene. Selvsagt fulgte pressen stort opp dette og Øygard har fått både trusler og gjennomgått hele tiden siden aktor kom med den påstanden. Nå viser det seg at hele bildet var forvrengt og totalt usant fra aktor side – en løgn rett og slett. Sengene var først undersøkt av politiet som sikret eventuelle bevis og dette kjapt etter anmeldelsen. Lenge etterpå vurderte så Øygard og kona at de ville bytte ut sengene for å slippe å minnes på saken. De kjøpte nye senger, men de gamle ligger lagret på loftet på hytta. Dommeren spurte og om rekkefølgen, hvordan de hadde gjort det, dvs hvilken seng først. Jeg husker ikke hele saken der, men fikk forståelse av at poenget dommeren ville frem til var at rekkefølgen de byttet ut sengene på kunne tyde på at Øygard ikke visste hvilken seng jenta hadde forklart det skjedde i. En særdeles observant dommer som fikk frem et viktig moment ingen hadde tenkt på tidligere. Men hva skal man mene om en aktor som bruker direkte løgn som påstander for å vinne en sak? Det er etter min mening ikke holdbart overhodet og kan tyde på at det er gått prestisje i saken. Det er nå og høyst legalt å spørre seg hvor mye man kan stole på det aktor vekter eller fremlegger av hans tolkninger og vurderinger.

2. Skype-og sms meldinger er vektlagt som sterke bevis mot Øygard. Nå har ikke jeg lest alle de, men man danner seg likevel et bilde. Man kan med en gang si at her har hodet til Øygard vært på feil sted – dvs man kan si det i ettertid når det ble en del av en sak. Ordvekslinger på medier som det vil aldri bli som ordvekslinger face to face. Den typen ordvekslinger blir svært ofte og krydret med masse pjatt og vas, tull. Og ordvekslinger mellom en tenåring og en 50 åring via skype og sms må bli «noe for seg selv» – de lever i hver sin verden når det gjelder disse mediumene. Øygard virker heller ikke til å være særlig bevandret i chatteverden for å si det enkelt.

Men det jeg føler at man gjør i når ting fremlegges som «bevis» angående skype er at det er mange bruddstykker som sammen med dialekt og aldersforskjeller kan tolkes slik påtalemakten ønsker at det skal tolkes. F.eks slo man stort opp at Øygard hadde avsluttet en samtale med noe ala «inn og ut og frem og tilbake…» og noe jeg ikke husker. Man kan i rette settingen der lett tenke seg at her er det noe som angår samleie når det er satt uten antenner. Kona til Øygard fortalte nå at det uttrykket var noe Øygard rett som det var brukte i flere sammenhenger, når noe var bra, og et uttrykket han hadde med seg fra barndomshjemmet. Aktor og pressen ønsker selvsagt ikke fokus på den forklaringen fordi det passer ikke med deres tolkning av uttrykket. Og helt klart er det flere lignende ting som er dratt frem som nok kan forklares med noe helt harmløst. Det gamle om at man leser som man selv ønsker er garantert et moment som er brukt her av påtalemakten.

Man kommer imidlertid ikke bort fra at Øygard har ordlagt seg både skjødesløst og også naivt – men man kan ikke dømme han for det. Det er ikke det han er tiltalt for, her får nok skammen være mer enn nok straff. Min oppfatning er at det er lite konkret man kan vektlegge fra alle disse sms’s og skypemeldinger når det gjelder selve tiltalen, ikke en eneste setning har direkte ordlyd om samleier, noe jeg finner underlig med tanke på hvor mange det skal ha vært i følge jenta og påtalemakten. Som kjent – til tross for rundt 50 påståtte samleier finnes det heller ingen tekniske bevis. Etter å ha endevent en haug med mobiler i flere år har påtalemyndighetene heller ikke funnet det påståtte nakenbildet Øygard i følge jenta skulle ha tatt – aldri før i Norgeshistorien må det ha blitt brukt så mye tid og ressurser på å lete etter et bilde.

3. Enkelte vitner har antydet at årsaken til påstandene fra jenta kan være en hevn når Øygard satte foten ned, noe han aldri vistnok har gjort før. Det er selvsagt deres tanker, men samme hvor mye man ønsker å tro på jenta så må man ikke bli blind for alternativer. Skal man dømme noen må alle steiner vendes og alternative forklaringer vurderes for sannsynlighet. Dersom det stemmer som Øygard og kona sier om den episoden med bussen at hans reaksjon var bunnet ut i at de ikke lenger stolte på jenta – at hun løy og brukte de ved å si at hun lå hos de mens hun heller var med kjæresten så er det forståelig at han reagerte. Man kan heller ikke se bort fra momenter som at Øygard ikke selv har barn og har f.eks dermed heller ingen erfaring med tenåringsjenter som kan være en prøvelse i perioder. Man mangler endel av antennene når en selv ikke har hatt barn og hatt de som tenåringer.

Jenta har og ment hele tiden at de var kjærester, Øygard blånekter for det. Jenta kan likevel opprinnelig ha trodd at de var kjærester – akkurat det er ikke så veldig underlig når man tenker etter. Men hverken kona eller andre har sett noen som helst tegn på at et tosidig kjæresteforhold skulle eksistere, de aller fleste er samstemte i at forholdet har vært som en slags stedatter for Øygardsfamilien og at hun vokste og ble mer åpen og glad av å være der. At hun så skriver at «nå er det slutt, jeg vil ikke mer osv» er heller ikke noe bevis så lenge man kan evne å forstå at hun kanskje har selv levd i ensidig tro på at de var kjærester. Man bør kanskje heller ikke glemme at jenta selv ikke ville anmelde, det var moren som anmeldte.

Det som er klart i saken er at en av de lyver, hvem kan ikke jeg peke bestemt på, men jeg har bare synset litt rundt hva jeg mener er de springende punktene en jury må vurdere – hva det må kokes ned til. Imidlertid vil Øygard også måtte kjempe mot nye politiske føringer som sier at man nå skal vektlegge sterkere fornærmedes forklaringer når ingen konkrete bevis foreligger i den typen saker. Det er ønske fra høyeste hold å styrke fornærmedes sak og underforstått få flere dømt selv i saker som det ikke finnes bevis eller helt åpenbare avsløringer. Man kan og bør likevel stille spørsmålstegn ved rettssikkerheten når politikere blander seg direkte inn med krav om skjevfordelig av bevisbyrden i en type saker og med bakenforliggende ønsker om å bedre statistikken av politiske årsaker.

Uavhengig av utfallet av dommen så kan man nok mene at Øygard er dømt allerede, og er straffet med en soning til evig tid. Han har mistet all ære og jobben og den psykiske belastningen må være ekstremt stor. Ettersom jeg har forstått har han knapt vært ute i bygda etter anmeldelsen, ikke på butikken en gang. For jenta er nok og rettsaken en stor belastning – og for alt hva vi vet ønsket hun kanskje ikke en rettsak.

Hva dommen blir vet ingen, men det er mange ting utenforbi de elementene jeg listet opp over som taler mot Øygard, politiske føringer, media som så igjen legger føringer for hva folkets dom blir, gammel mann med makt vs tenåringsjente mm. F.eks har en mann ingenting å stille opp mot ei jente som tar til tårene offentlig, vi er bare slik vi mennesker at sympatien går en vei i slike tilfeller. Ja selv om vi vet at tårene kan sitte løst hos mange jenter/kvinner så går sympatien til tårene uansett. Men man kan ikke dømme med bakgrunn i tårer. På den annen side er de som sitter i juryen og mennesker..

Jeg skulle ønske at den som lyver av de to tenkte på den andre og fortalte sannheten, i lengden ville begge fått det bedre med seg selv dersom den eneste sannheten kom frem. Jeg tror og at de fleste ville gitt honnør for den som i dag lyver kom frem med sannheten – vi bør i hvertfall gjøre det og ikke fordømme. Det skal stort mot til å snu og fortelle sannheten i sak med så store offentlige dimensjoner.

Mor Norge, den norske sjela.

«Såsåsåsåsåsåså..du det Tor?» Hans har alltid stammet når han blir ivrig, mengden stamming varierer etter hvor ivrig han er – nå var det forståelig, selv var jeg nær en innvendig latterstamming – krampe. Og synet var for guder og annet løspakk, Fru PeneJeg kom ridende forbi på et gammelt øyk. Fru PeneJeg veier sikkert på den høye siden av 100 og er kortvokst over beina, dvs det meste av Fru PeneJeg er å finne under beltestedet, det er liksom naturen glemte midtdelen og halsen, dog ikke puppene, de er av type mega og på en måte klemt fast under hodet som så hviler på deres høyde. Men vi krampet og stammet ikke pga naturens luner, nei – så ondskapsfulle er vi ikke. Fruen hadde kledd seg i tights og antagelig lånt datterens ridestøvler. Det hele hadde samme effekten som om noen hadde tredd et sugerør over den nedre delen på en ujevn grillpølse. Den stakkars hesten frådet om munnen, antagelig fordi den hadde ledd seg nesten fordervet..

En ting skal den ridende fruen ha – til tross for kallenavnet er hun lite selvhøytidelig og veldig omtenksom, men og lattermild, så jeg regner med at hun ville forstått stammingen til Hans og min vridende magemuskel hvis hun hadde beskuet det hele fra vårt ståsted.

Jeg synes det er flott med originaler, mennesker som våger være annerledes, og ikke minst har kastet det selvhøytidelige vi kan være belemret med fra fødselen av. I en tid hvor man føler at det viktigste er å bli et idol og dyrket er det befriende med jordnære mennesker som føler at all idoliseringen stjeler livsfokuset fra de unge – det er heller ikke plass til alle på kirsebæret. Ofte er og fallet ned fra kirsebæret hardt – også fra kirsebær som er et selvskapt luftslott. Forresten er hele idolsirkuset en tragikomisk affære som burde hatt minst 25 år som aldersgrense – det er tøft for så unge mennesker å bli vraket og satt ned på jorden igjen, sikkert traumatiserende for flere.

Selv tar jeg det med ro hvis noen sier sin mening om meg, samme hva det måtte være – men mange takler ikke det de ikke er forberedt på når de f.eks ber om andres oppriktighet og får en mening servert som ikke stemmer med deres egen oppfatning av seg selv. Selvsagt skal man ikke bevisst trekke ned noen, men det er ikke alle som forstår det og uttaler seg uten selvsensur, forresten – noen mennesker synes jeg det er greit å jekke ned litt, men da har de selv satt seg i posisjonen meget bevisst og posisjonert både seg selv og munnen for nære meg – og da kan fristelsen bli større enn en softis i 30 grader.

Originaler er dessverre en utdøende type mennesker, dessverre fordi vi behøver de, vi kan lære noe alle av de – lære om å leve livet, være seg selv uten å spørre andre hvordan vi skal være, eller la samfunnsnormene styre oss i alt og ett. Norsk tv er og i et ødeland hvor gjenbruk av kjendiser er dagsorden dag ut og dag inn. Og alle disse fordummende påfunnene som f.eks nevnte idol. Norsk media har mistet sjela og svever nå i den intetsigende dalen hvor copycat av seg selv er toppen av oppfinnsomhet hjernene makter. Overfladisk pjatt og reprise av i fjor er melodien.

Den norske sjela har vært i fokus en stund – hva den består av. Det er de som mener den ikke finnes, heller ikke norsk mat – nå er det pasta og annet fra andre land som er mat. Selv erværdige Fjordland pøser på med mat fra fjerne strøk – trenden går den veien, ut med kjøttkakene hennar mor og inn med bambuskudd og ris med rare ting i mellom. Hvorfor påvirkes vi nordmenn så lett av andre lands tradisjoner, og hvorfor drar vi de straks med oss hjem? Jeg har enda ikke sett en spansk komlemiddag, eller japanske utgaver av norske kjøttkaker med tilslørte budeier til dessert. Japsene kjøper mye matvarer fra oss, laks og annet fra havet, men de importerer ikke norske kjøttkaker. Vi importerer alt verden har, og kaster ut det norske.

Jeg leste at nesten ingen barn lenger går julebukk, noe jeg har merket at det minker av selv og. Årsaken var visst at de nå heller løper rundt i Halloweentider og krever snop med trusler dersom sekkene ikke fylles. Julebukk er en del av den norske sjela – men selv der kaster vi ut og importerer andres skikker, andres sjel. Hvorfor? Er vi redd for å være oss selv? Får vi mindreverdighetskompleks av den norske sjela? Barna går julebukk hvis foreldrene føler for tradisjonen, men de går ikke hvis ingen viser de, hvis ingen lar de selv få oppleve. Et samfunn i utvikling påvirkes fra mange hold, men ofte over lang tid – vi importerer dagen etterpå og samtidig koster ut våre egne tradisjoner i rasende fart. Kan det være at vår velstand gjør oss blinde for vår egenart, vår sjel? Kanskje ville vi satt mer pris på oss selv, slik vi er eller var dersom vi ikke levde på navletoppen?

Men tydeligvis ønsker enkelte å kverke den norske sjela og kulturen for godt før noen kan sette ord på den – hva de er redd for aner ikke jeg. Man kan heller ikke tvinge folket inn i multikulturell tilstand, uten tvil er det flere som ønsker en slik utvikling koste hva det koste vil. Slike ting må nok heller komme gradvis og naturlig – og kanskje blir det et selvskudd å begrave den norske sjela – åpne armer er og var en del av den norske kulturen. Både de som bor i og de som styrer fra Oslo bør nok lære seg at den norske sjela nok er sterkere i resten av landet, og ikke så påvirket og utvannet som de skulle ønske. At lille Norge er gått over fra spredt bosettelse til urbanisme er i hovedsak politisk besluttet, men da må de ikke klage når Oslo blir en magnet på unge mennesker og nye landsmenn – politikerne tok kanskje ikke høyde for eksplosjonsartet engenerasjonsutvikling, men det er deres oppgave å løse medfølgende problemer – og ikke resten av landet.

Paradokset er stort når politikerne først har skrevet under på urbaniseringsplanen at de så i neste omgang forventer – ja nesten krever at noen «må» bli igjen og holde på den norske sjela og landskapet pga turismen. Turistene ønsker jo naturligvis et levende og typisk norsk samfunn rundt i alle krokene de ønsker å besøke. Turismepotensialet i Norge er beskrevet som større en oljemengden vi nå flyter på, men hvem skal holde potensialet i hevd når ungdommen strømmer (som planlagt) til byene og etterlater seg stort sett gamle kaller og kjerringer? Vi kan heller ikke tvangsflytte nye landsmenn til å holde skansen, tenk selv dersom du var på ferie på andre siden av kloden i en liten landsby og alle som bodde der og betjente deg var fra alle andre land enn det du besøker?

Jeg er stolt av å være norsk – og bruker ikke ordene bare som en frase i godt selskap. Den norske sjela er jeg en bit av og ønsker å fortsette med det. Jeg blir arg når politikere med makt og vedtak utvanner den norske sjela for å tekkes nye landsmenns behov. Det har de ingen rett til. Hvis jeg flyttet til et annet land ville jeg aldri fått meg til å kreve at befolkningen skulle tilpasses min kultur, min kultursjel. Det er og et tegn på misforstått integrering at et land skal kaste sin egenart av hensyn til innvandrere fra andre land. Flere innvandrere jeg har snakket med mener det samme og forstår ikke norske politikere som mer enn gjerne ofrer den norske sjela, kulturen. De som stiller spørsmål ved den norske sjelas egenart og berettigelse burde fått tilsendt en rull gaffatape med ordre om å tape munn og fingre.

Den norske sjela er en god sjel, en vennlig sjel, en omtenksom sjel, en gavmild sjel. Den norske sjela burde gjødsles og dulles med, vernes. Selv innvandrer flest elsker den norske sjela – hvis ikke hadde de ikke trivdes her. Politikere og media burde heller fremheve den norske sjela som noe positivt og slutte å koste den under teppet som noe uønsket eller latterliggjøre begrepet. Den norske sjela er fordelt over hele Norge, mor Norge er dens opphav – Oslo er bare en bit av den norske sjela, aldri glem det og slutt med å tro at Oslo er en mal for fremtiden. Fremtiden er den norske sjela – hele mor Norge. Ikke kverk mor Norge bit for bit..

Stjernenes sang..

Små smuler av something and broken memories of nesten glemte hybrider av love and små vers i øret – hverdagens tankemangfold som ikke deles med andre enn kråkefaen utenfor vinduet. Pelagonske businesskvinner med flakkende øyne og med stramt tilpassete modellklær og lange klakkende sexy støvletter stresser rundt med handlekorga – mon tro om det var dette de trodde livet skulle bli?

Livet i puddingskålen. Men uten ville jordbær, kun tamme feite underarter importert fra fjerne strøk. «Stopp nå litt med denne stressingen perfekte kvinne – se her skal du få en liter vaniljesaus dandert fra topp til tåspiss». Må flire litt av tanken mens jeg venter i køen – jøss da! Er hun tankelser? Hun smiler plutselig lurt til skaldegubben og har et glimt. Muligens var det bare at hun fant ut at han ikke var farlig likevel – kun litt villmarksvill på utsiden, kanskje han tross alt har slips hjemme? Hm.. med et grøss i ballehårene daler følelsen av en ukjent verden inn, en som ikke er min..

Forresten rødmet jeg litt da jeg ble naken, avkledd – da jeg ble avslørt, eller trodde hun leste tankene mine. En naturlig rødming, medfødt, ikke brannbil, men kledelig lett villrød. Tåpelig! Hvorfor skulle jeg av alle rødme bare fordi jeg ønsket å døpe et urbant kvinnfolk i vaniljesaus? Det er da den naturligste ting i verden! Eller er det ikke…? Jaja – Hardanger du vene og – et eller annet godt for sjela. Vaniljesaus hører naturlig hjemme i Hardanger. Da jeg var noen og tjue danderte jeg ei budeie fra Kinsarvik i vaniljesaus, og hun likte det! Hun lo og smilte – vel, jeg sølte litt på hånden til hun som serverte, men det går ut på det samme – ikke sant?!

Jeg liker ikke lenger når det står best før på maten – det er noe med de ordene som er.. et eller annet.

Våren har vært et frosthelvete, strålende sol hver dag – men kaldt. Uvanlig kaldt til Jæren å være. Jeg krever nå at vi og skal få noe av den globale oppvarmingen! Min neste kjerre skal bruke minst 2 liter pr kilometer! Forbannete dommedagsprofeter!

Du er så søt lille du
Du er så søt når du blir sinna
Du er så søt når du smiler
Du er så søt når drømmer

Du er så søt lille du
Du er så søt når du undrer
Du er så søt når du..

Arghh! Kutt ut! Jeg er ikke søt, jeg er tøffe Tor og en hardbarka gubbe!

On the other side – fiskegratengen er ikke som før, den før ble riktignok laget av mor. Jeg kan og lage en god fiskegrateng. Hvis jeg ville, men jeg vil ikke – kjøkkenhobby er ikke min greie, blir fort rastløs og kjefter på komfyren for at den er for treg og lite snakkesalig. My komfyr is taus..

Det var nesten natt, jeg satt i bilen ved en avkjøring på Hårr, her hvor Jærhavet vasker seg like opp i veien. Havet lå blankt og fredelig like til verdens ende – himmelen var vinterblå og stjernene speilte seg i vannflaten. Jeg satt med nedrullet vindu og følte havets ånde, havet lever selv når det sover. Milliarder av stjerner dekket taket og det hele var usigelig vakkert – universet ble levende som et storslagent eventyr. Jeg satt og drømte meg inn i en verden som er evig og uten grenser…«Hører du stjernenes sang…?» Jeg kvakk til, hvem sa det? Jeg frøs på ryggen, nakkehårene reiste seg. Nei, ingen var her, jeg var alene, men noen sa ordene, ikke nå, men for lenge lenge siden – og nå kom de som ut av ingenting.

«Hører du stjernenes sang…?« Underlig hvordan vår underbevissthet er skapt, underlig hvordan glemte ord og hendinger plutselig kommer frem igjen fra intet. Så var det aldri glemt likevel, det lå der bak til.. ja til noe bestemte at nå var tiden inne, nå – akkurat nå, og ikke om et minutt eller i går, akkurat nå, i dette sekund. Selv etter så mange år. Og nå husket jeg plutselig alt – alt jeg hadde glemt..

Vi hadde gått på samme skole, både barneskole og ungdomsskole. Hun – Anja, kom opprinnelig fra et land i østeuropa men vokste opp her på Jæren. Anja var ikke som de andre jentene – hver gang vi skrev en stil fikk hun toppkarakter og hun måtte lese stilen høyt. Den ene læreren kalte henne for skolens filosof, en annen sa at dessverre fantes det ikke høyere karakterer. Hun var like snill som de karakterene hun fikk, og de andre ungene følte nok at hun var litt for voksen for de. Men jeg likte henne veldig godt, vi var gode venner og jeg følte vi hadde mye felles i interesser og hvordan vi tenkte.

En vinterkveld som i dag med frost og klar himmel dro jeg hjem til Anja for å levere en bok hun ville låne. Faren åpnet og viste meg inn, jeg var godt kjent der fra før. «Anja sitter på berget Tor» sier han. «Berget» var en diger stein i den store hagen deres som de hadde laget et liten terrasse på. Jeg gikk ut og opp til Anja på berget, hun satt med et teppe over seg i en tresofa de hadde der. «Hei Tor» sier hun og smilte. Jeg satt meg ned ved siden av og hun delte teppet. Herfra kunne man se hele Jærhavet og himmelen som levde av alle stjernene. Selv om det er mørkt er det aldri så mørkt at man ikke ser, nei universet og den blå jærske nattehimmelen lyser opp. Et storslagent syn og vi begge satt tause og kikket på himmelen og havet.

«Hører du stjernenes sang…?» hvisker hun nesten, liksom for å ikke forstyrre. Jeg nikket bare rolig til svar – selv om jeg ikke hørte sangen forstod jeg hva hun mente. Stjernene var som små levende krystaller som klinget i kor lik titusen krystaller i hver sin snor gjør når berører svakt hverandre i brisen. Vi satt der lenge og snakket lavt om universets gåter og eventyraktige verden, ja så lenge at faren kom for å hente oss, han var redd vi frøs på oss både det ene og det andre.

Og nå kom det hele tilbake, her ved Hårr en sen og klar vinterkveld. Jeg smilte litt «Jo – jeg hører stjernenes sang Anja..» hvisket jeg for meg selv mens jeg kikket opp i himmelhavet..

Vår i fjæra.

Salte kråker krangler om en vindtørket skrubbeflyndre og mens de vingebokser og kjefter gjør Alfred Svartbak et utspekulert stup og stikker av med fiskeliket. Vannflaten ligger speilbank og det dufter tang og hav – og vår.

Rusler i fjæra og føler på vårpulsen, den er merkbar hos alle sansene selv om det ligger noe skvalpeis rundt steinene fra nattens frost. Over alt er det fjærkledde utgaver som er på matlet eller varmer seg i vårsola. Bak en trerot over flomålet titter et rundt ansikt opp, kuleøyne og svart pels. En vårmink, nysgjerrig – men og litt sky og forsvinner før kameraet finner fokus.

**

.

Vårsola varmer en trøtt vintersjel, og ute i horisonten ligger havdisen som får alt til å bli spøkelsesaktig. Jeg går rolig, sakte for å få med meg alt – her er så mye å oppleve blant alle de runde jærsteinene. Selv steinene er milde på Jæren, har vene avslipte former som ønsker en bak velkommen uten å straffe den med skarpe kanter.

Jærkanten mot havet er enten sandstrender eller runde steiner, rullesteiner som vi kaller de. Her ligger heller ikke husene tett – nei de er sparsomme og mer som pynt i landskapet. Flere av de er plassert med fri sikt til alle endene i verden – Jærens uendelige panorama smyger seg inn i alle rom.

**

.

Her kan man gå og gå hele dagen uten å bli stoppet av fjell eller mennesker som har stengt og skrevet plakat med at her er det stopp, det er mitt! Flomålet er langt oppe i dag, høytrykket skaper lang fjære og havsteinene får topplue på seg. Mot sør er det mange mennesker som går tur i vårværet, men de holder seg helst på sandstranda som grenser mot rullesteinsmekkaet – så her er jeg helst alene.

Setter meg ned på en stein med et stykke patinert drivved som skjerm mot kulden fra steinrota. Fisker frem kaffe og noe vårsnadder – snadder ja, her er hundrevis av ender som snadrer og koser seg i finværet, en gjeng sitter og døser i vårsola på et lite skjær.

**

.

Hele havet er fullt av ender, stokkand, krikkand, stjertand, havelle, sjøorre, brunnakke, gravand, toppand, svartand, bergand – ja og alle de andre. De er her alle. Og flokker av ærfugler er og som alltid på plass. På skjær langt ute sitter skarver og tørker vingene, på land lever det og, vinger suser rundt alle steder. Jæren er et eldorado for en hobbyornitolog. Men det råder en fred over det hele, et samlende trekk som heter vår.

Man ser det på fuglene at det er vår, deres oppførsel gir tegnene. Endene danner nå par, og ser en utover havet er det ofte to og to nå og ikke som om vinteren hvor alle er blandet i store flokker. Endene er som regel tidlig ute med egg og reir – og her på Jæren er de ekstra tidlige.

**

.

Langt ute i havet skaper disen og sola forvrengninger, og når et skip dukker opp av intet fra bak horisonten får det et uvirkelig preg over seg, det dannes et fata morgana. Tar opp kameraet og foreviger det uvirkelige. Holmene ser ut som om de svever uten feste og skipet er både i lufta og på havet på samme tid. Et syn som passer ypperlig inn i eventyrdelen av hjernen min.

**

.

Her er så mye å se på, mye å føle, lukte og høre. Ingen mennesker lager forstyrrende lyder. Våren gir meg mest mening med livet, det er da håpene lysner og livet føles yngre og friskere. Bare det å vite at nå, nå er det vår, fjerner vekter fra skuldrene. Jærske påskeegg kokes i fjæra – det er der de helst høres til. Kakao og appelsin nyter jærfolket i fjæra. Bål med pølsepinner og pinnebrød. Glade barn som fanger småkrabber med en hånd og spiser svidd pølse med den andre – forresten, det minner jo om meg og. Jo, jeg er et barn fremdeles. Noen ganger – men kanskje ikke ofte nok.

En liten fyr knatrer og kjefter på meg fra neste stein, kun et par meter unna. En tøffing, en liten gjerdesmett som protesterer fordi jeg har tatt godsteinen dens. Jeg smiler av den lille tassen og sier forsiktig at jeg skal snart gå, og takker for lån av steinen. Den lille fjærbunten er fremdeles ikke helt fornøyd så jeg begynner å pakke sammen for å gå, men først må den finne seg i å bli foreviget.

**

.

Rusler videre, dagen er på hell, men jeg bare må ha med alt jeg rekker for å mate sjela. Samtidig som jeg vandrer i fjæra med lyst sinn går og tankene innimellom til heia, når kommer våren dit i år? Når blir liene vårgrønne og lune av vårsola og fjellauren lager atter ringer i vannflaten? Når lyder sauebjellene igjen? Når møter jeg smilende budeier igjen? Må flire litt av meg selv, på samme tid er det litt trist at budeiene er nesten utdødd og blitt verneverdige. Kanskje vender de tilbake en gang i en fjern fremtid når menneskene har gått lei av overflod og ulne livsverdier og rømmer ut av trange betongklosser for å få livsrom og friheten tilbake.

Men, nå er det vår, og sammen med bjørnen har jeg våknet fra vinterdvalen..

Winter Colors.

En sen ettermiddag jeg var nede i havna og skulle kjøpe reker – rekene er best om vinteren, krabbene om sommeren – bare måtte jeg få med meg fargene og kontrastene. Man kan ikke annet enn bli både imponert og påvirket av det storslagne, det vakre naturen kan skape. Det er en velsignelse å bo her på Jæren og havnært når vinterens solnedganger foregår enten man beundrer skapelsen fra Høgjæren eller i strandkanten. Det er nesten umulig å ikke legge merke til solnedgangene her – alt får vakre farger, hus, mennesker, marker, steingjerder og havet selv, ja alt får solnedgangens sterke varme farger.

«Winter Colors»

Og vinter-rekene blir ekstra røde og delikate når de kjøpes i solnedgangen. Lyset får helt andre dimensjoner om vinteren, skarpe kanter og kontrastrike skygger.

Det typiske norske vinterværet har stort sett vært fraværende denne vinteren. Men noen glimt har vi hatt i alt gråværet. Nedenfor er noen spanske margeritter som i full blomst i desember fikk snødyne over seg om natten. Og at de fremdeles i desember blomstret livlig sier noe om hvor mildt det hadde vært inntil snøen kom. Tidligere har jeg hatt blomstrende margeritter på julaften, og sågar enkelte som har overlevd hele vinteren og blomstrer på nytt neste sommer.

Men når snøen først kom ble det rekord i mengde flere steder her på Jæren, hos meg kom det over en halv meter på få timer, og mer senere. Til slutt rakk snøen lang opp på terrassedøra og den kunne ikke åpnes før jeg hadde gått rundt og måkt en åpning. Morsomt, men den lå ikke lenge. Kjerra i sitt hus måtte og måkes ut i flere dager på nytt hver gang det kom mer av det hvite – vi er ikke særlig vante med mye snø her og dermed er det få som har snøfres. Men det var rett før jeg for avsted og kjøpte en på slutten.

Denne vinteren har jeg hatt besøk av flere rovfugler enn det som er vanlig, og «gamle» Henrik Spurvehauk var på plass som alltid. Men han fikk problemer da denne damen under her krevde sin plass og sin del av steikene – hos rovfuglene er hunnene ofte betydelig større enn hannene. Så stakkars Henrik fikk litt å bale med, jeg fikk mange morsomme øyeblikk da hun jaget han rundt hus og busker. Her er hun i snødrysset og rett før hun fanger en passe gråspurv til lunsj.

Denne damen er ikke å spøke med nei, blikket er klippefast og bestemt. Men, Henrik ble herskeren igjen etter at en hønsehauk-hunn jaget dama her langt ut på viddene, om hun klarte seg vet jeg ikke – hønsehauken er en råtass som nok kan ta en spurvehauk til middag.

Om det er en lang vinter er det alltid noe som skjer utenfor hvis man følger med, og jeg sier ikke nei takk til underholdning fra første rad. Men nå er våren i sikte, til tross for noen dager med frost igjen kan ikke vinteren vinne kampen mot Jærvårens standhaftige livsvilje. Men jeg takker vinteren for fargene den gir..

No mainstream here..

Du går og går, hvor skal du? Hvor vil du?
Du går og går, du tenker, hva tenker du på?
Du går og går, du tenker, du kikker, hva kikker du etter? Hva leter du etter?
Hva skal du – hva vil du?
Du spør og du spør, hvorfor?
Hva venter du? Hvilke svar ønsker du..
Det er faen ikke lett.
Nei, det er ikke det; å vite, å svare, å være til, å tenke, å prøve og leve..
Å forstå.
Av seg selv – uten å spørre.
Å leve er… ja, du vet..

Jeg vil bli barn igjen, men kan ikke..

***

Løftet en stein på vidda. Det er et univers under hver stein, visste du det?
Et mikrounivers.
Det var en svært gammel stein med lav på. Gul og gråspettet lav.
Ingen hadde løftet den før.
Kanskje var det gull og under steinen, men jeg kikket på universet. Livet.
En gang fant jeg gullklump på vidda, men ga den bort neste dag.
Hun smilte så ekte, og pannekakene med krem og multer smakte som hennes smil.
Det var på en veikro oppi ingenmannsland jeg ga bort gullet.
Smilet var var gull verd.

Forsiktig la jeg ned den edle steinen igjen og håpet universet den dekket fikk igjen leve nesten til evigheten.
Til neste gang jeg nr to kom forbi og løftet den forsiktig opp.

***

Jeg vil bli 25 igjen, da er livet evig og skoene lette.
Tiden uten bekymringer og dype undringer uten svar.
Nei, forresten – jeg undret meg da og..
-Det har jeg alltid gjort, også når jeg var et barn med evig frihet.

***

«Du er så stille i dag Tor?» Spørrende mine, og så ser de på meg.
«Er jeg?»
Så begynner jeg å snakke, må jo snakke så de ikke spør.
Vær og vind, siste kalven, den med spettene langs ryggen
Nygrusen til n’Halvard, blomsterkjolen til na’Turid. Og katten, ja den ble operert forleden, katten til Ola Knatteskog.
Og kattugla, den bor i låven til n’Sindre. Mon tro om den har egg?
Nei, den tar ikke hønene dine, svarer jeg.
Den nye bilen til Kåre i Granlia – tenk han kjøpte bensinkjerre! Svarer noen forundret. Jo, men diesel er på vei ut, salget daler, sier jeg. De nikker, jo, bensinmotorene er nå like gjerrige og sterke som diesel.
Nikko har malt huset, hvitt – rødt er visst ut nå? Men løa er enda rød, så da så..?
Ja, det var en veldig god kake, jeg liker vaniljekrem i midten.
Nei, det er ikke et nytt slips. Jo, det er ikke så verst. Nei, du vet jeg hater slips.
Ørna svevde over huset ditt i går, så du det Arne? I tolvtiden, jeg spiste lunsj og kikket ut vinduet.
Har du rømme i lappene Anne? Det var det jeg trodde, de var gode.

Hm.. har jeg snakket nok nå? Så kanskje jeg kan dra videre i drømmen..

***

Det mørkner ute, ser speilbilde av meg selv i vinduet. Grå himmel, frosten slipper taket.
Kikker over skjermen – hodet ser ut til å sveve alene der ute med undrende øyne.
Lys etter lys tennes over Jæren.
Havet er grått. Ingen måne. Får håpe snøen holder seg fast i skyene.
Ansiktet der ute kikker inn, jeg kikker ut. Merkelig. Rart.
Nå klør det seg i håret, bustene står i alle retninger. Morsomt!
Håper ingen ser oss – meg, hehe..
Jeg må visst klippe meg igjen snart, bare snart, det er ikke viktig.
Jeg blir vel som far, og farfar, og oldefar – snau på midten og fyldig ved ørene?
Det er bare hår, ikke viktig.
Der landet det en kråke bak hodet – den er kullsvart nå i halvmørket.
Den landet i et plommetre med nakne fingre som peker mot himmelen.
Fargene viskes sakte ut – bare ansiktet lyser.
Nattens tanker starter på sin reise ut i verden..

***

Vårens ånd er følbar, duene leker yre i sin luftbalett – gå vinter! Du har tapt, dra tilbake til pokker i ishavet!
Årstidene er evige, de eier ingen.
Tankene leker seg til duftende varme lier på heia, vårlier.
Vårkyss er best, smaker best og varer lengst.
Akk var jeg der – i varm vårblomstrende eng..

***

Han sitter der med alvorlige øyne, smaker på sitt gull, er det fremdeles ekte?
Øynene raser nedover linjene, er saldoen vokst?
Kikker over sitt rike, futen får faen meg ikke mer nå!
Det er mitt! Mine kroner!

Det banker på døren, bestemt – han hører det på lyden, det er Tor.
Inn kommer villmannen, av seg selv. På ullsokker.
Tor! Hyggelig! Jeg skal fikse kaffen! Koke ny, den i kanna er for tam for n’Tor.
Pokker så dyre kaffebønnene har blitt, må jo spare vet du. Spare, spare!

Men Olav, blir du aldri ferdig med statusen? Telle, vurdere, veie, summere.
Eh.. du vet Tor, jeg må ha kontrollen..
Stakkars fange..
Hva mener du Tor? Fange..?
Olav, nå er det vår! Begynn å pusse på fiskeutstyret, gi faen i gullpussen!
Hm.. du sier noe der..

***

Toraderens toner leker seg i Søralia,
Noen nynner, kanskje en hes ravn, eller?
Elsa stopper, hva er dette? Kikker seg rundt.
Men tonene danser mellom tuer og einer og er vanskelige å finne opphavet til..
Tjooo-hei-hei? Elsa lokker på usynlig spillemann.
Tonene stopper brått – pokker og! Er det folk her?
Stille trekker toraderens eier seg bakover i terrenget og forsvinner uten en lyd.
Tjooo-hei-hei? Elsa lokker ned i lia..
Det får være grenser, tenker jeg.

***

Sitter på verdens topp, det er mange verdenstopper.
Nyter solnedgangen alene, den er best slik veldig ofte.
Vil ikke bli forstyrret av sitater fra VG eller aksjekurser – eller selvdigging av ny kjerre.
Kanskje er jeg en einstøing i visse situasjoner? Men det er uviktig å vite.
Det er grenser for hvor mye ulv man kan være.
Men jeg er ingen ekte ulv, heller et lam i ulveklær.
Ja..

Nytelse, det er så mangt, og subjektivt.
Noen nyter festbordets overflod, noen oppmerksomhetens sug.
Jeg nyter stillhetens tanker på en verdenstopp – eller ved havet.
Mennesker er så ulike, har ulike behov.
Å nye alene betyr ikke nødvendigvis ensomhet.
Ensomhetens jævelskap er ikke en nytelse.

Jeg har måttet være nok sosial i min tid,
så la meg få nyte litt uten andre plikter enn å leve meg inn i uendelighetens magiske verden.
La meg få være bare meg, alene.
Jeg trenger dosene, men kommer snart tilbake..

***

Verden er full av hissige mennesker med korte lunter.
«Hva faen er det du holder på med mann!?»
Jeg ble arg på idioten.
Skjelle ut en liten gutt for at han tar på bilen?
Herregud! Så jeg ble forbannet.
Så forbannet at jeg skrev med fingeren i støvet på bakruta hans.
«Her kjører en idiot» skrev jeg.

Og da, da ble idioten helt rød og dampen tøt ut av det lille hodet.
Stygge ord kom ut av den hissige munnen.
«Hold snavla enfoldige dust!» Han tidde.
«Det er for pokker bare en bil! Du ber den lille om unnskyldning nå, basta!»
Olmt blikk – men han mumlet en unnskyldning.
Så satte han seg inn i avguden og spant ut av parkeringsplassen.
-Med selvreklamen stående på bakvinduet..

Av og til må voksne tenke seg om før de klager på barns lek..

Noe helt og totalt annet (best fra 2:08):


.

.

.

.

.

.

.

.

.

«Helvete finnes!» han subbet oppgitt inn i bislaget med en pyton odør etter seg.
Jeg kikket over brillene og boka, men uten særlig sympati i øynene.
«Husk at jeg advarte deg Rune» svarte jeg rolig.
«Å sette dunken på skaren i nedoverbakke ovenfor deg er å be om et bad..»

Men, men, hva kan man forvente når en byas skal tømme utedassen?
Skjønt morsomt, men han kunne i det minste tatt av seg alle klærene ute – og badet i snøen før han kom inn..

***

No mainstream here – no, but it depends on you.
-what you are
-who you are
-how you read

It’s not like to be or not to be
-as long as you can read you are
-but what – that’s the question..

But no mainstream here..

I’m still here..

I’m still here, men er noe småsjuk for tiden og dermed kommer ordene ikke like lett, tror jeg. Vers i moll og tide og utide blir det lite av. Skjønt det rører seg i tankeverden – så helt dødt er det ikke. Hvorfor, det store «hvorfor» blir det aldri svar på imidlertid. Jeg venter på våren – jeg venter alltid på våren, dvs når jeg ikke er midt i den. Noe godt er det alltid bra å vente på, noe som aldri svikter. Noe å se frem mot. «Verden er blitt så rar i det siste» sa en, tja, jo – mulig det, men ikke bli en fremmed i verden, svarte jeg.

Men det er ikke bare grått, nei – her er sol og fint vær, og kaldt. Vinterens svarte fingre har fått farger i bakgrunnen. Leter man ute finnes kanskje og noen vårtegn allerede. Det beste med vinteren er lange skygger og lav skarp sol som strekker seg over jærlandskapet uten hindringer. Hav og land går i ett når ettermiddagssola senker seg og strålene samler seg i en felles vei mot land. Bare om vinteren får en oppleve så lange solspeil i havet. Utsynet til evigheten har nå fått en belyst sti man kan følge med øynene.

Neste måned er første vårmåneden på Jæren – jeg gleder meg som et barn. Da blir det slutt på å fyre en sekk ved hver dag, som gjøres nå. Men det er kos å fyre med hvitbarket velduftende bjørkeved. Det sies at norsk bjørk har den reneste hvitfargen i hele verden – jeg vet ikke siden jeg ikke har vært i hele verden. Vedverden har forresten skiftet drakt de siste årene, tidligere kjøpte jeg et lass favner som ble tømt i gården og jeg lødde veden med andakt opp i vedbua. Nå kommer vedgubben med et lass pakket i sekker, så spør han hvor jeg vil ha de – og dermed stabler han sekkene etter min pekefinger. Luksus, og noe rart, men jeg klager ikke. Ikke han heller siden jeg er en god årelang kunde.

Noen kjent fløy sørover, det fristet men jeg sa nei. Hvorfor? Spurte de – jo jeg venter jo på våren jeg da. Da de kom hjem klaget de, det var visst kaldere enn forventet og de frøys i kalde sydenleiligheter uten vedovn og norsk bjørk. Så jeg tror jeg gjorde det bedre med å vente på våren.

Men som sagt, I’m still here, det var bare det jeg skulle skrive..

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: